Endelig en ny natt ute! Nummer 52, ved Tverrsjøen!

Det var virkelig på tide med en ny natt ute! Det er flere årsaker til at det har tatt tid siden sist. De fleste årsakene har med helsa å gjøre. Men, jeg må innrømme at været vi har hatt de siste ukene har gjort dørstokkmila ganske lang!

Været i går var jo litt bedre enn det har vært de siste dagene, så da kastet vi oss avgårde på tur! Og nei, jeg kjenner ingen andre enn Kristin som ville blitt med ut under disse forholdene, ha ha! Eler jo, Sindy vil alltid være med oss! Så da ble det oss 5 da!

Vi hadde bestemt oss for å dra til den fine gapahuken ved Tverrsjøen!

Det er en veldig fin gapahuk, og som nå på vinterstid ligger velsignet nære bilvei siden vi er inne i bålsesongen! Det blei noen netter der i fjor vinter, og det blir det nok i denne sesongen også!

Vi dro tidlig avgårde i går. Det blir jo mørkt så tidlig, og da må man være på plass for å få tatt noen bilder før vi går i svart, ha ha!

Jeg hadde med soveposene til bikkjene i går. Den første som fikk prøveligge en av de var Sindy – og som hun koste seg i den! Hun var nesten ikke til å rikke! Tenker hun skal få arve min gamle Bergans lady, jeg! Vi får prøve den på neste tur!

Bålplassen ved denne gapahuken er ikke akkurat plassert sånn at det blir en varmekilde, ha ha! Snøen var så hardpakket at det ikke nyttet å flytte på den uten utstyr til det, og nei – jeg hadde ikke med meg brøyteutstyr,  ha ha! Jeg må tenke litt annerledes jeg som har byttet til så liten bil, må vite! Ja, jeg savner Pajeroen min, selv om jeg ikke har noe å utsette på min nye, gamle Rexton!

Kristin hadde med deig til pinnebrød, og jeg hadde med rørt jordbærsyltetøy – det er en suksessoppskrift!

Noe svidd i toppen, ha ha! Men…

….de tre her lå og venta tålmodig på noen tabber fra vår side, ha ha!

Etter å ha latt bålet brenne ut for å få glør til å steike pinnebrødet i sleit vi litt med å få det i gang igjen. Hvem andre enn Kristin tok en for laget….

….hun kan brukes til alt, det visste jeg! Nå også som peispuster, faktisk! Jeg gadd ikke involvere lungene mine i det prosjektet der – da hadde jeg vel hostet og harket enda!

Jeg ble servert kakao også! Hva passer vel bedre i den settingen der!

Turen opp Svenåvegen i går gjorde meg veldig bekymret for hjemreisen. Det var veldig glatt, stort sett bare is. Hvorfor jeg kjørte opp? Ha ha! Jo, det er fordi jeg tenkte at selv om det begynte litt dårlig kunne det jo snart bli bedre…. og når jeg begynte å si nei, nei, nei….nei….. da var det for sent å angre! Det var ingen steder å snu, og HELT uaktuelt å begynne å slippe seg bakover på holka! Og det fantastiske med firehjulstrekkere er jo at man ALLTID kommer seg opp…. men det gjør det ikke noe lettere komme ned. Løsningen, tenkte jeg, måtte være å slippe seg utfor å bremse på girene, som jeg jo kan gjøre manuelt…men, jeg var allikevel bekymret.

Da det kom en bil forbi hos oss som kjørte innover kom jeg på at det er en alternativ vei ut derfra! Jeg har kjørt den en gang tidligere, men det er lenge siden. Jeg sendte melding til en på Jevnaker jeg visste ville gi meg svaret; og han bekreftet at den alternative veien alltid er bedre! Det var en STOR lettelse! Da gikk det jo an å legge seg med ro i kroppen!

Her har vi rigget oss til for natten! Mangler bare meg inni hjørnet der! Vi la oss tidlig, men det var godt å strekke ut skrotten! Kristin hadde, som vanlig, flest lag med ull på seg! Men, jeg frøs ikke før vi bestemte oss for å krabbe ned i køya – og det til tross for mangel av ull under på beina! Derimot hadde jeg to lag ull under jakka – det var jo ikke SÅ kaldt i går kveld!

Det ble tidlig ro i campen! Selv om jeg var roligere med tanke på alternativ vei ut  var jeg ikke helt kurert, ha ha! Jeg har blitt ei skikkelig pyse, altså! Tror det er en yrkesskade… jeg veit så altfor godt hvor fort gjort det er å kløne til ting,  ha ha! Og med fatterns ord i minnet : du kan ødelegge en slipestein, du!!!! Ha ha!

