I går var jeg veldig usikker på hvor jeg skulle gjøre av meg! Ut måtte jeg jo, men hvor skulle jeg satse på å finne en ledig plass? Jeg tror nemlig at ALLE som har fri vil ligge ute på fine steder på sommerens fineste lørdag, værmessig sett.

Jeg tenkte jeg skulle begynne med å sondere de nærmeste mulighetene først. Enda kjipere om jeg hadde reist langt for å finne ut at det ikke var plass. Derfor kjørte jeg først til Damtjern. I nordenen, der jeg har ligget to netter, der var det flere som lå og allerede hadde satt opp telt. Det var masse biler på parkeringen, både ved bommen opp til Løvlia og oppe ved kiosken. Det var masse folk, en veletablert bobil, og andre som dreiv og badet hundene sine. I det mylderet der tenkte jeg at vi var sjanseløse, men så bestemte jeg meg for å gå ned og se om det var ledig på den nordligste plassen på vestsiden.

Og se her! Ingen hadde okkupert denne fine plassen!

Det første jeg gjorde var å henge opp hengekøya. Det var så lang avstand mellom trærne at jeg ikke var sikker på det rakk. Men, det gjorde det – og det blei en deilig plass med skygge til både meg og gutta.

Så kastet vi oss til vanns, alle tre! Det vil si at jeg gikk forsiktig uti for ikke å dette å slå meg, selvfølgelig, ha ha! Med så mye folk rundt om kring ville jeg ikke slippe bikkjene i det hele tatt, så de holdt seg rundt meg og svømte i sirkel. Det var SÅ deilig temperatur i vannet at vi ble uti en god stund.

Og slik foregikk resten av ettermiddagen og store deler av kvelden! Jeg gjorde et jafs på et par hundre sider i går, og det var stor dramatikk. John F. Kennedy ble skutt og drept. Khrutsjov gikk av i Sovjetunionen, Martin Luther King holdt en forrykende tale for 200 000 fremmøtte i Washington. Jeg fikk en mye større forståelse av hvor ille det var å bo i Øst Berlin på 60-tallet, og hvor snevert det var å være fanget i regimet til kommunistene til Sovjetunionen. Vi burde virkelig sette større pris på hvor enkelt og fritt vi har det.

Jeg måtte opp av køya å være sammen med gutta litt innimellom.

De fikk ikke bade mer enn den ene gangen i går. Nå har de badet så mye de siste dagene at de har godt av å tørke ordentlig – og i går blåste det såpass at det var godt tørkevær. Jeg slet stadig med våteksem på leonbergerne. Det har disse aldri hatt, men det er kanskje fordi jeg er så påpasselig.

Vi koste oss med vannmelon, gutta og jeg! Det synes de er godt også! Det er veldig godt i varmen, synes jeg!

Det kom stadig farkoster forbi oss. Kanoer, kajakker, en som satt i stedetfor SUP, ha ha! Folk rodde og kjørte båter med elmotor. Det kom til og med en svømmende forbi – og sist, men ikke minst en mann med cowboyhatt i en packrafter! Det er ikke dårlig det i en så liten putt som Damtjern er!

Hvis noen lurte….

… kan jeg rapportere at blåbæra er moden!

Jeg syntes det var i overkant varmt nede i bygda i går. Det var 28 grader ved Damtjern også, men takket være vinden var det helt perfekt der vi var. Helt til sola rundet buskeleggen klokken 19. Da blei vi grilla litt igjen.

Jeg lagde solskjem av den ene køyeveggen, da fikk jeg ihvertfall lest uten å ha sola midt i trynet.

Innimellom lå jeg og lurte på hva jeg kunne klare å klore ned i et blogginnlegg fra denne turen. Det blir jo som å vri opp ei gammal skurefille, ha ha! Jeg kunne skrevet dette innlegget med følgende ord : vi kom, badet, leste, spiste, drakk, sov, trynet og dro hjem! Kanskje det er løsningen gitt, og korte såpass ned?

Klokken 21 gikk sola endelig ned bak åsen…

Det var veldig digg, spør du meg – og jeg var kjapp med å reie opp senga!

I går brukte jeg 300 kroners posen min igjen! Verdt alle kronene den, altså! I går brukte jeg ikke myggspray eller Thermacell. Det var ingen insekter som plaget meg før sola gikk ned – da kom det litt mygg. Men, med soveposen oppunder haka og ei tynn hette over huet er jeg jo reddet. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg skal ta meg ut for noen på disse turene mine, ha ha!

Apropos det…

Mens jeg dreiv å kløna med å få tatt det bildet her…

….tok jeg dette! HJELP! Jeg må jo farge håret!!! Folk har sagt at jeg begynner å få grått hår, men jeg har ikke bare fortrengt det, jeg har ikke sett det så klart som på dette bildet….!! Nei nei nei! What to do? La det stå til, eller utsette prosessen med å jukse det bort? Jeg må skaffe meg en øyeblikkelig hjelp-time hos frisøren min, ha ha! Det verste er at jeg vet hun har ferie!

Vel, til tross for – eller på grunn av – dette alderdomstegnet sovnet jeg. Jeg var våken innimellom, men – bikkjene holdt fred HELE natta!!

Se de uskyldige der, da! Det er gutta sine, det!!

Da klokken hadde blitt kvart over fire orket jeg ikke å ligge der lenger. Jeg lå jo tross alt store deler av kvelden også, og det finnes jo grenser for hvor lenge det er behagelig å ligge i ei hengekøye. Dessuten hadde madrassen forskjøvet seg, så jeg hadde bare halve skroget oppå – og duken er kald uten isolasjon.

Vel… jeg skulle foreta en kontrollert avstigning på venstre side, ha ha! I det jeg bretter duken ned er det som om jeg blir kastet ut, og går jo i bakken så det synger! Landet selvfølgelig rett på ei rot med kneet. Jeg klarte å holde trynet i været, men resten av beinhaugen får seg en smell. Også jeg som skal være så forsiktig, liksom… Det blødde bare litt et par steder, så jeg var vel heldig, tross alt. Så det var dagens lærdom – unngå eskimorulle ut av køya!

Vi pakket sammen og kom oss hjem! Jeg satt og tenkte på at jeg må komme meg ut til steder der jeg kan oppleve naturen på en finere måte. Det kommer selvfølgelig ingen fiskeørner og klasker ned i vannet på så folksomme steder som Damtjern. Man får ikke høre en Storlom heller…. Jeg må til Kollsjø, eller til Brekkebygda, eller Vassfaret! Og, når varmen roer seg og folk drar på jobb igjen – da skal jeg kose meg på de stedene!

Jeg fikk se en fin rådyrbukk som krysset veien foran meg i Elvika på tur hjem. Og, da jeg kom hjem fikk jeg se en til…

Ser du den?

Det var alt fra natt 39. Over og ut!

Med Kristin og Sindy med på laget satte vi kursen mot Gran allmenning på Jevnaker i går. Jeg husket ikke engang hva tjernet het, jeg som var så kjent for min gode hukommelse. Jeg har forandret meg…. jeg husker bilnumre fra 1975, men… hvor jeg var i fjor, ha ha! Så lenge jeg husker hva vi gjorde i går får jeg vel være fornøyd!

Jeg hadde på forhånd sjekket at tjernet heter Flåtjern. Da jeg googlet det var det mine egne bilder som kom opp, og da er jeg på veldig mange måter på stedet hvil, altså! Det hadde ikke gjort noe om jeg ikke husket veien, det er godt skiltet der oppe!

Og her er leirplassen vår! Veldig fint for oss med hengekøyer! I fjor var vi ikke så moderne, da lå vi på bakken, det er like fint det!

Jeg skal ikke klage på været, jeg skal bare konstatere at det var veldig varmt, og som tilleggsinfo kan jeg jo si at 18-20 grader er sånn jeg liker det. Derfor ble det altså litt klamt og varmt i går.

Kristin valgte å hoppe rett i badedrakta og ut i vannet! Det må ha vært minst 20 grader i vannet, og DET liker jeg, skjønner du! Og – hvis det er sånn jeg vil ha det, med varmere temperatur i vannet enn i lufta – da kan jeg aldri irritere meg over kondens igjen, ha ha!

Linus ble med Kristin ut og badet. Sindy og Sorry hadde allerede vært uti. Det så veldig forlokkende ut! Men, jeg måtte allikevel tenke litt på det!

Det var et irritasjonsmoment ved dette tjernet, og det var Blindinger, og eller Klegg.

De små jæ….e her! De tilhører kleggfamilien, og er en familie av middelsstore til meget store fluer som særlig utmerker seg ved at hunnene suger blod.Hannene er fredelige og langt sjeldnere enn hunner og oppsøker ikke mennesker eller dyr fordi de lever av nektar og pollen fra blomster. Da vet vi det! Kjerringer, altså!! Ha ha!

