Natt nummer 2 ute! Fra Kleiva til Veme!

I går hadde vi en fantastisk plan! Eller kanskje jeg heller skulle kalle den “fantastisk”, ha ha! Til tross for min vonde rygg bestemte jeg oss for – ja, for Kristin fikk bare beskjed om hvor hun skulle – jeg hadde fått en fiks ide om at det var fint å gå til Kongens utsikt og ligge der. Det har vi jo gjort to ganger tidligere, med hell! Jeg så for meg det ene fine bildet etter det andre!

Jeg hadde tatt ut alt overflødig i sekken for at den skulle veie så lite som mulig. Allikevel var den tung, spør du meg! Men, allikevel var jeg optimistisk og motivert for gåturen. Det er bare en og en halv kilometer å gå, men det aller meste er oppoverbakke! Det er heller ingen suksessfaktor med min rygg…..

Vi møttes i Sundvollen 1330, Kristin og jeg. Da vi passerte bunnen av Kleiva kommenterte vi at det var en såle av is så langt vi kunne se oppover, men – det måtte da være bedre oppe på toppen? Veeeel – det var det ikke! Jeg har vært MYE på Krokskogen, men jeg kan ikke huske å sett maken. Det var rein holke! Vi parkerte bilen og gikk ut for å ta på oss broddene…. og i den prosessen forsvant all motivasjonen! Det var SÅ lite lystbetont å legge avgårde på det føret! Jeg liker ikke at bikkjene skal gå på slikt underlag heller, det er fort gjort å dra på seg en strekk.

Jeg hadde fått melding av Anne før på dagen om at det nå var kjørbart inn til gapahuken på Veme, og sendte melding og spurte om vi kunne reise dit. Jeg fikk umiddelbart såklart som svar! Ikke overraskende det; Anne og Lars er alltid rause – tusen takk skal dere ha!

Vi parkerte på Flismoen og slapp ut bikkjene! Kristin mente at vi burde ha på oss brodder det også, men DET var HELT unødvendig, sa jeg! Det var jo snø der! Jepp…. is kamuflert som snø, ha ha! Den som var nærmest å plante panna i isen – det var jo meg, selvfølgelig! Vel fortjent,  ha ha!

Vi kom oss helskinnet opp til gapahuken, og det første Kristin gjorde var å gå ned igjen til bilen og hente broddene. Det var det jeg som burde ha gjort!

Gutta blei sittende å se etter Kristin iført sine nye vinterjakker fra Nonstop Dogwear! Jeg har hatt lyst på sånne lenge, og nå som det er salg hos Lady og Landstrykeren slo jeg til! De har masse annet fint på salg også – løp og kjøp, sier nå jeg! Jeg kom, som alltid, ut derfra med mer enn jeg hadde tenkt, ha ha! Kattene fikk ei ny, god seng også!

Her er hele gjengen samlet! Fint å være fulltallig på tur igjen! Er så bortskjemt med Kristin så ofte med på tur – klart det blir kjedelig å reise ut alene da!

Jeg var på julemarked på Folkemuseet på Bygdøy før jul, og der kjøpte jeg meg tennstål!

Tenkte det er kjekt å ha som grunnutrustning i sekken hvis jeg skulle ha glemt fyrstikker eller lighter. Vel… vi holdt på lenge og vel, men fyr – det fikk vi ikke, ha ha! Gnister? Joda, det klarte vi – men det var det!

Vi fikk da mekket oss et godt bål allikevel! Det var tre varmegrader på Veme i går kveld, men det er nå allikevel godt med varmen fra bålet. Polecatstøvlene våre var hjemme fordi skulle ut å gå med brodder, og da blei vi kalde på beina, må vite!

Bikkjene holdt seg hos oss i gapahuken, selv om de var løse. Linus løp ut og bjeffet litt i ny og ne, så jeg valgte å sette han i bånd da vi skulle legge oss. Og det viste seg å være lurt. Et rådyr dukket frem over kanten, og angret nok umiddelbart på det, ha ha! Det tok avgårde i full fart!

