Så fort jeg ser noen oppholder seg på et sted som ser fint ut på Snap eller Instagram er jeg på og spør hvor de er! Ja, ihvertfall de som befinner seg på det sentrale østland, ha ha! Ok ok, på det noe perifere østlandet da – som i Hole, Ringerike og Jevnaker!

Som i dette tilfellet. Det var Wenche som sendte snap fra et sted inntil et koselig tjern! Da hun svarte at hun var på Hen, og med t-skje hadde gitt meg informasjon om hvor stien gikk ned, var jeg sikker på at jeg jeg ville ta en tur dit! I går hadde jeg ingen andre planer – det har jeg ikke ellers heller, ha ha – så da pakket jeg med meg det jeg trengte og dro. Både soveposen og liggeunderlaget lå i bilen – uten å ha bli pakket ned fra forrige tur med masse kondens, og jeg lot det forbli slik fordi vi etter alle solemerker skulle gå rundt 100 meter.

Jeg er ganske godt kjent i terrenget innenfor der etter mange fine treninger med Redningshundene,Ringerike og Modum lag. Det er en veldig fin gjeng jeg savner å tilbringe tid med. Og jeg er HELT sikker på at Sorry savner å rundere, altså å drive søksarbeid. Linus hadde det også trivelig på trening og fikk seg noen nye kompiser. Kanskje jeg en vakker dag kan bli med dem igjen!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vel, jeg gikk ned denne fine, brede stien ned mot Storetjern. Det var idyllisk det! Da jeg kom ned til stedet jeg hadde sett bildet fra skjønte jeg at jeg kom til å bli der en natt – totalt i livet, ha ha! Jeg kunne ikke legge meg inntil vannet; da hadde bikkjene vært mer til vanns enn til lands – og SÅ varmt er det ikke at det er nødvendig. Tett inntil på den andre siden var stien – og der kom det en sti ovenfra også. Jeg innså at jeg måtte tilbringe natten i hengekøye, og krabbet litt oppover i lia utenfor sti.

Det ser jo ganske idyllisk ut det der!

Jeg rakk ikke opp i køya før førstemann passerte oss. Med meg på bakken med dem oppfører de seg når det er snakk om gående og syklende – uten hund.

Jeg hadde gledet meg til å ligge å lese. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg av denne boken etter å ha lest hennes to, eller er det tre, siste. Det handler om noe HELT annet ihvertfall – uten at det gjør noe!

So far – so good!

Og så begynte det! Hund ovenfra og fra venstre – samtidig. Fordelen med det var de ikke helt visste hvem av dem de skulle bjeffe mest på! Og slik fortsatte det med jevne mellomrom. Mann til fots, til sykkel – med og uten kone, og eller med og uten hund. De uten hunder sa noen hyggelige ord og ønsket meg en fin natt! Takk for det! De med hund…. hadde de sagt hadde jeg ikke hørt hva det var. For et leven. Det verste er – eller – det beste! Det er at når de var med Anita og Per Kristian på tur forrige søndag oppførte deg seg som søndagsskolebarn! Det er jo ikke noe bedre enn det! Jeg hadde jo gitt dem advarsler opp og ned om hvor tullete de oppfører seg i møte med andre hunder, selvfølgelig. Skal se de oppførte seg så fint at de kanskje får være med dem på tur igjen! Nå har de oppført seg med Anne og Per også. To ganger med Anne! Jeg krysser fingre og håper det vedvarer!

Her sitter Sindy og Sorry og patruljerer stien, ha ha!

Jeg hørte noe fugl, men i et så befolket område forventet jeg ikke andre tegn til dyreliv heller – ikke annet enn det vi hadde med oss selv! Etter forrige bloginnlegg hvor jeg skrev om Linerla har jeg fått flere snapper av den i forskjellige vinkler, ha ha! Veldig morsomt!! I tillegg har jeg jo sett dem selv, nær sagt overalt, etter jeg så den første ved Skogstjern! Alle som har sendt meg Linerlasnapp er spådd et godt og innholdsrikt år, ha ha!

Han her ville stadig oppi køya en tur, men da hadde vi nok trillet ned bakken begge to. Jeg holdt på å fare over kanten på et av forsøkene hans. Han pleier jo å få lov, og jeg forventer ingen geotekninske utregninger, selv om jeg anser han som en meget klok hund, ha ha!

Solen gikk ned, og folkene sluttet å komme! Det ble merkbart kaldere, og jeg var glad jeg hadde vinterposen!

Det var slik jeg så for meg bikkjene ligge! På reinsdyrskinn rett under hodeenden på køya. Sindy gadd ikke ble med på bildet engang, ha ha!

