Så var det endelig duket for en natt ute igjen; og med i følget var som vanlig Sindy og Kristin! Jeg har vært flink og ikke reist til steder uten dekning alene, så nå når jeg fikk med meg selskap dro vi til Øvre Kollsjø.

Dette er skuet som møter deg når du gå ut av bilen. Ikke rart jeg ønsker å komme meg opp dit!

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Vi reiste fra Vik klokken 15, og innen vi hadde båret bagasjen bort til østsiden av vannet var alle varme. Den første til å legge på svøm var som vanlig Sorry.

Den neste til å hæle seg var Sindy, men hun pleier ikke svømme – det holder å stå i vannet og kjøle seg ned for hennes del.

Kristin var nestemann uti, og hva disse to snakket om vet jeg ikke. Det er en mulighet for at Sorry mente at vannet var ganske varmt, ha ha! De holdt nå på der en stund, så vannet kan ikke ha vært så veldig kaldt.

Jeg dinglet litt i hengekøya mens jeg vurderte om jeg skulle bade, eller ikke. Ryggen min klarer ikke ei hel natt i køya. men det er deilig å ligge i den en liten halvtime i ny og ne.

Det var så varmt midt i sola at jeg også ville hoppe uti! Vel, at det ble et hopp er å skryte… jeg sneglet meg uti – med skoa på, ha ha! Det var store steiner der vi gikk uti vannet… har fantasi nok til å se for meg hvordan det hadde gått hvis jeg tok rennafart.

Linus var treg med å bade i går, men han kom seg uti til slutt han også.

Her er jeg beviselig langt til sjøs, ha ha! Jeg synes rett og slett vannet var kaldt, jeg! Mener å huske at det var varmere i Nordre Heggelivann for et par uker siden, men – etter å ha vasset i noen ganger i Femunds 7 grader burde jeg jo mene at begge disse vannene har tropelignende temperaturer!

Det var godt å soltørke i en svak bris. Bikkjene var løse gjennom badeprosessen og etter de hadde badet ferdig skal de absolutt bort å rulle i lyngen. Ikke bare litt, heller. Det de da gjorde var å vekke en million knott til live…. Vi var ikke seine om få fyr på to Thermacellvarianter, og dusje rundt oss med Autan. Min erfaring er at Mygga er best mot mygg, og Autan best mot knott. Det blåste litt mer, som bestilt, og da kunne vi slappe av litt igjen.

Kristin lot sin duppedings fra Thermacell stå på, mens jeg slukket min i påvente av solnedgangen – det er da det er aller verst.

Mat måtte vi ha, og denne gangen var måltidet vårt sponset!

Jeg fikk en pakke grillpølser og noen øl i vertinnegave av Hilde Western på fredag. Snakk om å treffe spikeren på hodet! Ølen drakk jeg opp samme kvelden og nå er pølsene også borte – de aller fleste av dem i hundemager, men de satt ikke noe mindre pris på gaven enn meg. Takk for maten, Hilde!

Kristin begynte å bli litt rastløs, så hun tok seg like godt et bad til!

Hun fikk ikke med seg noen av hundene i det prosjektet, de hadde nok fått badet nok!

Jeg satt å koste med Linus da jeg fikk øye på at han var helt rød rundt det venstre øyet, og litt på det høyre…

Jeg har aldri sett slikt før, så jeg bestemte meg for å ringe veterinæren vår i dag. Det var jo ikke noe jeg fikk gjort noe med der og da, og problemet var jo ikke inne på øyet.

r

I dag tidlig var han mye bedre! Bare litt rødhet igjen på det venstre øyet. Det må ha vært insektstikk da…. dette til tross for at jeg sprayer dem fulle av Centaura, og at de også oppholder seg i nærheten av produktene fra Thermacell. Ja ja, det gikk jo bra, så da droppet vi det besøket hos Linus sin fastlege!

Kristin kom fra to nattevakter og et kurs på dagen i går, så da klokken nærmet seg 2030…

…da måtte hun være med og ta det obligatoriske fellesbilde, der alle andre enn frk.Rytterager samarbeidet, ha ha!