Det har seg sånn at Kristin har veldig lav toleransegrense hva summende insekter angår, ha ha! I går – når hun ENDELIG hadde latt ulla være hjemme, da ble hun så irritert at hun tok på seg langbukse og jakke etter badet på grunn av disse fluene!

Hun var HELT med på å ta en lesestund i køyene etter badet sitt – og da pakket hun seg inn under myggnettingen og slappet av!

Men, så hadde det seg sånn at jeg, etter nøye overveielse, bestemte meg for å bade! Alt må jo loggføres for bloggen, så da måtte hun ut blant fluene igjen!

Om jeg ikke har noe mot å la meg avfotografere i badetøy? Pøh! Er det noen grunn til at jeg skulle bry meg om det, kanskje?

Se der ja – der er beviset! Ha ha ha!

Da jeg så det bildet kom jeg på en roman av Anne B Ragde som heter “Jeg vinket ikke, jeg druknet”! Ha ha!

Jeg forble der ute på dypet en god stund, jeg! Det var kjempedeilig å bade!! Begge gutta var med meg ut til å begynne med, men ble ikke med så langt ut.  Jeg husker engang jeg var på kurs med en av leonbergerne mine. Temaet var SOR, svømme og redning! For store hunderaser er det faktisk en konkurransegren. Vel, vi var en fin gjeng samlet ved Skumsjøen på Gjøvik. Med min hund var det bare et lite problem; han ville ikke bade, ha ha!! Ikke tale om sa han – helt til vi hadde lunsj. Da svømte han villig avgårde med noen søte tisper! Kom på han i går da bikkjene mine sto på land å så meg forsvinne, ha ha!

Når alle hadde badet måtte vi ha mat!

Det ble en enkel rett alle liker! Og alle vet at alle får, så det er jo med en viss forventning hundene ser oss spise våre pølser. Jeg tror at ingen var skuffet da måltidet var over.

Vi gikk en liten kveldstur bort til tjernet som ligger i umiddelbar nærhet; Lomtjern. Der oppdaget vi ikke noen ny perle, akkurat. Såvidt vi kunne se var det i all hovedsak sump rundt hele.

Fornøyd gjeng etter en spasertur, og enda et bad.

Det var et par ungdommer på badetur til Flåtjernhytta i løpet av kvelden, ellers så og hørte vi ingen. Da får bikkjene ligge løse i leiren så de kan gå og drikke og eller bade når de føler for det. Gutta går aldri noen steder, men – det hender seg at Sindy rusler avgårde i sin egen lille verden, ha ha! Derfor er jeg alltid på utkikk etter henne. I går trodde jeg hun lå i gresset ved vannet, men neida….

Hun synes bålplassen var fin å ligge på! Kanskje en fordel at hun allerede er svart, ha ha! Da trenger du ikke lure på hvorfor hun eventuelt etterlater seg kullspor når hun kommer hjem, Anne Sofie!

Kvelden gikk sin gang, og når vi ikke lå nede i køyene var det aller best å oppholde seg helt nede i vannkanten. Det var ikke bare vi menneskene som var irriterte på disse fluene…

Det her er jo bare idyllisk…

…helt til Linus i neste øyeblikk kaster seg etter ei flue! Han tok mange i går, han!

Jeg hadde egentlig tenkt å legge meg på bakken med bikkjene, da holder de fred lenger etter det har blitt lyst. Men, i går lå jeg så godt i hengekøya at jeg lot det stå til. Jeg forankret dem i det ene treet køya mi var festet til, så da hadde de god tilgang til meg.

Vi må ha sovnet ganske tidlig, men våknet av at Linus satte i gang et leven, og de to andre stemte i rundt midnatt. Vi sovnet igjen, helt til neste utbrudd – rundt klokken 03. Og så vekket bikkjene meg litt over 04… da var vi enige om å gi opp. Det høres kanskje ikke bra ut, men vi har ihvertfall sovet 5 timer i natt…. og det er til meg å være ikke så verst det, altså! Jeg hadde ikke noe behov for å sove når jeg kom hjem, og klager derfor absolutt ikke.

Det åpenbarte seg en blikk stille, vakker morgen! Fluene hadde ikke våkna, så da hadde vi det fint! Vi pakket sammen og kjørte avgårde litt før klokken 05!

En villmarkens mann fra Jevnaker mener det er fint å ligge ved Buvatn også. Vi reiste bortom for å se, men gikk ikke innover skogen for å finne ut av det. Jeg er redd noen mistenker meg for å være ute på tjuvtokt når jeg farter rundt på den tiden av døgnet…. seriøst – jeg vil ikke at det skal begynne å versere rykter om denne noe tilårskomne, men allikevel så kjære Pajeroen min! Det hadde nemlig jeg trodd hvis jeg observerte tilsvarende adferd rundt noe som var mitt på den tiden av døgnet!

Vel – uten å stjele noe som helst fikk vi noe til odel og eie…

Denne vakre soloppgangen!

Det var ordentlig trolsk stemning i dag tidlig…

…. ved disse tåkelagte myrene som fint kunne illustrert flere av Mikkjel Fønhus sine fortellinger. Jeg kom også på en barnebok som heter “I Morgentåkedalen”, skrevet av Jan Deberitz. Jeg var så heldig å kunne kalle han en venn før han gikk bort i 2014. Han trollbandt meg flere ganger med sine fortellinger om møter med nettopp; Mikkjel Fønhus! Jeg sendte en beundringsverdig varm tanke til begge disse mennene!

Det er jo ikke bare dem jeg beundrer. Når noen beskrives som beundringverdig må også Kristin nevnes, altså! Jeg gir meg ende over for hennes entusiasme og engasjement når hun blir med meg på tur! TAKK!

Nå lurer jeg på hvor jeg skal gjøre av meg kommende helg når det er spådd så varmt vær – det vil jo tiden vise, og bloggen fortelle!

God sommerhelg!

Jeg var fast bestemt på å dra avgårde til et tjern i Gran allmenning på Jevnaker i går… helt til jeg kom på at det kanskje ikke er dekning der. Jeg var jo der en tur i fjor, men jeg husker ikke, jeg! Husker ikke hva tjernet heter heller, ha ha! Det blei mange forskjellige, nye steder jeg besøkte i fjor. Kan vel ikke huske dem alle, kanskje! Jeg husker hvordan jeg kjører dit, om ikke annet, ha ha! I morgen får jeg med meg Kristin ut, så DA drar vi dit.

Jeg må fremdeles være forsiktig når jeg er ute alene… ikke bare da, forsåvidt. Men, ekstra forsiktig uten selskap! Derfor valgte jeg Damtjern igjen i går. Jeg hadde tenkt å ligge på vestsiden av vannet, men der var det opptatt, så vi måtte nøye oss med samme plassen vi lå på sist, i nordenden av vannet. Ja, det er jo ikke akkurat et offer det, da! Riktig så fint er det der!

Allerede klokken 15 var jeg i farta i går. Det var deilig å se temperaturen synke totalt tre grader i det vi kjørte oppover bakkene…. vi er ikke helt herda på varmen fra i fjor. Vi må nok stålsette oss den kommende uka, ser det ut til.

Bikkjene løp rett ut i vannet! Sindy ble stående uti og ville ikke være med på bildet, ha ha! Da måtte mine vakre gutter posere alene, og akkurat det går fint, altså!

Jeg rigget meg til, og etter ha vasset til lang oppå låra var jeg litt avkjølt også! Jeg får vurdere å ta meg et ordentlig bad i morgen!

Det ser unektelig fristende ut….!

Andefamilien var fremdeles fulltallig, 12 stk! Nå var ungene så store at jeg ikke klarte å peke ut foreldreparet. De holdt seg ikke så nære oss som sist, men de streifet forbi innimellom.

Jepp! Jeg leser fremdeles i denne boken! Nå er jeg halvveis! Folk rømmer fra Øst til Vestberlin, atomrakettene på Cuba trappes ned, de fargede er i opptøyer i Birmingham, Alabama… Og i Moskva blir det hyppig oversatt beskjeder fra Kennedy til Khrustjov. Spennende!

Vi hadde med oss vakre Sindy på tur igjen i går! Jeg spurte henne om hun koste seg på tur…

….det måtte hun tenke litt på……

…… tenke, tenke…

JAAAAAA!!! Ha ha! Hun koser seg visst på tur!

Sorry satt og holdt utkikk utover vannet og noe aktivitet på den andre siden, men poset på kommando da jeg ville ta et bilde av han!

Kvelden gikk sin gang, og bikkjene badet innimellom. Så ofte at de på ingen måte kom til å være tørre før vi skulle legge oss. Så lenge sola var fremme gjorde ikke det noe, men så fort sola forsvant kjente jeg at det der kom til å bli kaldt.

