Jeg gledet meg, som vanlig, til å dra ut igjen i går. Kristin skulle være med, og nok en gang hadde vi fått lov til å låne den fantastiske gapahuken til Anne og Lars på Veme! 

Vi reiste ganske tidlig i går, og gikk en god tur med bikkjene etter å ha satt fra oss sekkene. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Gutta storkoste seg, som de forsåvidt alltid gjør på tur 🙂 Jeg vet jeg har sagt det før, men det er veldig deilig at det ikke er båndtvang lenger – da får de utfoldet seg på en helt annen måte! Regnet ikke med at det var noen jegere i skogen en søndag ettermiddag heller, men det kunne det jo fint vært. Møtte flere menn med børse dagen før! 

Vi måtte ned til gapahuken igjen for å holde liv i bålet. 

Disse hanskene fikk jeg utlevert på ambulanseavdelingen på Ringerike sykehus for ca 150 år siden, give or take! Ha ha! Nå er de så slitne at de fungerer best til å håndtere bål og tilsvarende. De har overlevd veldig mye, og veldig lenge, og er fremdeles med! Ja ja, det var en digresjon! 

Turfølget nøt siste rest av dagslys etter at solen hadde gått ned. Jeg stemmer for å slutte å stille klokka, by the way! Er det virkelig nødvendig? Hva er det godt for? Spør fordi jeg ikke vet, altså! 

Det ble raskt mørkt etter klokken hadde bikket 17, og da blir kvelden lang! Ha ha 

Vi hadde med oss lampeolje, og lyset fra oljelampene ga god stemning! Vi hørte en rar lyd fra kraftledningene rett ved der, og trodde først vi hørte sauebjeller, faktisk! Lyden kom og gikk, og vi skjønte aldri hva som forårsaket den. Kjekt å ha noe å lure på! 🙂 Og i den forbindelse må jeg sitere et kort avsnitt i boken jeg leser; “Den siste pilegrimen” av Gard Sveen. Han skriver som følger : 

“Var det ikke slik at man aldri skulle stille et spørsmål man ikke ville ha svar på? Kanskje det var best å ikke vite, men slå seg til ro med tingenes tilstand, slik normale mennesker gjorde, gå videre med livet. Det var bare det at han ikke lenger hadde noe liv å gå videre med. Krigen ville ikke slippe taket i ham. “Det beste hadde vært om de hadde tatt deg også”, sa Kaj Holt lavt for seg selv. Det var det kona hans hadde sagt.

Noen minutter etterpå hadde han bare gått, forlatt alt som hadde holdt ham i live de siste fem årene, kona, ungen, alt. Den første natta han sovet ute, det føltes som en befrielse.” 

Så det så!! 🙂

Se så koselig vi hadde det! Jeg skjønner jo ikke folk som ikke skjønnet det, ha ha! Og ja, jeg veit at majoriteten ikke skjønner hva jeg driver med, også! Hver sin smak! Hadde vært trangt om plassen hvis alle ville det samme! 🙂

Jeg ble kald på beina, og på henda. Da er det godt å ha en venn i nøden… 

Jeg stappet føttene ned i soveposen, og ble utstyrt med denne finurlige dingsen! En greie man setter fyr på og forblir varm i timevis, Ikke nok med det, jeg fikk et varmeelement til, og det stappa jeg ned i den ene sokken! Det var helt fantastisk, og ja – jeg skal garantert kjøpe med sånne før jeg skal ut igjen! Det var faktisk avgjørende for at jeg fikk en fin natt! Så, takk skaru ha, Kristin! 

Klokken 20 var det slutt på veden vi hadde med oss, så da var det bare å ta kvelden! Gutta var utstyrt med pysj, og hadde det fint. Jeg sendte videre de gode rådene jeg har fått til Kristin, så hun la seg med mindre klær i posen. Dagen derpå var hun ikke helt overbevist om at det var det rette å gjøre, men det vil vel tiden vise på neste ekspedisjon! 

Klokka 0630 våknet leiren til liv, og det var på tide og pakke seg hjem igjen. Det var bare 5 minusgrader, det er jo ikkenoe ofr meg som er “vant” til 7! Ha ha! 

En STOR takk til Anne og Lars som lot oss få enda en fantastisk natt i den flotte gapahuken, det setter vi stor pris på! Og nå skal vi ikke utnytte gjestfriheten deres på lenge, altså! 🙂

Nå skal frøken Hæhre tilbringe en natt, eller to på svanemadrassen sin inntullet i dundyna! 