Det neste på programmet til Kristin….

… det var å sette seg på sengekanten og vinke farvel for denne gang,  ha ha! Hun hadde styret på og montert myggnettingen til Ticket to the moon køya på forhånd, så den var bare å brette ut. Inni der stappet hun vinterposen sin… jeg får klaus bare ved tanken!, ha ha!

Vel, da var det bare meg igjen til å bekjempe insektene! I går virket Thermacell 98% på mygg. Jeg så ikke flere enn to av de. Men, så var det denne knotten da! Autan hjalp så bra at jeg kunne ligge og lese til 23 – da gikk jeg i dekning under soveposen, og under der sov jeg faktisk i rykk og napp til 0030, etter det sov jeg nesten sammenhengende til 0400! Da var vi våkne begge to, og ble enige om å prøve å ligge litt til. Som sagt, så gjort. Vi sto ikke opp før 0530! Det var jo en bragd til oss å være! Og det er nå stas å sove litt i dette prosjektet… fint å være ute uansett, men…!

Slik så det ut ved Øvre Kollsjø i natt en gang… og ja, selvfølgelig var alt vi hadde med oss vått av kondens,  ha ha! Samma det når vi har hatt ei fin natt og ikke er hjemme før 0700!

Takk for nok en fin tur, Kristin! Hvor skal vi neste gang, tro….?

I går var det Anne og jeg som dro ut på tur igjen! Vi er begge litt skadeskutte. Anne har vondt bein, og jeg har vond rygg, derfor måtte vi finne oss et sted å være som ikke er langt fra bilen. Jeg har ligget ved Hovinkoia en gang tidliigere. Koia ligger idyllisk til ved Setertjern på Holleia. Wenche viste meg noen forlokkende bilder derfra her om dagen. Bilder av hengekøyer og fyr i bålpanna… det høres jo ikke feil ut! Det er ikke mange minuttene og gå, så derfor ble det vårt mål.

Klokken nærmet seg 17 da vi kom til parkeringen. Der sto det allerede tre biler så der røyk det prosjektet. Om vi ikke kan være der andre folk er? Joda, men det blir litt tett på og komme med tre bikkjer. Jeg slår aldri leir tett på folk. Hadde ikke gjort det uten bikkjer heller, forsåvidt.

Vel, vi kjørte avgårde til plan B – Skogstjern. Jeg lå der 21. april sammen med Kristin, Det var der vi så Linerla for første gang i år. Når vi kom ned mot tjernet så vi at det sto tre biler der også, men… de tilhørte folk som var ute og fisket fra båt! Det var ikke folk på den lille,fineste odden der. Vi hadde ikke mer enn akkurat rukket å få bagasje ut av bilen før det kom en gjeng til med fiskestenger. Vi kom nok i grevens tid skal du se!

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Her er gjengen på plass! Det er ikke bare Anne vi hadde med på tur. Vi er godt vant med å få låne med oss Sindy – så også denne gangen.

Vi ble sittende og se på alle som fisket. Og SOM det vaket! Har ikke sett på maken jeg! Det må ha vært rettbett, for de fikk da fisk. Det var jo ikke meningen å følge SÅ godt med på fiskingen, men lyden bærer godt, gitt. Noen av de som fisket badet også, og andre som ikke fisket badet. Og noen som fisket badet ikke. Som du skjønner – mye å holde øye med, ha ha!

Vi hadde stoppet på Coop på Tyristrand for å kjøpe med mat og drikke. Jeg hadde med Primusen og steikepanna, så denne gangen falt valget på hamburgere. Vi fant ei lita pakke med 4 stk – godt krydra med chili og jalapenos.De var gode!

Vi ruslet bort på veien, og langs hele myrpartiet på andre siden vokste det masse multeblomster. En vakker blomst!

Vi kom over en annen…. og her skal botanikeren få opplyst oss, håper jeg!