Månen lyste så fint opp i går kveld. Jeg er ikke sikker på om den var full, men den var ihvertfall godt påseglet,  ha ha! Et annet flott fenomen lyste opp i går; perlemorskyer, eller polarstratosfæriske skyer, om du vil, ha ha! Det har jeg sett bare en gang tidligere, og det var i Femundsmarka. Det ble ikke noe bilde av det i går – jeg hadde for mye trær og kraftledninger foran skyene.

Frøken Rytterager koste seg på tur! Med den pelsen hun har droppet jeg å ta med sovepose til henne i går – det kommer jeg sterkere tilbake til ved neste korsvei i kuldegrader!

Tradisjonen tro hadde Kristin med seg gravlys, ha ha! Kan jo si hva man vil om det, men det lyser ihvertfalll opp litt!

Allerede klokken 19 krabbet vi ned i bosoa! Det var lidderlig godt å få ordentlig varmen, altså!

Jeg leser fremdeles i boken til Per Hohle om Vassfaret. Disse skrømtene var underholdende å lese om…. og det kan nok kanskje hende at jeg kommer på noen av de historien når jeg skal ferdes i Vassfaret til sommeren!

Klokken tikket sakte fremover, og jeg var stadig oppe i sittestilling for å endre posisjon for ryggen, Det fortsatte jeg med frem til 0230, da orket jeg ikke ligge der lenger! Da hadde vi jo strengt tatt vært der i 12 timer, så da kan man jo med god samvittighet gå hjem!

Turen ned igjen til bilen gikk fint uten skade på en eneste knokkel, ha ha! Det kan jeg takke Kristin for som hentet broddene – TAKK!

Nok en takk til Anne og Lars for lånet av denne fine gapahuken nok en gang!

Utenatt nummer 1 i 2020 : Brekkebygda!

I går var det bare bare gutta og jeg som dro ut på tur! Ja, de som kjenner meg vet at bikkjene er de som omtales som gutta. Sindy har vært hos oss på juleferie, hun dro hjem dagen før og vil garantert være litt hjemme også. Vår faste følgesvenn, Kristin, hun var på jobb. Jeg tenkte at en slik januarnatt allikevel må benyttes til å være ute!

Den siste uka har jeg gått tur i skogen med brodder. Naiv som jeg er tenkte jeg det var like forhold oppe i Brekkebygda. Derfor dro jeg hjemmefra i mine nye sko av typen Icebug. Og apropos naiv…. jeg trodde jeg kjøpte meg piggsko,  ha ha! Ikke en pigg under de skoa! De er derimot fine og feste broddene på! Jeg trodde det kanskje ville være nødvendig med brodder, og trodde vel i samme slengen at det ville være like forhold som her… stort sett bart, men med holke! Vet ikke hva slags andre slutninger jeg tok… men jeg dro nå hjemmefra uten stillongs, og uten jakke…. men med ullgenser og en vest. Hjernen min var i vårmodus, ha ha! Hadde Kristin vært med hadde jeg fått kjeft!

Samma det! Når jeg nærmet meg Sokna skjønte jeg jo at det fremdeles var vinter der oppe! Masse snø og greier! Det får’n si! Var veldig spent da jeg nærmet meg gapahuken….. jeg har ligget der flere ganger, men aldri på vinteren. Var det tråkket ned der, eller måtte jeg vasse i snø? Lettelsen var stor da jeg parkerte og så en sti! Det er ikke mange meterne ned til gapahuken, men allikevel avgjørende med sti når man kommer med småsko, ha ha!

Klokken hadde passert 1530 da vi kom frem så det begynte allerede å mørkne. Det var islagte vann der oppe også! Da jeg passerte Breidvatnet kom det gående en mann på isen. Det så ut som han hadde vært ute og pilket. Jeg holdt meg og bikkjene unna isen…. tenkte det var best med tanke på min tendens til å ha uflaks!

Jeg fikk med meg blåtimen! Vanskelig for meg å si om solnedgangen var like spektakulær som de to foregående. Jeg så snev av rosa sør for oss, og basert på antall rosa bilder på Instagram er det grunn til å tro at det var like fint i går!

Jeg fikk fort fart på bålet, og har lyst til å si dessverre, ha ha! Det var noe fundamentalt galt med vindretningen, vi fikk all røyken midt i fleisen! Jeg tror bålplassen er flyttet lenger inn i gapahuken siden jeg var der sist, eller kanskje jeg har bedre minner fra en annen vindretning?