De som har fulgt med på dette prosjektet mitt vet at Øvre Kollsjø er en av mine absolutte favoritter! Jeg har ligget i sørenden 4 ganger, faktisk! Denne gangen var jeg så heldig å få låne svalgangen på Andersbu, som ligger i nordenden av vannet. 

En fantastisk fin plass! Det hører med til historien at jeg ble tilbudt å ligge inne, altså! Men, det takket jeg pent nei til. Jeg er så sta at jeg måtte ligge ute, må vite! 🙂

Da jeg kom opp rundt 1530 ble vi møtt med en “varme”grad og snø i lufta!

Jeg ble litt skeptisk, og lurte på hvordan dette skulle gå! Ha ha! Det første jeg gjorde var å få ull på de stedene på kroppen som var uten, beina og hodet! Den sure nordavinden hjalp ikke nevneverdig… Brrrr! 

Det var to i tutfølget på tre som ikke var skeptiske til noe som helst! Linus og Sorry! Det er rett og slett fantastisk å være hund på Andersbu nå når det ikke er båndtvang. Gutta løp rundt og koste seg, og jeg ble villig med på en gåtur for å holde varmen! 

To takknemlige og fornøyde gutter! 

Jeg hadde med ved hjemmefra og fyra opp bål! I den sure vinden kan jeg ikke si at bålet varmet, men det er nå hyggelig uansett!

Dette er lørdagskosen min….. å så digg, liksom! Ha ha! 

Etter å ha spist måtte gutta få på seg pysjen sin! 

De er så godt pelset at jeg strengt tatt ikke vet om det er nødvendig å ha de på, men jeg synes liksom jeg må. De ligger tett inntil meg på reinsdyrskinn, så jeg tror de har det greit – både med, og uten. 

De fikk medbragt lørdagsgodt, favoritten, griseøre! Både dekken og og de nevnte ørene er selvfølgelig kjøpt hos sponsoren vår, Lady og Landstryker’n i Hønefoss! 

Klokka var ikke mer enn 1800 da jeg krabbet ned i soveposen. Jeg hadde bestemt meg for å høre på gode råd jeg får – til en forandring! Ha ha! Det gode rådet består i å ha mindre klær på seg i posen for å få utnyttet dens egenskaper. Jeg tok derfor av meg en bukse, men beholdt ulla, også byttet jeg til de beste ullsokkene. På overkroppen, derimot, tok jeg på en ekstra ullgenser, så jeg hadde to, under jakka! Jeg skulle ligge og lese, så jeg måtte jo kle meg ordentlig. 

Jeg hadde med denne boka, som jeg garantert ikke har lest tidligere. Da jeg kom til side 25 var allerede en hund og hans eier drept på bestialsk vis, en krigsfange ferdig torturert, og beinrester etter et menneske ble funnet i Nordmarka. Trivelig lesning, liksom! Jeg var så kald på henda at jeg ga opp hele boka… og bla om sider med ullvotter er alt annet enn enkelt! 🙂

Da var det bare om å gjøre å få varmen da….. 

Det var ikke en smal sak! Og nei, jeg husket ikke å dryppe øyet før jeg dro hjemmefra! 🙂

Linus hadde visst påtatt seg en kveldsvakt som vaktmester – igjen Hvis jeg hadde hørt alle lydene som trigger han hadde jeg vel blitt livredd, kanskje… det finner jeg heldigvis aldri ut av! Linus roet seg, så da hadde han sikkert hvilende nattevakt, ha ha! 

Jeg lå og ved siden av døra og tenkte at jeg kunne vært på andre siden av den, hvis jeg ikke hadde vært så inni granskauen sta! 

Jeg kunne sett ut, (på flere måter), istedenfor inn gjennom dette kjempekoselige vinduet! 

Det var en fantastisk fin, stjerneklar natt, og Store bjørns syv klareste stjerner som utgjør stjernebildet Karlsvognen var rett over hodet på oss. Jeg er ganske sikker på at jeg kunne se Kassiopeia i nord.

Kassiopeia består av fem stjerner i W-formasjon. I USA oppfattes stjernetegnet som en M, og kalles derfor “McDonalds” på amerikansk. 

