Anne og jeg hadde avtalt tur igjen! Det eneste vi var sikre på var at vi skulle sykle. Vi diskuterte flere forskjellige alternativer, men det var til slutt jeg som skulle velge. Valget falt på å sykle innover mot Gjerdingen fra Tverrsjøstallen i Jevnaker Allmenning. Men, først skulle jeg gjøre unna denne turen inn i Finnemarka!

I løpet av den turen laget jeg meg nok en bekymring, ha ha! Jeg burde ikke innrømme mine engstelser, men man måste bjuda på! Ha ha! Vel… i Finnemarka var jo disse tidligere nevnte sauene sluppet på beite. Min nye bekymring da heter kuer! Jeg har et anstrengt forhold til kuer, generelt, og spesielt ute på beite. For å drepe den diskusjonen med en gang så er det de som har førsterett på marka. Det er viktig at de er der – det er ikke viktig at jeg er der. MEN, ha ha! Jeg husker ikke hvor lenge det er siden, men ca 5 år – da var Kristin og jeg til fots ved Sørsetra på Krokskogen. Der går det både kuer og hester på beite. Jeg har tidligere hatt et ubehagelig møte med en flokk hester, men nok om det. Den gangen ble vi rett og slett jaget av kuene. Vi kom oss inn i noe kratt med sump og jeg måtte bare slippe bikkjene. Heldigvis kom vi oss i sikkerhet ved en hytte som er inngjerdet. En forferdelig ekkel opplevelse.

Og så…. et par år senere kom vi til Tverrsjøstallen. Vi hadde tenkt å gå til Spålen. Det var noe folk som dreiv på med ei kvee der. En mann kom bort til oss og lurte på hvor vi skulle. Vi skal til Spålen, vi! Han ville ikke gått inn der for der gikk det aggressive kuer! Og nei, han baksnakket ikke andres – det var hans kuer han snakket om. Vi gikk jo så klart ikke til Spålen! Han kunne også fortelle oss om en mann som hadde parkert for å gå tur med hunden sin. Han hadde blitt kastet i luften av ei ku. Han gikk sikkert ikke til Spålen han heller.

Det var en lang forklaring på hvorfor jeg ble engstelig for å sykle inn til Gjerdingen. Better safe than sorry, tenkte jeg og avtalte å møte Anne ved Damtjern i går ettermiddag.

Anne har ikke elsykkel, men skal si hun tråkket avgårde! Vi har litt startproblemer med snusing og dobesøk vi – som i gutta, ha ha! Men, så skøyt vi fart. Gjeterhundene likte ikke at Anne fikk så godt forsprang på oss. Vi skulle jo ikke så langt som sist så jeg lot dem styre farta selv. Jeg tråkket bare nok til at de skulle slippe å trekke, jeg. I den farta var det ikke lenge før vi var fremme i Vassendvika. Jeg hadde tenkt at vi skulle campe på plassen bortenfor, og den var ledig. Jeg sendte Anne rett ut på prøvetur med sykelen min, og det virket som hun syntes det var moro!

Sorry fikk badet, Linus vasset og hele følget samlet seg på odden i sola! Det blåste litt, men det er jo helt greit – så lenge sola skinner – på oss!

Med unntak av strømledningene i det fjerne er jo dette en idyllisk plass. Jeg lå her en gang i fjor også. Da havnet jeg i et uvær uten like. Jeg satt under en tarp med veldig lite høy i hatten. Det gikk åpenbart bra, ha ha!

Anne er nå sikker på at hun har kjøpt seg hengekøye, ha ha! En intern en! Jeg måtte jo beskue hennes første oppheng!

Det er alltid spennende å sette seg på kanten av ei hengekøye, uansett hvor mange ganger man har gjort det før, tror jeg. Anne var også spent….

Men, det gikk jo selvfølgelig bra!

Etter noen timer i sola måtte vi ha mat!

På menyen i går sto pølser. Veldig enkelt og greit på tur, og lenge siden sist. Når alle var inkludert i delingen av pølsene i pakka var det tomt! Det kom dessverre ingen gakkakk for å spise resten av pølsebrødene.

Vet ikke om jeg tør å innrømme det, men etter at sola gikk ned ble det ubehagelig kaldt! Nå er det jo halvannen uke siden jeg lå i andre enden av vannet og hakket tenner – hukommelsen burde fungere så lenge. Men, jeg trodde jeg hadde gjort mye riktig må ved å legge oss til i andre enden av vannet, i le av nordavinden, om ikke annet. Vel, vinen kom ikke fra nord i går, ha ha! Det hjalp ikke stort med ny genser heller – ikke med t-skjorte under. Jeg måtte sprette soveposen (sommer-modellen) ut av sitt gode trekk for å få varmen – eller; bli litt mindre kald.

Anne kom etterhvert i orden oppe i køya si med bok, liggeunderlag, sovepose. pledd og briller. Det er virkelig ikke bare bare. Ingen av oss hadde lyst til å ha hendene ute i det fri for å holde i bøker, det ble jo kaldt det også! Jeg leste litt i rykk og napp….

Innimellom var det godt å borre fingerne inn i ulla til han her! Jeg er helt sikkert på at det ikke finnes en bedre varmekilde, faktisk! Og ja – bedre enn Sorry! Han har sluppet mye mere ull, og i tillegg hadde han badet. Riktignok tørker har fort altså, men…… 🙂

Tiden gjorde som den har en tendens til den gikk. Klokken var blitt 23 da jeg vekk boken for siste gang i går kveld. Jeg sovnet ikke, og hørte etter en god stund kvister som knakk ikke langt fra campen…. Ikke nok med det….hodelykten deres lyste helt bort på vår plass. Jeg, som bedyrer at jeg ikke er redd for noenting disse nettene ute – disse var skumle, synes jeg! Dessuten var jeg HELT sikker på at han kom for stjele elsykkelen min!  (Som forøvfrig ) sto ulåst ca 5 meter fra oss, ha ha! Som om bikkjene ikke hadde gitt lyd fra seg hvis noe slikt var i gjære!

Det skjedde selvfølgelig ingenting. Klokken hadde ikke engang blitt 04 da jeg måtte komme meg derifra med ryggen min. Anne var veldig sporty som uten å mukke pakket sammen sakene sine og hjalp meg i gang med bagasjen min.

Ferdig trimmede hunder før 05, faktsik! Slå den du, eller dere, ha ha!

Nå har jeg faktisk fått gjort litt husarbeid. Det blir så som så med denne ryggen, men jeg kan trygt si at alt hjelper her! Nå skal jeg sitte med beina på bordet og nyte å være inne en natt!

Tusen takk for turen, Anne! Håper du snart blir med oss ut igjen!

Hasta la vista!

Jeg driver stadig å tenker på alternative steder å oppsøke i dette prosjektet mitt. Det er jo visse kriteriet som må oppfylles. Som for eksempel at jeg er sjanseløs med sekk på ryggen, i det hele tatt, egentlig, men jeg bør klare noen hundre meter på en god dag. Det er jo det lengste jeg kan gå; i det hele tatt, de verste dagene. Det er jo umulig å vite hvor dårlig dagene vil være, og det gjør det selvfølgelig vanskelig å planlegge.

I går hadde jeg en timeavtale på Drammen sykehus, og da tenkte jeg at det måtte kunne gå an å slå to fluer i en smekk. Jeg sendte en melding til min tidligere kollega Kirsten fra AMK. Hun og samboeren sykler hele tiden – overalt. Nedover og bortover, i en fart jeg aldri hadde turt å komme opp i! Jeg fikk mange gode forslag; tusen takk for det! Jeg fikk også understreket at vi befinner oss i forskjellige kategorier, for å si det litt forsiktig, ha ha! Det var jeg aldri i tvil om heller! Kirsten er mange år unna en elsykkel med kurv, sånn som vi har, ha ha!

