Det var så varmt i går at jeg konkluderte med at vi bare måtte ut! Jeg ville ikke ut på noen utmarsj heller, og da er det lett å lande på et av mine favorittsteder; Øvre Kollsjø i Strømsoddbygda!
Klokken hadde ikke passert 15 engang før jeg var i farta! Eller, fart og fart, ha ha! Jeg, som nylig trakk et lettelsens sukk etter å ha åpnet et brev fra politiet har tatt lærdom av detr! Jeg slapp mye billigere unna enn fryktet, så nå er det bare å være takknemlig for det og roe helt ned!
Her er mine fine følgesvenner på gårsdagens tur! Sindy skulle egentlig hjem i går, men vi lurte henne med oss allikevel! Hun har en grei matmor som lar henne være med oss så mye!
Da jeg kjørte oppover i går var det hele 27 grader! Jeg er ikke herda på så høye temperaturer i år, som i fjor – og det er jeg, og mine pelskledde venner, takknemlige for! Vi har det veldig fint hvis temperaturen ligger rundt 20 grader vi, altså!
Linus var faktisk først uti vannet i går!
Sindy sto i vannet og bare nøt avkjølingen. Jeg fikk av henne en god porsjon ull før vi reiste i går, så nå har hun det forhåpentligvis litt bedre i varmen. Rare greier det der, altså – at både hun som er sterilisert, og Linus, som er kastrert, ikke slipper pelsen så lett.
Jeg satt med beina uti vannet en stund, og det kjentes innbydende. Jeg hadde ingen planer om å bade, så jeg hadde ikke med meg håndkle eller badetøy. Men, etter å ha tenkt på det…. det var ikke en kjeft å hverken se eller høre. Det ligger ingen hytter i umiddelbar nærhet, og fra bilveien er det ikke innsyn…. Så, jeg bråbestemte meg for et et bad i bare nettoen! Det kan jeg ikke huske å ha gjort før! Klok av skade etter fallet på Kongens utsikt var jeg veldig forsiktig da jeg gikk uti! Jeg var ikke uti lenge, men lenge nok til at både Linus og Sorry ble med meg og badet.
Trygt tilbake på land blei jo ting verre, ha ha! I mangel av håndkle eller skift måtte jeg soltørke! Og der stopper den historien om meg i all min prakt, ha ha ha!
Etter badeseansen tok alle i campen livet med ro, og bikkjene slappet av på svaberget. Jeg liker å tro at vi kom oss usett gjennom hele det prosjektet der, ha ha!
Jeg hadde med meg ny bok i går! Jeg er fan av mursteinene til Ken Follet, og her har jeg nok å lese en stund! Det er ikke den smarteste boka å dra med seg når man skal bære så lite som mulig i sekken, men det får bare være! Jeg er godt i gang med boka, og gleder meg til å fortsette å lese!
Jeg hadde ikke bestemt meg for om jeg skulle ligge på bakken eller i hengekøya, men jeg hadde GOD tid til å vurdere alternativene. Jeg lå og leste en god stund, og lå så godt at jeg landet på tilbringe natten i hengekøya!
Klokken 1830 hørte jeg det passerte en bil gjennom bommen, og da jeg hørte bikkjene inne ved Andersbu skjønte jeg at det var folk jeg kjenner!
En time senere kom de til min ende av sjøen for å bade, og jeg fikk superhyggelig besøk i leiren!
For en fin gjeng! Det var gromt å få besøk, takk skal dere ha!
Mariell og Erica synes det var gøy å prøve hengekøya! Dette er potensielle friluftsentusiaster, det er jeg helt sikker på!
Det var fremdeles tidlig, men jeg gjorde oss klare til å møte natten. Det blåste friskt i går ettermiddag og kveld, men da solen gikk ned ble det putt stille på et blunk, og da vrimlet myggen – og knotten, ikke minst. De minste var de mest plagsomme i går. Igjen så hadde jeg glemt gassen til Thermacellen, så da…
Mygga! Den er veldig effektiv mot mygg, men for å stoppe knotten må du ha Autan, og den hadde ikke jeg med meg.
Jeg gjorde allikevel et forsøk på å være positiv, og smilte som best jeg kunne, ha ha! Jeg lå og leste, og funderte litt innimellom. Det hender tankene tar seg en tur på egen hånd, skjønner du, ha ha! Ingen fare, de går ikke på umerkede stier! Og neida, jeg har ikke blitt helt gal, ha ha!
Jeg tittet over kanten på køya, og der satt han…
Ser ut som han mener det er uhørt at jeg befinner med langt der oppe uten han! Han har et godt poeng der, altså!
Kvelden passerte, og det ble natt. Jeg lå og leste til 23. Prøvde å sovne, uten hell. Leste videre til 0030, fikk ikke sove. Da var det for mørkt å lese uten lys, så da lå jeg der da! For første gang hadde jeg mitt oppblåsbare liggeunderlag i bunnen av køya, og det kjennes genialt i det du legger deg. Men, når du har vært kålmark og vridd deg rundt i køya noen timer, da skal du ha lykke til med å rette det opp igjen! Det er ikke nevneverdig bra for nattesøvnen heller….. !!
Klokken 0300 hadde jeg fått nok! Da var det allerede lyst nok til å pakke sammen, så da gjorde jeg det. Bloggen må kanskje endre navn til halvenetterinaturen.no?
Når jeg kjører hjemover på disse klokkeslettene ser jeg ofte dyr. I dag hadde jeg ikke sett annet enn ei due etter å ha passert Veme. Men, etter å ha passert avkjøringen til Heggen får jeg plutselig se en elgokse på tur ned for å krysse veien. Jeg fomlet etter kamera, men fikk ikke tak i det før elgen hadde koblet inn reversen og stukket av. Det var nå allikevel en fin opplevelse! Jeg hadde ikke mer enn blunka før det kom en staselig rådyrbukk fra den andre siden av veien. Den var mye tøffere enn elgen, og spaserte over veien i sitt eget tempo!
Sloknet i fire timer da jeg kom hjem! Deilig å få litt søvn. Nå funderer jeg på hvor og når vi skal dra ut neste gang!
Så ja, denne natten var nesten perfekt- det enste jeg manglet var søvn!
I fjor snakket jeg med Torunn fra Utsiktens venner. Hun sa jeg så absolutt burde tilbringe en natt på Kongens utsikt. Det er jo et veldig godt forslag, men da var det bare to planker å sitte på i gapahuken. Når jeg var der med mine tidligere klassekamerater på lørdag så jeg at de hadde utvidet til fire planker, og da er det plass til å ligge der!
I går ettermiddag marsjerte vi avgårde, Linus, Sindy, Sorry og jeg!