Jeg er ganske sikker på at jeg fylte liggeunderlaget mitt med røyk, ha ha! Inhalerte ihvertfall mer enn nok røyk i prosessen med å blåse det opp!

Da jeg hadde installert oss gikk jeg løs på min nye bok…

Jeg ble oppmerksom på den sist gang jeg var på Skrukkefyllhaugen, og så fant jeg en til salgs på Finn! Kastet meg over den med en gang! Min gode venn, Ulf Haglund, husket den boken. Da han gikk på barneskolen her i Hole måtte de sykle til Vassfaret! Herfra! Helt utrolig! Læreren de hadde, Sigurd Berg, som nylig gikk bort, han hadde jeg også i gym – men så harde krav ble ikke stilt til oss, 20 år senere! Og jeg tror jeg velger å legge til : heldigvis! Ulf fortalte at de hadde syklet om Nes på tur opp, men at de på tur hjem hadde syklet Vidalen. Da kommer man over til Strømsoddbygda og ned til Sokna, en helt annen vei, altså! Han mente å huske at noen bekymrede foreldre hadde kjørt oppover mor Nes for å se etter dem – de visste ikke at de skulle sykle Vidalen hjem – de må nok ha vært veldig bekymret, veldig lenge, ha ha!

Vel, jeg leste om Elling Elsrud, født i 1891. Han ble vanfør av poliomyelitt. Han beskrives som en dyktig gards- og ættehistoriker i de gamle slektsbøkene. Det er mye å si om han, men det skal jeg komme tilbake til hvis jeg finner hans Ellingsbu ved Aurlandsfjorden til sommeren!

Linus, som pleier å varme opp Kristin sin seng, tok i går på seg oppgaven med å varme min – lenge og vel! Klart det er bedre å ligge på min madrass enn i sin egen sovepose! Jeg satt ikke lenge å leste før jeg ble kald, så da måtte Linusen vike!

Sorry, som alltid klare å bli så møkkete, var allerede på plass i posen sin!

Jeg ble liggende å lese en god stund før jeg sovnet. Sov ikke mange timene før jeg våknet igjen, og da med så vondt i ryggen at det bare var å komme seg opp! Nei – jeg ligger ikke og sover hjemme – jeg sitter i en stol hver natt. Ikke bra det der…

Satt der en stund i håp om at det skulle gå an å få lagt seg igjen, men det var bare å innse at jeg måtte pakke og kjøre hjem!

Så igjen ble det en tidlig exit – men det får bare være som det er inntil videre! Jeg nekter å gi opp uteprosjektet mitt av den grunn! (Tror jeg…)

Over og ut – til neste gang!

 

Årets siste natt ute! Nummer 54 i 2019!

Så var det endelig duket for en natt ute igjen! Mulig jeg er litt pysete som lar meg stoppe av for mye regn, snø – for kaldt, eller for mye underkjølt regn, ha ha! Det er ikke noe stas hvis det skal være frykt med i bildet!

Det var det såvisst ikke i går! Med meg hadde jeg som vanlig…

….den fine gjengen her! Destinasjonen vår var den fine gapahuken ved Tverrsjøen i Jevnaker allmenning.

Det var så mye folk som sirkulerte rundt i området på ski at bikkjene måtte finne seg i å være i bånd en stund.

Vi reiste hjemmefra klokken 14 i går for å få med oss til dagslys til det nye prosjektet som inneholdt et flott vaffeljern jeg fikk til jul av min bror og hans kone. For mange år siden lånte jeg meg et slikt jern til å ha på bålet. Dengang prøvde jeg det på en svartovn, og det fikk jeg virkelig ikke til å funke. Nå sto altså bålet for tur!

Vi la over denne rista som står ved gapahuken og begynte så å varme jernet. Da jeg trodde det var varmt nok helte jeg i røra. Og, i løpet av kort tid var den vaffelen svidd, og satt som limt fast, ha ha!

Learning by doing, altså! Etter å endelig fått skrapt ut alle smulene og servert de til en kjøttmeis som var på besøk prøvde vi igjen! Denne gangen med Kristin ved jernet! Da visste vi jo allerede at vi måtte ha i mye smør, og ha lavere varme. Jeg hadde ikke hatt noe smør i røra heller, det kan jeg jo gjøre ved neste korsvei!