Jeg har på følelsen at jeg har navnet på den skrevet opp i glemmeboken min. Det befinner seg veldig mye rart i den boken, altså! Allerede før fylte 50 kunne den trengt en overhaling og arkivering hos antikvaren, ha ha!

Sindy koste seg som alltid! Hjemme passer hun på gård og grunn uten bånd. Hun har godt utviklet selektiv hørsel, så jeg tør ikke annet enn å ha henne i bånd på turer med oss. Og ja – jeg vet det er båndtvang.

Har du sett noe så nydelig da? Sindy fyller 10 år på fredag. En staselig gammel dame vi er veldig glad i!

Apropos nydelig….

Linus stilte seg pent opp for fotografen. Jeg har hakket løs på ørene hans med saks igjen, stakkar…. ! Jeg er ganske god på å klippe poter, men ører…. nei, det er visst ikke noe for meg, ha ha!

I går sesongdebuterte jeg med Thermacell. Da jeg kjøpte den for to år siden var jeg redd den skulle bli dyr å bruke. Refill og pakke med plater koster jo litt. Jeg har enda ikke kjøpt nytt, og jeg er sikker på at lageret jeg har holder inneværende sesong også. Så nei, dyrt ble det visst ikke!

Det ble tid for å legge seg….

…og da er det om å gjøre å komme seg opp i køya, fra riktig side, ha ha! Anne husket hvordan man gjør det, på andre forsøk! Jeg er ganske grei som ikke legger ut bilder av det første forsøket, ha ha! Anne har kjøpt seg enkeltkøye. Den er naturlig nok grunnere å vanskeligere å finne balansen i. Når man i tillegg skal peile seg inn i soveposen, og samtidig ha kontroll på pute, bok og telefon…det er et c-moment!

Her er alt og alle på plass! Ikke bare bare å få Sorry opp i køya heller, det er ikke sånn at han lister seg oppi. Der er det full fart, som vanlig!

Linus og jeg lå og hørte på fuglene og sauene. Mulig Linus hørte mer på de sistnevnte, ha ha. Det er ikke så rart, for det nærmet seg en svær flokk sau. Etter en ekkel episode med kuer på skauen er Linus redd bjeller. Jeg tror bjeller er bjeller for han…. at han ikke skiller mellom kraften bak lydene. Både han og Sorry bjeffet, og det virket som om det tiltrakk sauene i vår retning. De kom ihvertfall – i hopetall. De bestemte seg for å gå videre da bjeffingen eskalerte da de var på høyde med oss. Sikkert litt skuffet over å ikke ha truffet på gjeterhunden hjemmefra, ha ha!

Vi fikk ingen fargerik solnedgang, men himmelen var vakker allikevel.

Anne sovnet, men ble stadig vekket av et bjeff eller tre. Mye bråk fra bikkjene først på natten.

Her har Sorry slått seg til ro. Nei, jeg bruker ikke han som hodepute, ha ha. Det er ei lita pute under der som vi deler.

Jeg sov ikke et sekund, og måtte si til Anne at jeg ikke orket å ligge der lenger da klokka ble 0400. Man må være sporty når man er med meg og søvnmønsteret mitt på tur, altså! Jeg sovner jo ikke før jeg kommer hjem, ha ha. Håper å få snudd det mønsteret snart.

På veien hjem så vi både rev og rådyr. Det er en av fordelene ved å bevege seg rundt ved de tider, man får ofte se dyr – det er stas!

Neste prosjekt vi har pønsket ut involverer syklene våre – det blir spennende. Takk for nok en fin tur, Anne!

Jeg har bare vært på akkurat denne plassen en gang tidligere. Det var en vakker vårdag Unni og jeg var ute på tur og var på vei rundt Storflåtan da vi plutselig tok en avstikker i ei skiløype. Jeg vet ikke om vi hadde noen plan med det, ha ha. Plutselig befant vi oss på bredden av det jeg trodde var Heggelivann, men som er Skamrek. Vi krysset isen og kom da igjen ved delet mellom Skamrek og Nordre Heggelivann, nedenfor Gagnumsetra. Allerede dengang bet jeg meg merke i at det var en fin plass, uten å returnere dit før i går.