Da jeg la bort boka 2230 var liggeunderlaget fuktig, og allerede da skjønte jeg at vi kom til å bli klissvåte av kondens. Klokka blei 23…

…. og jeg var lys våken. Hetta er beskyttelse mot knotten, by the way! I går brukte jeg Thermacellen en times tid, og jeg var ikke sausa inn med noe annet middel heller. Enda var jeg fornøyd!

Jeg var våken til midnatt, og klokken 0100… og så må jeg ha sovet til bikkjen kjørte i gang et leven uten like 0310. Beltet hadde jeg kneppet av meg fordi det var ubehagelig å ligge på, så jeg kastet meg etter det. Det endte med en ny hevelse på kneet jeg slo på Gaustabanen…! Bikkjene? De hang seg fast i båndene sine ved første mulighet. Tre stykker bundet i hverandre kommer ikke langt avgårde i skogen.

Jeg blei irritert av bråket, og også en smule irritert over all kondensen. Alt var klissvått. Var jo ikke akkurat stas å legge seg ned igjen i det våte, så da dro vi likegodt hjem.

Det var en vakker morgen!

Vel hjemme 0400 ble det noen velfortjente timer på svanemadrassen!

Ny tur i morgen, og vi gleder oss allerede!

 

Wenche har lenge tilbudt meg en natt i gapahuken på hytta deres, og vi har også snakket om å reise opp dit sammen. Nå har de bestemt seg for å bytte ut denne hytta med ei på Golsfjellet. Hvis vi skulle klare å komme oss opp til Skjenfjell samtidig måtte det bli denne helgen!

Jeg reiste hjemmefra i 12 tiden, og været så ganske bra ut!

Dette bildet tok jeg fra Hedalsvegen i den retningen vi skulle, til de vestlige traktene av Vassfaret, nærmere bestemt Skjenfjellet. Jeg finner ikke mye informasjon om dette fjellet, men jeg kan opplyse om at det ligger i Oppland fylke, og at det er sørvest for Djupedalsberget, og nordøst for Godvasskollen. Skejnfjellet ligger ved Klypa og befinner seg 1000 meter over havet.

Jeg var i nærheten i fjor sommer da jeg tilbragte en natt ved Strøen og Fønhuskoia. Denne gangen svingte jeg inn Skjenfjellveien, og der møtte jeg Wenche som geleidet meg frem til den fine hytta deres.

Bagasjen min bare jeg rett bort i gapahuken. Tross flere invitasjoner til å ligge inne valgte jeg uteversjonen!

Det ble en liten fjelltur på oss og hundene. Wenche har også en hannhund, så det gikk ikke så bra som jeg håpet. Det er mine gutter som tuller, ikke han – han oppførte seg eksemplarisk!

Vi måtte ha en “liten” fotoshoot! Wenche er omtrent like glad i å være foran kameraet som meg, ha ha! Det var hun som ga meg en selfiestang i fjor, med et klart hint, ha ha!

Enhver topp på et fjell skal ha en varde, så også her!

Vi bare nøt å være der oppe en stund. Wenche pekte og forklarte alt hva jeg så, men alt festet seg nok ikke.

Jeg husker at disse tjernene heter Huldretjern…. eller var det bare det ene? Eller, ingen av dem, kanskje? Ha ha! Er ikke så lett!

Samma det! Bikkjene var som alltid glad for å være på tur, og var flinke modeller!

Etter en stund gikk vi tilbake til hytta. Vi satt oss i gapahuken med hver vår forfriskning.

Denne gikk på rundgang…

…. men ingen av oss klarte mange slurkene. Beklager Nøkk – det smakte virkelig ikke godt! Og der avsto jeg fra å rime med noe som begynte på m! Ha ha!

Etter en stund begynte det å vrimle av veps rundt oss! Wenche er allergisk, så hun overlot jobben med å kartlegge hvor de kom fra til meg…

Her er svaret, de hadde bygget seg et bol bak ei pute. I påvente av at de skulle forsvinne gikk vi inn en stund.

Fru Olsen fyret opp i peisen, og det var digg å sitte i varmen fra den!

Det så ikke ut som Sorry hadde noe i mot å være inne en stund heller.

Men, vi måtte jo ut å fyre i bålpanna! Vi skulle jo steike pølser på bålet også!

Med oss ut da var Wenches bordercollie, Ice. Han er den aller vakreste bordercollien jeg noensinne har sett og møtt. Han er den greieste også! Ikke nok med at han er pen og grei, han er godkjent redningshund også! Du skulle bare sett han rundere – rett fra læreboka!! En fantastisk hund! Det sier jo mye om eieren også!

Vel, vi satte oss inne litt igjen, men da klokken hadde passert 23 gikk jeg ut for å rigge meg til i gapahuken! Det var litt surt, og med regn i tillegg valgte jeg vinterposen min i går. Wenche hadde rigget til med tepper og puter, så det var bare for meg å blåse luft i liggeunderlaget og hoppe til sengs. Jeg fikk til og med sekken som sengehest mellom benken og bordet så jeg ikke skulle falle ut, ha ha!

Jeg sov til 0500! Da var det noe sau som gikk å breka rett nedenfor der vi lå, det må jo selvfølgelig gjeterhundene mine si ifra om! Det kom flere sauer, så det ble ikke mer søvn.

Jeg hørte fru Olsen var oppe ved syvtiden, så da pakket jeg sammen sakene mine og sto opp. Etter en kjapp frokost takket jeg for meg og mine og satt kursen hjemover. Tusen takk for at vi fikk komme, og tusen takk for en hyggelig kveld, Wenche – og Ice!

Da jeg kjørte oppover i går så jeg et sted som heter Bautahaugen samlinger. Jeg er litt over gjennomsnittet glad i gamle byggverk med mye sjel i. I går var det masse folk der, så jeg kjørte videre. I dag, derimot – i DET været klokken 08 en søndag morgen, da var det ingen andre der.

Bautahaugen samlinger er et friluftsmuseum, og en del av Valdresmusea. Alle bygningene på museet er hus fra gårder i bygda, og hus brukt i forbindelse med jakt, fiske og seterdrift i fjellene rundt Hedalen og inne i Vassfaret og Vidalen.

Vi gikk først ned til ei fiskebu fra Vassfaret. Jeg glemte å ta bilde av hele hytta, fikk bare en brøkdel av den med sammen med disse to…

Regnet høljet ned, så jeg klarte ikke å bruke så mye tid der, dessverre.

Her, ved dette stabburet fra Bergsrud, datert tilbake til 1650, tok vi det siste bildet før vi beinet ned til bilen for å komme unna regnet!

Vi har hatt nok en kjempefin tur, og ser med glede frem til neste – hvor enn det blir til!

 

 

 

Jeg har vært ved Ellingsetertjern to ganger tidligere. For to år siden, og i år, er det en av Ringerikes ti på topp, da gikk jeg opp fra Heggen. Den andre gangen kom jeg kjørende ned samme vei som i går. Da skulle hundene bade etter trening oppe i skogen til Anne og Lars.

Og disse, Anne og Lars, det er de som er så snille og låner oss den fine gapahuken på Veme. Denne gangen sa de som alltid ja, og låste opp bommen så vi kunne kjøre ned til tjernet. Tusen takk!!

Vi, det er denne gangen Sander og jeg! Sander har jeg vært så heldig å være fadder for. Den oppgaven kan man jo si mye om, og jeg kan kanskje ikke si at jeg har lyktes helt da han valgte en borgerlig seremoni,  ha ha! Uansett – jeg HAR gjort et forsøk på å få han med i kirken! Dengang handlet det om kirkeboken som deles ut til 4 åringer. Det passet dessverre ikke den dagen, så jeg tenkte kanskje at det ikke passet de kommende 10 årene…. ha ha!

Vel, Sander hadde lyst til å være med meg ut å ligge i hengekøye – og når en kjekk ung mann sier det, da må man jammen finne en dag det passer!

Vi reiste fra Vik klokken 1630! Da hadde vi vært innom og proviantert, og det var bare å stake ut kursen. Sander visste ikke hvor vi skulle, han ville overraskes! Fikk ikke noe inntrykk av at han var annet enn fornøyd da vi var fremme!

Så kjekt å ha egen sherpa!! Ha ha! Han slapp å bære alt, altså! Vi hadde ikke stort mer enn 100 meter å gå, så det gikk fint, og vel så det!

Bikkjene hoppet rett til vanns, selv om det ikke var så varmt! I tjernet vokste noe av det vakreste jeg vet…

Vannliljer! De tilhører Nøkkerosefamilien, og finnes i ferskvann over hele verden, sier Wikipedia. Da får vi vel tro på det, ha ha!