Her er neste vaffel! Litt sot igjen fra den forrige, ellers veldig bra! Smakte godt gjorde det også, med et hint av sot, ha ha!

Plate nummer tre blei jo fælt så fin! Og da var det slutt på røra! Dette må vi prøve igjen snart! Nå vet vi jo at det må være mye smør, ikke for varmt og ikke for kaldt, og jernet må få lik varme alle steder… ha ha! Ikke bare bare, altså!

Vi brukte tid og bevegelse på dette vaffelprosjektet – vi var ikke ferdige med det før klokken hadde bikket 17. Da virket det om alle skiløperne hadde reist hjem også! Da fikk bikkjene løpe løse og kose seg litt.

Jeg lurte på hvor haren hadde hoppet, og det gjorde visst Linus også! Masse dyrespor i skogen rundt gapahuken.

Vi mistenkte hun i midten for å ha stukket av … vi ropte og ropte, men ingen Sindy kom! Vi gikk litt i hver vår retning, og plutselig dukket hun opp mellom oss! Hun må ha vært i veikanten hele tiden! Ikke så lett å se denne svarte kroppen, og hører, det gjør hun jo sjelden, ha ha!

Tilbake i gapahuken la vi mere ved på bålet…

…og varmet vottene litt! Det var 8 kuldegrader der – vi er jo vant til kaldere vær, vi som pleier å overnatte på Veme, ha ha! Vi må snart spørre Anne og Lars om å få overnatte der igjen snart!

Klokken nærmte seg halv syv da vi var i ferd med å blåse opp liggeunderlagene våre. Plutselig rundet en mann hjørnet og spurte om vi kunne flytte bilen litt så de også fikk parkert – med to biler! Vi spurte hva de skulle…. og de skulle være der så ungene fikk aket og lekt, så skulle de grille pølser – og med seg hadde de en tispe med løpetid! Vi har på ingen måte enerett på gapahuken, og området er selvfølgelig for alle… men, vi ble veldig lettet da de bestemte seg for å dra et annet sted, altså! Phu!!

Etter dette rigget vi til soveplassene…

….det var på tide, for Sindy var trøtt, ha ha! Her er mitt hjørne avbildet! Jeg skjønner ikke de som ikke synes det der ser fristende ut! Å legge seg nedi dunposen, og kjenne varmen fra den andre oppå…. DET er digg det! En varmepakning i hver vott, så er lykken komplett!

Det ble tidlig stille i leiren! Bikkjene fant ingen grunn til å bjeffe på noe eller noen heller!

Klokken 02 våknet jeg og hadde så vondt i ryggen at det var HELT uaktuelt å bli liggende. Jeg prøvde å åle meg rundt, men fant ingen stilling som lettet på smertene. Så da måtte jeg vekke Kristin, og vi måtte pakke og reise hjem. Selvfølgelig kjipt å måtte brekke seg opp av den varme bosoa og avbryte natten, men jeg hadde ikke noe valg!

Før klokken 03 var vi altså i farta hjemover! Da hadde vi tross alt vært der i nesten 12 timer, og ligget til sengs i 8 av de! Da får natten telle som utenatt, altså!

Takk for nok en fin tur, Kristin! Vet ikke om dette prosjektet hadde overlevd uten deg!

En perfekt natt ute!

Etter å ha måttet avbryte en natt ute i forrige uke var jeg fast bestemt på at det ikke skulle skje denne gangen! Det var så surt å måtte ta en svær bit av det sure eplet og innse at jeg måtte avlyse natta ute sist – det ville jeg ikke ha noen reprise av!

Min gamle mor spurte meg før jeg dro om hvem som skulle være med meg på tur….

…og svaret var Kristin! Hvem ellers! Hvis jeg tar feil, at det virkelig er noen andre som har lyst til å bli med ut….? Jeg tviler mer enn litt på det, ha ha!