Jeg sovnet en gang mellom 23 og midnatt, da lå jeg godt og hadde fått varmen. Jeg våknet klokka fire, og ble liggende å lure på om klokka egentlig var tre, eller om den burde vært fem, osv osv! Som om det hadde noen betydning for mitt vel og vel Ha ha! Det som faktisk hadde en betydning var at jeg var så kald at det knirket i gikta! Jeg hadde snudd meg et par ganger, og jeg og soveposen var ikke helt synkrone. Ikke lua jeg hadde på huet heller, for den saks skyld 🙂 

Jeg lå lenge våken, og hadde en ny alvorlig diskusjon med blæra. Den vant, men ikke før klokka var seks! Jeg orket ikke tanken på å brekke meg ned igjen i posen, så da var det bare å få fart på min kjære Webasto, og begynne å pakke sammen.

At det var frostnatt var jeg ikke på noen måte i tvil om, men hvor mange kuldegrader det var visste jeg jo ikke. Jeg tippet 3…. 

Her er fasiten! 

Vel hjemme, plantet i godstolen, er jeg takknemlig for nok en fin natt ute! Tusen hjertelig takk for lånet av Andersbu, Åse! Jeg skjønner veldig godt at dere stortrives der!! 

Fordi været er så bra og fordi jeg fikk selskap av Kristin på turen valgte jeg å ta en natt til ute på rappen! Jeg hadde alliert meg med nøkkelinnehavere på Sollihøgda, og kunne derfor kjøre inn Toresplassvegen. Jeg visste om en gapahuk…. 

…denne, som ligger langs veien. Jeg har rastet der flere ganger når jeg har gått tur fra Sollihøgda til Sundvollen. Jeg hadde fått tips om en annen gapahuk som skulle ligge lenger inn, utenfor allfarvei, på Preståsen. Vi hadde studert kartet på forhånd, og med disse moderne appene på telefonen trenger man jo ikke lenger ta med papirversjonen! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi parkerte i enden av veien, og gikk i traseen til en skogsmaskin oppover i riktig retning. Det var et eldorado for grøftegrisen Sorry, så han måtte gå i bånd et par hundre meter til vi hadde passert den verste søla. 

Disse to trives godt med å løpe rundt og lete etter gapahuker 🙂 Sindy var opptatt med noe annet da bildet ble tatt. Vi delte oss og lette på hver vår kant av åsen, og bikkjene løp mellom oss og kosa seg fælt. 

Etter en stund hørte jeg Kristin rope! Hun hadde funnet gapahuken. Hun kom meg i møte, og sa litt forsiktig at jeg ikke måtte bli skuffa. Jeg ble veldig nysgjerrig, og må innrømme at haka falt et par hakk da jeg kom frem…. 

….. vi måtte jo flire litt, vi som er vant til fine gapahuker, som den luksusutgaven på Veme, for eksempel. Vi vurderte å stikke tilbake til den vi hadde sett på først, men så gikk det vel en liten faen i oss, så vi valgte å bli der! Jeg lå og tenkte på det i går kveld, at vi burde skamme oss som i det hele tatt tenkte tanken på at den ikke skulle være bra nok. Folk lever jo under verre forhold rundt om i verden, og jeg velger å ligge ute, alle har dessverre ikke muligheten til å velge det bort. Med det utgangspunktet sopte vi litt møkk av de skumgummiflakene som lå der inne, og installerte oss som best vi kunne. 

Det var en blid gjeng som befant seg på Preståsen i går kveld! Vi hadde ikke med noe ved, så vi ble sittende en stund ved den gamle bålplassen uten noe å varme oss på. 

Plassen var merket av tidens tann, men her har det nok blitt fortalt mange gode jakthistorier tidligere! 

Allerede klokken 17 krabbet vi ned i soveposene for å få varmen. Det var en iskald nordvestlig vind, og ikke mange plussgrader. Klokken 1730 kom det en hagleskur! Enda godt at det ikke kom i en annen form, som regn – da ville alt i hadde blitt vått! 

Jeg lå og hakket tenner til klokken 19, da tok jeg fart og fikk på meg en ekstra ullgenser over ulla jeg allerede hadde. Et par ullsokker over de ullsokkene jeg allerede hadde på meg, ullbukse – og så tredde jeg lua godt nedover øra og gjemte hodet inne i hetta. Hadde selvfølgelig de fine ullvottene mine på også! Jeg fortsatte å fryse til klokka var rundt 21, da fikk jeg endelig varmen. Jeg må innrømme at i løpet av de fire kalde timene vurderte jeg å avslutte prosjektet… meeeen, de tankene forsvant da jeg fikk varmen i meg! 