Det første vi gjorde var å henge opp køya Sander skulle ligge i. Jeg måtte jo for skams skyld gi han den grønne og ta den rosa/lilla sjøl, ha ha!

Jeg måtte jo prøve den jeg også!

Vi ble enige om å lage mat, og det enkle er som kjent det aller beste! Derfor hadde vi med oss ei pakke grillpølser og pølsebrød. Vi stekte pølsene i panne på Primusen…

Og til hundenes store glede ble det noen til overs – som det pleier å gjøre!

Jeg sendte gutta avgårde for å ta oppvasken! Veldig flinke, alle tre!

Jeg måtte jo ta en fint bilde av alle gutta! Fin gjeng!!

Selv om bikkjene hadde fått pølse lurte de nok på hvor den tradisjonelle pakken med godis befant seg…

Den som leter finner! Ha ha!

Sandre ville prøve køya, og det var det siste jeg så til han, ha ha! Jeg hadde advart han om at vi kanskje ikke hadde dekning der vi skulle være…

Jeg tenkte ikke på at det var mulig en gang, men han hadde vært litt lur, han, og lastet ned 6 Podder… hvis det er det det heter i flertall. Han roste køya opp i skyene, og lå så godt! Det er jo en befrielse å høre han si siden klokka ikke var mer enn 19, og vi hadde en lang natt foran oss.

Vi ble liggende i hver vår verden. Han med denne Podden, og jeg med evighetsprosjektet mitt…

Neida, det går jo fremover! I går kveld var det en viss spenning i om SSSR (Sovjet) og USA skulle utslette hverandre med atomvåpen. Fordi det ikke skjedde er jo selvfølgelig spenningen moderat, ha ha! Men, det er nå allikevel  moro å lese det som om man faktisk skulle befinne seg på kontorene til både Khrusjtsjov og Kennedy.

Klokken ble 21, og jeg bestemte meg for å sove på bakken sammen med bikkjene. Da er muligheten for å ikke bli vekket midt på natten betydelig mindre. Jeg måtte gjøre mitt aller beste så Sander ikke skulle mene at jeg er riv, hakkende gal, ha ha!

Ikke bare er han vakker, han var fornøyd også! Så fornøyd med å få meg ut av køya at han prøvde å lokke flere ned på bakken…

Han lyktes ikke med det, men han lå ihvertfall der og røyta og koste seg en stund!

Jeg fant en fin plass å ligge, og det var som å skru av en bryter da vi sa god natt. Vinden stilnet helt… og da skjønner jo alle hva som blei problemet.

Frem med denne! Den skal angivelig rekke i en omkrets av 20 kvadratmeter. Den gjorde ikke det i går, ihvertfall. Den gjorde nytta si hos meg, meg jeg skrur den alltid av når jeg legger meg for å prøve å sove…..

Da går jeg i dekning med hetta over huet!

Sander sovnet heldigvis først, ha ha! Og han sov godt, for vi ble enige på tur hjem om at jeg ikke snorker, ha ha! Jeg plaget ikke han med det da, ihvertfall!

Søvn ble det brått slutt på klokken 0500 – da begynte det å regne. Vi var kjappe til å pakke og komme oss bort til bilen!

Sander, du er en omsorgsfull, raus og snill ung mann – fortsett å være som du er!! Takk for at du gadd å bli med meg ut på tur!

Anne og Lars; takk, nok en gang, for lånet av deres eiendom! Det sette jeg stor pris på!

 

 

Jeg har som kjent noen fikse ideer, og den jeg må ringe til da, det er Kristin! Uten å nøle svarte hun ja til å bli med opp på Gaustatoppen!

Tre ganger tidligere har jeg vært oppe på Gaustatoppen. Første gangen gikk Hege og jeg opp og ned. Andre gangen tok Kristin og jeg banen opp, og gikk ned. Denne gangen kjøpte vi en tur-retur bilett for å være på den sikre siden, siden vi ikke helt hadde bestemt oss for om vi skulle gå ned eller ikke.

Men, først handlet alt om å rekke frem i tide til siste heisen opp for dagen. Da jeg Googlet Gaustabanen fikk jeg til svar at heisen går fra 0900 til 1700. Vår beregnede ankomstid (ETA, haha) var i følge Googlemaps 1658! Jeg, som akkurat har bidratt med litt penger til statskassa har ingen intensjoner om å gjenta det med det første, så jeg holdt meg sånn nogenlunde innenfor fartsgrensene. Men, joda – jeg ble irrritert da en eldgammel  bobil fra Sveits havnet foran oss i 50 km/t, uansett hva grensa var! Heldigvis svingte han av før blodtrykket mitt ble faretruende høyt, ha ha!

Vel, vi vrengte opp bakken akkurat da Google mente vi skulle gjøre det, og da vi var fremme oppe på platået kastet Kristin seg ut av bilen for å kjøpe billetter. Det vi DA fant ut er at banen har sommeråpent til klokken 18… Så stress og alternative planer ble umiddelbart kastet i søpla!

Vi grabbet med oss tingene våre og gikk inn til vognene som foretar transporten inn til en mellom- og omlastningsstasjon, hvorfra det går en skunnegående pendelbane i skråsjakt fra 1040 til 1800 moh. Derfra er det utgang fra anlegget til den såkalte Tuddalstippen, like i underkant av Gaustatoppen Turisthytte.

Da vi tok heisen opp sist var det, overraskende nok, Linus som synes den seansen var ubehagelig. Han viste ingen tegn på usikkerhet i går, så det må han ha glemt. Transportetappen inn gikk derfor knirkefritt, helt til…..Jeg vet faktisk ikke akkurat hva som skjedde, men – jeg klarte, på mesterlig vis, å tryne! Eller… trynet var ikke involvert, men jeg har en hevelse på det høyre øret, den høyre kneskåla, høyre ankel… og jeg landet på ryggen inn igjen i vogna! Ha ha! Akkurat da var det ikke så morsomt, det gjorde jo grisevondt!! Selvfølgelig skulle jeg sprette opp igjen så fort som mulig, og på spørsmål om jeg skadet meg…. nei, nei, nei, neeeeeida! Allikevel måtte jeg ta en liten telling før jeg fikk med det høyre beinet! Sekken tok banemannen seg av….. pinlig!! Ikke så galt at det ikke er godt for noe; smertene tok fokuset bort fra hvor ubehagelig jeg synes det er å ta den banen! Og enda en fordel; jeg blødde ingen steder! Det er en stor fordel for meg, akkurat nå!

Vel oppe på Tuddalstippen tok vi det litt rolig med å gå ut fordi det sto en annen hund rett utenfor døren. Da den gikk vekk gikk vi og satte fra oss bagasjen og var klare for en sondering! Vi hadde ikke helt bestemt oss for hvor vi skulle ha campen.

Det var ikke noe å utsette på været, men fotografen, kanskje? Jeg fikk masta til å se ut som det skjeve tårn i Pisa, ha ha! Får skylde på skadene!

Vi kom oss opp til Turisthytta, og der hadde de akkurat dratt ut kontakten til vaffeljernet, men de var så greie at de plugget det inn igjen og stekte en vaffel til oss hver!

Jeg kan skrive under på at en vaffel smaker ekstra godt på 1883 moh, selv om du ikke har gått opp!

Tidligere var det bare ei steinrøys opp til det øverste platået, og jeg som er ei pyse har aldri vært der oppe. Men, nå har jo sherpaene laget så fine trapper, helt fra Tuddalstippen til det øverste platået.

Tviler sterkt på at de har risset dette inn i steinen selv, men det er nå en fin gest!

Sorry fikk gjøre seg til for ei søt Bichon Frise-tispe midt i trappen, så han var så fornøyd på toppen så! Vi var alene der oppe, faktisk…. men, det varte ikke lenge.

Jeg ser på Instagram at det er så populært å posere slik…

Forskjellen er at andre gjør det i bar overkropp, og eller helt nakne, Det skjer ikke i vår verden, så vi får være bare litt moderne, vi da – det holde lenge for oss!

Jeg synes bildet av Kristin blei fint, så jeg ville ha et av meg også…

Jeg tar meg ganske bra ut fra den vinkelen, ha ha!

Vi blei enige om å finne oss soveplasser lenger ned. Det var på sin plass å finne litt le for vinden. På tur ned fikk vi se en fugl vi aldri har sett før. Jeg klarte å få tatt en bilde godt nok til å se detaljene, men ikke godt nok til å publisere. Jeg har derfor stjålet dette bilde fra eBird, og fotografen er kreditert…

Fasit : Snøspurv!

