I disse dager i 2015 dro Unni, Mona, Hege og jeg på tur! Vi leide oss en hytte på Rondetunet fra torsdag til søndag.
Unni og jeg hadde lyst til å gå fra Dørålseter til Mysuseter, men for å klare det måtte vi ha skyss til og fra Hege og Mona stilte opp, og kjørte oss til Dørålseter som ligger i Folldal…
Vi var ikke bare heldig med reisefølget, vi var utrolig heldig med været også! Unni, Vilje, Linus, Sorry og jeg begynte på de 36 kilometerne turen er. Det er altså så vakkert…
Kameraet ble brukt flittig!
Jeg presterte å sette avgårde med nye Dogwalkerstøvler… det gikk fint en stund det, altså! Men, så kom gnagsårene! Det er innmari dumt når vi er halvveis, og har 18 km igjen å gå. Vi traff ikke mye folk den dagen, bare noen som sanket sau, og en gjeng med blide vandrere. De stoppet for å hilse, og en av dem donerte et par gnagsårplastre til meg. Han nektet å ta i mot betaling for de, så jeg takket og takket alt jeg kunne!
Vi gikk, og gikk…
Vi hadde strengt tatt ikke studert typografien i det hele tatt. Jeg synes det så ut som det gikk en sti langs Rondevannet ut til Rondvassbu…. det gjør ikke det. I sommersesongen frakter en båt turister over vannet, men på denne tiden av året kjører den bare i helgene, og vi gikk en fredag. Det betydde at vi måtte bestige noe som heter Rondehalsen. De folkene vi snakket med sa noe om at vi snart kom til å møte veggen….. og i bunnen av det fjellet skjønte vi hva de mente med det.
Det gikk bra en stund… men, så blei jeg dårlig. Det var der og da jeg fikk den første blodproppen i lunga. Unni, stakkar, visste ikke hva godt hun skulle gjøre for meg…. men, jeg er ikke så lett å hjelpe! 🙂 Jeg foreslo at hun kunne gå opp på toppen og vente der, men hun ville ikke gå fra meg. Takk skal du ha! Om jeg ville ringe etter hjelp??
I og med jeg var så nære kunne jeg vel strengt tatt ringt i det tilfellet, men neida!
Jeg kom til hektene, og da måtte jeg jo ta bilder på toppen!
Vi kreket oss ned til Rondvassbu, og der møtte Hege og Mona oss! Vi hadde enda 5 km og gå til bilen, og det rakk vi før det blei mørkt – men, ikke med god margin!
Bortsett ifra denne blodproppen var det en fantastisk tur!! Det er vel en sånn tur man opplever en gang i livet, fordi så mye må klaffe. Jeg er fremdeles takknemlig for at Mona og Hege gadd å kjøre i timesvis for at vi skulle kunne gå den turen. Takk til Unni også, som er det beste turfølget du kan få!
Lørdagen tilbragte vi på Venabygdsfjellet.
Været var ikke helt på vår side den dagen, men det var desto bedre å komme tilbake til hytta!
Året etter var vi på tur i Femund sammen, men i fjor og i år har vi ikke fått til noe felles. Jeg stemmer for ny tur neste år!!
Hvordan det gikk med blodproppen? Jo takk! Jeg fikk mange flere før jeg havnet på sykehuset i februar påfølgende år. Om jeg er evneveik? JA! 🙂