Linus gjorde som jeg hadde tenkt! En av tre er ikke så verst! Etter et nødvendig ærend oppe etter at folk hadde sluttet å valfarte forbi oss sto jeg ikke opp igjen før vi reiste hjem! Jeg sovnet tidlig, og valgte å dra hjem 0330. Kjente hvor jeg hadde ryggen – og med de ordene kom jeg meg nesten gjennom et innlegg uten å sutre pga den!

Det var stille på veiene hjemover. Slo følge med en ambulanse et stykke – nei, uten blålys, ha ha! Jeg har savnet jobben min veldig. Jeg skjønte jo at jeg var nødt til å gi den opp flere år før jeg faktisk gjorde det. Helt fra den tid har det vært noe trist med hele jobben. Med unntaksvise øyeblikk er jeg endelig over i en ny fase. Nå er jeg endelig over i en tid hvor jeg evner å minnes den fine tiden det var, uten å kjenne på det triste – og det er deilig! Også er det jo sånn, at jeg er så heldig at jeg har med meg alle de vennene fra sykehuset jeg bryr meg om videre i livet – og DET setter jeg enormt stor pris på!

Vel – siden det er lørdag og “alle” andre skal ligge ute nå for tiden holder vi oss hjemme i kveld! Her snorkes det fra flere sofaer – ingen hunder har utpreget utferdstrang – før jeg reiser meg opp – da er de nok klare igjen!

God helg!

I dette været vi har i disse dager er det en fryd å ligge ute! Litt vel varme dager, spør du meg – og ja, jeg vet at 98% er uenig med meg i det, ha ha! Jeg skal nok klare å akklimatisere meg, men overgangen fra kaldt til varmt gikk fort, eller er det jeg som ikke henger med i svingene? Svaret kan lett være ja, ha ha!

Vel, i går la jeg ut på tur igjen! Heller ikke denne gangen alene, heldigvis! Jeg hentet Sindy først, så hentet jeg Kristin! Da var vi fulltallige! Vi hadde en vel optimistisk plan som inneholdt en båt, og en holme og noe greier, ha ha! Kristin hadde hørt at hvis man betaler i bommen inne i Ullerenveien har man tilgang til båter som ligger ved noen av vannene. Ihvertfall Svartvann og Skogstjern, vet vi nå. Jeg betaler selvfølgelig alltid i bommene, og har da automatisk fiskekort, tror jeg det endte med, ha ha! På skiltet ved Skogstjern sto, eller hang – for å være korrekt – et skilt som sa at med fiskekort har du bruksrett på båten, eller båtene.

Det som var en liiiiiiiiiiten strek i regninga var at alle vannene var islagt enda, ha ha! Så dumme vi er! Eller bare i overkant optimistiske, kanskje? Det tror jeg ALDRI noen har tenkte om meg, ha ha ha! Skal ikke legge i vei om alle mine grunner til å være mer pessimist enn optimist!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi hadde snakket om å gå til Hovinkoia – det tar ca 5 minutter – men jeg ville se om det var ledig ved Skogstjern. Der er det veldig populært å være – men, i går var det en plass ledig til oss. Det var faktisk folk der da vi kom. Vi rigget oss til på den første plassen man kommer til. Jeg har pleid å ligge ved den andre.

Vi ble ønsket velkommen av en firfisle. Den spant rundt og rundt en stein. Jeg sto bare å så på den i visshet om at jeg bare kunne glemme å få tatt bilde av den.

Ikke noe å utsi på plassen, opphenget eller været! Det var deilig å slappe av litt i køya. Tør ikke å ta sjansen på at ryggen holder spesielt lenge i den bananvinkelen, så jeg sover på bakken med bikkjene. Det er dem glade for ihvertfall!

I nabokøya fant jeg de her to! Begge måtte kvalitetssikre den nyinnkjøpte køya fra Ticket to the moon, må vite!

Etter en halvtimes tid med hver vår bok ville vi varme oss medbragt mat. Eller, mat og mat… dessert, kan vi kalle det! Vi fyret opp et lite bål helt nede i vannkanten. Ja, det var is på vannet, men åpent helt inne ved land.

Her er bålet og tilberedningen. Svele! Det er digg! Kristin hadde stekt de hjemme, vi trengte bare å varmen dem.

Og ja – det var like godt som det ser ut som!

Vi gikk bort til den andre plassen for å ta noen bilder, og da – da trodde vi at vi så linerla!! Jeg har sett etter den i flere uker nå! Jeg så den første gang 5. april i fjor – i Nydalen i Oslo. Nå har den latt vente på seg. Har fått med meg at den er observert i distriktet, og på Hamar. Det jeg lurer på, er hvorfor jeg er opptatt av når jeg ser denne trekkfuglen på våren??