Jeg tok en sjefsavgjørelse og bestemte at vi droppet sykler på denne turen. Etter å ha Googlet fant jeg ut at det er en gapahuk ved Garsjøen, ikke langt fra Eiksetra i Finnemarka. Jeg har ved en tidligere anledning vært i Finnemarka. Da gikk vi til Glitre, tror jeg – og spør meg ikke hvor vi starta!

Finnemarka strekker seg fra Drammenselva i sør til Tyrifjorden i nord, med godt over hundre fiskevann og urørt villmark beliggende på opp mot 700 meter over havet.

Eiksetra holder stengt på grunn av Coronaepidemien så den kostet vi forbi. Neste delmål på kartet var Garsjøkoia. Den trodde jeg vi parkerte ved, ha ha! Men nei, vi parkerte på tunet til en eldre dame, vi.

Jeg trodde jeg tok bilde av Garsjøkoia også, ha ha! Men neida, det var tunet til denne damen som hadde satt opp utedoer og tok en beskjeden parkeringsavgift på 10 kroner!

Derfra gikk vi avgårde mot denne gapahuken jeg hadde hørt om. Vi snakket med en mann som kom til bilen som sto parkert ved siden av min. Han anslo at det var 8-900 meter å gå dit. Vi skulle bare ned, opp ta til høyre og ned osv osv – og plutselig befant vi oss på Garsjøkoia! Da var allerede ryggen min brukt opp. Vi gikk ned til vannet, og da så vi over til gapahuken. Vi telte litt på knappene, og valgte å gå dit, det var jo ikke lange biten.

Her er gutta på Garsjøkoia! Koia ble satt opp i 1978 av Bjørn Linskov og er nå en av DNT sine ubetjente hytter. Den er ikke tilrettelagt for hund, så da gikk vi videre!

Mens vi satt der og rådslo fikk vi, med sikkerhet, se en Løvsanger!

Det var lett å se den igjenkjennbare stripen over øyet. Ellers ville den ha havnet i min samling av gulfjomper!

En av de fine tingene ved denne gapahuken var at den var inngjerdet! Antagelig var det for å holde sau utenfor området, ikke for å holde noen innenfor gjerdene. Men, det var nå uansett genialt for oss med hunder!

Hvem, eller hvilke oss? Kristin vel!

Her til sjøs! Rapportene sa at vannet var kaldt! Jeg så absolutt ingen grunn til å gjøre det samme, ha ha!

Det dreiv folk å fisket fra og ved naboholmen, og det var (h)underholning lenge og vel. De hadde til og med hund med seg! Jeg hadde følt meg overvåket, var jeg dem, ha ha!

Linus var heller ikke så keen på å bade; han byttet nå gjerne ut mot kos av tante Kristin!

Her er den fine gapahuken, med vårt rot i! Den er satt opp på dugnad av entusiastiske markatravere i Drammen sportsfiskere. Det er vel en av de finere vi har vært i, kanskje. Det var litt snau benkeplass så jeg lå på gulvet med bikkjene. Men poenget er jo at det faktisk var både benk og gulv, da er det jo ikke noe problem.

Det var flere forekomster av slike langs vår vei. Det nærmeste jeg kommer en gjetning er vortemelk, men de vokser vel i klaser, eller hva det heter, ha ha! Jeg tror og håper på et fasitsvar!

Tiden gikk og solen forsvant på vår fine plass! Det ble markant kjøligere, og det passet meg fint, for da kunne jeg ta på meg den fine, nye genseren min!

Her er familien Glum samlet på sin sengeplass. Jeg kan nok snart slutte å bære med meg reinsdyrskinn til gutta. Av ting som skal bæres kan jeg nevne all min bagasje. Den var det ikke jeg som fraktet fra Garsjøkoia bort til gapahuken. Det var det Kristin som gjorde. Hun gikk to turer!! Og jeg bare nevner det…. hun skal bli oldemor om ikke lenge! Det må bli klodens sprekeste i den kategorien!

Mens vi satt der kom en and gående helt opp til bordet. Hun var nå så søt der hun vagget avgårde!

Heldigvis hadde jeg et rundstykke i sekken som hun kunne få.

Vi var veldig tidlig ute på tur i går, og da går tiden litt sakte. Vi bestemte oss for å ta tidlig kvelden. Og tidlig var klokken 19, ha ha! Denne nattevakten jeg drar med meg på tur har jo så godt sovehjerte at hun sovner hvor som helst, og ikke minst, når som helst. 1921 blåste hun ut lyset, ha ha! Jeg er ikke en god kriger i så måte. Jeg som generelt sover dårlig forventer ikke å sovne før 0200, ha ha!

Det ble noen timer med denne boken, avbrutt av kos med gutta innimellom.

Han her snorker som en voksen mann til tider! Det er bra, da er jeg sikker på at han koser seg!

Han her er mer på allerten – støtt!! Fint det, å ha gutter som passer på meg! For det gjør de virkelig. Jeg er aldri redd når jeg farter rundt slik på natterstid.

Eller, ha ha! Jeg nevnte i forrige blogg at jeg henger meg opp i ting jeg kan bekymre meg for. I natt var min store bekymring at jeg ikke hadde satt bilen i park da vi parkerte. Pajeroen lot meg ikke få ut nøklene før bilen sto i park, min Rexton bryr seg ikke om den detaljen. Hvis jeg hadde glemt det i går var det to alternative utfall…. det ene var at den forsvant i avgrunnen bakover, eller ned på en gårdsplass og inn i et hus forover. Av de to mulighetene ville bare folk reagert på den siste muligheten – forover,  ha ha! Jeg ble veldig glad da jeg kom tilbake og så at bilen sto der vi gikk fra den i går, altså! Snakk om bekymringer, ha ha!

Jeg tror jeg sovnet rundt midnatt. Da hadde vi allerede ligget der i 5 timer våkne, og ryggen min kranglet, som vanlig. Da jeg våknet igjen 0230 måtte jeg sette meg opp. Min kompanjong synes nok det var litt tidig å stå opp, og det er jeg fundamentalt enig i. Men jeg hadde ikke noe valg, men klarte å strekke tiden litt.

Det var en fantastisk fin morgen, så det gjorde bare godt å ligge å se på den og høre lydene av fuglekvitter og fiskevak. Jeg ønsker meg så å kunne oppleve slikt med fult fokus. Når smertene river i kroppen er man ikke fullt til stede. Sansene blir brukt opp til å døyve kroppens signaler – hele tiden.

Vel vel, samme det! Vi pakket oss sammen og gikk til bilen! Vi møtte ingen andre enn sauer på vår vei. De var det forøvrig veldig mange av! Antar de akkurat er sluppet ut på beite og ikke har rukket å spre seg enda – hvis det er slik det fungerer i saueverdenen. Jeg hakke peiling, ha ha!

Da vi kom ut av marka og tilbake til sivilisasjonen igjen var det en fantastisk utsikt helt til Oslofjorden der borte i det fjerne! Vi har snakket om å ligge ved kysten, men har ikke peiling på hvor det går an å trekke seg litt tilbake langs kyststien… er det noen som vet om et sted blir jeg takknemlig for tips!

Over og ut!

Ikke bare var det årets 22 natt ute, det er nummer 150 i den totale rekka! Siden vi jubilerte var det ekstra stas å få komme til et helt nytt sted!