Det kule med så glissent tak er jo at jeg kunne ligge der og se hele Karlsvogna! Ha ha! Kassiopeia så jeg derimot ikke! Vi lå i nedoverbakke, i tillegg til at det skrådde ned mot siden. Det var ikke jeg som i all hovedsak lå på liggeunderlaget mitt i natt – det var de samme tre som delte reinsdyrskinnet i midten – og alle tre virket fornøyde! Sindy lå mellom gutta på skinnet og laget koselyder, så hun frøs nok ikke i natt! 

Vaktmesteren, Linus, hadde mye å gjøre i natt også! Elgen, reven og ulven kan vel ikke ha trodd sine egne ører oppi der! Ha ha! Kan ikke tenke meg at det ferdes folk der oppe veldig ofte. Kristin hørte bjeller hele natta – jeg hørte ikke noen form for bjelleklang. Hvem av oss er det som har et problem, tro?? Ha ha!! 

Det var en fin, men kald morgen på Preståsen! Vi fikk nok en frostnatt – det var is på vannet i myrene, og søla i sporet til hogstmaskinen hadde størkna! Tross lang masker, og en kald start på natta var vi enige om at det hadde vært nok en fin tur – og vi har allerede avtalt neste! 

Vi er privilegerte! 

I går ville jeg til en gapahuk oppe i Haug. Kristin og jeg prøvde å finne den for en stund siden, men jeg innså at jeg trengte hjelp! Derfor sendte jeg en melding til Åse som hadde tilbudt seg å følge meg til gapahuken! Hun stilte gladelig opp, og snill som hun er lot hun meg ha bilen parkert på gården over natten også! Takk!! 

Da vi gikk over jordene mot gapahuken fikk gutta løpe løse sammen med bordercollien Wallace! Artig for dem å rase rundt litt! Sindy har en tendens til å overhøre hva jeg sier og eller roper, så hun måtte gå i bånd, stakkar! 🙂

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Etter et kvarters gange var vi fremme! Fin gjeng det der, altså! Åse skulle på jobb, så hun måtte gå hjem, og jeg forta meg og ta et par bilder før det ble for mørkt. 

Man må jo bare være fornøyd når man kan campe ute med de tre her! 🙂

I går leita jeg etter ei bok jeg kunne ta med meg, ikke fordi JEG er lei Mikkjel Fønhus, men fordi DERE kanskje er lei at jeg siterer han i hver eneste blogg! Ha ha! 

Valget falt på denne! Jeg liker Cecilia Samartin. Jeg leste bak på boka, og det ringte ingen bjeller! Men, da jeg begynte å lese skjønte jeg allerede på side 3 at jeg har lest boka tidligere, og da går jeg RETT i vranglås! Skal liksom ikke lese samme boka to ganger! Og da slo det meg, 29 år etter jeg var russ… var det DET som rammet meg på videregående? At jeg nektet å lese samme boka to ganger?? Ha ha!! Ikke rart det ikke blei akademiker av meg! 🙂

Linus tok på seg vaktmesterjobb i går kveld. Han valgte å passe på ALLE i Haugsbygd OG omegn! Han ga seg ikke før rundt 23… da hadde Sindy og Sorry vært stille i timesvis! Denne vinden lagde jo lyder som jeg også hørte, så det var ikke så rart at Linus varslet så mye. 

Vi må jo tilbake til Fønhus da, for jeg hadde selvfølgelig med meg ei bok han har skrevet også! Den første romanen jeg leste heter “Kapprenn med kvelden over finsk Lappland” – det synes jeg var på sin plass med en vaskeekte, og nyvasket, lapphund i leieren! Og det slo meg da jeg begynte å lese, at det var som å høre Lars Monsen snakke i serien sin fra nordkarlotten : 

“Som en blå, tynn, kroket stripe på kartet vises den lange og store elva som danner grensa mellom Finnmark og finsk Lapplands øyde skoger og nakne, forblåste fjell. Først heter elva Anarjokka. Noe slikt som halvannen mil aust for Karasjok kirkested får den tilløp til Karasjokka,  blir enda større, blir hetende Tana, og holder på under dette navnet helt til den mer enn halvannet hundre kilometer lenger nord renner ut i Tanafjorden”

Og så, midt i fortellingen fra øde vidder skriver han følgende : “Jeg tok isvegen over en halv mil lang sjø, ikke langt fra Kaamas; der så jeg to herskapelig oppbygde garder, store hovedbygninger; disse garda ga meg en heimlig kjensle, de minte slik om en gard i en av de store skogbygdene i Norge, ved Randsfjorden kanskje, eller ved Sperillen, et sted der de hadde god råd på tømmer og trematerialer”. Artig at det dukker opp lokale eksempler! 