Det var så vakkert langs stien ved Kleivstua med masse St.Hans blomster. Jeg er ikke i stand til å finne ut hva de egentlig heter…. har en følelse av at svaret vil komme min vei hvis en viss botaniker leser bloggen min i dag, ha ha!
Mens hundene snuste på bakken, og jeg snuste på blomstene kom det en stor delegasjon fra Kleivstua som skulle i samme retning som oss. For best å kunne forklare hvor de kom fra uten å tråkke på noens tær tror jeg at jeg kan si de kommer fra den tredje verden. Jeg gikk unna stien og fjernet hundene som best jeg kunne. Det virket som de satt pris på det.
Jeg tok det med ro og holdt meg bak dem. Det er jo ikke akkurat et offer for meg i bratte motbakker, ha ha!
Vi kom oss opp, sakte med sikkert.
Ved dette skiltet tok alle de andre til høyre, mens jeg som er ankeret til tre relativt store hunder valgte den steinfrie stien. Det kan også ha noe med å gjøre at den stien flater ut litt i den retningen, ha ha! Jeg må jo allikevel karre meg opp de samme høydemeterne!
Linus gjorde som skiltet på krakken sa, han tok seg en hvil i bakken på Bihlikrakken!
Vel fremme gikk jeg rett til gapahuken og satte meg. Og, plutselig var jeg en turistattraksjon! Jeg velger å tro at det i all hovedsak skyldtes at jeg hadde med meg disse hundene, ha ha! Jeg kom i snakk med en av de som tok bilder av oss, og han var fra Sudan. Han lurte på om hundene var ville eller tamme, faktisk…. jeg gikk for tamme, selv om det kan se annerledes ut i møte med andre hunder, ha ha!
En annen var fra Sør Sudan, og da spurte jeg om de alle var fra samme land. No no no, var svaret, også forklarte de at det er to forskjellige land. Yes yes yes, I know, svarte jeg – ha ha ha!
Vel, samtalene ble ikke spesielt mye lengre eller dypere. Jeg sa at jeg skulle tilbringe natten der, og i likhet med veldig mange andre skjønte de ikke så mye av hvorfor jeg valgte det, ha ha!
Jeg ventet til vi var alene der før jeg skulle ned på utsiktsplatået og ta noen bilder. Og da kålet det seg til. Jeg sklei på en stein og ramlet om kull, som det vel heter. Jeg har så vondt i håndleddet at jeg ikke kunne ta i mot med den armen, så jeg havnet i en situasjon der spagaten var et opplagt alternativ, ha ha! Har ikke vært SÅ nære den på veldig mange år! Jeg fikk på et eller annet vis vridd meg rundt i fallet, og landet så det sang på skinka. Jeg fikk akkurat tak i rekkverket før jeg deiset videre ned jerntrappa. Jeg pådro meg en strekk i nakken ned mot skuldra, så nå går jeg som om jeg skulle ha svelget et spett og drar litt på det ene beinet, ha ha!!
Siden jeg allikevel nesten var nede tok jeg selvfølgelig de siste skrittene ned.
Og det fine trekløveret poserte, som alltid!
Jeg var litt bekymret for uværsskyene i bakgrunnen der, og sjekket stadig YR, som fremdeles lovet beskjeden nedbør hos oss.
Jeg tror det er første gang jeg har vært på Kongens utsikt så seint på døgnet at motlys er et problem på bildene. Det forble med bilder retning Åsa denne gangen!
Vi kom oss opp i gapahuken igjen da det kom folk som ville ta bilder uten oss på, ha ha! Jeg måtte jo blåse opp liggeunderlaget mitt og re opp sengen!
Gapahuken er superfin, og akkurat passe til oss fire!
Den annonserte skura kom den! Den varte derimot ikke lenge, og vi var jo under tak, alle fire. Jeg tenkte at det kanskje ikke kom flere til utsikten siden været var som det var, men der tok jeg feil. Frem til 2230 sirkulerte det folk rundt og forbi oss.
Det var jo aldri fred å få på soverommet! Ha ha!
Jeg la meg til som best jeg kunne med denne strekken i nakken, men det gikk heller dårlig. Allikevel blei jeg liggende. Leeeeeeenge! Men, klokka 0400 ga jeg opp. Da hadde jeg sovet en halvtime. Jeg er allikevel takknemlig! Tenk å få tilbringe en natt på et så vakkert sted! Selv om jeg ikke lå godt hadde jeg det varmt og godt! Det var akkurat passe temperatur i natt, synes jeg! Så mildt at bare armer og bein er helt innafor!
Å bære med seg en Thermacell uten gass er jo tåpelig, den lå igjen i bilen. Men, Mygga og Autan gjorde susen, for det var en del mygg der, altså!
Før man går derfra må man huske å skrive seg inn i gjesteboken. Det glemte jeg og følget mitt da vi var der på lørdag. Og i går kveld var det minst 20 stykker som ikke skrev seg inn, vet jeg. Mange av dem fra potensielt eksotiske steder!
Det var et nydelig rosaskjær over byga i dag tidlig! Jeg lå i natt og fablet om at jeg skulle ta en natt på de andre kongelige stedene også; dronningens og kronprinsens utsikt. Men, i dag tidlig sto det hele 6 bobiler oppe på Kleiva. Vet ikke om jeg vil ha så nære naboer! Kanskje best å vente med det til den verste turiststrømmen er over!
Slik forblir posisjonene her i huset resten av dagen! Bekvemt og rolig, ha ha!
Nå har jeg fartet fælt i det siste, altså! Ligner ikke meg å ha så stram timeplan, akkurat! Men – det er jo alltid stas å dra ut på tur! I går hadde vi med oss Kristin og Sindy – da er det ekstra stas!
Vi reiste oppover mot Gulsvik rundt klokken 17 i går. Det var jo varmt og godt, så jeg dro avgårde i T-skjorte og bare legger, som vanlig! Jeg kostet på meg å fnyse av Kristins ull under også…..jeg må virkelig lære meg å ikke være så rappkjefta, altså – ha ha!
Jeg hadde ikke engang åpnet YR, men det hadde Kristin, og hun sa det ikke skulle komme noe nedbør, men at vi måtte regne med litt vind. Ja, det kan jeg hilse og si vi måtte!
Vi tok en pitstop på Sokna for å kjøpe drikke og en lett matpakke. Derfra var det strake vegen!
Vi møtte på et problem da vi skulle kjøre inn veien til Gulsviksetrene, der sto det at kun kjøring til hytter var tillat. Det valgte vi å ignorere, hvis ikke måtte vi ha snudd og reist hjem. Jeg skjønner ikke hvor de som har tenkte seg opp på Høgevarde fra den siden skal parkere….må finne ut av dette før jeg eventuelt reiser opp igjen!