Snøspurven er den nordligst hekkende spurvefuglen i verden, og er den eneste spurvefuglen som er vanlig på Svalbard. Den hekker i nordlige og rent polare områder rundt hele Arktis, i norske fjelltrakter så langt sør som til Setesdalsheiene, og den hekker opp til 1600-1700 moh. Den plasserer reiret godt gjemt under ei steinhelle eller på bygninger. Velger de steinheller er det ikke rart de trives på Gaustatoppen! Av informasjon jeg finner på nett se det ut til at den også hekker på Hallingskarvet.

Jeg hadde med vann til gutta, men fant ikke vannkoppen på første forsøk. Da måtte de drikke broderlig av kopp! Det var jo ikke rart de blei tørste sånn som de bjeffa og bar seg hver gang det kom en hund, og de kom det mange av! Noen i bånd, noen løse, og en ble også båret opp i sekk på ryggen! Jeg synes han sa det var en Munstelander, med tøddler jeg ikke finner over u’en! Det må i tilfelle ha vært den lille varianten, håper jeg! Den kommer i to størrelser. Kan være mange grunner til at den satt i sekken, og i så måte fantastisk av eieren å gi den opplevelsen av å komme opp på toppen hvis den av fysiske årsaker ikke kunne gå selv. Det jeg mener er at hvis bikkja er så liten at den eventuelt ikke er i stand til å gå så langt, eller noe… DA blir det for smått for meg!

Vi sirkulerte litt rundt for å unngå konfrontasjoner med andre hunder, i den grad det var mulig. Det var ikke bare bare å sette dem fra seg hvor som helst og ta bilder i går. Neida, jeg kan ikke vente annet en solskinnsdag i fellesferien på en av SørNorges aller mest populære turmål. Sånn sett dårlig timing! Men, jeg synes vi var flinke til å manøvrere oss vekk når det var nødvendig…

… også tok vi et og annet bilde når anledningen bød seg! Fine modeller blir jo bare enda finere i så storslått natur!

Vi bestemte oss for å ha campen nede på Tuddalstippen. Det er på mange måter midt i stien, men det er fullt mulig å passere uten å måtte gå akkurat der. Hadde vi lagt oss utenfor steinhellene hadde nok ikke liggeunderlagene overlevd natten med like mye luft på de spisse steinene.

Jeg kjenner ei som kanskje mener jeg tar litt mye bilder… hu ga meg ei selfiestang med en syrlig kommentar, ha ha! Den tok jeg med meg… og jeg er skikkelig god på å bruke den, altså!

Som her! Her skulle jeg altså vise pilene i retningslinjene…. med landskapet bak! Jeg fikk med ei pil, og litt tekst. Landskapet klarte jeg ikke… men, her er det!

På en måte, ha ha! Jeg flekker tenner, om ikke annet!! Tror jeg overlater selfiene til dere andre! Alle forsøkene vi gjorde for å få oss alle fire inn på et bilde på en heldig måte klarer jeg ikke le av engang… de gikk rett i søpla!!

Det var en spektakulært vakker kveld å tilbringe der oppe! Vi traff mange hyggelige mennesker også! Et hyggelig par fra England, et par fra Danmark…. sørlendinger som vi først trodde var tyskere, ha ha! Jeg foreviget noen så de fikk bilder av seg sammen, det var jo hyggelig å kunne gjøre.

Det gjorde visst ikke noe at klokka begynte å dra seg ordentlig mot kveld – det kom folk oppover allikevel. Noen jogget til og med – ære være dem for gjennomføringen! Vi andre får bare være fornøyd med å få tilbringe tid der oppe uten et blodslit først.

Vi satt og speidet vi, og fikk stadig noe nytt å bivåne. Vi kunne jo ikke legge oss midt i stien når vi var sikre på at noen skulle passere – såpass hensynsfulle er vi da, ha ha!

Klokken nærmet seg 22, og vi begynte å bli både kalde og litt utålmodige. Mens vi ventet på at de siste vi visste skulle passere ned prøvde vi de nye soveposene jeg har kjøpt til gutta.

De koster en bitteliten formue, men nå impulshandlet jeg dem med 40% avslag! Tenkte det var fint å prøve dem i natt, selv om de er tiltenkt kaldere tider utover høsten.

Jeg trodde det skulle medføre litt problemer å få lagt de ordentlig nedi, men neida! Det funket på første forsøk, og de så ut til å like det!

Her er campen vår! Stein, stein og enda mer stein! Det er jo greia med å dra på Gaustatoppen – man vet hva man møter!

Klokka nærmet seg 23 da vi endelig kunne legge oss i visshet om at ingen flere skulle ned. Det var fremdeles folk og hunder oppe på toppen, men de visste vi hadde leid plasser i Turisthytta, hele 11 stk, faktisk!

Det var inderlig deilig å legge seg og få varmen! Det er en tilfredsstillelse som må oppleves for å skjønne den!

Det var nydelige farger på himmelen, og fullmånen lyste opp i det fjerne! Den ser ihvertfall fjern ut på bilde tatt med mobilen, ha ha!

Vi pustet lettet ut og nøt freden og roen!

Sorry sov så godt i posen sin,

Og det samme gjorde Linus!

Det blåste faktisk mindre enn det gjorde den natten vi tilbragte på Norefjell for ikke så lenge siden, MEN, det kom noen vindkast vi aldri har kjent maken til! Så harde kast at vi nesten ble litt engstelige der vi lå! Heldigvis var alt vi hadde med oss bardunert på et vis, ellers hadde det reist rett til Rjukan!

Ved midnatt ble det liv i leiren igjen! Da sto det plutselig en hund uten eier rett foran oss! Det blir selvfølgelig en hel masse liv og røre ut av det – spesielt røre, vil jeg si! Eieren mumlet et eller annet og forsvant videre oppover. Skjønner godt at hun ikke forutså den seansen på toppen av trappen, altså!

Ute av syne, ute av sinn – det er sånn mine hunder funker, så det blei fort ro i leiren igjen!

Vi hadde en plan, vi som pleier å våkne så tidlig og dra hjem fra disse turene våre. Hvis vi hadde gått fra toppen rundt klokken 03 i tilstrekkelig dagslys skulle vi gå sammen ned til krysset, og så skulle Kristin gå ned til Svineroi og hente bilen, og jeg skulle fortsette med mitt vonde bein i mildere terreng ned til Stavsro for å møtes der. Det siste jeg sa var; husk å få bilnøkkelen!

Vel… da vi våknet klokken 0600 var det meningsløst å gå i gang med det prosjektet. Vi ville jo komme smertefritt og fortere ned med banen. Vi pratet med en av gutta krutt som jobber på banen i går kveld, de dreiv å bytta noen deler. Jeg hadde ikke umiddelbart lyst til å være prøvekanin ned, ha ha! Men, vi bestemte oss for å vente, og la oss ned i posene igjen for å holde varmen…. det var ikke mer enn 1 varmegrad på Gaustatoppen i dag tidlig i følge YR.

Vi ventet med lengsel og litt smerte på at dørene skulle åpnes, ha ha! Da vi endelig kom oss avgårde nedover gikk ferden som smurt, uten flere knall og fall!

Og igjen var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur! Bikkjene er slitne – ikke fysisk denne gangen, men jeg skal hilse og si det er mye rart de må bruke huet på i løpet av en sånn tur! Folka også, ha ha! Neste gang kan jeg garantere at vi ikke camper i så folkerike strøk!

Takk for turen, Kristin!!

 

I går bestemte jeg meg for å overnatte ved Damtjern. Jeg hadde flere netter der i fjor, men ingen så langt i år. Det er flere alternativer, jeg kunne lagt meg i sørenden; da får man jo bedre oversikt over solnedgangen. Litt tettere buskas, men det samme gjelder fra vestsiden. Jeg valgte nordenden fordi det først blir skygge på den plassen. Det var så varmt i går at bikkjene ikke trengte mer tid enn høyst nødvendig i sola.

Jeg reiste hjemmefra klokken 15, og bruker ikke lange tiden opp fra Stubdal. Det er ikke mange meterne å gå fra bilen og ned på plassen heller, det er jo trygt og godt for meg som har lovet meg selv å være forsiktig når jeg er på tur alene.

Alle bikkjene gikk rett ut i vannet for å avkjøle seg. Jeg vasset uti selv, men hadde ingen planer om å bade. Vannet kjentes ikke så verst ut, så tanken var ikke avskrekkende.

Jeg blåste opp liggeunderlaget mitt da bikkjene var fornøyde og la seg for å slappe av.

Jeg er på ingen måte ferdig med denne mursteinen, som forøvrig er veldig bra! Boken følger skjebnene til fem familier fra ulike land gjennom de enorme sosiale, politiske og økonomiske omveltningene som preget årene fra 1960 til 1980. Kan virkelig anbefale den!