Vi reiste fra Vik 1430 i går, og destinasjonen var igjen Tverrsjøen i Jevnaker allmenning. Der er det bilvei helt frem til den fine gapahuken! Det nytter jo ikke å gå lange strekker og bære med oss ved og alt annet pikkpakk! Vi har med oss 6 soveposer! 5 av dem er i min beholdning! En til hver av bikkjene, og to til meg! I natt sesongdebuterte jeg med den tynne Hagløfs dunposen innerst – DET er digg det! Helt til man må opp en tur, ha ha!

Det første vi gjorde var å få fyr på bålet!

Allerede da var det et spesielt lys. Det utviklet seg fort til fra spesielt til spektakulært…

Jeg har ikke gjort noen verdens ting med det bildet! Himmelen kastet et rosaskjær jeg sjelden har sett maken til! Vakkert var det!

Slik så det ut da det rosa ble borte! Alt var over i løpet av en  halvtimes tid, og da var det bare å fyre opp hodelyktene! Ikke nok med det, Kristin hadde som vanlig med seg koselig belysning i form av gravlys, ha ha! Hun satt dem igjen da vi dro så flere kunne få gleden av dem – de brenner jo en liten evighet!

Da vi var ferdig med vår himmelbeskuende aktivitet var det tid for mat! Den var det jeg som hadde regien for i går! Menyen besto av pepperonipølse på en seng av gulost og kremet ketchup, ha ha! Dette skulle tilbredes i toastjernet jeg kjøpte i våres. Vi har bare brukt den en gang tidligere, og det var på Lemostangen.

Her er den rette måten å gjøre det på! Hold jernet over bålet! Det er suksessfaktoren!

Min måte, som er å legge fra seg hele greia oppe i bålet og vente…. det blir HELT feil, ha ha! Da brenner nemlig alt seg fast i det hersens jernet,  ha ha! Jeg fikk skrapet av en bit av skiva – resten måtte skrapes ut med kniv! Man lærer så lenge man har lever!

Til å være meg var jeg godt påkledd i går. Jeg hadde “selvfølgelig” stillongs…. for andre gang i år, ha ha! Jeg hadde min beste ullgenser fra Aclima, og enda en boblevest under boblejakka! Allikevel var det jeg som sutret først fordi jeg begynte å bli kald, så allerede klokken 18 ble liggeunderlaget blåst opp! Tanken var å bare rigge bosoa så den var klar!

Jeg gjorde klart for bikkjene også…

Så ikke ut som de hadde det så verst oppå reinsdyrskinn inne i soveposene sine! Sindy har arvet min gamle Bergans lady – og den trives hun godt i! Hun var den eneste som ikke rikket seg av flekken i løpet av natten!

Allerede klokken halv syv kapitulerte jeg og krabbet opp i bosoa! Den omtalte, deilige dunposen fra Hagløfs har ingen glidelås eller annen form for åpning i sidene. Man må tre seg nedi fra toppen! Det er et C-moment med tanke på at du skal treffe den andre posen etterpå, ha ha! Når jeg endelig hadde kommet meg godt nedi og hadde velsignet den deilige varmen hadde plutselig blæra noe den skulle ha sagt! Den sa selvfølgelig ingenting FØR jeg la meg, selv om den ble spurt, ha ha! Da var det bare å rive seg opp, da! Og nei, å komme seg nedi igjen er ikke noe enklere gang nummer to, ha ha!

Kristin la seg også! Hun begynte å lese desemberutgaven av “Det Beste”, men – det tok ikke så lang tid før lyset ble slukket i den enden av gapahuken også! Helt mørkt ble det jo ikke, gravlysene brant jo, ha ha!

Klokken 2130 tullet de hersens blæra igjen, og i følge vitneobervasjoner hadde jeg visst sovet litt, ha ha! Jeg var nødt til å brekke meg opp og ut av dette deilige oppsettet mitt enda en gang!

Etter denne manøveren registrerte jeg ingen ting igjen før 0510! Da satte bikkjene i gang et lurveleven! Jeg hadde så vondt i ryggen der jeg lå at det da ikke var noe offer å komme seg opp for å pakke og dra hjem! Kristin var helt enig i at det var god plan!

I følge bilen var det to og en halv kuldegrad – det er jo med å gjøre det hele til en perfekt natt ute! Ikke noe for varmt, og ikke for kaldt!

Vakre Sindy måtte ut av posen! Gutta var lettere å overtale enn henne til å stå opp i dag!