I selve Klassekampen finner jeg svar skrevet i en artikkel av Martin Eggen, som heter Linerla i tro og overtro :

Veldig forkortet :

Linerla er tilknyttet kulturlandskap over hele landet. Tallrikheten, og det faktum at den trives nært mennesker gjør at den er godt kjent blant folk flest. Det har til alle tider vært en rekke værtegn, tegn på lykke og ulykke og annen overtro tilknyttet arten. Særlig omstendighetene rundt den første observasjonen om våren hadde betydning. Ser du dens svarte bryst forfra betydde det sorg. Satt den på grønt gress ble det en varm sommer. Satt hun på noe mørkt eller stein ble sommeren dårlig. Også videre, også videre – det er veldig mye å si om dette.

Jeg trøster meg med at jeg så den fra siden første gangen i går, men….

…jeg fant ingenting om hva det skal bety at vi først så den på is, ha ha! Beklager det dårlige bildet!

Etter å ha sammenlignet plassene bestemte vi oss for å flytte til den andre, den jeg liker best. Der hadde vi lengst fri tilgang til sola. Kristin skulle holde hundene mens jeg rygget bilen bort – det er vel snakk om maks 50 meter. Da fikk Sorry fnatt, mammadalten min. Da jeg stoppet slapp Kristin ham og da hoppet han rett inn bak – selv om burdørene var lukket. Ingen skal få reise fra han, nei! Linus? Og Sindy? Ha ha! De fulgte ikke med i timen!

Vi ble sittende i sola….

… og Kristin satt og bladde i denne. Jeg blir jo bare lei meg av bøker som den. Med ryggen min kommer jeg ikke av flekken. Jeg får farte rundt lokalt og ta meg dit bilen eller sykkelen frakter meg. Snakket med legen om sykling i går, og det var det ingen grunn til å avstå fra. Det var da noe!

I det solen forsvant bak åsen ble det kaldere med en gang. Denne gangen hadde jeg med ekstra klær!! Ikke verst! skiftet til genser og jakke – og i den prosessen gledet jeg meg til Villmarksgenseren min blir ferdig! Den er i produksjon!

Vi tok med bikkjene og gikk et stykke nordover. Går du langt nok den veien kommer du til Sokna! Går du et godt stykke kommer du til Klomshue. En topp som nylig har vært et mål for Ti på topp, Ringerike. Hvor langt vi kom? Jeg kom meg i andre enden av vannet, og Kristin kom seg ørlite lenger inn til det som høres ut som en svær fin foss. Det er det ikke, ha ha! God vannføring, men ikke noe det var noe vits i å ta bilde av.

Mens jeg sto, satt og hang der og ventet fikk jeg øye på denne….

…. jeg aner ikke hva slags busk eller plante det er, men tror jeg snart får vite det, ha ha! Poenget mitt er ikke hverken hvem eller hva, kanskje ikke hvorfor heller! Men – snakk om viljestyrke og livsglede!! Det var ikke mulig å se hvor den kom fra mellom steinene. Kudos, sier nå jeg!!

Tilbake i leiren fikk Sorry kos og massasje av tanten sin. Trenger vel ikke fortelle dere at han likte det. God gutt, han!

Klokken 21 var vi kalde og klare for senga! Kristin krabbet opp i køya, og jeg la meg på bakken mellom bikkjene.

Linus la seg tett inntil, og hadde til å begynne med like mye av soveposen som det jeg hadde, ha ha! Sorry lå i hodeenden min, og Sindy bak meg. Jeg skjønte fort at det var lurt å ha vinterposen. Det kom til å bli frostnatt på Holleia!

Jeg kan ikke huske å ha sovet i det hele tatt, men i følge Kristin hadde hun visst hørt meg -det kan ikke ha vært lenge. Vi var våkne begge to rundt klokken 03, og ble enige om å bli liggende lenger. Dette til tross for at alt rundt oss var fult av kondens. Så er DEN sesongen i gang. Jeg gadd ikke pakke ned hverken sovepose eller liggeunderlag da vi sto opp 0530, jeg stappet det bare inn i bilen.

På turen hjem kjørte vi bortom Svartevannet bare for å konstatere at det også fremdeles er islagt. Da gjelder det garantert Setertjern også, som var vår opprinnelige plan.

Jeg blir fortalt av folk som har tenkt å blir med oss eller meg på tur at de er noe bekymret for døgnrytmen vår. Hæ?? Ha ha! Høres det ikke vettugt ut å legge seg så tidlig, og stå opp enda tidligere? Ha ha!! Bli med og prøv sjæl, sier nå jeg!

Takk for turen, Kristin! A pleasure, as allways, som de sier på Holleia!

Jeg har en liten favoritt. Jeg har ikke møtt han så mange ganger, men heldigvis er jeg en av de foreldrene hans deler bilder med. Favoritten min heter Theodor, og han er 2 og et halvt år. I går ble jeg invitert med på tur av pappaen hans, Adrian. I fjor hacket jeg meg inn i en av Adrians turer og fikk han med på tur til Vassfaret. Det er jo lite gjennomtenkt å si til meg at han hadde tenkt seg ut på tur, ha ha! Denne gangen, derimot – denne gangen ble jeg invitert med!