De har laget sykkelsti der jeg har pleid å snu og parkere, så der møtte vi nok en liten fartsdump. Det var heldigvis ikke folk ved den øverste hytta, så da fikk jeg snudd der. Jeg parkerte ved siden av veien, men var litt engstelig for det også. Man har mye å engste seg for i min alder, ha ha!
Vi trasket avgårde i retning Sauvallstugu.
Sauvallstugu er en åpen grillhytte med grue. Stua er avmerket i løypenettet rundt Høgevarde. Jeg vil tro det er et yndet turmål, spesielt på vinterstid.
Fra utedoen på Sauvallstugu er det perfekt utsikt til Høgevarde!
Denne Sauvallnatten er hverken høy eller hard og bestige. Allikevel er man jo virkelig på fjellet, og hvis man ikke går så langt ut på tuppen ser man ikke havet av hytter som ligger nedenfor.
Det første jeg måtte gjøre da vi kom opp var å skifte til varmere klær. Jeg har folkeskikk nok til å reversere mitt fnysende utsagn om ulla til Kristin! Det var deilig å få på ullgenser, ullsokker, bukse og jakke! Da vi parkerte og fant ut hvor mye det blåste i de 12 varmegradene der skjønte jeg også at jeg måtte ha med vinterposen min.
Vi måtte få tatt noen bilder…
….men, etterpå handlet alt om å holde varmen!
Den eneste som så ut til å nyte været til det fulle var denne frøkna, som enda ikke har røyta et hårstrå…
Se hu koser seg da!
Gutta la seg tett inntil og mellom oss. Linus okkuperte posen til Kristin før hun rakk å legge seg nedi den… han la seg hverken ved siden av, oppå, under eller over – han la seg inni, han!
Sorry og jeg slo oss sammen under min pose…
Vi kosa oss, og blei ganske varme, ikke helt!
En stund hadde jeg begge gutta borte hos meg…
Ser ikke ut som de led noen nød!
Vi sovnet jo, tross blafringen i soveposen! Fordi jeg igjen hadde bikkjene bundet i belte var det umulig å komme seg unna kalde glipper….Jeg våknet stadig vekk og tettet igjen som best jeg kunne. Jeg våknet 0230, og etter å ha ligget våken en halvtime orket jeg ikke å fryse lenger.
Det virket som alle i campen var fornøyd med å bryte opp…
Så var det bare å vinke farvel til Sauvallnatten for denne gang, og lure på hvor man skal kjøre for å komme seg tilbake dit. Kan jo ikke være så rampete at jeg kjører inn den veien igjen, synes jeg!
Vel nede i bilen kom det frem at det var tre varmegrader, og frostsymbolet lyste! Kanskje ikke så rart at det var litt uggent oppå der!
Hjemme fant jeg ut i fra minnene mine på Facebook at det i dag er nøyaktig 10 år siden Kristin og jeg tilbragte natten under åpen himmel på Høgevarde! Det var i den gode, gamle leonbergertiden min!
Dengang da, hver gang når – det beskriver vårt turliv!
Takk for nok en suveren tur, Kristin! Ingen andre rekker deg opp til anklene!
¨Mandag morgen kjørte vi nordover. Ikke langt fra Elgå parkerte vi langs veien ved Dalset og fulgte skiltene mot Elgåhogna og Brennhåmmåren. Elgåhogna er den høyeste av Engerdals 67 topper over tusen meter med sine 1460 meter over havet.
Stiene deles etter en drøy kilometer, og da tok vi til venstre – mot Brennhåmmåren, Elgås grendefjell.
Som det fremkommer av kartet er stigningen hard og brutal, men ikke så veldig lang.
I den tette bjørkeskogen på vei opp hørte vi gjøken. Da kom jeg Fønhus sin historie om Gauke-Turi som jeg hadde lest kvelden før. Hu Gauke-Turi var født med hareskår, og på den tiden ble det ikke gjort noe med det. Hu hadde derfor en skrikende, nasal stemme som fikk henne til å høre ut som en gjøk… og derfor fikk hun tilnavnet Gauke-Turi! Etter fylte 50 fant hun seg en kar å gifte seg med, Isak. Han var så uheldig at han slapp en fjert på bryllupsnatta, og da sparket Gauke-Turi han ut av senga! Han brant skinka på svartovnen, og kunne derfor ikke gå i bukser dagen derpå. Kan tro det ble snakk i bygda da han blei observert i stakken hennes Turi påfølgende dag!
Han hadde god fantasi, Fønhus!
Vel, jeg brukte nå litt tid oppe i lia der. Jeg har begynt med nye medisiner – igjen, og synes kanskje det jaget astmaen litt lenger unna. Den var nå allikevel på en armlengdes avstand, så det var bare å ta det med ro oppover.
Som alltid er det godt å være fremme på toppen! Det blåste litt, men jeg kan hilse og si at solen varmet! Klok av erfaring valgte jeg for en gangs skyld å ha ull over. Det var sinnsykt varmt!! Vi kjørte rett til Elgå etterpå, og der kjøpte jeg ei T-skjorte, jeg – som ellers er nødt til å oppgradere til ull i butikken på Drevsjø!
Vel, vi er nå fremdeles på Brennhåmmåren. Det er en av diplomtoppene, så jeg sjekket inn i DNT-sjekkUT. Vi gikk ned til plankelavoen som er satt opp av Elgå idrettslag.
Der søkte vi litt le, og tok oss noe å drikke mens vi skrev oss inn i gjestboka. Bra gjennomført stil med utedo i samme kledning!
Det er flott utsikt på toppen, og her sitter familien Glum og ser utover landskapet de er så glad i! Jeg har ferdes der oppe i større eller mindre grad i 25 år nå, og lengter alltid opp dit! I all hovedsak har jeg befunnet meg sør for Elgå – alle andre ferdes stort sett fra Elgå og nordover, dit Fæmund II frakter dem. Det betyr jo at jeg sjelden møter folk på mine turer, og det er sånn jeg liker det!
Femund er et eldorado for mine vakre fotomodeller! De som så gladelig hopper opp på hver stein de ser langs vår vei! Her er det Sorry som gjør seg fortjent til 1/4 bit Frolich! Skal ikke mer til!
Midt oppe på toppen er det en gedigen stein! Kan jo spørre seg hvordan det havnet akkurat der uten å fine svar på det!
Mens vi var der oppe kom det en ungt, kjekt par fra Tyskland. De likte hundene så godt, så det var koselig. Jeg spurte dem hvordan de hadde kommet på å reise fra Tyskland til Brennmåmmåren, og da svarte de at de hadde kommet for å se reinsdyr! Vi kunne glede dem med å fortelle at det var en svær flokk i bunnen av bakken på den andre siden, så da duret de videre!