Vi møttes på Damtjern 1530. Det som måtte til før vi kunne legge avgårde med hundene i varmen i går var at de kjølte seg ordentlig ned med et bad først.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Jeg tok med en tennis ball. Da er det en smal sak å få begge gutta ut på en god svømmetur.

Vi syklet avgårde og holdt en snittfart på 10 km/t – det er passe travtempo for bikkjene. De får sette farten selv, så da regner jeg med det er komfortabelt for dem. Omtrent halvveis løp Linus over en huggorm!! Det var virkelig marginalt. Den kom seg så fort unna at jeg ikke fikk tatt bilde av den, men det var en ganske stor, brun en – altså høyst sannsynlig en hunn. Jeg som alltid følger så godt med fikk altså ikke øye på den. Ekkelt!!

Noen stopper, og 7 kilometer senere stoppet vi ved Gagnumsetra…

…og derfra var det bare å trille ned bakken til mål!

Vi sendte gutta rett til vanns igjen!

I den prosessen der hørte jeg Kristin si at det kom folk og bikkjer. Kristin fanget Sorry, mens jeg trynet meg rundt og glapp Linus. Holdt på å sende mobilen min til de evige mobilmarker også. Det viste seg at det var to hyggelige Holedamer med hver sin tispe, en Eurasier og en blandingshund. Da var det bare å slippe Sorry også. Han forelsket seg i den sorte som nylig hadde hatt løpetid, han! Jeg tok bilder av dem, men jeg kan jo ikke vite om de vil være avbildet i bloggen min så jeg lar være å bruke bildene.

Da damene hadde gått videre var vi varme i toppen alle sammen! Jeg lurte fælt på om jeg skulle hoppe uti! Eller, for å være korrekt, smyge meg uti, ha ha. Jeg har blitt for gammel til å skli meg ut barbent på glatte steiner, så hvis jeg skulle uti måtte jeg ofre sko, truse og BH. Måtte tenke litt på det, altså!

Men, plutselig var jeg ute og badet med Linus! Vannet var godt og varmt – eller ikke jævlig kaldt – i overflaten, men jo dypere du kom, jo kaldere det ble – naturligvis.

Her er hele familien på svøm! Jeg var faktisk uti en stund, så helt grusomt kan det ikke ha vært!

Kristin var uti etter meg. Hun ofret shortsen, men offeret er ikke så stort når man har et substitutt i ei langbukse! Jeg kjøpte badesko i Kroatia en gang i verden. De skal jeg jammen legge i tursekken hvis jeg finner dem igjen!

Etter bading ble vi sultne. Denne gangen hadde vi ikke med varm mat, men brød!

Godt i varmen det! Kristin hadde med egen leverpostei til bikkjene…. jepp, de er en smule bortskjemt!

Vi måtte rusle en tur i området for å se om det fantes andre, og bedre plasser å slå seg ned en annen gang.

Vi var enige om at vi nok hadde den fineste plassen, på den tiden av døgnet.

Jeg prøvde å finne ut hvor navnet Skamrek komme fra. Vannet har ikke egen side hos Wikipedia, men er omtalt i teksten om Heggelivannene. Info fra nyere tid sier at det er forbudt å fiske i vannet, men hvorfor finner jeg ikke ut av.

Vi er forøvrig veldig fornøyde med syklene våre. For meg med den ryggen er det avgjørende – jeg hadde ikke kommet meg av flekken uten. Nå når vi i tillegg får større rekkevidde er det jo bare gøy! Nei, det er selvfølgelig ikke gøy å ha så vondt i ryggen – men jeg setter pris på at jeg til tross for det kan klare å komme meg ut.

Etter besiktigelsen av området var det om å gjøre å finne det flatest mulig stedet å ligge, med minst mulig maur, ha ha! Høres det ikke lukrativt ut?? Ha ha!

Vi la oss for å lese. Jeg måtte legge vekk Håkan Nesser boken, den har jeg lest før.

