Natt nummer 23 ute : Garsjø i Finnemarka!

Jeg driver stadig å tenker på alternative steder å oppsøke i dette prosjektet mitt. Det er jo visse kriteriet som må oppfylles. Som for eksempel at jeg er sjanseløs med sekk på ryggen, i det hele tatt, egentlig, men jeg bør klare noen hundre meter på en god dag. Det er jo det lengste jeg kan gå; i det hele tatt, de verste dagene. Det er jo umulig å vite hvor dårlig dagene vil være, og det gjør det selvfølgelig vanskelig å planlegge.

I går hadde jeg en timeavtale på Drammen sykehus, og da tenkte jeg at det måtte kunne gå an å slå to fluer i en smekk. Jeg sendte en melding til min tidligere kollega Kirsten fra AMK. Hun og samboeren sykler hele tiden – overalt. Nedover og bortover, i en fart jeg aldri hadde turt å komme opp i! Jeg fikk mange gode forslag; tusen takk for det! Jeg fikk også understreket at vi befinner oss i forskjellige kategorier, for å si det litt forsiktig, ha ha! Det var jeg aldri i tvil om heller! Kirsten er mange år unna en elsykkel med kurv, sånn som vi har, ha ha!

Jeg tok en sjefsavgjørelse og bestemte at vi droppet sykler på denne turen. Etter å ha Googlet fant jeg ut at det er en gapahuk ved Garsjøen, ikke langt fra Eiksetra i Finnemarka. Jeg har ved en tidligere anledning vært i Finnemarka. Da gikk vi til Glitre, tror jeg – og spør meg ikke hvor vi starta!

Finnemarka strekker seg fra Drammenselva i sør til Tyrifjorden i nord, med godt over hundre fiskevann og urørt villmark beliggende på opp mot 700 meter over havet.

Eiksetra holder stengt på grunn av Coronaepidemien så den kostet vi forbi. Neste delmål på kartet var Garsjøkoia. Den trodde jeg vi parkerte ved, ha ha! Men nei, vi parkerte på tunet til en eldre dame, vi.

Jeg trodde jeg tok bilde av Garsjøkoia også, ha ha! Men neida, det var tunet til denne damen som hadde satt opp utedoer og tok en beskjeden parkeringsavgift på 10 kroner!

Derfra gikk vi avgårde mot denne gapahuken jeg hadde hørt om. Vi snakket med en mann som kom til bilen som sto parkert ved siden av min. Han anslo at det var 8-900 meter å gå dit. Vi skulle bare ned, opp ta til høyre og ned osv osv – og plutselig befant vi oss på Garsjøkoia! Da var allerede ryggen min brukt opp. Vi gikk ned til vannet, og da så vi over til gapahuken. Vi telte litt på knappene, og valgte å gå dit, det var jo ikke lange biten.

Her er gutta på Garsjøkoia! Koia ble satt opp i 1978 av Bjørn Linskov og er nå en av DNT sine ubetjente hytter. Den er ikke tilrettelagt for hund, så da gikk vi videre!

Mens vi satt der og rådslo fikk vi, med sikkerhet, se en Løvsanger!

Det var lett å se den igjenkjennbare stripen over øyet. Ellers ville den ha havnet i min samling av gulfjomper!

En av de fine tingene ved denne gapahuken var at den var inngjerdet! Antagelig var det for å holde sau utenfor området, ikke for å holde noen innenfor gjerdene. Men, det var nå uansett genialt for oss med hunder!

Hvem, eller hvilke oss? Kristin vel!

Her til sjøs! Rapportene sa at vannet var kaldt! Jeg så absolutt ingen grunn til å gjøre det samme, ha ha!

Det dreiv folk å fisket fra og ved naboholmen, og det var (h)underholning lenge og vel. De hadde til og med hund med seg! Jeg hadde følt meg overvåket, var jeg dem, ha ha!

Linus var heller ikke så keen på å bade; han byttet nå gjerne ut mot kos av tante Kristin!

Her er den fine gapahuken, med vårt rot i! Den er satt opp på dugnad av entusiastiske markatravere i Drammen sportsfiskere. Det er vel en av de finere vi har vært i, kanskje. Det var litt snau benkeplass så jeg lå på gulvet med bikkjene. Men poenget er jo at det faktisk var både benk og gulv, da er det jo ikke noe problem.