Det tok litt tid før vi oppdaget dem, men det viste seg at vi hadde hele 12 naboer nede i sivet!

Her er de, og heldigvis hadde jeg kjeks de kunne få! Jeg er litt forundret over at andungene allerede er så store, men det er vel fordi jeg ikke følger med i timen, kanskje, ha ha!

Linus var ute og svømte sammen med dem, og de var ikke redde i det hele tatt. Da kom jeg på en gang jeg var ved Østensjøvannet i Oslo med et par leonbergere. Dette vannet er en av Norges rikeste innsjøer når det gjelder vann og sumpvegetasjon, noe som danner grunnlaget for et rikt fugle- og dyreliv. Der er det registrert 221 fuglearter, hvorav 40-50 hekker årlig. Samma det forsåvidt, jeg skulle bare danne et bilde av kaoset da Dixie i et uoppmerksomt øyeblikk la på svøm i det vannet. Hun kom ikke opp på en stund, for å si det litt forsiktig! Merkelig nok fikk jeg ikke kjeft av noen som bivånet den seansen! Hun skadet selvfølgelig ingen, men hun ominnredet kanskje formasjonen fuglene befant seg i, ha ha!

Etter svømmeturen med Linus kom alle på land! De ga blaffen i at Sorry satt og så på dem – de må ha vært overbevist om at han ikke er en fuglehund, ha ha!

Etter å ha spredd en Snap fikk jeg forespørsel om jeg ville ha besøk, og ja – så klart jeg ville det!! Det var vår faste medsammensvorne, Kristin som ville komme en tur til oss, og det satte vi selvfølgelig pris på, alle sammen!

Hun var klar for årets første bad, og fikk selvfølgelig med seg gutta på det! Har jeg nevnt tidligere at hun er den mest sporty dama jeg vet om, kanskje? Derom hersker ingen tvil! Etter å ha vært uti en stund konkluderte hun med at vannet ikke hadde så aller verst temperatur!

Her apporterer hun en pinne sammen med Sorry, ha ha!

Etter badeseansen ble vi sittende og planlegge neste utflukt! Det kan bli spennende og se om vi får til over helgen. Ut kommer vi oss alltid, men det gjenstår å se om vi får bra nok vær til å dra i gang et større prosjekt. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg ikke har noen avtaler hos legen i neste uke også, så det er noen faktorer der som også må spille på lag, og i de siste ukene har ikke jeg sittet på innbytterbenken en gang, ha ha! Jeg har nå heldigvis ikke fått rødt eller gult kort, bare noen kampers karantene, ha ha! Time will show!

Linus måtte kose litt med tanten sin etter badingen! Han er nå søt da, Nussenussen min!

Klokken 20 begynte det å regne!! Det hadde ikke YR sagt noenting om! Da jeg fikk dekning nok til å sjekke sto det at det skulle være fra 0,01 til 0,04 mm nedbør de to neste timene. Det var jo såpass mye at jeg bestemte meg for å dra hjem, og pakket ned liggeunderlaget og de andre tingene mine. Det kom ikke mye regn, og da Kristin fikk tilgang og sjekket noen minutter senere hadde de fjernet 0,04! Da bestemte jeg meg for å bli allikevel!

Kristin reiste hjem, og jeg blåste opp liggeunderlaget igjen og la meg for å lese. Å ha ei bok som fenger er jo like deilig som å ha en serie man ser som er fin på Netflix, ha ha!

Sorry syntes tydeligvis at det var på tide med litt oppmerksomhet, og at jeg var litt vel ivrig på å lese denne boka! Med så søt fremtoning er det jo klart han vant kampen mot boka – lett!

Her er campen vår! Det var ikke et vindpust, så uten Thermacell hadde nok myggen og knotten beseiret skumringstimen. Jeg hadde på litt Autan for å bortvise knotten, og Centaura for å jage myggen – sistnevnte på både meg og bikkjene!

Jeg hadde med meg ny sovepose i går! Den kjøpte jeg hos Outnorth bare fordi den kostet 300 kroner, ha ha! Den var helt ok, men kan nok sidestilles med en lakenpose. Den holdt i de 11 gradene det var i natt, men den duger nok ikke i lavere temperatur – det hadde jeg ikke forventet heller. En helt ok pose for varme sommernetter!

Det kom noen regndrypp igjen klokken 21, men ikke mange nok til å jage meg hjem! Jeg leste til 23, da la jeg bort boka. En halvtime senere skulle en høylydt gjeng bade på den andre siden av vannet. Det gjorde de lenge, høyt og vel! Godt å høre at folk nyter sommernatten! Jeg sovnet ikke før rundt 01, og våknet av bikkjenes leven 0230. Allerede da merket jeg at alt begynte å bli vått av kondens. Jeg holdt allikevel ut til klokken var 04, da hadde jeg fått nok! Det var ikke noe vits i å pakke ned så mye utstyr, jeg måtte uansett ha tatt det ut igjen og tørket det når jeg kom hjem.

Det var en vakker morgen ved Damtjern, og jeg returnerer nok dit om ikke lenge!

Jeg er fremdeles litt furten fordi jeg ikke kunne være med korpset til Sverige denne helgen, men kom over disse kloke ordene :

COPING : the act of changing shit into sunshine!

Og jeg gjør så godt jeg kan!

Det har vært mange legebesøk de siste tre ukene, og det første jeg gjør når jeg får to dager “fri”- det er selvfølgelig å ta en overnatting ute! Hvor, sier du? Ha ha! innerst inne i Vassfaret, så klart! Uten dekning i mils omkrets! Noen kalte meg en stabukk her en dag – og det takker jeg for! Det er jo på sin plass. Mulig jeg skulle hevne meg for at jeg ikke kan være med på korpsturen i helgen? Tja! Dette ble ihvertfall et plaster på såret!

Jeg hadde ikke reist inn der alene, det kan jeg skriver under på. Men, med Adrian som følgesvenn var valget enkelt. Vi har snakket om å dra ut på tur sammen, og denne uken sendte han meg en Snap. Han hadde planer om en fisketur på Holleia. Den planen hacket jeg, og inviterte meg selv med på tur til Vassfaret i stedetfor, ha ha! Adrian sa ja, han – så da reiste vi avgårde ved 12 tiden i går.

Vi stoppet og handlet proviant på Nes, og duret videre innover fra Hedalen. I mitt hode hadde vi tre alternativer; Skrukkefylla, Melodden eller Nevlingen. Da vi passerte Skrukkefyllhaugen så vi at det ikke var folk der, så det kunne vi beholde som et alternativ. Ved Melodden sto det parkert flere biler, så det slo vi fra oss. Ved Nevlingen var det kun tre biler, og to av dem hadde kommet med kanoer, så de lå sikkert ikke på odden jeg hadde sett for meg.

Vi endte opp mellom Nevlingsdammen og Pålsonivka; akkurat her, faktisk!

Der skulle det nok veldig mye til at det kom folk forbi så bikkjene kunne være løse i campen. Det er deilig for alle involverte parter! De går jo ingen steder, bortsett i fra når de skal på do – det gjør de et stykke unna, og det er jo et sympatisk trekk! De har blitt perfekte leirhunder, alle tre!

Her er hele turfølget mitt! En veldig fin gjeng!

Vi hadde med hengekøyer, og det var perfekte steder og henge opp på begge sider av leiren. Jeg fikk opp min først, og da måtte jeg jo prøveligge!

Jeg synes den hang skeivt og rart, men det var det bare jeg som synes, ha ha! Jeg fikk Adrian til å prøve den…

….og han hadde ingen problemer, selv med Sorry oppi! Veldig rart, altså – ha ha!

Bikkjene var nedom vannet og kjølte seg ned rett som det var. Det var veldig varmt! Vi hadde skygge lenge, men når den muligheten forsvant fikk vi virkelig kjenne at sola varmet.

Linus tok seg en svømmetur, han! Det kunne jeg tenkt meg å gjøre også – men, det inngår ikke i planen om å være forsiktig og ikke finne på noe tull, haha! Hadde jeg vært der alene hadde jeg kanskje ikke vært så smart i den varmen!

Adrian skulle henge opp sin køye, og det var ikke så enkelt som med min….

At han i det hele tatt kom seg så høyt opp i treet er for meg en gåte, selv om jeg bivånet seansen! Det jeg var mest spent på var hvordan han skulle komme seg ned med alle beina i kroppen inntakte….

Nei, altså – da hopper man bare ned! Lenge siden jeg var 29 og så vågal, ha ha! Skulle jeg gjort et slikt stunt måtte vi forhåndsvarslet luftambulansen!

Adrian fikk opp hengekøya si han, og den hang perfekt!