Jeg har aldri vært inne ved Væleren før. Eller, det har jeg sikkert vært med firmabil, uten å huske hvor eller hvorfor. Men jeg har aldri vært der på tur! I fjor snakket jeg med Marita, som er grunneier. Hun ga meg veibeskrivelse til fine plasser. Fikk aldri somlet meg inn dit, før nå, altså!

Adrian ga meg veiforklaring til plassen vi skulle til, og i den planen inngikk ca 20 minutters gange. Det er sånn ca 15 minutter lenger enn det jeg klarer å gå, ha ha! Igjen da så er det ikke noe å le av å ha SÅ vondt i ryggen. De siste 5 minuttene hadde jeg heller ikke klart med tung sekk på ryggen. Løsningen ble sykkelen min! Vet ikke hvorfor jeg kan sykle, men ikke gå. Det kan sikkert legen forklare meg på mandag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vel, allerede ved 14 tiden begynte jeg å gjøre meg klar til å reise. Det var jo så fint vær at det var fint å komme seg avgårde. Jeg har ingen innsikt i hvor populært det er å campe ved Væleren, så jeg tenkte at det uansett var fint å være tidlig ute å sikre seg en plass.

Etter en noe hasardiøs sykkeltur med bikkjer i bånd og svær sekk på ryggen var jeg fremme kvart på fire.

Jeg kan ikke kalle dem gutta på den turen her, det må bli bikkjene! Uansett – disse to var, som alltid, glade for å være ute på tur. Jeg stoppet dem fra å bade, men Sorry slapp seg litt vel langt uti for å drikke vann, luringen!

Bikkjene og jeg koste oss i sola. Det blåste en del, men det gjorde ikke noe – da. Er ikke helt sikker på hvor mye klokka var, men rundt klokka 17 kom gutta! Jeg er som regel litt redd unger, ha ha! Jeg er sikker på at de ikke skal like meg – det er vel en generell greie som ikke bare gjelder unger, ved nærmere ettertanke – men unger er så innmari ærlige. De har ikke noe påtatt filter. Jeg ble altså SÅ glad da Theodor kom først, alene nedover den lille bakken RETT bort til meg uten å nøle! To minutter senere gikk vi hånd i hånd ned til vannet for å hente kaffevann til fattern! Så stas!

Jeg hadde kjøpt noe småtteri til han. En kjærlighet på pinne og en dropseske, i tillegg til tre små lekebiler. Hadde jeg hatt et bedre budsjett hadde jeg nok gått litt berserk i en lekebutikk, ha ha! Han har alt han trenger i livet, og vel så det. Han fikk tre små lekebiler, og koste seg masse med dem!

Theodor har to egne schæfere han, så å ha kontroll på Linus var ikke noe problem for han! Linus er veldig flink med barn. Møter vi en flokk med barnehagebarn ender han gjerne opp i midten av flokken, på rygg for å få kos. Sorry, derimot. Han ble skremt av en drittunge da han var liten, og har aldri ristet av seg det helt. Får han tid er det ikke noe problem. Han har aldri vært annet enn glad og flink på tur med tantebarna mine og vennene deres. Men, kortvarige møter med ukjente barn er ikke hans sterkeste side. Han fikk selvfølgelig også hilse på Theodor og det gikk veldig fint!

Bikkjene fikk oppholde seg midt i leiren, så det var ikke veldig synd på de akkurat!

Da klokken var 19 ville Theodor legge seg han! Jeg hadde lyst til å overtale han til å være lenger oppe, ha ha! Jeg kom på bedre tanker etter å ha fått en inderlig god nattakos! En sånn klem av en toåring som kommer mot meg meg åpne armer…. smelt! Theodor har blitt veldig flink til å prate, men navnet mitt er jo en håndfull – og eller en munnfull. Jeg foreslo at han kunne kalle meg Immi, det har funket for andre barn. Men det går jo ikke, for mormoren til Theodor kalles Mimmi. Adrian foreslo at han kunne kalle meg tante Maja! JA!!!! Jeg vil MER enn gjerne være tante Maja!!

Theodor hadde fått egen hengekøye fra Ticket to the moon! Hvis ikke den kommer i to størrelser og dette er den minste er det ikke noe å reklamere for. Hadde han blitt liggende dypere hadde det ikke vært noe problem, men i denne ble det for overfladisk.

Theodor sovnet med en gang han, med pappaen sin ved sin side!

Adrian hadde begynt å varme seg et pizzastykke…. det ble vel kanskje mer røkt, enn stekt, ha ha!