Det ble ingen lang natt ved Tverrsjøen, men lang nok til å telle! Det var godt å komme seg avgårde og trygt hjem! Og nå skal det ikke gå så lang tid til neste natt ute – den har vi allerede planlagt skal finne sted i neste uke!

Og, bare så det er sagt! Nå er sesongen i gang med gode, varme Polecatstøvler på beina!

 

Vassfaret i vinterdrakt!

Tro det, eller ei – men jeg har altså vært en tur inne i Vassfaret! Har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har leid Skrukkefyllhaugen…. jeg blir aldri lei! Der er det så stille og godt, på alle mulige måter! Det finnes jo ikke mobildekning der, så man slipper å sitte og stirre høl i en livløs telefon, ha ha! Det skader ikke med et døgn i ny og ned uten varsler om alt mulig!

Men – midlertidig død telefon er det som stopper meg i fra å reise inn der alene, så det er ikke bare pluss med manglende dekning.

Her er turfølget mitt! Vi var ikke fremme før klokken nærmet seg 14 i går, og hadde ingen planer om noen utflukt. Derimot mimret vi tilbake til sist vi var der med syklene våre – DET var en fin tur det!

Vi gikk stadig innom for å sjekke beholdningen i ovnen. Det var faktisk kaldere inne enn ute i går ettermiddag! Vi kjørte i regnvær helt til vi passerte fylkesgrensa til Oppland – da gikk det over til snøvær, og i det vi kjørte inn i Vassfaret var det slutt på nedbøren, og vi ble ønsket velkommen med littegranne blå himmel!

Etter å ha kastet Kong med bikkjene en stund videreførte vi vår faste tradisjon; utepils!

Kan vel hende vi hopper bukk over den tradisjonen når det blir kaldere… time will show!

Vi gikk ikke inn før det begynte å mørkne ute.

På dette forferdelige bildet av Linus ser det ut som han mye på hjertet, ha ha!

Hvis det var å være lengre ute han ville fikk han viljen sin! Det var så kram snø at jeg kom på at vi skulle lage en lyslykt!

Blei fin den da!

Vi kosa oss med lykt på låvetrappa på tur til og fra doen!

Kvelden gikk med til kortspill og skravling, og vi var i seng allerede klokken 22! Kristin sov bare et par timer etter nattevakta før vi dro hjemmefra, så hun var segneferdig!

I løpet av natten skjedde det noe mystisk! Det ene vinduet i stua sto på vidt gap da Kristin sto opp klokken 07! Den eneste som var oppe i natt, det var jeg som var ute en tur på do. Jeg kan ikke erindre at jeg har lukket opp et vindu. Skulle jeg lukket opp et måtte det vært på soverommet, men det var allerede åpent. Jeg har fått høre at jeg snakker i søvne, men gjør jeg virkelig slike faktiske hendelser uten å huske noe av det….?

I dag tidlig satt jeg å leste litt i en bok om Vassfaret skrevet av Per Hohle. Han var selv å besøkte Berthe Skrukkefyllhaugen på gamlehjemmet på Flå. Han beskrev henne på mesterlig vis, og han hadde med tobakk som Berthe stappet i pipa. Med fyr på den var det som hun klarnet opp, og fortalte historier på løpende bånd.

Avslutningsvis skriver han dette i historien om Berthe i boken sin : Berthe er forlengst borte, men minnet om denne sjeldne “skogsfuglen” vil leve lenge – i bygdene omkring Vassfaret og blant friluftsfolk rundt i landet. Hun har fått sin beskjedne grav på kirkegården i Flå, det var jo Hallingdal hun hørte til i de siste halvhundre år av sitt liv. Men om noen en stille høstkveld skulle møte en liten kvinneskikkelse innpå bakken i Hallingvika eller ved bredden av Skrukkefylla, så er det vel ingen annen enn Berthe som rusler der. Selv trodde hun på slikt.

Uten annet å henge åpne vinduer på…. !

Allerede klokken 10 var vi klare til å reise hjem! Stillheten var brutt av svære skogsmaskiner rett nedi veien. Jeg hadde ikke videre lyst til å møte sånne svære doninger på vår vei ut av Vassfaret. Det gikk fint det – helt til vi hadde passert Aurlandsfjorden – da kom det en svær tømmerbil. Godt jeg er glad i å rygge!

Takk for nok en superfin tur, Kristin!