I går var jeg så opptatt av at det var 10 varmegrader på dagen at jeg ikke engang sjekket værmeldinga før jeg dro hjemmefra. Jeg fikk omsider med meg at det var meldt regn i natt…. og da begynte kverna å gå! Hva var det Adrian hadde fortalt meg om denne gapahuken? Hvem var det som satt den opp, og når var det…..? Grunnen til grublingen var å eventuelt kunne trøste meg med at taket var tett….. for gjennom veggene så jeg ut, ha ha! Jeg lå våken til 0130, og fikk ikke meg meg et eneste regndrypp! 

Jeg droppet ull under under, hadde bare ull under over! Ha ha! Nektet å ta på meg lue også, som om den løsningen med hetta og lykta er noe heldigere? Ha ha! Jeg frøs ikke i natt, men ble litt kald på….. hva er den peneste måten å side det på når man ligger på venstre side? Styrbord? Ha ha! På babord side hadde jeg Sindy på armen og halve puta, jeg tror faktisk hun syntes det var litt kaldt! 

På turen hjem fikk vi med oss fin utsikt i morgensol over Hønefoss, og jeg var enig med meg selv om at jeg har hatt nok ei fin natt ute! 

Forrige uke hadde jeg gått opp en kilo, fra en total på 14 kilo! Så da var jeg tilbake på 13 kilo ned – litt av et regnestykke det her!

I dag har jeg gått ned 15 totalt, og altså gått ned 2 kilo fra forrige mandag! Men, den ene kiloen har jeg gått ned en gang før, så da har jeg kanskje bare gått ned en kilo? Eller har jeg gått ned 3 kilo siden jeg har gått ned den ene 2 ganger? Ha ha!! 

En, to eller tre – spiller ingen rolle! Det eneste som teller er at det går nedover – noe annet er skrekkelig demotiverende – uansett hvor naturlig det er! 

Nå går jeg i gang med nok en uke med pågangsmot! 🙂 

Reklame |

I går tenkte jeg det passet fint å ligge i gapahuken til Sokna jeger og fiskeforening i Brekkebygda. Det passet fint fordi jeg og gutta dro ut alene, og i den gapahuken er det bare brei benk på bakveggen, eller hva det nå enn heter! Ha ha! Den kan hete akkurat hva den vil, for da jeg kom dit var det folk der! Kjørte en tur opp til demningen og ventet litt før jeg kjørte ned igjen, i håp om at de som var der hadde kommet på bedre tanker og reist hjem! 🙂 Men, neida! De var der da jeg kom tilbake også! Så, da sendte jeg en melding til Anne og spurte om jeg kunne ta en natt til i favorittgapahuken på Veme, og det svarte hun ja til! 

Det var deilig for både hundene og meg! De kan løpe løse der, og det det gjorde de til gangs! Jeg hadde med meg ved, og asken var fremdeles varm etter andre besøkende, så det var ikke vanskelig å få fyr på bålet! 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Gutta var minst like glade som meg for å være tilbake på denne plassen! Vi gikk en tur oppover i lia… 

… og grøftegrisen Sorry fant seg selvfølgelig et gjørmehøl! Linus tråkket pent forbi på kanten, som vanlig, og ble ikke møkkete i det hele tatt. Jeg måtte gå litt lenger for å få Sorry til å løpe masse ut i lyngen for å gjøre seg rein, og det hjalp! 

Denne gapahuken er så fin at jeg får følelsen av å gå tilbake til hytta, sett fra denne vinkelen! Helt fantastisk! 

Jeg leste en roman av Mikkjel Fønhus som heter “Tro til døden”. Den handler om en mann, og  hans hund. Fønhuns skriver :

“Det var litt mystisk med denne mannen, som ikke så ut som han hadde råd, og likevel hadde god råd. Men det hjemstedet han hadde skrevet i fremmedboka, det synes i alle fall å være korrekt nok; for han skarret på r-er, som en riktig sørlending, 

Den digre hunden hadde han alltid hos seg på rommet, Han kalte den Pass. Og han gikk sjøl til slakteren og kjøpte kjøtt til den, kjøtt han fik kokt på hotellet, Kokka der sa at dette han kom med til Pass, det kunne ofte vært brukt til folkemat i stedet for hundemat. Så denne Gjevig, men den stadig sunde frakken, og dette nokså tarvelige skjerfet i stedet for stivetøy, han måtte nok ikke være den karen han så ut til, slik utapå. 