Nå gikk jeg i gang med denne. Virker som den er ny for meg. For alt jeg vet er den ny på markedet også!

Så åpenbarte det seg altså! Myggsesongen er i gang for fullt! Årets første bad, årets siste tur uten myggmiddel. Det suste så bra rundt øra på meg at jeg ble liggende å daske mygg med boka. Vi gikk til slutt i dekning under soveposene.

Kristin sovnet, jeg ble liggende å høre på orrfuglleik og høre etter gjøken. Jeg trodde disse orrfuglene snart var ferdig med spillet sitt. Kanskje det var de siste krampetrekningene jeg hørte!

Jeg måtte bort til Skamrek å ta bilde av kveldshimmelen. Ikke den mest oppsiktsvekkende solnedgangen, men vakkert allikevel!

Jeg ble liggende leeeeeeeenge og vel før jeg sovnet. Jeg hadde god tid til å glede meg til å ta på meg disse igjen….

Ha ha! Gamle, hullete og klissvåte! Jeg hadde selvfølgelig (?) et par ullsokker i sekken, de var gode å ha, selvom jeg hadde brent hull i den ene sokken inntil et bål i vinter!

Jeg må ha sovnet rundt 0200, og da jeg våknet 0335, da hadde jeg fått mer enn nok. Det var ikke snakk om å bli liggende med den ryggen. Som vanlig var Kristin sporty og spratt opp for å bli med hjem!

Fra vi parkerte ved Damtjern til vi var fremme ved Skamrek hadde vi ikke sett et eneste beitedyr. Holedamene som kom fra Løvlia hadde heller ikke sett spor av dem. Derfor hadde jeg bestemt meg for at bikkjene skulle få løpe løse tilbake.

De sirkler bare rundt syklene – de gjeter oss hele tiden. De eneste gangene går av veien er når vi stopper og sender dem den i et bekkefar. I tilfelle sauene skulle ha kommet til Damtjern fra andre kanter tok jeg hundene i bånd den siste kilometeren. Vi kom oss til bilen uten ha sett noe, eller noen.

Soloppgangen fikk vi derimot se!

0510 var vi tilbake ved bilene! På tur hjem kom jeg over mange fine naturopplevelser! Først en rev som gikk i sine egne tanker og ikke så meg på en stund på tur ned til Stubdal. Så en revemor med to søte små reveunger….

Jeg HATER uklare bilder, men denne valpen satt nå i veikanten. Jeg havnet mellom han og moren så jeg hastet avgårde. Nærmere Sundvollen fikk jeg se enda en rev, før jeg fikk nok et glimt av nyfødt rådyrkalv sammen med mor og bukk da jeg kom hjem. Storartet start på dagen!

Nå er det vel spådd et væromslag så da får vi se hvor høna sparker oss neste gang!

Takk for NOK en fin tur, Kristin! Vi gleder oss til neste!!

Nå var det lenge siden jeg har vært i Vassfaret så da var det stas å få med seg Heidi til Skrukkefyllhaugen! Hun har ikke vært der før, men boken om Berthe har hun lest!

Vi ankom ved 12 tiden og bestemte oss for å dra rett ut på tur etter å ha båret inn bagasjen vår. Som kjent har jeg så vondt i ryggen at det å gå inn til Vassfarplassen er så og si uaktuelt. Derfor hadde jeg med sykkelen, mens Heidi skulle gå. Planen var at hun skulle gå med Sindy, og gutta skulle være tilkoblet meg. Heidi tok med seg bilen og Sindy ned til bommen i Skjærbergveien – der skulle vi ta dem igjen.

Som sagt så gjort, og alt gikk bra. Vi kom oss forbi bommen og opp den første kneika før jeg syklet over båndet til Linus. Før vi hadde knotet oss ferdig med den saken var Linus løs og løp til Heidi og Sindy, mens jeg lå i grusen med sår på leggen, båndet to ganger rundt dekket, og en veldig utålmodig Sorry. Etter den opplevelsen forble Linus hos Heidi, og vi kom oss sikrere avgårde etterhvet!