Denne gangen var det min tidligere klassekompis Hans Kristian som var raus. Han sa vel noe sånt som som at han hadde tilgang til ei jakthytte inne ved Vælsvannet. Jeg så for meg et enkelt krypinn med en stol og et respatex bord men tenkte allikevel at det er flott å få låne! Vi avtalte å møtes klokken 13 på Shell på Veme i går.

Da vi svingte av riksveg 7 og kjørte innover husket jeg at jeg hadde vært der før. Når man har trent med Brukshunsklubben i flere år har man vært mange rare steder! Så også et godt stykke innover der vi kjørte i går. Jeg fulgte etter Hans Kristian etter beste evne! Da veien smalnet og havnet i kategorien krøttersti måtte han stadig gå av og høgge ned noe buskas for at jeg ikke skulle ripe opp bilen min…

Til og med motorsaga fikk kjørt seg for at jeg skulle kunne kjøre helt inn til Nordheim!

Etter å ha passert en …. jeg vil nå helst kalle det et juv, ha ha! Jeg kan moderere meg og kalle det ei elv… men sannheten er at det var en liten bekk, ha ha! Jeg måtte allikevel være litt heldig med hvor jeg plasserte hjulene for å komme over. Og ja – det er jeg som er pysete, ha ha!

Ved veis ende åpenbarte dette seg…

Har du sett! Kan trygt si at Hans Kristian ikke hadde fremsnakket dette stedet – det er jo helt fantastisk! Og nei – vinduet var ikke åpent, og Sorry sto ikke på trappa da vi kom dit, ha ha!

Jeg slapp gutta rett ut av bilen og de stakk rett ned i Væla for å drikke vann. Vi kom rett fra spasertur med Unni og Vilje på Prestmoen. Vi gikk fordundre meg i over en halv time! Nå er ikke det noen målestokk for funksjonsfriske folk, men for meg med denne ryggen var det deilig å ha en god dag i så måte!

Glemte jo helt å vise bilde av han her! Han ønsket oss ikke akkurat velkommen, ha ha! Det er lenge siden jeg har sett en hannhoggorm. Wikipedia sier nemlig at hoggormen finnes i flere fargekombinasjoner. Hunnene har ofte en lys brunaktig bunnfarge men mørkere brunt mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå med svart mønster. Og nei – jeg vurderte ikke å plukke den opp, ha ha! Det har jeg slutta med, nemlig!

Her er Hans Kristian med gutta på trappa før han dro hjem! Jeg takket noen ganger i går, men jeg gjentar meg selv mer enn gjerne ; tusen takk for muligheten til å tilbringe tid på Nordheim! Og takk for at du gadd å møte meg, følge meg inn og rydde kvist og kvast underveis! Vi var nedom demningen før han dro. Der kom det jammen inn en Snap, så da visste jeg hvor jeg kunne bevege meg for å få dekning, hvis behov. På den andre siden av demningen var det en hytte med folk tilstede på, så neida – jeg dro ikke avgårde alene uten dekning, ha ha!

Da vi ble alene ruslet vi nedover mot Vælsvannet. Jeg blir helt forvirret av disse Vælsvannene jeg, altså! Det er øvre og nedre, og hva annet? Midtre og mellomste? Ha ha! Nei, det er vel nordre og søndre – tror jeg. Jeg har vært ved alle – som om det hjalp! Jeg så på kartet at det jeg var ved nå, det var nedre. Og dette blir også kalt Soknavælsvannet.

Samma hva det heter når det ser slik ut! Det er jo en perle! En øde perle i går, så gutta fikk gjøre som de selv ville..

… og det var å variere mellom å løpe på stranda, bade – riste seg på meg – repeat! Ha ha! De koste seg veldig, og da koser jeg meg også! Og ja, jeg vet det er båndtvang – men dette pågikk i kontrollerte former.

Kristin og jeg overnattet på denne stranda for 2 år siden. Det var også tidlig på sesongen mener jeg å huske. Da var det så varmt at vi også badet. Det var ikke oppe til vurdering i går, altså!

Jeg ble sittende på en tue der en liten evighet. Der hadde jeg enda bedre dekning enn ved demningen så da er det brutalt å gå derfra, må vite!

Gutta ble fort husvarme, og det er veldig forståelig. De var fornøyde. Turer både hit og dit, mat i magen … ingen klager fra de!

Jeg blåste opp liggeunderlaget og la meg midt på tunet for å lese i sola! Jeg leste ut Nina Lykkes bok som heter “Full spredning”. Det er lett å tro at den handler om kreft, men det gjør den ikke. Det er utroskap som er hovedingrediensen, Hun er nødt til å være lege og almenpraktiker, for måten hun beskriver møter med pasienter er jo spot on! Jeg lurer på om en kategori jeg befinner meg i er internt hos dem, eller brukt på landsbasis. Uansett; FFF! Frikort før februar, ha ha! Ingen ønskelig gruppe å være medlem av kan jeg berette!

Jeg leste ut boka, og bestemte meg for å ta en selfie! Det er jeg jo SÅ glad i, ha ha! Poenget med denne selfien er å vise frem den nye Villmarksgenseren min! Jeg har ønsket meg en lenge, og fikk ønsket oppfylt ved å kjøpe garnet selv, så fikk Hilde ei til å strikke og betalte henne. Tusen hjertelig takk, Hilde – og takk til strikkeren, hvem enn du er! Jeg er så fornøyd at jeg har meldt flytting! Jeg flytter herved inn i genseren, ha ha!

Åååååå så glad i å ta bilde av seg selv, ha ha!

Klokken ble 19, og jeg bestemte at vi skulle sove på trappa! Jeg hadde ikke vært inne siden Hans Kristian dro, så da trengte jeg ikke gå inn i det hele tatt, tenkte jeg, så jeg lukket vinduer og skrudde fast sprosser! Så rigget jeg soveplass…

Der ja! Der hadde vi det fint vi, altså! Jeg lurte på om det ikke snart er på tide å høre gjøken, men jeg hørte den ihvertfall ikke i går. Jeg hørte mange andre fuglelyder jeg gjerne skulle hatt kontroll på – men jeg husker jo ikke en bestemt lyd til jeg kommer hjem. Hadde jeg hatt dekning da jeg hørte det, så kanskje. Uten : sjanseløs! Unni og jeg hørte to ukjente fuglelyder da vi gikk tur i går også…. vi er like dårlige, ha ha!

Jeg hadde heldigvis med en bok til….

Den kjøpte jeg av tre grunner. Den var på tilbud i bokklubben. Jeg har lest Håkan Nesser tidligere og var fornøyd. Tittelen er grunn nummer tre! Kanskje jeg nå endelig skal får svar på hvordan man kan være menneske å ikke ha hund, ha ha!

Vi gikk en kveldstur ned til demningen. Linus og Sorry er veldig forskjellige. Linus tripper på tå og går omveier for å unngå å ble skitten, Sorry…. han kaller jeg bare grøftegrisen!

 

….. det er vel slik han er lykkeligst, tror jeg!

Jeg leste til nærmere 22. Jeg må ha sovnet allerede rundt 23 og var helt blåst til 02! Derfra og ut var det heller dårlig. Jeg gruet meg til å krysse bekken igjen, ha ha! Jeg er litt tullete sånn. Kan henge meg opp i potensielle problemstillinger! Det KAN jo hende det blir et problem – det kan ingen overbevise meg om før det eventuelle problemet er løst…. dermed basta, ha ha! Nå, når jeg sitter trygt hjemme kan jeg erkjenne at det gikk fint. Det jeg har hengt meg opp i nå er om jeg har lukket og låst dører og vinduer på ordentlig vis…. det må jeg nok tenke på en stund!

Disse to var så glade for at jeg endelig har kjøpt en pose Frolich at jeg ikke trengte å mase for å få til et fint bilde av dem!

