Anne og jeg hadde avtalt tur igjen! Det eneste vi var sikre på var at vi skulle sykle. Vi diskuterte flere forskjellige alternativer, men det var til slutt jeg som skulle velge. Valget falt på å sykle innover mot Gjerdingen fra Tverrsjøstallen i Jevnaker Allmenning. Men, først skulle jeg gjøre unna denne turen inn i Finnemarka!

I løpet av den turen laget jeg meg nok en bekymring, ha ha! Jeg burde ikke innrømme mine engstelser, men man måste bjuda på! Ha ha! Vel… i Finnemarka var jo disse tidligere nevnte sauene sluppet på beite. Min nye bekymring da heter kuer! Jeg har et anstrengt forhold til kuer, generelt, og spesielt ute på beite. For å drepe den diskusjonen med en gang så er det de som har førsterett på marka. Det er viktig at de er der – det er ikke viktig at jeg er der. MEN, ha ha! Jeg husker ikke hvor lenge det er siden, men ca 5 år – da var Kristin og jeg til fots ved Sørsetra på Krokskogen. Der går det både kuer og hester på beite. Jeg har tidligere hatt et ubehagelig møte med en flokk hester, men nok om det. Den gangen ble vi rett og slett jaget av kuene. Vi kom oss inn i noe kratt med sump og jeg måtte bare slippe bikkjene. Heldigvis kom vi oss i sikkerhet ved en hytte som er inngjerdet. En forferdelig ekkel opplevelse.

Og så…. et par år senere kom vi til Tverrsjøstallen. Vi hadde tenkt å gå til Spålen. Det var noe folk som dreiv på med ei kvee der. En mann kom bort til oss og lurte på hvor vi skulle. Vi skal til Spålen, vi! Han ville ikke gått inn der for der gikk det aggressive kuer! Og nei, han baksnakket ikke andres – det var hans kuer han snakket om. Vi gikk jo så klart ikke til Spålen! Han kunne også fortelle oss om en mann som hadde parkert for å gå tur med hunden sin. Han hadde blitt kastet i luften av ei ku. Han gikk sikkert ikke til Spålen han heller.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var en lang forklaring på hvorfor jeg ble engstelig for å sykle inn til Gjerdingen. Better safe than sorry, tenkte jeg og avtalte å møte Anne ved Damtjern i går ettermiddag.

Anne har ikke elsykkel, men skal si hun tråkket avgårde! Vi har litt startproblemer med snusing og dobesøk vi – som i gutta, ha ha! Men, så skøyt vi fart. Gjeterhundene likte ikke at Anne fikk så godt forsprang på oss. Vi skulle jo ikke så langt som sist så jeg lot dem styre farta selv. Jeg tråkket bare nok til at de skulle slippe å trekke, jeg. I den farta var det ikke lenge før vi var fremme i Vassendvika. Jeg hadde tenkt at vi skulle campe på plassen bortenfor, og den var ledig. Jeg sendte Anne rett ut på prøvetur med sykelen min, og det virket som hun syntes det var moro!

Sorry fikk badet, Linus vasset og hele følget samlet seg på odden i sola! Det blåste litt, men det er jo helt greit – så lenge sola skinner – på oss!

Med unntak av strømledningene i det fjerne er jo dette en idyllisk plass. Jeg lå her en gang i fjor også. Da havnet jeg i et uvær uten like. Jeg satt under en tarp med veldig lite høy i hatten. Det gikk åpenbart bra, ha ha!

Anne er nå sikker på at hun har kjøpt seg hengekøye, ha ha! En intern en! Jeg måtte jo beskue hennes første oppheng!

Det er alltid spennende å sette seg på kanten av ei hengekøye, uansett hvor mange ganger man har gjort det før, tror jeg. Anne var også spent….

Men, det gikk jo selvfølgelig bra!

Etter noen timer i sola måtte vi ha mat!

På menyen i går sto pølser. Veldig enkelt og greit på tur, og lenge siden sist. Når alle var inkludert i delingen av pølsene i pakka var det tomt! Det kom dessverre ingen gakkakk for å spise resten av pølsebrødene.

Vet ikke om jeg tør å innrømme det, men etter at sola gikk ned ble det ubehagelig kaldt! Nå er det jo halvannen uke siden jeg lå i andre enden av vannet og hakket tenner – hukommelsen burde fungere så lenge. Men, jeg trodde jeg hadde gjort mye riktig må ved å legge oss til i andre enden av vannet, i le av nordavinden, om ikke annet. Vel, vinen kom ikke fra nord i går, ha ha! Det hjalp ikke stort med ny genser heller – ikke med t-skjorte under. Jeg måtte sprette soveposen (sommer-modellen) ut av sitt gode trekk for å få varmen – eller; bli litt mindre kald.

Anne kom etterhvert i orden oppe i køya si med bok, liggeunderlag, sovepose. pledd og briller. Det er virkelig ikke bare bare. Ingen av oss hadde lyst til å ha hendene ute i det fri for å holde i bøker, det ble jo kaldt det også! Jeg leste litt i rykk og napp….

Innimellom var det godt å borre fingerne inn i ulla til han her! Jeg er helt sikkert på at det ikke finnes en bedre varmekilde, faktisk! Og ja – bedre enn Sorry! Han har sluppet mye mere ull, og i tillegg hadde han badet. Riktignok tørker har fort altså, men…… 🙂

Tiden gjorde som den har en tendens til den gikk. Klokken var blitt 23 da jeg vekk boken for siste gang i går kveld. Jeg sovnet ikke, og hørte etter en god stund kvister som knakk ikke langt fra campen…. Ikke nok med det….hodelykten deres lyste helt bort på vår plass. Jeg, som bedyrer at jeg ikke er redd for noenting disse nettene ute – disse var skumle, synes jeg! Dessuten var jeg HELT sikker på at han kom for stjele elsykkelen min!  (Som forøvfrig ) sto ulåst ca 5 meter fra oss, ha ha! Som om bikkjene ikke hadde gitt lyd fra seg hvis noe slikt var i gjære!

Det skjedde selvfølgelig ingenting. Klokken hadde ikke engang blitt 04 da jeg måtte komme meg derifra med ryggen min. Anne var veldig sporty som uten å mukke pakket sammen sakene sine og hjalp meg i gang med bagasjen min.

Ferdig trimmede hunder før 05, faktsik! Slå den du, eller dere, ha ha!

Nå har jeg faktisk fått gjort litt husarbeid. Det blir så som så med denne ryggen, men jeg kan trygt si at alt hjelper her! Nå skal jeg sitte med beina på bordet og nyte å være inne en natt!

Tusen takk for turen, Anne! Håper du snart blir med oss ut igjen!

Hasta la vista!