Det var en fin kveld ved Væleren, men… jeg må nok krype til korset og komme med noen innrømmelser : Det ER ikke sommer enda. Jeg BURDE hatt mer klær på, og med meg! Nei, det er ikke ok å ha sommersoveposen som eneste alternativ, enda! Så der fikk du det svart på hvitt, Kristin! Ha ha! Den tynne dunsoveposen som ikke veier noen ting, sier du? Ja, den lå også igjen i bilen!

Ja, jeg vet det er bålforbud – men dette i vannkanten var helt innafor. Det beskrives også i forbudsteksten – at bål kan tennes der det ikke er foreligger noen fare. Det oppgis et telefonnummer du kan ringe hvis du fyrer opp et bål på sikker grunn. Det gjorde Kristin og jeg i fjor. Vi hadde et bål ute på steinene i vannkanten på Lemostangen i fjor. Han som svarte var bare sur og spurte om det var så lurt. Skal nok mye til før vi ringer det nummeret igjen!

Det var når denne vakre himmelen åpenbarte seg jeg begynte å bli ordentlig kald! Før jeg legger meg henger jeg på siden og støtter meg på soveposen med den vonde ryggen. Jeg måtte pakke den ut og tulle den rundt meg da sola gikk ned.

Jeg må gjenta meg selv og si at det var en vakker kveld i går! Den ble ikke så lang ved bålet, for tante Maja måtte gå og legge seg for å prøve å få varmen,  ha ha! Klokken 2130 blei det kvelden!

Jeg fikk lagt meg, men det tok lang tid før meg begynte å få varmen! Den kalde vinden gikk ikke bare gjennom marg og bein, det kjentes ut som den gikk gjennom soveposen også, ha ha!

Jeg så ikke på klokka, men på et tidspunkt stakk gutta hjem. Jeg synes Theodor var flink jeg. Han holdt mange timer i hengekøye og kommer sikkert til å bli en naturens mann, som sin far!

Timene gikk, men begeret mitt rant også over! Det hjalp at bikkjene la seg tett inntil meg på hver sin side, men det hjalp ikke nok. Jeg pakket sammen og gjorde meg klar til en hasardiøs sykkeltur i mørket. Joda. jeg hadde hodelykt, og da jeg kom til bilen fant jeg ut at den kan lyse bedre enn den gjorde, ha ha! Sorry vil helst være foran sykkelen, og Linus på siden. De hadde så korte bånd at jeg ikke turte annet enn å slippe Sorry løs. Vi kom oss på mirakuløst vis ned til bilen uten skader, ha ha! Men, det der, det var risikosport! Må bare nevne at det var 2 kuldegrader…. det og den sure vinden… brrrr!

Jeg var hjemme 0330, så vi klarte ikke å tangere persen fra de to siste nettene. Samma det – vi skal nok sette noen nye rekorder også!

Adrian og Theodor; tusen takk for turen! Jeg er veldig glad jeg fikk være med dere!! Det er vel ikke til å misforstå, men – for sikkerhets skyld ; tante Maja blir GJERNE med dere på tur igjen!

I går var jeg så heldig at jeg fikk med meg Anne ut på tur! Kristin og jeg hadde det så fint der vi var på Holleia sist, så jeg syntes det var like greit å dra tilbake dit. Det er ikke så lett å finne fine steder å overnatte for tiden. Mellom vinter og vår, og fremdeles masse folk ute. Vi var nedom bommen ved Skjærsjøen i går for å snu, og da sto det tre biler. Det hadde igjen vært uaktuelt å gå til Opptjern. Samma det når det er så fint der vi var.

Det første Anne gjorde da vi var fremme var å gå tur med gutta. Jeg var innom Biltema for å kjøpe gass til Primusen i går, og blei lei meg da gassen befant seg bakerst i lokalet fordi jeg har så vondt i ryggen at det virket langt å gå. Kreket meg fra hylle til hylle og så sikkert suspekt ut der jeg gikk, ha ha! Vel, poenget var at Sindy og jeg ble igjen i leiren – holdt på å skrive på åstedet – mens de andre gikk tur! Sorry, som kalles trofast, hadde ikke så veldig lyst til å forlate meg der, mens Linus, med tilnavnet utro, gikk villig avgårde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg begynte å lese denne. Har lest hennes tidligere bøker med glede, så får vi tro at dette faktisk er hennes beste roman til nå!

Da alle var samlet i campen igjen måtte vi – les jeg – ta noen bilder! Jeg tok noen med Kristin sin nye telefon på forrige tur, og så så godt forskjellen i kvalitet på de jeg tar med min gamle telefon. Det ble dråpen i begeret, og min nye telefon kommer i posten i morgen! Gleder meg til å ta den i bruk!

Det ble noen bilder av tre, noen av alle fire osv osv! Jeg synes dette var fint jeg, da!

Måtte ta en bilde av vår vakre, kjære følgesvenn, Sindy, også! Vi er så heldige som får ha henne med på nesten hver tur!

Etter fotoseansen måtte vi rigge hengekøya til Anne. Det var lenge siden hun hadde vært oppi en, sa hun. Jeg mener å huske at jeg kan ha kommet noe velmente råd, men jeg sto også klar med kameraet,  ha ha!

Sorry var også spent på hvordan det der skulle utvikle seg! Det ble noen lattermilde varianter av påstigning, ha ha!

Meeeeeen…..

…. de klarte det, begge to!

Det var en fin vårdag, og det må ha vært årets høyeste temperaturer i går. Det var ihvertfall så varmt at vi klasket ihjel et par utgaver av årets første mygg. De var svære og må ha overvintret.

Vi så en sørgekåpe da vi parkerte, ellers var det bare småfugl som underholdt oss. Anne speidet etter et eller annet….

… men så vel ingenting, ha ha! Det ble, mildt sagt, ingen registrering av artsobservasjoner for vår del! Vi så riktig nok ei røy eller orrhøne i lufta foran oss på tur hjem i dag tidlig, men det var det!

Apropos observasjoner… jeg satt i stua hjemme her en kveld og hørte plutselig et hardt smell i vinduet ut mot verandaen. Jeg, som nylig har hatt udetonerte panserraketter på loftet, er jo litt skvetten og engstelig når slike lyder inntreffer! Jeg turte ikke gå og se heller før jeg hørte ei ugle så høyt og tydelig at Linus bjeffa! Nå er riktignok han en løs kanon i så måte, siden vi allerede har en våpensjargong gående her! Ugla fortsatte med…. hva heter det? Synger den? Samma det, du skjønne hva jeg mener! Da jeg omsider kom meg bort til verandadøra må den ha stukket av, dessverre. Hadde vært kult å se den! Av ting jeg ikke har sett må Linerla nevnes også! I fjor så jeg den for første gang 5. april, og det var i Nydalen, husker jeg! Og ja, jeg skjønner at alderen kommer og tar meg, ha ha!

Anne hadde med seg en liten forfriskning i kategorien kaffedoktor!

Og hun hadde en streng, men rettferdig skjenkekontrollør i Sorry, ha ha! Han er jo alt for liten til å fly rundt meg ei tønne rundt halsen, heldigvis! Jeg skulle kjøre tidlig, og kunne derfor pent takke nei til både kaffen og whiskyen – hvilket jeg hadde gjort, uansett!

Det ble merkbart kaldere da solen gikk ned. Vinden løyet bare midlertidig.

Køya måtte kvalitetssikres av alle de her, ha ha!

Vi ble sittende oppe til rundt 2130, da var det på tide å pakke seg inn. Jeg lå og leste en liten stund, men ble så kald på fingrene at jeg måtte gi opp.

Natten ble bra den! Jeg var mye våken, men vi holdt ut til 0530 igjen! Anne var lys våken og leste bok hun da!

Takk for turen, Anne! Vi håper du blir med oss snart igjen! Da Per, da må du være med!

I løpet av påsken har jeg sett utallige turbilder fra fjern og nær! De fra nærområdene har gjort at jeg har holdt meg hjemme! Det vrimler jo av folk overalt – og det er flott å se at så mange kommer seg ut! Jeg vil jo helst til steder der det ikke finnes andre folk, og da jeg fikk se et innlegg på Facebook fra et sted som så ut til å friste måtte jeg spørre innehaveren, Ellen, om hvor dette var. Jeg fikk ikke bare vite det, jeg fikk  også en grundig veiforklaring! Tusen takk, Ellen!

Vi, ja – Kristin og jeg – kjørte fra Vik klokken 16 i går, og målet for turen var Opptjern på Holleia. Vi var spente; det er alltid morsomt med nye steder! For de lokale; dette Opptjernet ligger altså nord for Skjærsjøen, som er nord for Aklangen! Jeg har bare vært innenfor Skjærsjøen en gang tidligere. Det gikk hester på beite der jeg stoppet for å snu; og en av hestene beit i forskjermen på Pajeroen min og etterlot seg en saftig ripe og en bulk. Det må ha vært inne ved Opptjern, for da var bommen lenger inn.

Nok om det! Da vi kom til denne bommen i går sto det to biler der, og en tredje kom da vi hadde stoppet. Etter en kjapp rådslagning snudde vi og satte kursen tilbake mot Aklangen. Sannsynligheten for at det var folk inne ved denne leirplassen vi hadde tenkt oss til var stor så vi får ta den turen en annen dag når det ikke er så mange folk ute.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På vei tilbake stoppet vi ved en plass som så fristende ut i solen! Kristin gikk litt innover for å se, og det så så lovende ut at vi valgte å være der.

Kristin har funnet en løsning som er helt suveren for meg som er helt krøpling! Litt dårlig føre for dette akebrettet, men det gikk da på et vis med min bagasje innover i skogen. Vi fant oss en liten ås som ligger øst for Skjærsjøen, rett ved Store Askmyra.

Jeg hang opp hengekøya og fikk hvilt ryggen litt. Avstanden vi gikk? Kan fort ha blitt 250 meter, ha ha! Ikke noe å le av det heller, forsåvidt – at ryggen er så dårlig at DET er en belastning. PS! De grå hårtustene som stikker ut på begge sider bak tilhører et reinsdyr, ikke meg, ha ha! Jeg har riktignok utviklet hockeysveis så jeg håper frisøren min snart åpner dørene igjen!

Det var ingen bålplass på denne åsen, så det måtte vi – som i Kristin – lage selv. Da kom dette akebrettet god med, når store steiner skulle flyttes. Vi vet at det ikke er bålforbud før den 15. april, og så tørt var det ikke; ikke lenge siden snøen hadde gått der vi lå.

Vi hadde med oss ved, men valgte å ikke bruke den. Vi brant bare småkvist for å steke Qusedilla – samme rett som på forrige tur, altså! Det er jo så godt, og med rester igjen var valget lett!

Da vi var ferdig med stekingen etter noen få minutter slukket vi bålet med hjelp av snø som Kristin hadde hentet i akebrettet. Nok en gang kom det til sin rett, altså!

Etter maten måtte vi jo ta noen bilder!

De fire her stille alltid opp og som vanlig var det lett å få et fint bilde av dem! Vi skulle gjøre et forsøk på å ta bilde av meg på den steinen også….

DET gikk jo fint, ha ha!

Det blåste bra i går – det vet vel alle som stakk nesa utenfor døra i går. Det blåste hos oss også, men vi fikk litt le av skogen. Det ble allikevel litt kaldt så vi måtte finne på noe.

Det å arrangere dette bildet er nok til å holde seg varm, ha ha! Bikkjene er jo så flinke til å være med på alle mine sprell. De har årelang trening så jeg tror ikke de blir forbauset lenger!

Jeg la meg først….

… og da gikk det ikke mange sekundene før Sorry var oppi! Koselig det da…

Ingen er flinkere enn han til å kose seg de minuttene han er i ro, ha ha! Nei, nå skal jeg ikke være urettferdig. Sorry er er eksepsjonell hund som alltid er på tilbudssiden, og han er inderlig trofast – så det så! Jeg komme aldri til å få en hund som han igjen!

Når vi var ferdige med å ta bilde fra alle vinkle skulle vi ta kvelden.

Bikkjene fikk to reinsdyrskinn på deling. Jeg håpet de skulle bli liggende der og ikke kåle rundt.

Jeg fikk fort varmen. Selv om jeg stadig påstår at det er sommer nå hadde jeg med vinterposen, og det var jeg glad for i den kalde vinden!

Kristin skulle også legge seg….

….sånn gikk det! Hun hvelvet ut igjen! Og nei, jeg lo ikke før jeg hørte om det gikk bra. Vi hørte et knekk, men det var heldigvis en pinne. Det kan hende jeg tok bildet før det var helt klarert at hun var uskadet, men jeg har jo alltid ment at dokumentasjon er viktig, ha ha!

Etter å ha oppført meg så dårlig spratt jeg, ikke bokstavelig talt, ut av min køye og overlot den til Kristin. Min køye er dobbel og derfor mye lettere å treffe, ha ha!

Jeg la meg på bakken nede hos bikkjene, og da hadde nok både de og jeg det bedre. Jeg hadde Linus og Sindy tett inntil meg på den ene siden, og Sorry på den andre – veldig koselig! Fikk testet det nye liggeunderlaget mitt – so far, so good!

Kl 02 var vi begge oppe for å forlate vannet. Begge hadde sovet, og begge var enige om å prøve å bli liggende litt til. Jeg var mye våken men holdt ut helt til det ble lyst nok til å pakke, 0530! Det er sesongrekord! Helt fantastisk! Vi var ikke hjemme før 0700!

På hjemturen snakket vi om natten. Den stjerneklare himmelen, og mankoen på fuglelyder. Ikke småfuglen – de sang om kapp – men storfuglen? Ikke et pip!

Takk for nok en superduper tur og all hjelp underveis, Kristin! Du er uvurderlig!

I år, som i fjor, fikk jeg viljen min og lå ute på bursdagen min. I fjor lå vi i hengekøyer på Røsholmstranda. I år lå vi i den fine gapahuken vi får låne av Anne og Lars på Veme.

Jeg vet ikke hvor mange netter vi har tilbragt der… det begynner å bli noen! Og hver gang jeg spør får jeg et raust og rungende ja – tusen takk, Anne og Lars!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvem som dro ut på tur, sa du? Ha ha! Det var de samme faste det! Meg og mine, og Kristin og Sindy. En fin gjeng!