Med dem på hotellet snakket han lite. Men han gikk ofte turer, gjennom byen og utenom, Og da fulgte støtt denne digre, mørkegrå hunden ham. Ikke hadde han den da i band; men hunden gikk likevel støtt ved hans venstre side, sprang aldri der ifra; måtte være strengt dressert, Folk som Gjevig møtte likte ikke å gå alt for nære dette dyret, hunden så for morsk ut; de syntes den lignet en ulv, å dømme etter bilder de hadde sett av ulv, Men et par i byen, av dem som hadde reist litt, de sa at hunden var av en rase som kaltes schæfer, tysk sauhund, og at det visst ikke var så omframt mye ulv i den, selv om den lignet, med den lange snuta, og den lange, høge kroppen; selve hodet og rova lignet også. Og Gjevig sa sjøl til hotellverten at det var schæfer, og at det ikke fantes så mange slike her i landet ennå; men dette var så trofaste dyr, og pålitelige vakthunder, sa han.”

Romanen har en sterk og trist slutt, og får en til å tenke på hvordan ense egne hunder ville reagert hvis det tilstøter meg noe! La oss håpe at jeg, eller noen andre ikke trenger å finne ut av det! 🙂 

Før denne overnattingen hadde jeg vært på utsalget til Sandberg sport i forbindelse med Hytteplanmila – det nærmeste jeg kom den 🙂 

Jeg handlet ull på billigsalg, og ikledd et nytt sett med navnet Svartisen, og enda en ullgenser av merket Jotunheimen til å ha utenpå den førstnevnte ulla må jeg vel kunne kalles tilnærmet godt forberedt? Når jeg i tillegg dro denne lua nedover øra… 

… og i tillegg til ull under hadde ullsokker strikket av bestemorhender på Hamar, og – ikke nok med det… 

…. jeg hadde også med disse flotte vottene Kristin har strikket til meg! DA må jeg vel ha vært fornuftig og flink –  nok? 🙂

Gutta fikk på seg pysj for første gang i år! Begge lå oppe på benken sammen med meg, så jeg er sikker på at de hadde en fin natt! De bjeffa ikke en eneste gang etter vi la oss heller, så de tok jammen livet med ro! 

Jeg hadde med nok ved til å ha fyr på bålet utover kvelden. Det gir meg en tilfredsstillelse det er vanskelig å forklare å ligge og se på flammene, og nyte lyset det gir. Jeg tror det er sånn at enten skjønner man det, ellers må man tro jeg har gått fra vettet, haha! Jeg tror vettet blei med meg hjem, og jeg vet at jeg er strålende fornøyd med nok en natt ute! Det ble ikke frostnatt, men det var helt på vippen, med 0 grader! Hva er det forresten, per definisjon? Frost, eller ikke? Samma det, forsåvidt – vi hadde ei fin natt! Jeg våknet med en dundrende hodepine 0450, men det ynder jeg å kalle fantomsmerter – kun på egne vegne, selvfølgelig! Ha ha!

Etter det sovnet jeg ikke igjen, men hadde en veldig fin natt før det! 

Opplevelsen ble kronet med en flott soloppgang da vi reiste hjem kl 0800!

Tusen takk for at vi fikk låne gapahuken igjen, Anne og Lars! 

Jeg har i det siste vurdert om jeg skulle avslutte dette prosjektet da jeg nådde 60 netter ute. Etter den fæle natta ute på Sollihøgda var jeg helt sikker på at jeg aldri skulle ligge ute igjen! Ha ha!

Men, på dagen i går ble Unni og Vilje med ut på ekspedisjon for å finne en gapahuk jeg har blitt tipset om på Norderhov. Vi gikk en solid omvei, men det passer jo fint når man er ute for å gå tur 🙂 Vi fant den fine gapahuken uten problemer – takk for tipset, Marianne!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når man finner slike perler må man jo fortsette prosjektet sitt! Når det i tillegg er flere varmegrader enn vanlig på denne tiden av året var det ikke noe å lure på!

Klokka 1630 var vi tilbake med bagasje!

Det er strengt tatt ikke noe annet å finne på enn å lese…

Og ja, jeg leser fremdeles Fønhus!

Jeg måtte flire da jeg leste følgende på slutten av romanen om “Den underlige haren i Kinneudskogen” :

“En doktor hadde en eneste gang hatt noe med kroppen hans Guttorm å bestille, og det var den gangen han møtte opp på skyss-stasjonen nede i stordalen, sammen med alle de andre ungguttene som skulle tas ut til militærtjeneste. Da satte militærlegen en slags tut mot bringa hans, la øret mot enden på tuten, og sa : – Det urverket der inne høres ikke ut til å trenge noen urmaker, nei!