En varm gjeng på Skjærberget! En stor fordel for tre av fire at vi skulle til vann. Det var flere bekkefar langs veien så de fikk stadig drukket og kjølt seg ned.

I bakken ned mot Vassfarplassen traff vi på en fuglekikker med svær kikkert på stativ vi unngikk å velte, ha ha. Jeg hadde akkurat prøvd å se hva slags fugl en liten spirevipp var, men med forklaringen at den var liten og jeg ikke var sikker på fargene ga han ikke mange ledetråder, ha ha! Han sa det var folk flere steder på Vassfarplassen, så da bestemte vi oss for å fortsette mot Øvre Grundtjern.

På veien  bort dit fikk vi øye på en avstikker jeg aldri har lagt merke til tidligere.

Derfra kom vi ned til en perle helt i nordenden av Nevlingen! Bikkjene løp rett ut i vannet, mens vi bare nøt å være der.

Det er nok båtplassen til Vassfarplassen vi hadde funnet.

Gutta poserte villig vekk, som vanlig! De ble underholdt av noen kanopadlere som gikk i land for å bære bagasje over til Øvre Grundtjern. Idyllisk med kano så lenge forholdene ligger til rette. I fjor møtte vi en kar langs veien drassende på en kano. Da var det hvite skumtopper på Nevlingen og helt umulig å ferdes der ute. Jeg har ikke tall på hvor mange kanopadlere jeg har sett strandet langs land ved Femund også…det er alt annet enn idyll, ha ha!

Vel, vi startet på returen til Skrukkefyllhaugen, og den foregikk problemfritt. Vi traff ikke folk før vi var nede på veien mot Nevlingen igjen. Vi prøvde å stagge en råkjører, men han hadde det for travelt til å ta hensyn til det. Godt jeg og Sorry møtte han i en sving med god oversikt. Dust!!

Jeg rundet forresten 100 mil på sykkelen på denne turen! Ikke så verst det – jeg kjøpte sykkelen i september. Jeg ga meg selv et klapp på skulderen, og konstaterer herved at det var en god investering å kjøpe denne el-sykkelen!

Vi satt oss i sola, og bikkjene la seg i skyggen da vi var tilbake på Skrukkeyllhaugen. Vi satt og pratet om løst og fast – og store og små temaer. Det var helt sprøtt, men da vi snakket om mulighetene for at det finnes overnaturlige hendelser gikk døra på hovedhuset opp… i motvind! Jeg har ved to tidligere anledninger stusset på ting på Skrukkefyllhaugen. En gang beskyldte Kristin meg for å ha åpnet et vindu i stua i løpet av natten, og en annen gang beskyldte jeg henne for å ha tent to lys …. kanskje vi heller skal ta oss en prat med Berte? For uinnvidde; Berte Skrukkefyllhaugen som bodde på denne plassen som den siste fastboende i Vassfaret.

Heidi måtte ned og hente vann. Her kommer Linus lykkelig tilbake etter å ha vært med ned og badet. Det var ingen beitedyr å se enda, så de fikk løpe løse ned til vannet. Sindy sto over, hun hadde fått mer enn nok tur for en dag. Men, som vanlig lå hun på vollen og passet på som en dronning!

Etter at hundene hadde fått mat og griseøre var det tid for menneskemat! Bikkjene skjønte ikke helt forskjellen, ha ha! Selvfølgelig fikk de også smake pølse!

Heidi skulle demonstrere hvordan hun pumpet opp liggeunderlaget sitt…..

Linus hadde ikke helt trua…

…. mens Sorry var med å feiret at hun fikk luft i det, ha ha!

Jeg hadde bestemt meg for å ligge ute. Dette prosjektet med netter i naturen er veldig strengt, ha ha. Er det noe som burde telle som ei natt i naturen er det jo inne i hytta på Skrukkefyllhaugen. Men, det har nå blitt sånn at det eneste som teller er å være ute under åpen himmel. Det er klart det ville ha blitt godkjent med ei natt i telt, men av de mer enn 150 nettene ute er ikke en eneste i telt. Jeg har to netter i en gapahuk jeg kjøpte, resten er i hengekøye, i ferdig oppsatte gapahuker, eller som de aller fleste; rett på bakken.