Det var flere forekomster av slike langs vår vei. Det nærmeste jeg kommer en gjetning er vortemelk, men de vokser vel i klaser, eller hva det heter, ha ha! Jeg tror og håper på et fasitsvar!

Tiden gikk og solen forsvant på vår fine plass! Det ble markant kjøligere, og det passet meg fint, for da kunne jeg ta på meg den fine, nye genseren min!

Her er familien Glum samlet på sin sengeplass. Jeg kan nok snart slutte å bære med meg reinsdyrskinn til gutta. Av ting som skal bæres kan jeg nevne all min bagasje. Den var det ikke jeg som fraktet fra Garsjøkoia bort til gapahuken. Det var det Kristin som gjorde. Hun gikk to turer!! Og jeg bare nevner det…. hun skal bli oldemor om ikke lenge! Det må bli klodens sprekeste i den kategorien!

Mens vi satt der kom en and gående helt opp til bordet. Hun var nå så søt der hun vagget avgårde!

Heldigvis hadde jeg et rundstykke i sekken som hun kunne få.

Vi var veldig tidlig ute på tur i går, og da går tiden litt sakte. Vi bestemte oss for å ta tidlig kvelden. Og tidlig var klokken 19, ha ha! Denne nattevakten jeg drar med meg på tur har jo så godt sovehjerte at hun sovner hvor som helst, og ikke minst, når som helst. 1921 blåste hun ut lyset, ha ha! Jeg er ikke en god kriger i så måte. Jeg som generelt sover dårlig forventer ikke å sovne før 0200, ha ha!

Det ble noen timer med denne boken, avbrutt av kos med gutta innimellom.

Han her snorker som en voksen mann til tider! Det er bra, da er jeg sikker på at han koser seg!

Han her er mer på allerten – støtt!! Fint det, å ha gutter som passer på meg! For det gjør de virkelig. Jeg er aldri redd når jeg farter rundt slik på natterstid.

Eller, ha ha! Jeg nevnte i forrige blogg at jeg henger meg opp i ting jeg kan bekymre meg for. I natt var min store bekymring at jeg ikke hadde satt bilen i park da vi parkerte. Pajeroen lot meg ikke få ut nøklene før bilen sto i park, min Rexton bryr seg ikke om den detaljen. Hvis jeg hadde glemt det i går var det to alternative utfall…. det ene var at den forsvant i avgrunnen bakover, eller ned på en gårdsplass og inn i et hus forover. Av de to mulighetene ville bare folk reagert på den siste muligheten – forover,  ha ha! Jeg ble veldig glad da jeg kom tilbake og så at bilen sto der vi gikk fra den i går, altså! Snakk om bekymringer, ha ha!

Jeg tror jeg sovnet rundt midnatt. Da hadde vi allerede ligget der i 5 timer våkne, og ryggen min kranglet, som vanlig. Da jeg våknet igjen 0230 måtte jeg sette meg opp. Min kompanjong synes nok det var litt tidig å stå opp, og det er jeg fundamentalt enig i. Men jeg hadde ikke noe valg, men klarte å strekke tiden litt.

Det var en fantastisk fin morgen, så det gjorde bare godt å ligge å se på den og høre lydene av fuglekvitter og fiskevak. Jeg ønsker meg så å kunne oppleve slikt med fult fokus. Når smertene river i kroppen er man ikke fullt til stede. Sansene blir brukt opp til å døyve kroppens signaler – hele tiden.

Vel vel, samme det! Vi pakket oss sammen og gikk til bilen! Vi møtte ingen andre enn sauer på vår vei. De var det forøvrig veldig mange av! Antar de akkurat er sluppet ut på beite og ikke har rukket å spre seg enda – hvis det er slik det fungerer i saueverdenen. Jeg hakke peiling, ha ha!

Da vi kom ut av marka og tilbake til sivilisasjonen igjen var det en fantastisk utsikt helt til Oslofjorden der borte i det fjerne! Vi har snakket om å ligge ved kysten, men har ikke peiling på hvor det går an å trekke seg litt tilbake langs kyststien… er det noen som vet om et sted blir jeg takknemlig for tips!

Over og ut!

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg