Jeg blir alltid så opprømt og glad når jeg skal til Vassfaret! Gleder meg like mye hver gang! Denne gangen var det ,igjen, Kristin som ble med på tur! Sindy måtte bli hjemme siden vi hadde med oss sykler. Det blir for voldsomt for henne å holde det tempoet!
Forrige gang vi hadde med sykler, hadde vi våre gamle sykler, uten motor. Jeg har så vondt i ryggen at å lene seg frem over det styret bare var plagsomt! Denne gangen, derimot….
Se hva jeg hadde med meg! Min inderlig kjære elsykkel! Da er frk Hæhre straks i bedre humør, ha ha! Den tidligere nevnte vonde ryggen er vond når jeg står eller går, men i det jeg tråkker i vei på denne sykkelen gjør det ikke vondt… skjønn det, den som kan!
Sist vi var i Vassfaret med sykler var målet å finne en gammel mølle mellom Øvre og Nedre Grunntjern. Den fant vi ikke da, så nå ville vi prøve igjen! Forrige gang vi var innover der var det flere jegere ute og så etter elgen. De har tydeligvis skutt kvoten sin, for nå var det ingen i sikte. Det betydde at bikkjene kumme løpe løse. Og – som vanlig tok de ting på strak arm, og fulgte fint ved siden av oss….
Vi syklet i travtempoet til bikkjene så de fikk en grei tur innover. Da vi kom til dammen nedenfor Vassfarplassen gikk vi hver vår vei for å se etter denne mølla, og, etter så lang tid at jeg vurderte å sjekke den nye Hjelp 113 appen, kom Kristin tilbake, like hel! Hun hadde spottet mølla, og da fant vi ut at vi måtte gå sørover fra den andre siden av elva!
Som sagt så gjort…
Der var’n gitt! Mølla som folket på Vassfarplassen satt opp rundt 1800. Mange fra gårder omkring brukte mølla til å male kornet sitt frem til omkring 1890. Jeg finner ikke mer informasjon om mølla på det vide og brede internettet, dessverre.
Huset bak gutta er det mulig å overnatte i, akkurat som min venn Vidar fortalte meg! Det får vi ikke til i år, men det er fint å kunne glede seg til en ekspedisjon tilbake dit med soveposen i sekken i 2020!
Jeg prøver stadig vekk å forestille meg hvordan de hadde det, folka i Vassfaret før i tiden. De slapp ihvertfall å slite med dårlig dekning, ha ha! Man kan jo spørre seg hvor steinalder vår tid vil arte seg tilsvarende år frem i tid… ikke mulig å se for seg!
En av de gamle møllesteinene lå utenfor mølla. Møllesteiner blir brukt i vind og vannmøller for knusing av hvete og andre kornsorter, sier Wikipedia.
På kartet slutter veien ved fossen. Men, sist var vi litt lenger inn i vår søken etter mølla, nå tenkte vi at det var lurt å komme seg enda lenger, må vite! Joda, vi kom oss litt lenger inn, men da vi var i ferd med å dra syklene opp på bakhjula for å komme over steinene ga vi opp og snudde, ha ha!
Så her er vi, ved veis ende! Vi hadde ikke rota oss lenger enn 6 kilometer inn fra bommen, men vi skulle jo tilbake også!
Her tar vi en pause på Skjærberget på returen!
Det var da voldsomt så mange bilder det var av meg denne gangen! Kanskje jeg følte meg bedre etter å ha slanket meg i tre kvarter, ha ha! Denne rosa jakka har jeg kjøpt for å være bedre synlig i trafikken når jeg sykler – og nei, det er ikke nødvendig i Vassfaret, men den var nå god å ha på seg!
Vel nede på Skrukkefyllhaugen har vi nå etablert en tradisjon som må følges!
Det er å ta seg en utepils!
I påvente av varm hytte er det jo digg å sitte ute i et slikt praktfullt høstvær! Vi hadde ikke med oss noe å drikke på turen, så den første ølen gikk ned på høykant! Kristin mente den traff henne rett i fletta også, ha ha! Det var veldig midlertidig!
Da vi satte oss inn har vi flere tradisjoner – det er å sette pølsekjelen på ovnen! Vi pleier å ta et slag kort mens vi venter på maten, men i går avvik vi fra normalen…
Det ble to omganger Yatzy før vi returnerte til det sedvanlige kortspillet!
For moro skyld kjøpte vi oss hver vår svære øl hver! Snakk om å drikke med begge henda, ha ha! Måtte jo faktisk det!
Vi tok tidlig kvelden og vasket oss ut av hytta før vi la ut på nok en tur! Rett nord for Skrukkefyllhaugen er det skiltet til Vassfarkoia. Jeg vet at den koia brant ned, og det er det jeg vet om den! Jeg har ingen anelse om hvor langt det er dit heller. Og nei, jeg blei ikke noe klokere av den turen! Vi syklet et par kilometer innover før vi blei enige om å snu. Det så ut som Linus haltet litt på det ene forbeinet, og jeg vil ikke risikere å slå opp igjen strekkskaden hans.
Det var et flott fossfall, men vi er ikke helt sikker på hva elva heter. Det kan være Aurdøla, men jeg får prøve å leve videre i usikkerhet, ha ha!
Dagen i dag utviklet seg til å bli end finere enn i går, og på slike dager er definitivt høsten min favorittårstid! Greie temperaturer, ingen bugs, og nesten ikke folk i skauen! Vi så ikke hverken folk eller fe vi dette døgnet i Vassfaret. Det sier litt om risikoen man tar hvis man drar inn der alene… og jeg er så yrkesskadet at jeg ser for meg en haug av potensielle måter og skade seg på! Så nei… jeg drar ikke alene inn der!
Takk for nok en særdeles fin tur, Krisin! Jeg er veldig glad du er min turvenn!