I hvert blogginnlegg sutrer jeg over denne vonde ryggen min. Disse invalidiserende smertene er vanskelig å komme uten om når det gjør så vondt og er så begrensende. Jeg kan ikke lenger gå hvor jeg vil, og gjøre hva jeg vil. Forhåpentligvis er det en ende på dette i horisonten.

Jeg tok med hengekøya i går for å sjekke om ryggen takler å ligge på den måten. Jeg har ikke ligget i hengekøye siden august, så det var spennende å hoppe oppi! Og nei, SÅ grasiøst er det virkelig ikke,  ha ha!

Men, jeg kom meg oppi, og det gjorde Sorry også – før jeg visste ordet av det,  ha ha! Han er som kjent veldig spretten – det kommer godt med når han skal entre en hengekøye. Det kjentes ikke så aller verst ut å ligge der… men jeg er ikke sikker på om det hadde holdt over natten. Når jeg ligger på benk eller bakke åler jeg rundt og sitter, står og går etter behov. Det er ikke bare bare å komme seg i og ut av denne hengekøya, ha ha!

En ekvipasje som klarte seg mye bedre er denne….

…. de kledde hverandre veldig godt, vil jeg si!

Etter å ha avsluttet hengekøyeprosjektet fyra vi opp bålet. Vi måtte ha varme for å tilberede gårsdagens måltid som jeg sto for…

….quesidilla! Det er kjempedigg,og ferdig på et minutt! Jeg har på et tynt lag med Peppes pizzasaus, pepperonipølse, revet Mozarella og mais. Et minutt på hver side i stekepanna på bålet så er det ferdig! Server med en liten håndfull tortillachips! Veldig godt!

Etter maten skulle bikkjene få røre på seg litt i skauen.

Det er det lengste Sorry går vekk fra meg. Han er veldig lojal, altså! Kristin måtte ned igjen og hente veden vår, og selvom Linus og Sindy møtte, og bjeffet på noe folk som gikk forbi forlot han ikke plassen ved siden av meg! Ikke noe rart jeg kaller dem trofast og utro,  ha ha!

Linus vil helst ligge under benken i gapahuken, og det får han ikke lov til. Han ser jo ut som en gatehund uten noe sted å bo der nede. Nei, Linus – du må legge deg et bedre sted….

…og da valgte han min nyoppredde seng, ha ha! I beinenden av senga lå hun her…

…verdens søteste Sindy! Vi fikk låne Kristins fine reinsdyrskinn. Det er finere og mer fluffy enn mitt gamle skinn. Men, mitt gjør også nytta si når det er behov for det. I går lå mitt igjen i bilen.

Etter å ha fått installert Google searchbar på sin nye telefon kom den ene Quizen etter den andre som perler på en snor, ha ha! Artig det da! Forøvrig er Kristin mye flinkere enn meg til å høre hvilke fuglelyder vi hører. I går hørte vi rødstrupa, svarttrosten og tiuren! Den siste var den eneste jeg klarte å kjenne igjen. Vi syklet på Steinssletta her en dag, og da kunne jeg fortelle at vi hørte sanglerka – den har jeg lært å kjenne igjen! På denne nevnte sykkelturen så vi en Sørgekåpe også. Og ja – jeg googlet meg frem til å vite hva vi så, ha ha! Jeg håpet det var en liten sensasjon å ha sett den jeg, men – den er visst vanlig på østlandet. Det er en sommerfugl, for de som måtte lure!

Dette var årets første natt ute med sommertid. Vi er ikke så godt vant med så lyse kvelder vi! Vi var oppe litt senere enn det vi har pleid, men det ble jo mildt sagt ikke noe natterangling! Da Kristin slukket lyset sitt 2130 var det bare å kaste inn årene!

Da jeg skulle legge meg så jeg ikke Sindy noe sted. Jeg ropte på henne…

…og da kom hun frem mellom Ajungilak og Hagløfs posen,  ha ha! Hun måtte flytte seg litt, men fikk fortsette å ligge i varmen under posene.

Jeg sovnet ikke. Skal ikke klage mer over den vel omtalte ryggen. Kort fortalt må jeg ha dubbet av rundt 0100. 0230 ble vi enig om at nok var nok, vi ville hjem!

Jeg bestilte meg nytt liggeunderlag i natt, faktisk! Kjøpet av Thermarestunderlaget har herved definisjon som katta i sekken! Nå gleder meg meg til å få mitt nye Insulated Traverse Core Standard Primaloft! Med det navnet bør det jammen være bra!

Det var 4,5 kuldegrader på Veme i natt. Det var veldig fint, for da hadde all søla frosset! Veldig fint å ikke få så møkkete bikkjer med seg hjem!

Takk for nok en superduper tur, Kristin! Du er best!

Over og ut fra Inger Mare, 49 år!