Jeg konsumerte noen bokser av mitt nye favorittøl! Det er mye rundere i smaken og ikke så beskt…. oppsummert kan jeg vel si at det smaker minst øl, ha ha! Da er det lettere å få i seg!

Uansett var det på tide å legge seg! Heidi var sporty og ville være med å ligge ute!

Sorry er en raus fyr, så han ville prøveligge og kvalitetssikre senga hennes!

Og her er hun klar for sin første natt ute. Jeg må jo si at hun var heldig med de to gutta som selskap. Hele eiendommen er gjerdet inn så jeg har de aldri i bånd på tunet. Jeg tenkte å ha dem i bånd i natt så de, og vi, skulle slippe at de tok på seg vaktmesterjobb for hele området i løpet av natten. Men, det hadde jeg glemt når jeg la meg, så klart. Det gikk imidlertid fint uten. De for opp en gang – og det er jo slik det pleier å være!

Jeg lå og leste om Berte…

Jeg har lenge forsøkt å få kjøpt denne boken, men har ikke funnet den tilgjengelig. Jeg fikk nylig tak i en bok om Vassfaret skrevet av Per Hohle for en billig penge på Finn. Vassfaret har blitt et kjært område for meg. Mitt absolutte favorittsted er Femund – ingen over, ingen ved siden. Men, Vassfaret er nærmere og mer tilgjengelig, og et fint alternativ. Derfor liker jeg å lese om folk og steder som har skapt historien bak stedene jeg besøker.

Klokken gikk, og jeg sovnet ikke. Det betalte seg, faktisk! Klokken 0147 hørte jeg gjøken! Ko ko, ko ko! Gjøken ble tillagt flere egenskaper i gammel folketro. Blant annet ble det sagt at den kunne spå om fremtiden. Første gang du hører den om våren er det viktig å finne ut av hvilken himmelretning koko-et kommer fra. Nord-gjøk er sorg. Sør-gjøk er dødens gjøk. Øst-gjøk er trøste gjøk, og vest-gjøk er best gjøk. For meg var årets første en øst-gjøk, og det må vel sies være et godt alternativ blant disse alternativene,  ha ha!

Dette bildet tok jeg 0230. Så søtt da! Deler pute å greier! Jeg hadde en nybadet og dertil fuktig Sorry inntil meg på reinsdyrskinn. Det, sammen med en god porsjon kondens…. så digg, ha ha! Sindy lå bak oss. For henne var det varmt nok. Hun hadde ikke badet siden vi var ved Nevlingen så det gikk fint.

Da klokken var 0445 og jeg fremdeles ikke hadde sovet et sekund gikk jeg inn og la meg. Jeg sovnet ikke der heller før klokken hadde passert 0600. Men så blåste jeg av et par timer!

Vi hadde tenkte at Heidi skulle tyvstarte til fots hjemover med gutta i dag. Ja, som i å starte en halvtime før meg, eller noe sånn, altså! Ikke gå om Flå eller Vidalen, ha ha! Men Linus haltet litt i dag. Sindy fikk mer enn nok tur dagen før. Hvis Sorry skulle vært med å gå måtte jeg først ha festet sykkelen bakpå og så tatt den av igjen når han skulle inn i bilen igjen… litt for mye kål. Det endte med at jeg tok med meg Sorry og sykkelen for å ta bilde av fossen som går under brua på tur ned til Vassfarkoia…

…. mye krefter i sving der!

Til slutt en oppgave til botanikeren….

…… hva er det som vokser på bakken på Skrukkefyllhaugen??

Tusen takk for en fin tur, Heidi! Takk for alt du fikset og ordnet – og løftet da ryggen min ikke klarte. Håper du blir med på ny tur snart!

–