Klokken 0510 var det lyst nok til å begynn på turen hjem! Da alle bekkefar og grusveier var forsert så bilen min ut som vi hadde vært med i Rally Dakar, ha ha! Og DET kan jeg ikke leve med, altså! Etter å ha vært ansatt hos en høyt aktet Flaskerud skjønner jeg når det er på tide å vaske bilen!

Liker det – det skal se ordentlig ut – så derfor får ikke nevnte Flaskerud se inni bilen min…

…alle er vi like, men det er utenpå, ha ha ha!

Vel vel – det var fint å være menneske og hund på Nordheim! Takk for oss!

Ove og ut!

 

 

 

 

Jeg har fulgt med værmeldingene til YR hele uka og innsett at det natt til 17,mai ville være så bra vær at mange ville ut. Det kan være at jeg tillegger folk tanker de ikke har, ha ha! Kanskje folk allerede er lei slike prosjekter etter 2 måneder i coronaens klør. Hva vet jeg! Jeg sørget ihvertfall for å sikre meg et sted andre folk ikke har tilgang til; Sindy har egen strand hun, for tenk!

Takk for at vi fikk være der. Anne Sofie!

Her er turfølget foreviget i vinden. Ja, for det blåste så Tyrifjorden hadde skumtopper, Det blåste i sørvestlig retning…. altså rett på stranda, ha ha! Jeg hadde altså ikke tatt skrekken etter den kalde og vindfulle natten ved Storflåtan før i uka!

Jeg var innom blomsterbutikken i går formiddag og snakket såvidt med Heidi. Vi avtalte at hun og Helge skulle komme og hente bikkjene der vi var for å gå tur med dem. Har du hørt på maken til service? Det opplegget er en vinn vinn situasjon, med absolutt mest vinn for meg. Jeg kommer ikke av flekken med min dårlige rygg for tiden, og de ønsker seg selskap på tur. For meg er det en fantastisk ordning som jeg setter stor pris på!

Her er gjengen klar for tur! Sindy ble selvfølgelig invitert med, men hun takket nei og ble i leiren hos meg! Det var koselig! Vi, eller jeg, kanskje, ha ha, moret oss med å ta noen selfier – det er jeg jo så glad i å gjøre, ha ha!

Vi nøyer oss med å dele dette bildet, vi! Sindy nyter å bli klødd på magen!

Jeg hadde med ny bok i går. Jeg har hørt at flere har snakket pent om den, så da bokklubben la den ut på salg handlet jeg…

Nå har jeg bare lest de første hundre sidene, men so far, so good!

Jeg dro avgårde hjemmefra med under 50% strøm på mobilen. Jeg har jo kjøpt meg ny lader. En lader med solcellepanel! For meg må jo det være supert har jeg tenkt. Jeg må skutte å tenke så mye, ha ha! Jeg tenkte nemlig slik at bare den laderen kommer seg ut ville den kunne lade min telefon. Vel, jeg tok feil! Så det ble en kveld og natt med lite mobilaktivitet. Å ta bilder og åsende avgårde en Snap er jo obligatorisk så det gjorde jeg, må vite.

Det fulgte med en liten ledningsstump som jeg nå selvfølgelig ikke finne igjen. Det virker som jeg må lade den inne… ja ja, det finner jeg vel ut av!

Gutta kom tilbake, veldig fornøyde etter tur rundt Lemostangen! Takk, Heidi og Helge!

Helge fikk se liggeunderlaget mitt – ja, det nye, vet du – han mente det så litt slapt ut, ha ha! Neida, sa jeg først – in denial, ha ha! Dro ei skrøne om at det er bedre å ligge på uten så mye luft i. Vel…jeg blåste det opp, igjen – og det tok ikke lang tid før luften hadde gått ut av underlaget, og meg, i visshet om at det kom til å bli en hard natt, som i bokstavelig hard.

Det var en hard natt for meg på denne datoen for 19 år siden også, Tenk at det er så lenge  siden?!!? På mange måter virker det som det var i går, men like fjernt i annet henseende. Vel, jeg var gravid – i uke 38, Skulle bare innom en siste kontroll før termin, og da fant de ut barnet ikke levde, Jeg skal ikke gå i detaljer, annet enn å si at det var en opplevelse jeg ikke unner noen andre, Å måtte føde ditt døde barn er ikke bra. Jeg var helt knust og i villrede, men – takket være gode venner og kollegaer kom jeg meg på beina igjen.

Jeg var hos Hanne Christine med blomster og lys i går, Unni har vært der med flagg – tusen hjertelig takk for det! Jeg må jo si at det er ekstra klønete og ugreit å ha den opplevelsen i sekken når man kommer til dagen der alle roper hurra og gratulerer med dagen. I årene etter dette har og jeg stort sett jobbet eller stukket til skogs, I fjor stilte jeg opp i korpset for første gang på mange år.

Og i år ble endelig 17, mai slik jeg har ønsket meg de siste 19 årene! Neida, selvfølgelig skal vi feire vår nasjonaldag, og like selvfølgelig skal unger gå i tog, rope hurra av full hals og spise pølser og is! Like selvfølgelig kan jeg få trekke meg litt tilbake, så da gjør jeg heller det!

Vel, det var jo litt hardt å ligge på bakken med kun en reinsdyrfell som underlag. Men, jeg tenkte at det går fint – det har skjedd meg før at liggeunderlaget ryker. Man kommer jo gjennom natten på et vis allikevel.

Her er campen vår! Linus kosa seg skikkelig han. De lå så nært meg i natt at det virket som om de også var lei vinden.

Si nei til det blikket der. du – da er du god!

Telefonen ringte; det var Heidi Hun lurte på om jeg sov eller om jeg ville låne et liggeunderlag, Jeg insisterte på at det ikke var nødvendig å komme til meg med det, men – de ville komme. Og de  kom med lykt med lys i, duk og mat! Jeg ble servert biff stroganoff på senga! Rødvin fikk jeg også – i glass med stett!

Og joda, gutta fikk også smake! Linus har stroganoff i skjegget enda han, ha ha!

Ikke rart bikkjene har blitt glade i Heidi og Helge på rekordtid. De har jo vært timesvis på tur bare de to siste ukene!

Tror kanskje ikke han ville ha den nussen, Sorry! Ha ha!

Jeg er nødt til å gjenta meg selv jeg. altså! Tusen hjertelig takk for at dere kom og overrasket meg på denne måten! Jeg er utrolig takknemlig!!

 

De ble på besøk til solen gikk ned, Før de gikk hadde Helg blåst opp liggeunderlaget og redd opp sengen min som jeg hoppet ned i med en gang! Det var deilig; godt. mykt og varmt – bedre kan det vel ikke bli? Vinden løyet en tanke også, tror jeg. Er ikke sikker. Jeg sovnet, og med visse våkne stunder underveis lå jeg der lenge! Jeg var ikke hjemme før 0430!

Solnedgangen i går var praktfull, og hadde jeg ventet en liten halvtime på  turen hjem kan det hende at jeg hadde fått en fin soloppgang også. Men, viljen var ikke tilstede!

Neste natt ut….. når det slutter å blåse, kanskje?

Jeg stemmer i en stum hurra og gratulerer dere alle med dagen.

Hasta la vista!