Nå spørs det om urverket fungerer fullt så godt som den gangen, tenker Guttorm. Han har svært god råd til å reise helt til Kristiania, og oppsøke en spesialist de kaller. Men dette faller ham ikke inn. Han ville synes det var litt flaut også – for han har støtt hatt det med sleivord om doktorer. De er unødvendige, kroppen kurerer seg sjøl, har han sagt – og hvis kroppen ikke greier det, kan en sjøl hjelpe den litt, med for eksempel et katteskinn mot gikt, og gørkvae på sår som det har satt seg vondt i. Det er bare humbug å hente en studert mann, som det lukter karbolvann av når han kommer inn i stua – har Guttorm forkynt.

Folk har nok sagt at Guttorm er egen og sta, slik en stolpe som ikke vil rugge på seg. Men somme av dem som sa dette, og hadde doktor til å klusse meg seg, de ble liggende flate under tre alen jord, mens Guttorm stadig gikk oppreist.”

Noen vil med sikkerhet si og mene at jeg slekter på han derre Guttorm!! Ha ha!! Bare på grunn av staheten, jeg har virkelig ikke noe stygt å si om leger, altså!

Jeg måtte Google hva karbolvann er, og svaret er at det er en fenolløsnig (solutio phenoli) – 2 % løsning av fenol i vann. Ble tidligere anvendt til sårbehandling, men er nå erstattet med andre, bedre sårmidler – så veit vi det 🙂

Selv om det er varmere enn vanlig, er det fremdeles friskt ute, så jeg krabbet under posen ganske tidlig! Vi hadde besøk av en kjøttmeis som fartet ut og inn av gapahuken – det var jo trivelig med litt selskap! 🙂 Da jeg dro hjemmefra så jeg faktisk en flokk dompaper! Jeg så en dompap på tur ned fra Norefjell i sommer, og lærte meg da at de faktisk ikke er trekkfugler, men lever i skjul i sommerhalvåret. Merkelig oppførsel! Ha ha! Jeg fikk uansett litt vinterfølelse da jeg så de i går!

Litt vinterfølelse fikk jeg i natt også. Jeg sovnet utrolig nok ganske tidlig i går kveld. Men, våknet 0300, og måtte brekke meg opp for å late vannet. Etter det fikk jeg ikke varmen igjen, så det ble lange, seige timer til det ble morgen og tid for å pakke sammen. Det var i følge både telefonen og bilen 4 såkalte varmegrader, så da kan jeg vel ikke klage!

Vi måtte passere denne jaktposten på tur ned til bilen, så jeg turte ikke la gutta løpe løse på tur hjem! Joda, jeg har tiltro til jegere, men det er vel ikke vanlig at det kommer folk og bikkjer ut av skauen der i grålysningen, vil jeg tro! Bedre å være føre var, enn etter snar!

Vel hjemme i godstolen kan det nok hende jeg finner motivasjon til enda flere nette ute i år! Den som lever får se! .-)

Ja, jeg veit at vekta varierer fra dag til dag, og at alle mulige forhold spiller inn. Jeg vet også at det ikke lønner seg å gå fort ned i vekt, det er vel ikke så mye jeg ikke vet om slanking, tror jeg!

Jeg vet også at følelsen man får når man faktisk har gått opp igjen en kilo er demotiverende! Uansett hva man vet så er det vanskeligere å gå i gang med en ny uke når det er resultatet etter forrige uke. Skal jeg virkelig spise enda mindre? Eller skal jeg gjøre som andre mener, spise oftere? 

Æsj!!!

Og for en natt! Helt perfekt, faktisk!! 

Jeg ble tipset om denne fantastiske gapahuken på Veme av grunneier. Fikk en veiforklaring som var enkel å følge, og det var godt å gå rett på, til en forandring fra forrige tur! 🙂 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi satt fra oss bagasjen og gikk en tur oppover i terrenget med hundene, som fikk være løse! Det er også bra deilig etter en laaaaaaang periode med båndtvang! Vi fikk låne med oss Sindy også, og de tre løp rundt og koste seg! 

Vi måtte jo på en eller annen måte feire at det var natt nummer 60, og selv om det ikke er helt forenlig med slankekuren min falt valget på pinnebrød! 