Neste blogg blir fra overnatting ute. Flere har spurt om jeg har sluttet å sove ute – svaret er nei, men jeg sliter med litt rusk i maskineriet!

 

 

 

 

 

 

Veldig forsinket blogginnlegg fra tur med Anne til Skrukkefyllhaugen!

Jeg har forbannet pc’n min opp og ned de siste dagene, men nå ser det ut til at jeg har fått skikk på den! Jeg vet ikke om spesielt mye som er mer frustrerende …. det må være å stå og dra i gang gressklipperen uten at den starter… eller, nei… da er jeg forbannet på en helt annen frekvens, ha ha!

Vel, på tirsdag i uken som var fikk jeg med meg Anne til Vassfaret! Hun kom rett fra en ferieuke på Tenerife, og var sporty og tok det temperaturskiftet på strak arm! Vi har aldri vært på tur sammen før, Anne og jeg. Vi kjenner hverandre fra vår felles plattform, korpset i Hole!

Jeg plukket opp Anne i Hønefoss på formiddagen, så kjørte vi til Nes, der vi skulle proviantere! Som vanlig kom vi ut derfra med ei pølsepakke under armen, ha ha! Det er jo så lettvint og greit.

Vel fremme på Skrukkefyllhaugen pisket jeg Anne ned for å hente vann, he he! Neida, hun gjorde det mens jeg fyret opp i ovnen. Jeg har altså så vondt i ryggen at det ikke hadde nyttet å bære de kannene opp den bakken.

Da vi var sikre på at det var ordentlig fart i ovnen gikk vi tur! Ingen lange utflukter på tapetet, bare en rusletur ned til Nevlingen.

Det var knallblå himmel, og nesten ikke et eneste vindpust! Nok engang serverte Vassfaret meg en av sine beste sider, og det er jeg alltid takknemlig for!

Her er gjengen samlet ved demningen. Det var så mye vann i Nevlingen at det ikke gikk an å gå der vi pleier, faktisk!

Sol er vel og bra, men jeg foretrekker overskyet vær når jeg skal ta bilder. Jeg får det aldri til som jeg vil med sol og skygger overalt, ha ha!

For ryggen min var det mer enn nok med denne rusleturen. Jeg er redd jeg sutret og beklaget meg en smule underveis. Det er veldig rart at det er så trøblete å stå og gå, og HELT uproblematisk å sykle milevis i slengen. Ja ja, nå skal jeg slutte å klage!

Vel tilbake på Skrukkefyllhaugen var det godt å komme inn å kjenne varmen bre seg etter et ilegg til i ovnen! Bikkjene var løse hele veien, så de la seg fornøyd ned og ventet på maten sin.

I motsetning til meg har Anne lest boka om Berthe Skrukkefyllhaugen. Det må jeg se å få gjort, jeg som stadig befinner meg i hennes fotefar! Jeg har ikke lest like mye Fønhus i år som i fjor heller, men det er vel fordi jeg brukte så lang tid på mursteinen til Ken Follet. Kanskje jeg skulle reist opp alene en gang for å få lest boka om Berthe på sjølve plassen hennes? Med min mengde uflaks tror jeg det er best å drøye akkurat det…

Da bikkjene og vi hadde spist la vi merke til at det passerte en bil innover nede på veien. Det jeg ikke så var at den kom i retur, og hadde stoppet utenfor hos oss i det jeg slapp bikkjene ut. De stormet selvfølgelig ned for å hilse på sitt vis. Mottakeren av hilseritualet var ingen ringere enn Bjarne, eieren av Skrukkefyllhaugen! Veldig hyggelig at han stakk innom og hilste på! Det har jo blitt noen mailer mellom oss, sånn som jeg frekventerer stedet!

Anne og jeg ble sittende og skravle til natten tok tak og sendte oss i seng! Jeg hadde visst mer på hjertet, for i følge Anne snakket jeg mye i søvne! Ikke mange og lange setninger, bare kort vrøvl – med andre ord, akkurat som om jeg skulle vært våken, ha ha!

På tur hjemover stoppet vi på Aurdalssetra for å ta noen flere bilder, jeg hadde – utrolig nok – nesten ingen i arkivet fra denne turen!

Gutta stilte opp, som alltid!

Det gjorde jammen Anne også!

Takk for turen, Anne! Det var veldig hyggelig å dra på tur med deg! Håper vi kan gjenta dette ved en senere anledning!

Det eneste jeg, og gutta med disse bedårende blikkene, lurer på nå…. det er hvem som blir med oss til Skrukkefyllhaugen neste gang? Kalenderen vår er tom, altså – det er bare å melde seg!