 

 

 

Egentlig har jeg aversjoner mot Storflåtan. Jeg måtte google aversjoner for å være sikker på at jeg brukte riktig ord, og definisjonen er som følger : å ha sterkt i mot noe, oftest følelsesmessig. Men begrepet brukes også om ledsagende fysiologiske reaksjoner. Det er jo et begrep; blir kvalm bare ved tanken av osv osv. Grunnen til disse aversjonene er at jeg har brukt opp Storflåtan! Jeg vet  ikke hvor mange runder jeg har rundt det vannet, men jeg vet at jeg telte en sesong. Jeg husker ikke hvilket år det var, men det er vel 4 eller 5 år siden. Den barmarksesongen var jeg rundt vannet 57 ganger – til fots.

Vel, det var nå min ide å reise inn der igjen! Det er mer lystbetont å reise ut på tur på den måten vi gjorde nå; med sykler og soveposer! Hvem vi, sier du? Ha ha! Kristin, selvfølgelig! Sindy kan ikke være med på sykkelturer. Henter henne seinere i dag!

Vi møttes oppe ved Damtjern klokken 16 i går. Vi hadde sjekket værmeldingen flere ganger, og vi ble stadig lovet at det ikke skulle hverken regne eller snø, men at det skulle blåse endel! Vi fikk rigget syklene og tråkket i vei innover.

Jeg må skryte av gutta mine, altså! I oktober fyller Linus 9, og Sorry 8 år! Det forhindrer dem på ingen måte fra å løpe 6 kilometer. Vi valgte en marsjfart på 10 km/t – da travet de pent avgårde.

Gutta sine det!

Alle bevegelser loggføres i Strava! Da jeg kjøpte elsykkelen min fikk jeg følgende beskjed av broren min : Strava, or it didnt happen. Reine ord for penga det. Nå vet jeg at de fleste andre bruker Strava på en mer effektiv måte, men for meg er det bare moro å se litt statistikk.

Da vi kom frem til demningen ville jeg etablere min daybed! For å få til det hadde jeg med to soveposer; en til å henge på, og en til å ha over seg, ved behov.  Det skulle vise seg å være veldig lurt!

Vi hadde ikke vært der så lenge før vi mekket mat,

igjen falt valget på pannekaker. Bare så det er sagt; det er mye lettere å tilberede med panna i et bål, De som endte opp med flest pannekaker var han i bakgrunnen på bildet, og broren hans. VI fikk det travelt med å sette opp en nødbivuakk! Det kom noen skyer i vår retning som ingen av oss hadde lyst til å bli offer for. Ved demningen er det bare et tre, men mitt kloke hode mente at vi kunne bardunere i syklene våre! Det kunne kanskje ha funket hvis det ikke blåste så mye.

Det var egentlig ikke sånn jeg så for meg resultatet i mitt “kloke” hode, ha ha! Det der nyttet jo ikke, så prosjektet ble lagt på is. Ja, for det var et faktum – det var isende kaldt. Så kaldt at jeg med bare et lag ull havnet rett ned under soveposen igjen. Vi var enige om at vi hadde måttet reise hjem igjen hvis ikke vinterposen var med. Jeg som rett om det er bedyrer at det er sommer holdt helt kjeft om det i går!

I mens jeg lå og hakket tenner gikk Kristin og bikkjene bort til brua for å se etter Fossekallen. Den så vi nemlig der en gang for mange år siden, Den var visst ikke der i går heller.

Alle tre så litt rart på meg der jeg lå, ha ha! Kristin som var iført to lag ull under dunjakka var litt tøffere enn meg, ha ha!

Bikkjene la seg hos meg for den gamle speideren ville sette opp en bedre bivuakk. Jeg lå der og skalv med ryggen til så jeg så ikke den nye på en stund, men DER kom jo speideren til sin rett. Alltid beredt!!

Det hjalp å ta den noe mer stødige hytta i bruk!

Jeg klamret meg stadig til soveposen, mens….

… en ljå hadde gjort bildet mer spenstig, ha ha!

Klokka var 1952 da vi bestemte oss for å rigge i nattens plasser, ha ha! Jeg var sjeleglad og var kjapp med rulle ut posen!

Her er campen! Gutta på to reinsdyrskinn mellom oss. Jeg hadde til og med laget meg en sitteseng mtp ryggenl Sånn som det ikke funket, ha h! Den kulen var helt grusom. Forbannet den mange ganger i natt!

Klokken 22 var begge oppe fot å late vannet, og da jeg la meg igjen da dro jeg opp den andre soveposen også. Stappet beina nedi og doblet etter beste evne. Den vinden vi hadde var iskald, altså! Jeg har riktignok brukt den tynne dunposen sammen med annen pose… men, ikke om sommeren! Ha ha! Der kom sommeren igjen! Tøffere i trynet nå! Har akkurat vært ganske bleik, faktisk. Jeg sovnet med pc’n i fanget og våknet av at den datt i gulvet. Plukket den opp i to deler. Jeg puttet den inn der den passet og håpet på det beste! Heldigvis funket den, og til og med bloggen var lagret som kladd!

Det var en fin himmel i går kveld.

Jeg fikk etterhvert varmen nede i mitt sammensurium av soveposer! Der nede i mitt lune rede hørte jeg plutselig orreleik. Jeg stakk hodet opp og ut men hørte ingenting. Gjentok prosessen noen ganger, men neida! Lyden må ha kommet fra lungene mine, ha ha!!

Etter å ha vurdert muligheten til å dra hjem 22, 24,02 og 04.. 0430 orket jeg ikke mer og vekket Kristin. Det er jo aldri noe problem; like blid hu! Da var det bare å pakke sammen sakene sine og sykle hjemover igjen, Og jeg må slutte med blogge før pc’n havner i gulvet igjen, Blir veldig trøtt av slike netter ute!

På en stopp langs veien hørte vi Storlomen. Lyden fra den er ikke til å ta feil av!

Det var ikke noe å utsette på morgenen i Vassendvika i dag!

Klokken var 06 da vi var tilbake ved bilene. For første gang i mitt liv har jeg gruet meg til å ta av sykkelhjelmen! Det er fordi sveisen var mye bedre med den på, ha ha! To dager til med hockeysveis nå så er det min tur til å gå til frisøren! Jeg gleder meg, Jorunn!

Og til deg, Kristin; takk for nok en fin tur! Vi gleder oss allerede til neste!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Igjen da så har jeg sett noe noen andre har gjort som jeg vil gjøre selv! Denne gangen var det en Snap fra Hilde Western som ga meg griller i hodet, ha ha! Stedsnavnet jeg refererer til er også noe jeg snappet opp fra henne. Etter å ha sett utsikten fra dette stedet er det ikke vanskelig å skjønne hvordan stedet har fått det tilnavnet; Kringsjå!

Det er Hildes bror og svigerinne som eier stedet, Trond og Trine. Kristin jobber sammen med Trine, det gjør det selvfølgelig enklere å spørre. Som sagt, så gjort, og vi fikk lov til å være der en natt! Tusen takk for det, Trond og Trine! Og tusen takk til Hilde som eksponerte muligheten!

Dette stedet ligger selvfølgelig i Hole, ha ha! Akkurat hvordan man kommer seg dit velger jeg å droppe å avsløre. Jeg vil ikke være årsaken til at folk begynner å valfarte opp dit. Som om så mange leser denne bloggen at det skulle være noe problem, ha ha! Samma det! Jeg gjør det allikevel slik.

Kristin og jeg møttes klokken 16 i går. Da vi var fremme begynte jeg umiddelbart å mase om å få opp hengekøya. For å unngå direkte motlys på bildene måtte vi forte oss. Kristin vet å svinge seg når jeg får det travelt, ha ha! Vi hadde hengekøya oppe på no time!

Jeg begynte med bare Kristin som modell…

Jeg kan like gjerne innrømme det med en eneste gang. Jeg er SÅ fornøyd med dette og de to neste bildene at jeg blir opprømt og glad! Skal ikke mer til for min enkle sjel! Håper noen kan se lykken sammen med meg,  ha ha! Eller er jeg bare så rar, kanskje? Jeg er åpen for den muligheten, altså!

