For fjerde år på rad satte Unni og jeg kursen mot Femund på søndag. For fire år siden reiste vi en langhelg sammen med Hege og Mona, de to siste årene har vi reist alene. I år skulle alle fire gjenforenes, men ikke før over helgen.

Vi har begynt å få vaner på disse turene våre, og som vi pleier svingte vi av og opp mot Kvitvola i Engerdal sentrum. Oppe på toppen parkerer vi langs Veundåsvegen og går mot Kvitvolknappene. Den nordre, som vi gikk til i fjor, er på lista over Femund/Engerdals 20 toppturer, eller diplomtopper, som de også kalles. I år ville vi opp på den søndre som er rager litt høyere enn den nordre sine 1153 moh.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det blåste friskt der oppe! Aussier med ståører er ikke en ny, men mer sjelden variant, ha ha! ikke kledelig i lengden!

Det var ingen andre enn et rypepar der oppe, så vi kunne kose oss og ta noen bilder.

Med en så fotogen gjeng er det jo bare moro!

Greplyng i kombinasjon med kartlav er noe av det fineste jeg vet om. Greplyng vokser på forblåste topper på fjellet, og andre tørre steder til fjells.I følge Wikipedia blomstrer den i juni og juli, og har lyserøde blomster med 5 begerblad.

Tro det eller ei, men det finnes jo en grense for hvor lenge man kan bli på en fjelltopp og ta bilder. Hadde jeg vært der alene hadde jeg sikkert soset rundt en stund til, ha ha!

Siden det var avklart at Hege og Mona ikke skulle komme før på mandag fikk jeg med meg Unni på å sove ute! Jeg hadde en klar plan for hvor vi skulle, men var avhengig av å få låne båt av Vidar, som vi har pleid å gjøre de foregående årene. Da vi kom til gården viste det seg at ingen av båtene hans var sjøsatt, så da blei rådyra gode. Jeg måtte selvfølgelig komme meg helt ned til vannkanten av min kjære Femund!

Sånn endte det! Vidar måtte finne frem bomnøkkelen sin og geleide oss ned dit jeg ville med bil i stedet for med båt. Veldig snilt av han!

Femund er kjent for sitt variable temperament, og kan til tider være både hissig og langsint. Da vi kom ned dit var det for værhardt og legge seg helt nede ved vannet ytterst på odden, så vi trakk campen litt innover.

Det kryr av leirplasser på Svartodden, som nærmest fungerer som nødhavn for overoptimistiske turister i kano på Femund. Jeg har selv sett folk værfaste der, mange ganger!

Etter å ha spist middag, pølser varmet på primus. skulle Unni prøve hengekøye for aller første gang. Og, som forventet taklet hun det på utsøkt vis!

Vilje taklet også hengekøyelivet fra første øyeblikk!

Vi la oss for å slappe av litt. Unni kom fra nattevakt, så at hun i det hele tatt var våken var et under for meg! Jeg lå og leste Fønhus en stund før alle i campen sovnet! Vi sov ikke så lenge før vi var på beina igjen, men nok til å ødelegge nattesøvnen for meg.

Vi gikk en tur ytterst på odden, og fra å gå hvit klokken 19 lå den blikk klokken 21, sjøen – som kalles innenlandshavet på grunn av sin uforutsigbarhet.

Jeg fløy rundt med bare legger, men syntes jeg måtte ta på meg en ullgenser. Unni hadde et ukjent antall gensere under vindjakka, som var under dunjakka….. det er såvisst forskjell på folk, ha ha!

Vi gjorde et forsøk på å ta kvelden med hver vår bok.Unni sovnet, men jeg ble liggende og sprelle med urolige bein. Det var så intenst at jeg måtte komme meg ut av hengekøya og ned på liggeunderlag. Jeg la meg helt ute på odden for ikke å forstyrre Unni.

Jeg kan ikke tenke meg et finere sted å tilbringe natten!

Til tross for scenariet klarte jeg ikke roe meg.

Jeg suste rundt og tok enda flere bilder, og plutselig fikk bikkjene helt fnatt. Ikke langt fra oss gikk det tre reinsdyr og beitet. Det er en ny dimensjon i prosjektet mitt! Reinsdyra derimot, de fikk ikke fnatt, og fortsatte med sitt. Det var jo ikke akkurat en suksessfaktor! Unni kunne umulig ha sovet over den vedvarende seansen, og da jeg så at hun var tilkoblet foreslo jeg at vi skulle trekke innendørs, og sånn ble det. Klokken hadde såvidt passert 23, så det ble ingen godkjent utenatt av den strenge kontrolløren i netterinaturen; meg!

Fortsettelse følger!