Jeg hadde fått vite at det var fint å brenne bål der,så vi hadde med oss ved. Vi hadde fyr på bålet helt til vi sovna, uten å være plaget av røyken takket være det som må være en avansert utgave av en ljore…

Det jeg snakker om er denne hetta over bålet. 

På dette bildet, “Haugianerne”, malt av AdolphTidemand omkring 1850, er rommet uten vinduer, og lyset kommer fra en ljore i taket. 

En ljore er altså en åpning i taket på en bygning for å slippe røyk ut fra ildstedet og lys inn. Bygninger med ljore ble også kalt årestuer eller røykstuer, fordi røyken fra ildstedet ble sluppet ut i rommet – pipe eller skorstein manglet. Røykstuer kunne ha åre eller røykovn som ildsted. Ljoren var en nødvendighet i husene helt fra de eldste former for boliger (telt, gamme ,stue) oppsto, og til ildsted med lukket røykløp ble innført på 1500 og 1600-tallet. 

Det var forøvrig flere som synes det fristet med pinnebrød…. 

Og selvfølgelig fikk de smake 🙂 

Da maten var fortært hadde det allerede begynt å mørkne, og det var bare å rigge sengeplassene. Undertegnede leser fremdeles Mikkjel Fønhus, og nå er det romanen “Underlig hare i Kinnerudskogen” – en roman alle harejegere ville kost seg med, tror jeg! 

Han skriver : “Kviten (haren) ligger der og hører alt i ett det digre dyret, så et stykke unna, så nærmere; han hører småkvist som knekker, dempete duns i marka for labbene;to ganger ser han det fremmede dyret; det er ansless i hodet enn en rev, på reven står ørene rett opp, her henger de ned og er så lange at de slenger under spranget. Kviten ser et halvåpent gap, og en tunge som henger ut. Men dyret kommer ikke imot ham – så bare ligg still, ligg dørg still. Da er du vanskelig å få øye på! Men om en stund vet han ikke ordet av det før den andre kommer kloss innpå ham, bakfra, utryggheta slår brått over i skrekk, og Kviten jager ut unna den kvisttette tømmertoppen. Med det samme hører han et ildgaul bak seg. Kviten springer vilt, kroppen tøyer seg ut og krøker seg i hop igjen under hoppene, de kraftige bakbeina sender ham langt framover hver gang han bykser i….”  

Jeg kan jo ikke ødelegge spenningen og røpe fortsettelsen! 🙂 

Kristin leder Det Beste! Et magasin jeg husker vi fikk i posten da jeg var barn. Jeg trodde ærlig talt ikke det var i produksjon lenger, men der tok jeg skammelig feil! 

Rundt 21 slukket vi lysene. Jeg lå godt, jeg hadde det varmt, alt var tørt… og vi hadde fremdeles fyr på bålet. Jeg lette etter ordet som beskriver situasjonen best, og jeg landet på tilfreds! Kan man ha det bedre da? Neppe! Alt sto i kontrast til den dårlige opplevelsen på forrige overnatting, som egentlig bare var fæl! 🙂

Dette skiltet hang i gapahuken, og med hjelp av tre gjeterhunder voktet vi skogen vel i natt! De bråket overraskende lite, faktisk! 

0815 gikk vi hjem! Strålende fornøyde etter ei fin natt! 

På veien hjem rangerte vi gapahuker vi har ligget i – og de to som konkurrerte om førsteplassen var denne, og den på Kleiva! Denne på Veme vant! Det avgjørende var at bikkjene kunne være løse, og at vi hadde bål langt utover kvelden! 

Vi sender en STOR takk til grunneierne, Anne og Lars! TUSEN takk for at vi ble tipset om og fikk låne denne flotte gapahuken!! 

Vi får se da, om antallet stopper på 60, eller om det blir flere ute? 

#liveterbestute #hektapåtur #netterinaturen #nattinaturen #friluftsliv #gapahuk 

Det er ubeskrivelig deilig å gjøre et hopp nedover på vekta, altså!! Etter to tre uker der det har stått stille og minsket lite har jeg den siste uka gått ned 3.5 kilo! Det er selvfølgelig morsomt, og motiverende! 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg kjøpte meg faktisk en ny vekt etter forrige ukes frustrerende vektkontroll! Ha ha! I dag gikk jeg først på den nye, og så på den gamle, og det skilte bare 200 gram, og det er vel om ikke annet et bevis på at jeg kunne latt være å kjøpe en ny! 

Totalt har jeg nå gått ned 14 kilo – og da er det vel snart så det syns! Ha ha! Jeg får bare fortsette med mitt så når jeg vel målet, en vakker dag!