Etter å ha tatt bilde av Kristin alene var det på tide å utvide antallet til to i køya…

Ser faktisk ut som begge to er fornøyde med den løsningen! Og ja, hvis noen lurer… avgrunnen er det du ser bak køya! Og ja, vi var selvfølgelig forsiktige! På dette bildet har solen allerede begynt å bli plagsom på bildene, så da måtte vi endre det etablerte to tallet til….

…. til bilde av bare gutta krutt! Jeg synes det bildet der er så fint at det kunne hengt på veggen! Om det kommer til å skje vet jeg ikke. Alle bildene på veggene i mitt hus er fremdeles av leonbergere! Har jo ikke lyst til å ta ned de…. Etter å ha hatt aussier i snart 9 år er det kanskje på tide at de får en liten veggplass! Dette må jeg tenke på, altså!

Etter at fotoshooten var over og køya pakket ned igjen i vinden var det på tide med belønning!

Da er tante god å ha! Ja, det er hun ellers også – så klart!

Vi satte oss i en sofragruppe og var enige om at det var deilig å ha noe ordentlig å sitte på. Vanligvis henger vi inntil en buskelegg et eller annet sted, ha ha!

Det var middagstid så jeg mekket sammen primusen og fant frem steikepanna. På menyen sto Gildes utsøkte grillpølser pakket inn i tørre pølsebrød som het Hurra Hurra. Det var virkelig ikke noe å rope hurra for, altså!

Etter maten bestemte vi oss for a ta en liten lesestund! Jeg er jo nesten irritert over å være ferdig med JoJo Moyes sin bok, ha ha! Da er det jo om å gjøre å finne en annen….

….valget falt på denne, bare fordi det er en pocketbok, egentlig. Jeg er mye mer redd for en innbundet. bok. Jeg er oppdratt til å ta vare på ting. Jeg misliker eselører og andre eventuelle bretter sterkt!

Klokken tikket og gikk, og vi hadde etablert leir i sola i hytteveggen….

Ser kansje ut som en sigøynerleir, men vi hadde det fint der! Veldig fint!!

Solen gikk ned, og håpet mitt om en fantastisk solnedgang svant. Jeg var allikevel så fornøyd med bildene fra hengekøya at det ikke gjorde noe!

Jeg fikk et tips fra Nina i går som sa at det var et dybdeintevju med Espen Rostrup Nakstad i et program som heter Drivkraft i NRK P2. Jeg fant det i en podkast og vi hørte på det mens vi la oss. Jeg er jo så imponert over hans ro og gode formidlingsevne, og jammen snakket han meg til ro, jeg sovna! Ha ha! Jeg må sjekke om jeg får hørt slutten av intervjuet en gang til! Kan anbefale å høre intervjuet!

Etter å ha sovet en halvtime hadde himmelen forandret seg, ja!

 

Da var det nattehimmel over Holebygda! Hadde sikkert blitt et bedre bilde hvis jeg hadde giddet å reise meg opp, ha ha! Jeg ville våke så lite som mulig og fortsette å sove, jeg!

Og det gjorde jeg i rykk og napp til bikkjene vekket oss 0507! Da var det lyst og på tide å stå opp, mente de! Så da gjorde vi det! Bikkjene skal på tur senere i dag, de! Jeg er så heldig at Heidi vil ha dem med seg på tur, tusen takk for det!

Ha en fin dag, alle sammen!

Som tidligere nevnt kaster jeg meg på når jeg får snapper eller ser bilder av lokale steder jeg synes ser fine ut, og som jeg tror er innafor å overnatte på, eller ved. Igjen var det Wenche som hadde satt griller i hodet på meg ved å nevne at det i en eller annen sammenheng var fint ved Grytingsvollen. På tur innover mot Skogstjern og Hovinkoia har jeg sett skilt mot Grytingsvollen uten å gjøre noe mere med det. Men, tanken på denne vollen ville ikke slippe taket, så da måtte jeg spørre Wenche først om alle disse spørsmålene jeg må ha svar på. Er det langt, er det bratt, er det fint, osv osv! Hun hadde kommet dit fra blåmerka så hun visste ikke hvor langt inn det var fra veien. Jeg måtte spørre fru Gruer, sa Wenche – og øyeblikket senere hadde fruen, som jeg kaller Halldis fått de samme spørsmålene. Hun svarte at det nok var ca 2 km å gå, og at det ikke var bratt før det, ved en benk, gikk en bratt sti ned til vannet. Det hørtes så greit ut at jeg pakket og dro!

Jeg så for meg en sti inn fra Ullernveien, men da jeg svingte av gikk det en vei inn der. Jeg tenkte at det måtte være en bomvei, men jeg kjørte inn allikevel. Og jeg møtte ingen bom, og kunne parkere ved det som måtte være grinda til Gryingsvollen, tenkte jeg. Jeg tok med sekk, sovepose og reinsdyrskinn og gikk inn porten. Det første jeg kom til var en murhus som nesten så ut som et vanlig bolighus så jeg gikk rett forbi det. Jeg så tre andre kandidater til å bli Grytingsvollen og valgte å gå til den øverste.

Da endte jeg opp på feil sted. Det var en fin setervoll det, men jeg kunne ikke legge meg til på tunet der! Dessuten ville jeg jo se denne Grytingsvollen!

Her er vi på den første vollen! Derfra sendte jeg snap til Halldis – det var da jeg fremdeles hadde dekning. Svaret var at hun ikke visste, hun kjente seg ikke igjen det bildet.

Dermed gikk jeg et stykke nedover i retning av neste voll. Jeg kom inn på en sti som gikk retning vannet og lot gutta bestemme. De ville helt ned til vannet de, så da ble det sånn!

Jeg er en ganske ivrig Instagrammer, og i fjor screenshotta jeg et bilde fra Grytingen….

Jeg ønsket meg dit, og det var akkurat der jeg plutselig var! Da fikk denne Grytingsvollen være i fred for oss! Det hadde den sikkert ikke noe imot, ha ha!

Jeg slapp bikkjene mens jeg fikk av meg bagasjen. Jeg ba Sorry om å ikke bade, og ønsket meg et svar som sa ; Neida, jeg skal bare drikke vann….

Ha ha! Så var badesesongen ordentlig i gang! Linus sto og så på og fulgte heldigvis ikke etter. Det er ikke digg med to våte hunder inntil seg om natten.

Det blåste en innmari sur nordavind i går. Jeg holdt på å gå på en stjernesmell igjen. På radioen har jeg hørt noen som sa at varmen kommer igjen nå. Dermed var jeg på tur ut døra i t-skjorte!! Snudde på trappa og gikk inn og hentet meg en genser, takk og lov! Og ja, jeg hadde selvfølgelig et par gode ullsokker i sekken! Ha ha!

Mens jeg satt der fikk jeg øye på en fugl. Den var svart og hvit, og jeg ble veldig nysgjerrig på hva det var. Jeg fikk fanget den på et forferdelig dårlig mobilbilde, men bra nok til at min venn Henning kunne fortelle meg at det er en svart og hvit fluesnapper!

Tror jeg aldri har sett en før – eller, ikke lagt merke til en. Kjempemoro, synes jeg! Verd hele turen!

Her endte vi altså opp, og vi er fremdeles bare gutta og meg. I morgen er vi 5 igjen!

Dette kartet får jeg frem i appen som heter DNT Sjekkut. Jeg vet jeg har nevnt den før, og jeg vet jeg kommer til å gjøre det igjen, ha ha! Kartet fungerer uten dekning også!