Ettermiddagen gikk, og vi koste oss! Her ser du Nevlingkollen i bakgrunnen. Den rager 1027 moh, og internettet opplyser meg om at folk mener det er Vassfarets aller vakreste fjell der det troner over Nevlingen, snaue 500 meter lavere.

Nevlingkollen er fjellet der kongeørnen har hersket i århundrer, og hvor det i begynnelsen av forrige århundre foregikk en heidundranes slåsskamp mellom to ungdommer fra Vassfaret, mens sambygdingene sto nede i dalen og fulgte med de dramatiske begivenhetene.  De to ungdommene var Anton Bjørke, sønn av Berte Skrukkefyllhaugen, og Vesle-Gudbrand fra Vassfarplassen. Nils Viker forteller i sine bøker om Vassfaret at krangelen dreide seg om en hoggorm Anton sprettet opp med Gudbrands tollekniv. Det gjorde Gudbrand så eitrandes forbanna at han utfordret kameraten til slåsskamp. Duellen endte angivelig uavgjort.

Vel, hos oss var hverken krangling eller slåsskamper. Det eneste vi gikk inn for å bekjempe var knotten. Den var en smule intens.

Vi smurte og spraya oss inn med Mygga og Autan. Jeg hadde også med Centaura til hundene. Det beste middelet av dem alle var bålrøyken. Den holdt vi liv i med kvist og kvast. Adrian så to mygg, jeg så ingen – men før bålet reddet oss var det en del klegg som beit.

Adrian hadde med seg fiskestanga, men marken sto igjen hjemme! Derfor prøvde han å friste fisken med kylling, men det ville de ikke ha, gitt!

Vi lå allikevel og så på duppen og håpet den skulle forsvinne under vann. Det er en tålmodighetsprøve, men disse overnattingene handler jo om å være tilstede i nuet, så en dupp i vannet blir reell underholdning, det!

Linus passet på å få litt kos både her og der, han!

Det nærmet seg middagstid, og på menyen sto kylling tikka masala! No less!

Om jeg ikke bidro?? Jo!! Jeg rørte litt i kjelen så det ikke skulle svi seg, ha ha! Ellers var det Adrian som mekket og disket opp! Det er første gang jeg opplever et stormkjøkken, og det er klart det gir mange flere muligheter enn det utstyret jeg har.

Jeg glemte å ta bilde av maten når den var ferdig, men det ble riktig så lekkert, men nanbrød og greier! Takk for maten, Adrian!

Sindy var den eneste som fikk være løs gjennom matprosessen. Hun har, i motsetning til gutta, vett til å holde nesa si unna, men samtidig være strategisk plassert hvis noen skulle være uheldig å miste noe ned på bakken, ha ha!

Etter maten måtte Adrian ha seg en kaffekopp. Jeg skulle ønske jeg også drakk kaffe. For det første det kult med en svartkjele, for det andre er det godt å ha noe å kose seg med etter maten, den effekten en røyk hadde, i sin tid. Adrian er i ferd med å legge fra seg snusen, det er veldig godt gjort!

Som substitutt prøvde han litt pipetobakk! Og nei, han kommer ikke til å begynne å røyke, så godt var det visstnok ikke, ha ha!

Klokken nærmet seg 23 da vi tok kvelden.

Jeg gikk for å sove på bakken sammen med bikkjene. Jeg lå veldig godt akkurat der.

Adrian kom seg inn i sitt lune hi, og ja – det kan være jeg misunnet ham myggnettingen en smule!

Jeg hadde håpet på en spektakulær solnedgang. Det fikk jeg ikke, men vi fikk tildelt en vakker kveldshimmel!

Kan vel ikke akkurat klage på det skuet!

Det var stille i campen til klokka var 0600! Da mente nok hundene at de hadde vært tålmodige lenge nok, altså! Jeg hadde vært våken med jevne mellomrom siden 0400, men jeg hadde planer om å oppføre meg som folk flest på tur, og de står ikke opp midt på natten, ha ha! Adrian har en sønn på 1 år og 8 måneder, så han er jo godt vant med sånne som Theodor – og meg, ha ha!

Det var ikke noe å utsette på morgenens himmel heller…

Vakkert!

Vi pakket sammen og reiste hjemover. Adrian er sikker på at han skal tilbake til Vassfaret, sa han. Godt jeg ga han et fint alternativ til den planlagte fisketuren på Holleia!

Tusen takk for turen, Adrian! Flott at du gidder å legge ut på tur med ei gammel kjerring som meg – det setter jeg stor pris på! Neste år har vi kanskje med Malene og Theodor også!

#friluftsliv #vassfaret #mittfriluftsliv #hektapåtur #liveterbestute #hundogfritid #nordiclife #mittnorge #nattinaturen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dag er det en uke siden forrige overnatting ute. Været har jo ikke akkurat vært fantastisk, men det pleier ikke være nok til å skremme meg. Det som imidlertid faktisk skremmer meg, det er hvor uheldig jeg faktisk er med helsa! Jeg gidder ikke gå i detalj om akkurat hva det er, men denne uken har jeg hatt fire legebesøk. Det blir ikke færre i neste uke.

Jeg er nødt til å være forsiktig, og derfor har jeg ikke dratt ut på tur alene. Det er ikke lurt å befinne seg langt fra farbar vei heller – og det er klart det gir meg begrensninger. Som om jeg ikke hadde nok å bekymre meg for fra før har lista nå blitt lenger. Jeg var nødt til å trekke meg fra korpstur til Sverige neste helg. Det hadde jeg gledet meg til og synes selvfølgelig det er leit.

Så derfor var det fint å få selskap og komme seg ut en tur. Hodet trengte nok all lufta som passerte mellom øra i den kraftige vinden, ha ha!

Valget falt på Kongens utsikt igjen fordi jeg har sett for meg noen kule bilder jeg ikke kunne få tatt på tur alene. Jeg har sett noen tøffinger som tar fantastisk fine hengekøyebilder ved Mørkonga. De bildene kommer jeg aldri til å tørre å ta – men på Kongens utsikt er det ikke skummelt.

Vi var oppe på Kleiva litt etter klokken 17 i går. YR var helt på bærtur, for det regnet som høljet ned da var ikke spådd. Vi satt en en stund i bilen til det verste været hadde gitt seg, og det kom flere våte turister fra Kongens utsikt mens vi venta.

Det regnet litt underveis på turen, men det er jo fort gjort å gå dit. Eller, med meg og min astma blir det som kjent noen pauser, men jeg synes det gikk mye bedre i bakkene i går, faktisk!

Jeg gikk rett i gang med riggingen av hengekøye da vi kom frem. Her er det første forsøket…

Det ble ikke i nærheten av så fint som jeg hadde sett for meg. Jeg liker ikke buskas på bilder, ha ha! Her ødela buskaset alt, synes jeg da! Og ja, jeg veit jeg er pirkete!

Vi måtte flytte køya til et annet sted, og det var jo fint at det var litt ruskevær – da fikk vi hele utsikten for oss selv!

Det var så lang avstand mellom buskene på neste sted at vi måtte koble sammen opphengssnorer. Og da vi var ferdige gikk det litt skeis med ombordstigningen….

Ha ha! Heldigvis foregikk det der i sakte film og med en kontrollert landing! Hun slo seg ikke, altså! Og, det var hun som sa : ta bilde av meg nå! Jeg kunne jo ikke si nei til den invitasjonen, ha ha!

Det gikk adskillig bedre på neste forsøk…

Det blei jo ganske fint, men jeg er fremdeles irritert på buskaset, ha ha! Hvis jeg skal unngå buskas må jeg kanskje finne meg mer hasardiøse prosjekter, men det tør jeg ikke!

Etter å ha ryddet opp etter de første bildene var det bikkjene sin tur til å være modeller! Og, som vanlig var ikke de vonde og be!

Se på han tøffingen her da!! Og nei, det ble ikke bilde av begge to sammen oppå der! Grøftegrisen min hadde litt møkkete labber – det er helt likt han! Samma det når du er SÅ flink modell!

Alle tre er flinke og fine modeller!

Det var svinekaldt i går kveld. Heldigvis hadde jeg hatt omdreininger nok til å ta med meg ordentlig med klær. Jeg kom selvfølgelig i shorts og t-skjorte, men var kjapp med å skifte til ullgenser, ullsokker og langbukse. Heldigvis hadde jeg med vinterposen også, og det var jeg veldig glad for!

Det er bare plass til en i gapahuken, så Kristin måtte ligge i hengekøye.

Selvom YR ikke meldte mer regn utover kvelden og natten hang vi opp tarpen. Og akkurat det synes jeg vi var veldig flinke til i går! Det var perfekte steder å bardunere den, så vi slapp å stri med det.

Det kom en og annen turist gående, så bikkjene fikk noen å bjeffe på – det sette de pris på, ha ha! Med folk gående forbi rett som det var synes vi det var litt kleint å legge oss veldig tidlig…. så vi holdt ut til 2040 – ha ha!