Vi tuslet nedover igjen, og kom igjen inn på stien som kommer ned fra Elgåhogna. Det var godt for bikkjene å bade i bekken, så varmt var det.
En annen av toppturene i Engerdal er turstien på Elgå. Den har vi gått før, og tenkte vi skulle gå den igjen. Men, jeg fikk en fiks ide, og det var å spise lunsj på Tolgevollen! Det er en sætervoll med buer, løer og fjøs.
Der var det idyllisk og spise matpakken sin!
Det sto en bil parkert oppe i enden av tunet så jeg turte ikke ta meg så mye til rette med fotografering. Dessuten var det bedre for hundene å få seg nok et bad!
Hege og Mona nærmet seg, så da reiste vi tilbake til Sorken for å møte dem. Derfra dro vi så og si på sparket ut for å grille. Igjen hadde vi med oss Vidar som lokalkjent, og han guidet oss ned til Glen i Jytlingsmarka. Der er det satt opp en gapahuk og bygget en fin fiskeplass som også er utformet og tilgjengelig for handikappede.
Der ble disse to gjenforent; Linus og Hege. De har kjent hverandre siden han var liten, og de to har en greie seg i mellom, altså! Koselig det!
Vi ble sittende i flere timer. Det var ingen andre i nærheten så bikkjene fikk være ute og kose seg og bade.
Her er gjengen samlet på fiskeplassen, og fotografen bør få skjenn for å ta bilder i slike skyggepartier. Fy’a meg! Fin gjeng, allikevel!
Vi hadde en rådslagning angående tirsdagen, og vi ble enige om en tur vi ville ta. For tre år siden tok vi Fæmund !! og gikk veien tilbake til Elgå. Denne gangen ville vi igjen ta båten til Revlingen, men så gå oppom DNT’s hytte; Svukuriset.
Det er stas å ta turen med denne kulturhistoriske båten som om sommeren trafikkerer en daglig rute mellom Synnervika i Røros kommune, og Elgå. Siden 1905 har båten fraktet turister, post, varer, tømmer, trekull og malm. Det finnes ennå en veiløs strekning som får post og varer med båten.
Fæmund II er et dampdrevet jernskip som er 82 fot lang, og 6 fot dyptgående.
Her er gjengen klar for ombordstigning!
Det var bare et problem på den turen, det var en svær Alaskan malamute! Eieren og jeg rådslo og ble enig i en strategi som funket for alle. Han inn i gangen med sin hund, meg og mine ute på dekk! I samtalen fremkom det at han og en annen kar på båten sammen med sine fruer utgjorde det nye vertskapet på Svukuriset. De var hyggelige og på tilbudssiden, og mottok bestilling på 4 vaffelplater ved vår ankomst til hytta.
Her er matrosene på den staselige båten!
Ved ankomst Revlingen iveksatte jeg avtalen med den andre hundeeieren, jeg gikk i skjul bak venterommet. De hadde biler stående og skulle kjøre opp til hytta. De kunne fortelle oss at det var fire kilometer å gå opp – og kun motbakker. Ikke særlig oppløftende, så vi beregnet god tid.
Vi trasket i vei oppover, og det gikk jo greit. Flott og frodig grønt terreng i bjørkeskog den første biten som er brattest. Seinere flatet det litt ut og vi var tilbake i det sedvanlige steinete områdene.
Vi så ingen grunn til å ta pustepauser vi, så vi ankom Svukuriset før det hadde gått en time. 56 minutter, for å være eksakt!
Da vi kom opp på tunet møtte vi denne malamuten igjen. Denne gang løs og i fult firsprang mot meg om mine gutter. De gikk rett i klinsj, men eieren var kjapt på plass og ordnet opp i situasjonen. Ingen var skadet, og det gikk helt fint. Men, det må jeg bare si… at når de vet det er to hannhunder rett rundt hjørnet, da må de binde hunden sin. Han trodde ikke vi kom så fort, sa han – og han har helt sikkert rett i at vi ikke ser så raske ut, ha ha!
Bortsett i fra det må de berømmes for god gjestfrihet. De var kjappe med servering av vafler og kaffe som forøvrig smakte så godt at vi fint kan anbefale en rast akkurat der!
Det begynte å regne, så Hege og Mona gikk inn, og Unni og jeg gikk i dekning under tak på stabburet. Jeg kan ikke si jeg husker å ha vært borti SÅ mye mygg noen gang…. de drev og klippet plenen, så det virvlet vel opp da! Vi sprayet løs med Mygga og Autan – og det funker veldig bra!
Hege stakk snuta ut for å sjekke om det hadde sluttet å regne!
Vi hadde 8 kilometer å gå tilbake til Drevsjø. Verten fnøs av det, og sa at det nødvendigvis bare var nedoverbakke, siden vi allerede hadde spist opp høydemeterne. Veeeeeeeel…. vi var nok enige om at de ikke hadde rukket å gjøre seg kjent i nærområdet sitt. På en side, jeg tror det var utno, ble den første delen beskrevet som en tur i fjellbjørkeskog i kupert og morsomt terreng…
Jeg synes ikke det var morsomt i det hele tatt!
Dette er faktisk et stykke av den såkalte stien….!
Det gikk ikke fort med oss heller. Det er umulig å beine avgårde i slikt terreng, ihvertfall for en gjeng tilårskomne damer, ha ha!
Det ble en og annen liten pust i bakken underveis.
Vi så på kartet at vi skulle sneie toppen av Gråvola før terrenget endret seg til snev av nedover. Jeg skal innrømme at jeg gikk meg litt sur, ha ha! Jeg har ingen ønske om å gå akkurat den stien igjen med det første, altså!
Vi tok en kjapp rast etter å ha passert Gråvola. Igjen hørte vi gjøken, og den og jeg hadde en aldri så lite samtale – på dens språk. Med så begrenset ordforråd er det jo ingen sak å følge opp. Kan være min mentale helse ble vurdert der, men ingen turte å si noe om det, ha ha!!
Jeg var først avgårde etter pausa, og hadde ikke øre for noe annet enn snylteren, gjøken! Det de tre andre opplevde var et reir tilhørende noe de landet på måtte være en Tretåspett! Den skulle jeg gjerne sett også!
Slik ser den ut – og bildet er stjålet fra Wikipedia. Den hadde unger i reiret sitt, og satt på en gren ved siden av og passet på dem. Sikkert en fin opplevelse!
Vi gikk og gikk og … osv osv! Først halv syv var vi tilbake på Elgå, og da hadde tre av oss fått nok! Unni er så sprek at hun helt sikkert kunne fortsatt – lenge!