Jeg satt nå der med boken min…

… den kan virkelig anbefales! Det er så deilig å lese en fin bok. Så fin at du gleder deg til å lese, og siden jeg for tiden bare leser på tur er det en motivasjon i å komme seg ut det også! Verre hvis jeg ser en fin serie på TV, da er det verre å komme seg ut, ha ha!

Jeg har alltid med hengekøya, og var i går litt i tvil om jeg skulle ligge i køya, eller på bakken.

Hvis ikke Ticket to the moon kan bruke dette bildet til reklame skjønner jeg ingenting! Har du sett noe så søtt da!

Jeg kjente egentlig umiddelbart at det ikke var mulig å bli liggende der med min rygg, Ga det ti minutter, men det hjalp fælt lite.

Jeg synes det er deilig at våren har kommet til kort oppe på skauen, foreløpig. Etter siste regnvær her nede i lavlandet ble det plutselig veldig grønt! Det er bare å nyte, for før vi vet ordet av det er myggen plagsom,

Blei fint dette bildet tatt på og eller ved Grytingsvollen, ha ha! Lurer på om jeg finner ut om jeg har vært der, eller ikke. Nå håper jeg at noen som leser dette og vet svaret gir meg det! Jeg venter i spenning!

Timene gikk der nede ved vår fine plass i solen! Hadde det ikke vært for genseren og solen hadde jeg måttet legge meg klokken 1430, ha ha! Jeg klarte å vente til 1930, da var jeg så kald at jeg ikke orket å sitte der lenger.

I og med jeg ikke skulle ligge i køya måtte jeg finne meg et fint sted på flatmark, og det ble på blåmerka sti! Jepp, midt i stien! Kan vel si det slik at jeg håpet alle disse spreke folka på Tyristrand skulle finne seg et annet sted å gå akkurat denne kvelden, ha ha! Og det gjorde de. Jeg så ikke et menneske på hele turen, faktisk!

Klokken 03 var det nok! Da var det bare å ta med seg ryggen å stå opp. Hodelykta mi lå igjen i bilen, men jeg hadde en svær fin måne som lyste så fint opp. I tillegg hadde jeg heldigvis så mye strøm igjen på mobilen at jeg hadde lys på stien helt opp til veien.

Jeg fikk dekning igjen 0343, og da gikk to meldinger jeg hadde skrevet i Messenger gjennom og ut! Uting det der, altså! Jeg trodde jeg hadde dekning da jeg sendte dem, men så ble de stående der og trøkke helt til de kom ut.

 

Jeg skulle ha ventet en halvtime for å få med meg en vakker soloppgang, men sånn ble det ikke i dag. Og ja, jeg står selvfølgelig stille da bildet ble tatt. Jeg gidder ikke å kjøre ut fordi jeg fomler med andre ting i fart.

Nå skal vi snart bort og hente Sindy, det gleder vi oss til! Og i morgen skal vi ut på tur igjen!

Hasta la vista!

Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg ut i helga fordi det kryr av så mange andre som også vil være ute! Det har roet seg litt med folk ute midt i uka, men når helgen kommer tyter de ut, ha ha!

Natt til lørdag hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Varierte mellom sittende, stående, liggende og gående. Jeg bor riktignok i en enebolig, men det er ikke akkurat sånn at det er langt fra en fløy til en annen, ha ha! Jeg blir lei av å alternere hjemme, og kan jo like gjerne gå, stå, ligge og sitte litt ute; det blir jeg definitivt ikke dårligere av! Kanskje det hjelper, til og med! Fint å få lufta vettet!!

Da jeg kom til Damtjern kjørte jeg opp til kiosken for å se om plassen “min” var ledig, og nei – det var den ikke. Satt en hel bøling der. Jeg så ingen telt eller hengekøyer så jeg valgte å kjøre bort.

Det kan jo ikke være igjen ei buske mellom Damtjern og Ringkollen! Dette er bare det siste lageret – jeg passerte mye mer! Jeg kan mildt sagt ingenting om skogsdrift, og er helt sikker på at dette er tatt ut med god grunn, altså! Jeg har bare aldri sett maken til stabler!

Vel, jeg fikk snudd, og i det jeg stoppet bilen begynte det å regne. Ikke så mye at det skremte meg hjem, men så mye at det skremte hordene med folk hjem! Snakk om timing, ha ha! Jeg hadde sjekket YR gjentatte ganger, og gjorde det igjen! Det skulle ikke vedvare, så da ble jeg sittende i bilen og vente. Etter 40 minutter var det over, og plassen var ledig!

Akkurat her er plassen “min”! Ikke bare min, jeg deler den med Margrethe! Hun var oppe her forrige helg å lå i telt. Hun kunne rapportere om fine forhold for meg som ligger rett på bakken, uten teltbunnen som isolasjon. Takk for rapporten, Margrethe!

I går var det bare gutta og meg på tur! Vi er jo så bortskjemte med selskap på turene våre at det var uvant å bare være oss! Vi er i stand til å kose oss alene også, vi!

Det var veldig lav vannstand i Damtjern. Denne steinen de sitter på pleier ikke synes når det er normal vannstand. Da må vi forte oss å ta bilder vi ellers ikke kan klare å få til. På den andre siden av vannet ligger det fremdeles snø. Det var der borte min plan B var i går – og nei, jeg får vel ingen plusspoeng for researchen, ha ha!

Ser ikke dette litt fristende ut, da? Sitte, ligge, gå og stå noen timer her med en god bok? Jeg synes det er helt fantastisk! Kristin har jobbet hele uken, så da var jeg heldig og fikk låne reinsdyrskinnet hennes. Fint å ha to på så kald bakke. Da har jeg litt, og bikkjene kan ligge godt og varmt inntil meg.

Apropos Kristin, hun har alltid med seg godis til gutta! Og nei, jeg sviktet dem ikke – de fikk en pakke tantegodis, må vite!

Jeg følte meg ikke helt trygg på at det ikke skulle komme flere regnbyger. Det kom rykter fra bygda om tordenvær – det hørte jeg ikke noe til oppe på skauen.

Både han her og jeg lå og så på det noe varierende skydekket. Men, timene gikk uten mer nedbør, heldigvis.

Et linerlepar fikk stadig oppmerksomheten min bort fra boken. De spratt rundt og underholdt meg med sin kurtise. Jeg som gnålet om at jeg ikke hadde sett linerla ser den nå absolutt over alt, ha ha! Jeg kunne høre orreleik i det fjerne i går kveld, men bortsett fra det var det bare de ustoppelige småfuglene som lager en hel masse herlig lyd. Skulle veldig gjerne klart å skille lydene fra hverandre, men vet ikke om jeg har kapasitet til det. Det er ikke tull. Så lenge jeg absolutt hele tiden føler smerte er det vanskelig å konsentrere seg. Jeg har mer enn nok med å komme meg gjennom en skjønnlitterær bok!

Av andre ting som kan nevnes som “forstyrrende”…

….når han her snur seg og vil ha oppmerksomhet får han jo selvfølgelig det! Det blikket har jeg aldri klart å si nei til!

Timene gikk, og mørket kom. Jeg kunne skimte mellom trærne at det var et vakkert lys bak oss…

… det fikk vi bare gjenskinnet av!