Senga var ferdig reid opp lenge før det, ha ha! Gutta var klare til å ta kvelden også, så da krabbet vi under og nedi posene – det hadde vi gledet oss til en stund!

Det var aldeles nydelig å kjenne varmen fra posen! Jeg hadde det veldig fint i gapahuken, mens denna så ut til å trives i sitt oppsett…

Ingen av oss klarte å lese før vi hadde fått varmen, men så leste Kristin, som vanlig, Det Beste. mens jeg fortsatte med mursteinen til Ken Follet. Det er et langt lerret å bleike!

Det kom tre jenter som skulle ligge over i hengekøyer. Da de gikk for å se på solnedgangen var vi i seng for lengst, ha ha! Jeg registrerte at det kunne blitt fine bilder av den nevnte solnedgangen, men bikkjene hadde roet seg, så da ble jeg liggende. Det var et fantastisk oransje lys i horisonten i timevis  – fint å ligge å se på!

Vi sovnet etterhvert. Jeg kan bare redegjøre for meg selv, men totalt ble det ihvertfall 2-3 timer søvn! Klokka 0230 fikk jeg meg en vekker da jeg falt ut av gapahuken! Jeg klarte på et vis å snu meg i fallet så jeg slapp å ta imot med den vonde venstrearmen, som om det var noe bedre å ta i mot med den høyre, ha ha! Det var høyre håndledd og kne som tok støyten. Det er jo ikke akkurat høyt ned, så det gikk ganske bra!

Klokken 0330 var vi våkne begge to, og vi rådslo om vi skulle gå hjem. Vi blei enige om å drøye litt. En time senere var vi skjønt enige om at det var på tide å gå hjem, ha ha!

Det tar litt tid å rigge ned, og det tar litt tid gå tilbake til Kleiva. Vi var på Vik 0530 – og det er jo lang på dag i dette prosjektet, ha ha!

Vel – takk for nok en fabelaktig tur, Kristin! Hva skulle jeg gjort uten egen sykepleier med på tur? Ikke noe press, selvfølgelig – men jeg håper du snart blir med oss igjen!

Det var inderlig godt å få all den lufta mellom øra – jeg trengte det! Og nei – jeg har ikke mistet perspektivet. Jeg er veldig klar over at finnes så mange som har det mye verre enn meg, og at jeg ikke bør klage i det hele tatt. Men, noen ganger renner det over allikevel!

Jeg bare nevner det – igjen! Skriv dere inn i gjesteboka da, folkens!

Det var så varmt i går at jeg konkluderte med at vi bare måtte ut! Jeg ville ikke ut på noen utmarsj heller, og da er det lett å lande på et av mine favorittsteder; Øvre Kollsjø i Strømsoddbygda!

Klokken hadde ikke passert 15 engang før jeg var i farta! Eller, fart og fart, ha ha! Jeg, som nylig trakk et lettelsens sukk etter å ha åpnet et brev fra politiet har tatt lærdom av detr! Jeg slapp mye billigere unna enn fryktet, så nå er det bare å være takknemlig for det og roe helt ned!

Her er mine fine følgesvenner på gårsdagens tur! Sindy skulle egentlig hjem i går, men vi lurte henne med oss allikevel! Hun har en grei matmor som lar henne være med oss så mye!

Da jeg kjørte oppover i går var det hele 27 grader! Jeg er ikke herda på så høye temperaturer i år, som i fjor – og det er jeg, og mine pelskledde venner, takknemlige for! Vi har det veldig fint hvis temperaturen ligger rundt 20 grader vi, altså!

Linus var faktisk først uti vannet i går!

Sindy sto i vannet og bare nøt avkjølingen. Jeg fikk av henne en god porsjon ull før vi reiste i går, så nå har hun det forhåpentligvis litt bedre i varmen. Rare greier det der, altså – at både hun som er sterilisert, og Linus, som er kastrert, ikke slipper pelsen så lett.

Jeg satt med beina uti vannet en stund, og det kjentes innbydende. Jeg hadde ingen planer om å bade, så jeg hadde ikke med meg håndkle eller badetøy. Men, etter å ha tenkt på det…. det var ikke en kjeft å hverken se eller høre. Det ligger ingen hytter i umiddelbar nærhet, og fra bilveien er det ikke innsyn…. Så, jeg bråbestemte meg for et et bad i bare nettoen! Det kan jeg ikke huske å ha gjort før! Klok av skade etter fallet på Kongens utsikt var jeg veldig forsiktig da jeg gikk uti! Jeg var ikke uti lenge, men lenge nok til at både Linus og Sorry ble med meg og badet.

Trygt tilbake på land blei jo ting verre, ha ha! I mangel av håndkle eller skift måtte jeg soltørke! Og der stopper den historien om meg i all min prakt, ha ha ha!

Etter badeseansen tok alle i campen livet med ro, og bikkjene slappet av på svaberget. Jeg liker å tro at vi kom oss usett gjennom hele det prosjektet der, ha ha!

Jeg hadde med meg ny bok i går! Jeg er fan av mursteinene til Ken Follet, og her har jeg nok å lese en stund! Det er ikke den smarteste boka å dra med seg når man skal bære så lite som mulig i sekken, men det får bare være! Jeg er godt i gang med boka, og gleder meg til å fortsette å lese!

Jeg hadde ikke bestemt meg for om jeg skulle ligge på bakken eller i hengekøya, men jeg hadde GOD tid til å vurdere alternativene. Jeg lå og leste en god stund, og lå så godt at jeg landet på tilbringe natten i hengekøya!

Klokken 1830 hørte jeg det passerte en bil gjennom bommen, og da jeg hørte bikkjene inne ved Andersbu skjønte jeg at det var folk jeg kjenner!

En time senere kom de til min ende av sjøen for å bade, og jeg fikk superhyggelig besøk i leiren!

For en fin gjeng! Det var gromt å få besøk, takk skal dere ha!

Mariell og Erica synes det var gøy å prøve hengekøya! Dette er potensielle friluftsentusiaster, det er jeg helt sikker på!

Det var fremdeles tidlig, men jeg gjorde oss klare til å møte natten. Det blåste friskt i går ettermiddag og kveld, men da solen gikk ned ble det putt stille på et blunk, og da vrimlet myggen – og knotten, ikke minst. De minste var de mest plagsomme i går. Igjen så hadde jeg glemt gassen til Thermacellen, så da…

Mygga! Den er veldig effektiv mot mygg, men for å stoppe knotten må du ha Autan, og den hadde ikke jeg med meg.

Jeg gjorde allikevel et forsøk på å være positiv, og smilte som best jeg kunne, ha ha! Jeg lå og leste, og funderte litt innimellom. Det hender tankene tar seg en tur på egen hånd, skjønner du, ha ha! Ingen fare, de går ikke på umerkede stier! Og neida, jeg har ikke blitt helt gal, ha ha!

Jeg tittet over kanten på køya, og der satt han…

Ser ut som han mener det er uhørt at jeg befinner med langt der oppe uten han! Han har et godt poeng der, altså!

Kvelden passerte, og det ble natt. Jeg lå og leste til 23. Prøvde å sovne, uten hell. Leste videre til 0030, fikk ikke sove. Da var det for mørkt å lese uten lys, så da lå jeg der da! For første gang hadde jeg mitt oppblåsbare liggeunderlag i bunnen av køya, og det kjennes genialt i det du legger deg. Men, når du har vært kålmark og vridd deg rundt i køya noen timer, da skal du ha lykke til med å rette det opp igjen! Det er ikke nevneverdig bra for nattesøvnen heller….. !!

Klokken 0300 hadde jeg fått nok! Da var det allerede lyst nok til å pakke sammen, så da gjorde jeg det. Bloggen må kanskje endre navn til halvenetterinaturen.no?

Når jeg kjører hjemover på disse klokkeslettene ser jeg ofte dyr. I dag hadde jeg ikke sett annet enn ei due etter å ha passert Veme. Men, etter å ha passert avkjøringen til Heggen får jeg plutselig se en elgokse på tur ned for å krysse veien. Jeg fomlet etter kamera, men fikk ikke tak i det før elgen hadde koblet inn reversen og stukket av. Det var nå allikevel en fin opplevelse! Jeg hadde ikke mer enn blunka før det kom en staselig rådyrbukk fra den andre siden av veien. Den var mye tøffere enn elgen, og spaserte over veien i sitt eget tempo!

Sloknet i fire timer da jeg kom hjem! Deilig å få litt søvn. Nå funderer jeg på hvor og når vi skal dra ut neste gang!

Så ja, denne natten var nesten perfekt-  det enste jeg manglet var søvn!

God, varm helg!