En så sen tilbakekomst medførte at vi ikke rakk noen butikk før stengetid. Etter vi hadde oppsummert hva vi hadde igjen av mat fra dagen før innså vi at ikke det var noe problem i det hele tatt.
Det var en sliten gjeng som satt et par timer og skravlet før vi tok en tidlig kveld!
Dagen etter var to stykker ute av drift. Hege med en strekk i låret og Mona med skade påført av støvelen hun gikk med dagen før. Målet for dagen i det fine været var egentlig Gloføken, en diplomtopp i Sømådalen. Hege og Mona ville til Røros. Der hadde aldri Unni aldri vært – og jeg vet jo hvor fint det er der – så da blei vi enige om å dra dit!
Vi var ikke alene om å sette kursen nordover! Disse to staute karene slo vi følge med ved Femundsenden. Vi lot dem gå i fred etter å ha stilt opp på bilde!
Det er drøye til mil fra Sorken til Drevsjø, men det gikk fort unna.
Og sånn ser det ut når fire middelaldrede damer blir servert ei selfiestang og et kirketårn, ha ha! Det er jo et kunststykke å få med alt og alle! Morsomt!
For å komme opp til den fine kirken gikk vi opp den fine gågata..
Det er små hyggelige butikker hele veien. Med tre hunder med på turen ble det mest vindueshopping.
Så mye koseligere med små butikker på slike steder enn disse svære shoppingsentrene, synes jeg, da!
Etter å ha trasket rundt en stund begynte vi å se etter et sted vi kunne sitte og spise en lett lunsj ute, med hundene. Det var så varmt at det var helt uaktuelt å legge dem i bilen.
På Kaffestuggu kunne vi sitte ute og kose oss, og det var allerede satt frem vannkopp til hundene. Et trivelig sted!
Vi tok en økt til som turister…
… og jeg var så langt hjemmefra at jeg vurderte å sende postkort hjem, ha ha!
Etter å ha gått litt berserk i en sportsbutikk var det på tide å reise. Hege og Mona satte kursen tilbake til Oslo, mens Unni og jeg skulle ha en natt til på Sorken.
Mange vakre skuer langs veien – så selv om vi ikke fysisk befant oss ute på fjelltur fikk vi allikevel nyte godt av naturen!
Torsdag morgen var det 12 grader og regn – det gjør det lettere å reise hjem!
Jeg sier det igjen; Mona, Hege og Unni : TAKK for turen!!! Jeg er SÅ glad for disse turene våre sammen, og jeg gleder meg stort til neste gang allerede!
For fjerde år på rad satte Unni og jeg kursen mot Femund på søndag. For fire år siden reiste vi en langhelg sammen med Hege og Mona, de to siste årene har vi reist alene. I år skulle alle fire gjenforenes, men ikke før over helgen.
Vi har begynt å få vaner på disse turene våre, og som vi pleier svingte vi av og opp mot Kvitvola i Engerdal sentrum. Oppe på toppen parkerer vi langs Veundåsvegen og går mot Kvitvolknappene. Den nordre, som vi gikk til i fjor, er på lista over Femund/Engerdals 20 toppturer, eller diplomtopper, som de også kalles. I år ville vi opp på den søndre som er rager litt høyere enn den nordre sine 1153 moh.
Det blåste friskt der oppe! Aussier med ståører er ikke en ny, men mer sjelden variant, ha ha! ikke kledelig i lengden!
Det var ingen andre enn et rypepar der oppe, så vi kunne kose oss og ta noen bilder.
Med en så fotogen gjeng er det jo bare moro!
Greplyng i kombinasjon med kartlav er noe av det fineste jeg vet om. Greplyng vokser på forblåste topper på fjellet, og andre tørre steder til fjells.I følge Wikipedia blomstrer den i juni og juli, og har lyserøde blomster med 5 begerblad.
Tro det eller ei, men det finnes jo en grense for hvor lenge man kan bli på en fjelltopp og ta bilder. Hadde jeg vært der alene hadde jeg sikkert soset rundt en stund til, ha ha!
Siden det var avklart at Hege og Mona ikke skulle komme før på mandag fikk jeg med meg Unni på å sove ute! Jeg hadde en klar plan for hvor vi skulle, men var avhengig av å få låne båt av Vidar, som vi har pleid å gjøre de foregående årene. Da vi kom til gården viste det seg at ingen av båtene hans var sjøsatt, så da blei rådyra gode. Jeg måtte selvfølgelig komme meg helt ned til vannkanten av min kjære Femund!
Sånn endte det! Vidar måtte finne frem bomnøkkelen sin og geleide oss ned dit jeg ville med bil i stedet for med båt. Veldig snilt av han!
Femund er kjent for sitt variable temperament, og kan til tider være både hissig og langsint. Da vi kom ned dit var det for værhardt og legge seg helt nede ved vannet ytterst på odden, så vi trakk campen litt innover.
Det kryr av leirplasser på Svartodden, som nærmest fungerer som nødhavn for overoptimistiske turister i kano på Femund. Jeg har selv sett folk værfaste der, mange ganger!
Etter å ha spist middag, pølser varmet på primus. skulle Unni prøve hengekøye for aller første gang. Og, som forventet taklet hun det på utsøkt vis!
Vilje taklet også hengekøyelivet fra første øyeblikk!
Vi la oss for å slappe av litt. Unni kom fra nattevakt, så at hun i det hele tatt var våken var et under for meg! Jeg lå og leste Fønhus en stund før alle i campen sovnet! Vi sov ikke så lenge før vi var på beina igjen, men nok til å ødelegge nattesøvnen for meg.
Vi gikk en tur ytterst på odden, og fra å gå hvit klokken 19 lå den blikk klokken 21, sjøen – som kalles innenlandshavet på grunn av sin uforutsigbarhet.
Jeg fløy rundt med bare legger, men syntes jeg måtte ta på meg en ullgenser. Unni hadde et ukjent antall gensere under vindjakka, som var under dunjakka….. det er såvisst forskjell på folk, ha ha!
Vi gjorde et forsøk på å ta kvelden med hver vår bok.Unni sovnet, men jeg ble liggende og sprelle med urolige bein. Det var så intenst at jeg måtte komme meg ut av hengekøya og ned på liggeunderlag. Jeg la meg helt ute på odden for ikke å forstyrre Unni.
Jeg kan ikke tenke meg et finere sted å tilbringe natten!
Til tross for scenariet klarte jeg ikke roe meg.