Det var så klart og fint at jeg skjønte det kom til å bli en kald natt. Eller; kald og kald – ikke i vintermålestokk. Men i å legge seg på bakken litt tidlig på året målestokk, ha ha! Nå lå jeg ute på bakken nede på Tangen allerede i januar, men – da hadde jeg litt bedre vett til å kle på meg enn i mai, ha ha! Jeg tror tankene mine ikke kom så langt som til beina i går fordi jeg bråbestemte meg for å dra. Jeg hadde vett til å skifte til ull under på overkroppen, men…. på beina hadde jeg; hva heter sånne sokker som er hakket under ankelsokker? Sånne som knapt nok runder hælen? Samma hva de heter; jeg hadde slike på beina nedi de tynneste joggeskoene mine. For ja, det finnes jo forskjeller på de også! Jeg lå der og syntes jeg fortjente å være kald på beina! Nå har jeg snart ligget ute 150 netter; så å ha erfaring til å ta på eller med meg et par ullsokker burde jeg vel snart ha, vil jeg mene!

Jeg slukket lyset og la vekk boken klokken 23. Allerede da skjønte jeg at det kom til å bli ei jævlig natt med mye kondens. Bikkjene var allerede våte å ta på. De har så mye ull enda at det på ingen måte plager dem. Det er allikevel godt å ha dem inntil seg. Koselig er det når vi tre ligger så tett og deler opplevelsen sammen! Savnet allikevel Sindy, men hun får vi sikkert med oss på neste tur!

Klokken 0230 var alt klissvått og jeg var lei. Tok liggeunderlaget og soveposen under armen og gikk. Ikke noe poeng i å pakke det ned for så å ta det opp, tørke det og stappe det nedi igjen – ikke med bilen 100 meter unna, ihvertfall.

Rett før jeg kom til Sundvollen måtte jeg kjøre slalåm mellom noe som kunne se ut som spurvunger midt i vegen. Jeg snudde, og tenkte at de måtte ha falt ut av et reir i nærheten. Vel, det var ikke det,  det var padder! Ha ha ha! Og nei, SÅ grei er jeg ikke at jeg følger de DE hjem! Og neida, det er ikke så lenge siden siste synstest heller, ha ha!

Enn så lenge; god søndag!

 

Denne gangen ble det MYE om og men før vi til slutt landet på Veme som destinasjon. Den opprinnelige planen var å ligge ute på Holleia. Ettersom YR endret sine spådommer utover i uka skjønte vi fort at det ikke kom til å gå. Derfor spurte jeg Anne og Lars om å låne den fine gapahuken dems, igjen! Der var veien stengt, så vi måtte vente og se.

Plutselig dalte det ned et tilbud fra en av mine gamle klassekamerater; han har tilgang til ei jakthytte inne ved det øverste Vælsvannet vi kunne få låne ei natt. Jeg avtalte med han at vi skulle reise inn tidlig torsdag ettermiddag. Snill som han er dro han avgårde for å inspisere på onsdag, og da fant han ut at veien inn dit var ødelagt av skogsmaskiner, og ville bli reparert av gravemaskiner noen uker frem i tid. Takk for at du tok turen for å inspisere, Hans Kristian; du reddet oss fra å være uten tak over hodet!

Det endte jo i at jeg måtte mase på Anne og Lars – IGJEN!! Det endte jo opp med åpnet vei og fritt frem for oss i den fine gapahuken dems på Veme. Takk, takk, takk, takk osv osv osv!! Dere er enestående rause!

Her er denne utfluktens deltagere; Anne, Per, Sorry, Linus og fotografen! Fin gjeng å dra på tur med! Anne var med for tredje gang, så henne har jeg nok ikke klart å skremme – enda, ha ha! Per var med meg for første gang, så gjenstår det å se om han blir med igjen!

Anne var bare hjemom og dusjet og pakket før hun kastet seg ut på tur etter jobb! Veldig sporty! Det kunne se ut som Per hadde brukt store deler av dagen på å pakke. Det var ikke småtteri som kom ut av sekken hans! Alt fra ytrefileter, til lyslykter i flere former og fasonger. Håper du kom på å plukke dem ned før vi gikk!

Per fikk kjapt start på bålet, og da ble det enkle måltidet presentert og fremvist.

Det ble preparert et nydelig måltid pølser! Det er så lenge siden jeg har spist pølser på tur, så jeg synes det var godt, jeg!

Sorry serverte drikke til maten! Arctic Beer Limited edition. Denne versjonen er en fargerik hyllest til mangfold, sier de på Mackøl sine nettsider. Det støtter vi gjerne opp om og tar en, nei vent… 8 for laget, ha ha!

Det begynte å duskregne allerede da vi kom, så skulle bilde taes ute var det ikke noe å vente med.

Gjengen stilte velvillig opp! Anne og Per er venner jeg har fått gjennom korpslivet i Hole. Det har alltid vært et trygt og godt miljø for meg, og for så mange andre. Det er synd at vi er så få som spiller i korpset i Hole, det hadde selvfølgelig på mange måter vært morsommere og spilt i et større korps, Hønefoss ungdomskorps eller Ringerike janitsar. Men, jeg er tro til Dovre faller og blir i Hole. Det er der jeg hører hjemme, basta!

Vi hadde tenkt å spille på denne turen, faktisk. Det var da vi fremdeles hadde planen om å være på Holleia det var aktuelt. Henning og Ulf var klare til å komme å spille sammen med oss! Det hadde vært gøy det! Men, været og vinglinga ødela det prosjektet.

Anne og jeg ble hysjet på da han fikk en telefon som visstnok var viktig. Vi måtte jo fnise når han ble så ren i målet. Der var det ikke klokka, men klokken… osv! Artig at du har det i deg, Per! Hihi!

I mangel av instrumenter sang vi noen marsjer, ha ha! Jeg har dessverre beviset lagret på Snap! Kanskje kleint, men vi fikk tubastemmen på King Size i retur! Det var moro, Svein, og ekstra stas at den kom fra deg!

Kvelden gikk, og det ble mørkt. Praten går lett etter å ha kjent hverandre i så mange år. Mange gode minner som må rippes opp i!

Plutselig rundet en kar hjørnet og kom inn i gapahuken med en øl i hånda! Det var en av Vemes store sønner, tror jeg, ha ha! Tilfeldigvis kjente han og Per hverandre fra tidligere. Verden er ikke stor.

Det ble sunget flere sanger, og denne gangen var det bare Tormod som kunne tekstene, ha ha!

Da han ble hentet av noen snille naboer fant vi ut at det var på tide å ta kvelden! Vi hadde ikke mer ved igjen. Vi hadde brent opp to svære sekker Per hadde med seg. Det var ingen varm vårnatt, for å si det litt pent. Veden varmet godt, den!

Anne fikk låne vinterposen min, og måtte ha hjelp med glidelåsen. Kan være den er ødelagt, det samme har skjedd med Kristins like pose. Hun har akkurat fått tilbake sin fra reparasjon hos Friluftsmagasinet.

Den første delen av natten husker jeg som kald og fæl, ha ha! Men, Per må ha hatt det verre der han lå, uten liggeunderlag med en sovepose som ikke så vinteraktig ut, ihvertfall.

Så ikke ut som det hjalp at Linus hadde varmet opp posen hans først, heller!

Anne sa før vi dro at det skulle snø. Det avfeide jeg som rent oppspinn, ha ha! Uansett hvor mange ganger jeg sjekket YR sa de da ikke det. Men, Annes spådommer var det ikke noe i veien med!

Kom mai, du skjønne milde – liksom!

Ikke rart det var litt uggent!

Samma det! Humøret var på topp, og da vi hadde skrapet snø av bilene var alle enige om at det hadde vært en fin tur!

Per har alkometer, det er veldig fint å ha med seg, Man føler seg så edru, men så stemmer vel ikke det alltid, kanskje! Anne og jeg var innafor, men Per måtte sitte ved siden av til Hønefoss denne gangen!

Takk for turen, folkens! La oss gjenta dette – snart!