Tro det, eller ei – men jeg har altså vært en tur inne i Vassfaret! Har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har leid Skrukkefyllhaugen…. jeg blir aldri lei! Der er det så stille og godt, på alle mulige måter! Det finnes jo ikke mobildekning der, så man slipper å sitte og stirre høl i en livløs telefon, ha ha! Det skader ikke med et døgn i ny og ned uten varsler om alt mulig!

Men – midlertidig død telefon er det som stopper meg i fra å reise inn der alene, så det er ikke bare pluss med manglende dekning.

Her er turfølget mitt! Vi var ikke fremme før klokken nærmet seg 14 i går, og hadde ingen planer om noen utflukt. Derimot mimret vi tilbake til sist vi var der med syklene våre – DET var en fin tur det!

Vi gikk stadig innom for å sjekke beholdningen i ovnen. Det var faktisk kaldere inne enn ute i går ettermiddag! Vi kjørte i regnvær helt til vi passerte fylkesgrensa til Oppland – da gikk det over til snøvær, og i det vi kjørte inn i Vassfaret var det slutt på nedbøren, og vi ble ønsket velkommen med littegranne blå himmel!

Etter å ha kastet Kong med bikkjene en stund videreførte vi vår faste tradisjon; utepils!

Kan vel hende vi hopper bukk over den tradisjonen når det blir kaldere… time will show!

Vi gikk ikke inn før det begynte å mørkne ute.

På dette forferdelige bildet av Linus ser det ut som han mye på hjertet, ha ha!

Hvis det var å være lengre ute han ville fikk han viljen sin! Det var så kram snø at jeg kom på at vi skulle lage en lyslykt!

Blei fin den da!

Vi kosa oss med lykt på låvetrappa på tur til og fra doen!

Kvelden gikk med til kortspill og skravling, og vi var i seng allerede klokken 22! Kristin sov bare et par timer etter nattevakta før vi dro hjemmefra, så hun var segneferdig!

I løpet av natten skjedde det noe mystisk! Det ene vinduet i stua sto på vidt gap da Kristin sto opp klokken 07! Den eneste som var oppe i natt, det var jeg som var ute en tur på do. Jeg kan ikke erindre at jeg har lukket opp et vindu. Skulle jeg lukket opp et måtte det vært på soverommet, men det var allerede åpent. Jeg har fått høre at jeg snakker i søvne, men gjør jeg virkelig slike faktiske hendelser uten å huske noe av det….?

I dag tidlig satt jeg å leste litt i en bok om Vassfaret skrevet av Per Hohle. Han var selv å besøkte Berthe Skrukkefyllhaugen på gamlehjemmet på Flå. Han beskrev henne på mesterlig vis, og han hadde med tobakk som Berthe stappet i pipa. Med fyr på den var det som hun klarnet opp, og fortalte historier på løpende bånd.

Avslutningsvis skriver han dette i historien om Berthe i boken sin : Berthe er forlengst borte, men minnet om denne sjeldne “skogsfuglen” vil leve lenge – i bygdene omkring Vassfaret og blant friluftsfolk rundt i landet. Hun har fått sin beskjedne grav på kirkegården i Flå, det var jo Hallingdal hun hørte til i de siste halvhundre år av sitt liv. Men om noen en stille høstkveld skulle møte en liten kvinneskikkelse innpå bakken i Hallingvika eller ved bredden av Skrukkefylla, så er det vel ingen annen enn Berthe som rusler der. Selv trodde hun på slikt.

Uten annet å henge åpne vinduer på…. !

Allerede klokken 10 var vi klare til å reise hjem! Stillheten var brutt av svære skogsmaskiner rett nedi veien. Jeg hadde ikke videre lyst til å møte sånne svære doninger på vår vei ut av Vassfaret. Det gikk fint det – helt til vi hadde passert Aurlandsfjorden – da kom det en svær tømmerbil. Godt jeg er glad i å rygge!

Takk for nok en superfin tur, Kristin!

Neste blogg blir fra overnatting ute. Flere har spurt om jeg har sluttet å sove ute – svaret er nei, men jeg sliter med litt rusk i maskineriet!