Jeg suste rundt og tok enda flere bilder, og plutselig fikk bikkjene helt fnatt. Ikke langt fra oss gikk det tre reinsdyr og beitet. Det er en ny dimensjon i prosjektet mitt! Reinsdyra derimot, de fikk ikke fnatt, og fortsatte med sitt. Det var jo ikke akkurat en suksessfaktor! Unni kunne umulig ha sovet over den vedvarende seansen, og da jeg så at hun var tilkoblet foreslo jeg at vi skulle trekke innendørs, og sånn ble det. Klokken hadde såvidt passert 23, så det ble ingen godkjent utenatt av den strenge kontrolløren i netterinaturen; meg!
Været vi har for tiden gjør det ikke så enkelt å øke antall netter ute. Det har jo virkelig bøtta ned. Joda, jeg kan fint ligge i hengekøye med tarp over, men det var disse hundene da, de skal jo også ligge tørt og godt!
I går bestemte Kristin og jeg oss for at vi skulle ligge ute, uansett vær! Nå så jo værmeldingen ikke så gal ut for denne natten, men sånn som det hadde regnet var det ordentlig vått i skogen. Det førte til at jeg sendte en melding til Anne og spurte om å få låne den fine gapahuken på Veme. Jeg tror ikke vi har vært der siden natten i januar da vi våknet opp til 19 kuldegrader…. brrr, ha ha!
Uansett; Anne svarte ja med en gang, det var bare å låne gapahuk, og det er vi veldig takknemlige for; tusen takk!
Det kom frem en ørliten detalj… at det nå går kuer på beite i området rundt gapahuken… men, de hadde hun ikke sett på et par dager. Jeg tenkte derfor at de var lenger inne i terrenget og at vi ikke behøvde bekymre oss for de….
Vel… her er noen av dem! Kuer med kalver, som jeg er mest redd, ha ha! Det var bare å fortsette innover og håpe at fremdriften vi hadde i hver vår retning ikke ville endre seg. Jeg lurer på hvor betegnelsen kujon stammer fra… I følge det Store norske leksikon betyr det feiging eller reddhare og beskriver godt mitt forhold til kuer, ha ha! Jeg finner ikke ut så mye om kujon, men ordet har mange morsomme danske synonymer som f eks bangebuks. Samma det; jeg er herved en selvutnevnt kujon! Mø! Ha ha!
Linus hadde ikke mye høy i hatten. Han er ikke bare redd for selve kua, han er redd for bjella også! Det har han vært etter at vi blei kjeppjaga av en flokk kuer på Krokskogen for et par år siden. Det var så ille at jeg måtte slippe bikkjene så de kom seg unna, og jeg selv måtte beine avgårde gjennom kratt og sump før vi kom oss innenfor gjerdet til ei hytte. Jeg går ikke med på at at de eventuelt bare er kontaktsøkende og søte, altså!! Ha ha! Men, det skal sies, at jeg er takknemlig for hva de utfører som beitedyr, altså!
Vel vel, vi kom oss opp på parkeringen på Flismoen og gikk opp til gapahuken med bagasjen.
Se på det fine turfølget, da!! Dæven for en fin gjeng!!
Familien min feiret min kjære nevø sin 16 års dag i går, så vi reiste derfor ikke fra Vik før 1930. Det er jo omtrent på den tiden vi pleier å legge oss, ha ha! Bikkjene kjente seg garantert igjen da de kom ut av bilen, for alle tre spant rundt av glede. De var ikke i tvil om hvilken vei vi skulle gå!
Langs stien var det mange vakre små Skogstjerner. For de om lurer er det en flerårig plante i nøkleblomfamilien i fredløsslekten…. Jeg har ikke tenkt å servere det vitenskapelige navnet. Jeg beundrer disse som klarer å huske så mye om botaniske fakta! Jeg prøver å lære, men det var det med denne tomskallen min da…ha ha!
Vi hadde med litt ved, og Kristin hadde med deig til pinnebrød. Det har for oss vært en vinteraktivitet, men når det i juni er klissvått og 10 varmegrader er det jo innafor allikevel!
For en gang skyld var vi faktisk tålmodige og ventet til det bare var igjen glør i bålet. Med en dæsj jordbærsyltetøy er det kjempegodt, altså! Ja, faktisk digg uten syltetøy også! Anbefales på det varmeste!
Det kan se ut som Sorry savner å gjøre feltsøk ,ha ha! Han er på tilbudssiden og plukker stadig med seg noe han finner og kan levere! Etter å ha trent så mye i så mange år virker det ikke som om det plager dem å ha lagt opp! Vi savner selvfølgelig noen i miljøet, og spesielt treningene med redningshundene på Ringerike. Det er en fantastisk fin og inkluderende gjeng å være sammen med, og Sorry simpelthen elsker å rundere. Men, nå må de nøye seg med meg og turene våre!
Det var en del mygg på Veme i går kveld så min Thermacelldings fikk sesongdebutere i går. Den funket fint den så lenge det var gass igjen i patronen. Pakken med ny beholder lå så klart igjen nede i bilen. Vi la resten av veden vår på bålet i håp om å røyke myggen ut, det gikk så der, ha ha!
Det er uansett fint å ligge og stirre i bålet en stund!
Det nærmet seg normal leggetid for folk flest, og da var det på HØY tid å rigge bosoa for natten!
Etter en kald natt i sur vind oppe på Ringerudkollen var dette rene luksusen! Tørt, og nesten alt for varmt! Jeg hadde jo kledd meg rikelig, til meg å være! Jeg hadde langbukse, ull under over, og ullsokker nede i Polecatstøvlene!! Grøss, så varmt, ha ha! Jeg lå ikke lenge før jeg sparket av meg ullsokkene. Jeg beholdt buksa og genseren, men det var alt for varmt! Tenk deg selv, når Kristin står opp for å ta av seg ulljakka – DA er det varmt altså! Og hun hadde fremdeles et lag med ull nede i vinterposen sin….. ha ha!
Jeg hadde med bok skrevet av Mikkjel Fønhus, men i og med det nesten var mørkt da vi la oss lot jeg den ligge. Jeg hadde ikke lyst til å tiltrekke meg mer mygg med lys på – det overlot jeg til Kristin, ha ha! Jeg håpet all myggen skulle trekke bort til henne, men det funket ikke sånn, gitt!
Det var stille i campen mellom midnatt og 0545! Ikke noe bråk fra bikkjene, og det var heldigvis ingen kuer som fulgte etter oss. Vi så ikke noe til dem når vi kjørte hjem i dag tidlig heller, så de må ha trukket opp i skogen et annet sted. Og ja – vi lukket grinda etter oss, ha ha!
Så gjensto bare turen hjem! Nok en gang var vi enige om at det hadde vært en fin tur, og – vi har allerede planlagt hvor vi skal neste gang!
74 i fjor, og 26 hittil i år…. det er vel et bra jubileum, om jeg må få si det selv!
Fordi det var en jubileumsnatt måtte jeg jo finne på noe spektakulært, og da falt valget på Ringerudkollen. Denne kollen ligger på samme høyde over havet som Svarttjernshøgda, som var målet for forrige tur.
Den store fordelen med denne toppen er at man kjører opp de fleste høydemeterne, ha ha!
Jeg har vært oppe på den en gang tidligere. Da kom jeg gående fra Tosseviksetra sammen med mine venner, Mc Innesene, Jorid og Elizabeth. Jeg husker ikke hvor lenge det er siden… men type 5 år, kanskje.
Det var heldigvis skiltet godt, så jeg kjørte riktige veier. Problemene mine startet ikke før jeg hadde parkert…
Jeg mente jeg kjente meg igjen der jeg parkerte. Jeg har vært i området en annen gang også, den gang i embets medfør, og uten å være oppe på selve toppen. Det gikk en sti rett øst for parkeringen, og selv om jeg ikke husket det akkurat slik vandret jeg avgårde.
Det var masse Multeblomster langs min vei, og så vidt jeg kan skjønne er dette hannblomster med støvbærere, eller hva sier mine venner, botanikerne?
Alle vet jo at denne blomstens habitat er myr…. og da forteller det jo også at jeg befant meg i en. Det lå klopper der, forsåvidt, men etter alt regnet i det siste mistet de mye av sin funksjon, og jeg ble selvfølgelig klissvåt på beina. Jeg skjønte at jeg hadde gått feil da stien tok en vending nordover. Da var det bare å vasse tilbake til parkeringen og prøve en annen vei!
Det gikk en vei nedover forbi parkeringen, så da valgte vi den, og det var den riktige! Hadde jeg valgt den med en gang hadde jeg vært like tørr på beina, til info, ha ha!
Det som er litt dumt med denne kollen er at det til øst er livsfarlig å bevege seg. Det gjør meg litt i overkant forsiktig, kanskje… men, heller det enn å ramle ned.
Jeg hadde bestemt meg for å ENDELIG får lest ut denne boka, og nå er den straks ikke fremdeles hos meg, men tilbake hos sin eier! Fengende og fine bøker, må jeg si. Det beste er kanskje at det går an å lese litt i ny og ne, og fremdeles huske detaljene som er nødvendig for å lage en god opplevelse av å lese. Det er ikke alle bøker som gir deg den muligheten.
Det var kaldt og sitte å lese…. veldig kaldt. Jeg hadde heldigvis ullsokker i sekken til de kalde, våte beina, og ullgenseren kom på med en gang. Soveposen ble også tatt i bruk etter kort tid, og det var nok til å holde ut sittende til jeg hadde lest ferdig.
Linus kosa seg akkurat like mye som han pleier ute på tur. Det har, av flere årsaker, blitt litt dårlig med turgåing de siste par ukene, men nå ligger alt til rette for å endre på det!
Da blir begge disse fine gutta mine glade, tenker jeg!
Jeg prioriterte å være sammen med tante”ungene” mine en time før jeg dro i går, så jeg var ikke fremme før nærmere halv åtte, og innen jeg var ferdig med boka var klokka halv ti! Og DA er det innafor å legge seg for tilårskomne damer, altså, ha ha!
Det blåste en sur og kald vestavind som gikk gjennom marg og bein! Jeg angret mye på at jeg ikke hadde med langbukse, og selvfølgelig savnet jeg vinterposen min. Alle mine forsøk på å få igjen glidelåsen på posen jeg hadde med meg mislyktes, så det ble åpenbart glipper og kaldt.
Jeg ble trøstet av en fin solnedgang, og fargene forsvant ikke utover natten, det forble oransje! Jeg var nemlig våken. Klokka blei 23, 24, 01, 02… og 0210 var siste gang jeg så på klokken før jeg sovnet! Da lå begge gutta tett inntil meg og varmet meg godt!
Etter en stund våknet jeg og får se at båndet til Linus ligger der med selen hans – uten han!! Skal si jeg var raskt på beina, og det bare for å observere han komme løpende mot meg nede fra hangglider-rampen. Jeg ble både glad og litt redd! Ja, jeg vet at jeg er hønemor, men han må jo holde seg på trygg grunn!
Siden jeg allerede var oppe måtte jeg få unna et nødvendig ærend på naturens vegne, og da jeg så på klokka konkluderte jeg med at den var 0445, og da var det jo helt greit å dra hjem.
På dette bildet jeg tok i dag tidlig mens jeg pakket sammen ser det jo mørkt ut, men det er jo ikke så vanskelig å få til i motlys.
Jeg tok en titt til på klokka, og da innså jeg at konklusjonen min var feil! Klokka i bilen min går en time og tjue minutter feil…. for sakte. Av en eller annen grunn la jeg til like mange minutter da jeg så på klokka på mobilen …. og det vil jo si at den ikke var kvart på fem, men fem på halv fire!! Som om det fikk meg til å pakke opp igjen og legge med ned…. niks!! Da var det bare å begynne på turen hjem, altså!
Oppe på kollen i natt hørte jeg ikke et pip. Naturen hadde ikke noe å by på! Så lite at jeg var glad for å se en svarttrost i krysset ved skitrekket! Men, et godt stykke ned i veien fikk jeg snurten av en hare som krysset veien! Og, et par svinger lenger ned fikk jeg en god titt på en annen hare! Den fikk jeg se så lenge at jeg begynte å fomle etter mobilen for å få tatt et bilde av den. Det er i slike anledninger jeg savner kameraet mitt og objektivene med lengst rekkevidde, men – de har jeg ikke lenger! 150-500 har jeg gitt bort, og 70-300 har jeg brukt opp! Kun en 18-105 igjen, og den kan like gjerne bli liggende hjemme, ha ha!
Jeg var superfornøyd jeg etter å ha sett en og en halv hare! Men, i den siste svingen før bommen dukket det opp enda en!! Den fikk jeg også en god titt på, og DA var jeg såre fornøyd, må vite!
Vel hjemme klokken 0500 var det bare en ting å gjøre, det var å stille vekkerklokka på 0830 og innta horisontalen! Vi var jo trøtte som dupper, alle tre!
Nå skal jeg sjekke hva YR mener om været resten av uka og finne ut om det går an å tilbringe flere nette ute denne uka!
Igjen da, så hadde jeg klekket ut en morsomt prosjekt! Og, igjen var det Kristin som var sporty og ble med! Når jeg først skal velge meg turer der jeg uten tvil kommer til å utvikle astmaanfall har jeg, om ikke annet, skjønt at det ikke er så lurt å gå i gang med slike prosjekter alene! DET skal jeg ha, ha ha!
For to år siden gjorde vi oss kjent med denne DNT-sjekkut-appen, og gikk i den forbindelse opp på Kollern, Pershusfjellet, og denne Svarttjernshøgda, da! Det er beviselig Nordmarkas høyeste punkt, og jeg finner litt trøst ti at det faktisk står på skiltet, ha ha!
Som utgangspunkt for å komme seg dit måtte vi kjøre til Tverrsjøstallen i Jevnaker allmenning. I vinter lå vi flere ganger i gapahuken ved Tverrsjøen, så veien er vi godt kjent med.
d
Nå når beitedyra er på plass er det slutt på å bruke den gapahuken frem til høsten for vår del. Neida, vi er ikke redd disse små søte sauene! Kuer, derimot – de er vi redd! Vi hørte bjellene deres nede ved Ølja. Vi gikk en veldig bratt vei ned fra Svarttjernshøgda sist vi var der oppe, og da havnet vi rett i en kuflokk. Klok av angst tok vi samme vei både opp og ned denne gangen!
Det er mange skilt som peker i retning av denne høgda, men det er litt forvirrede fargekoder. Her er den både rød og blå. mens den vi gikk var hvit…. og det var hvit som var stiplet i kartet. Samma det, vi visste jo hvor vi skulle.
Jeg hadde laget meg et minne som tegnet og fortalte at det var lettere å komme seg opp her enn på Gyrihaugen. Jeg veit ikke jeg, altså…. jeg har fortrengt mye! Ha ha!
Det måtte en pust i bakken til og en ekstra svelg Ventoline…. Men, men så tålmodige turvenner er ikke noe et problem!
Det fine med så moderne telefoner er jo at en til hver tid kan se hvor man er…. kunsten er bare å ikke se så ofte, ha ha! Det er morsommere å se når den blå prikken har beveget seg litt mer markant enn millimetere! Vet ikke om det alltid er så genialt å finne ut hvor mye stigning du har igjen heller… og, som tidligere nevnt – vi har alle vårt Everest!
Vi så ikke på klokka da vi gikk fra bilen, heldigvis, ha ha! Hadde nok ikke vært noe å skrive hjem om! Ha ha! Det har skjedd andre ting med hukommelsen også… vi husket tårnet som større, elle videre. Når jeg gikk trappene opp kom jeg også på hvorfor ikke bikkjene var oppe i tårnet sist.
Det skal jeg bare ha sagt, at jeg har tøffe bikkjer! Det er virkelig ikke bare bare å komme seg opp og ned der! Det ser kanskje ikke så ille ut, men den siste kneika der var jammen bratt!
Vel oppe var det om å gjøre å få av seg våte strømper og sko. Kristin hadde langbukse med stillongs under, støvler, og vinterposen i sekken. Jeg så en overskrift her en dag som sa : Nå komme varmen! Ja… så kom da!! Ha ha! Jeg leste ikke artikkelen, så jeg kom i shorts, med lave sko og sommerposen i sekken.
Jeg blei glad da jeg fant disse i bunnen av sekken…. på et eller annet nivå har jeg hatt en fornuftig tanke om å la de forbli! Ikke nok med det, jeg hadde faktisk et par tynnere ullsokker også, og det var deilig å stappe de ned i de våte skoa i dag tidig… alternativet var våte ankelsokker, ha ha!
Det var vindfullt og disig i går kveld. Men, utsikten er allikevel upåklagelig! Jeg lar meg irritere av busker som er så høye at de ødelegger bildene mine, ha ha!
Man må ta bilde fra denne vinkelen for å unngå buskas! Men, alt kler den smukke, og Kristin kledde til og med disse skyene!
Oppe i denne bingen på toppen har man jo redusert plass til å utfolde seg. Men, det var nok plass til oss! Gutta koste seg i midten, og det kunne høres ut om om de hadde røytet nok på Welo i dag tidlig, ha ha! Nå har endelig Linus begynt å slippe litt ull, så jeg serverte fuglene der oppe med litt isolasjon i reirene sine i form av hundehår. Det må da være deilig å være nyklekt pippipp i den myke og gode ulla!
Her koser de seg, veit du!
Det var såpass friskt der oppe at det ikke tok så lang tid før vi blafret med soveposene våre! Jeg sleit med å få varmen, men det fortjente jeg vel med den pakklista, ha ha!
Jeg ivrer etter å sette pris på vår norske turistforening. FOR en innsats de gjør for oss som liker å ferdes ute! KUDOS!!
Når tanten måtte ned fra tårnet i et nødvendig ærend var Linus kjempegrei og holdt posen hennes varm og god….. og litt hårete, kanskje, ha ha! Det må vi ikke tenke mer på!
Igjen så irriterte disse buskene meg i solnedgangen, men de var med å skape en viss symmetri i bildet! Vi fikk ingen spektakulære farger i går heller, og det synes jeg faktisk vi hadde fortjent etter alle de høydemeterne! Men, akk – det får vi sikkert en annen gang.
Vi var enige om at vi sloknet en gang rundt 23. YR påsto at det skulle regne fra klokken 06, så vi var innstilt på å gå tidlig hjem. Klokken 0510 var sekkene pakket, alle trygt ned fra tårnet, og veien hjem staket ut!
Det var et spesielt og fint lys i dag tidlig. En time tidligere var det helt oransje. Det ER virkelig fint å tilbringe netter i naturen altså! Hvis noen var i tvil om at jeg mener det nå, ha ha!
På tur opp hørte vi gjøken og korpen. På toppen hørte vi svarttrosten og orrfuglene. På vei ned hører jeg bak meg Kristin synge : I Østen stiger solen opp den spreder gull på sky…. osv osv! Når det krones av en tiur som flagrer til værs i gammelskogen foran oss, ja – da har du hatt en fin tur!!!
Klokken 0600 var vi nede på veien ved Tverrsjøen igjen, selv etter å ha mistet stien oppi der et eller annet sted. Og, hadde jeg fått bestemme retningen i dag hadde vi nok nærmet oss Sognsvann nå, ha ha! Opp med kartet og realitetsorientere seg!
Vel fremme ved bilen etter alle nedoverbakkene funderte jeg over at man stadig hører om ti kniver i hjertet… hva med de ti knivene det kjennes ut som du har i vært kne etter en slik nedstigning? Ha ha! Det går seg fort til igjen!
Kristin!!! Takk for nok en fantastisk turopplevelse! Neste tur bærer til fjells, bokstavelig talt!! Vi gleder oss!
Tusen takk for maten fra to mette og fornøyde gutter, Lady & Landstryker’n!