Takk for NOK en fin tur, Kristin! Du er uerstattelig!

Endelig en ny natt ute! Nummer 52, ved Tverrsjøen!

Det var virkelig på tide med en ny natt ute! Det er flere årsaker til at det har tatt tid siden sist. De fleste årsakene har med helsa å gjøre. Men, jeg må innrømme at været vi har hatt de siste ukene har gjort dørstokkmila ganske lang!

Været i går var jo litt bedre enn det har vært de siste dagene, så da kastet vi oss avgårde på tur! Og nei, jeg kjenner ingen andre enn Kristin som ville blitt med ut under disse forholdene, ha ha! Eler jo, Sindy vil alltid være med oss! Så da ble det oss 5 da!

Vi hadde bestemt oss for å dra til den fine gapahuken ved Tverrsjøen!

Det er en veldig fin gapahuk, og som nå på vinterstid ligger velsignet nære bilvei siden vi er inne i bålsesongen! Det blei noen netter der i fjor vinter, og det blir det nok i denne sesongen også!

Vi dro tidlig avgårde i går. Det blir jo mørkt så tidlig, og da må man være på plass for å få tatt noen bilder før vi går i svart, ha ha!

Jeg hadde med soveposene til bikkjene i går. Den første som fikk prøveligge en av de var Sindy – og som hun koste seg i den! Hun var nesten ikke til å rikke! Tenker hun skal få arve min gamle Bergans lady, jeg! Vi får prøve den på neste tur!

Bålplassen ved denne gapahuken er ikke akkurat plassert sånn at det blir en varmekilde, ha ha! Snøen var så hardpakket at det ikke nyttet å flytte på den uten utstyr til det, og nei – jeg hadde ikke med meg brøyteutstyr,  ha ha! Jeg må tenke litt annerledes jeg som har byttet til så liten bil, må vite! Ja, jeg savner Pajeroen min, selv om jeg ikke har noe å utsette på min nye, gamle Rexton!

Kristin hadde med deig til pinnebrød, og jeg hadde med rørt jordbærsyltetøy – det er en suksessoppskrift!

Noe svidd i toppen, ha ha! Men…

….de tre her lå og venta tålmodig på noen tabber fra vår side, ha ha!

Etter å ha latt bålet brenne ut for å få glør til å steike pinnebrødet i sleit vi litt med å få det i gang igjen. Hvem andre enn Kristin tok en for laget….

….hun kan brukes til alt, det visste jeg! Nå også som peispuster, faktisk! Jeg gadd ikke involvere lungene mine i det prosjektet der – da hadde jeg vel hostet og harket enda!

Jeg ble servert kakao også! Hva passer vel bedre i den settingen der!

Turen opp Svenåvegen i går gjorde meg veldig bekymret for hjemreisen. Det var veldig glatt, stort sett bare is. Hvorfor jeg kjørte opp? Ha ha! Jo, det er fordi jeg tenkte at selv om det begynte litt dårlig kunne det jo snart bli bedre…. og når jeg begynte å si nei, nei, nei….nei….. da var det for sent å angre! Det var ingen steder å snu, og HELT uaktuelt å begynne å slippe seg bakover på holka! Og det fantastiske med firehjulstrekkere er jo at man ALLTID kommer seg opp…. men det gjør det ikke noe lettere komme ned. Løsningen, tenkte jeg, måtte være å slippe seg utfor å bremse på girene, som jeg jo kan gjøre manuelt…men, jeg var allikevel bekymret.

Da det kom en bil forbi hos oss som kjørte innover kom jeg på at det er en alternativ vei ut derfra! Jeg har kjørt den en gang tidligere, men det er lenge siden. Jeg sendte melding til en på Jevnaker jeg visste ville gi meg svaret; og han bekreftet at den alternative veien alltid er bedre! Det var en STOR lettelse! Da gikk det jo an å legge seg med ro i kroppen!

Her har vi rigget oss til for natten! Mangler bare meg inni hjørnet der! Vi la oss tidlig, men det var godt å strekke ut skrotten! Kristin hadde, som vanlig, flest lag med ull på seg! Men, jeg frøs ikke før vi bestemte oss for å krabbe ned i køya – og det til tross for mangel av ull under på beina! Derimot hadde jeg to lag ull under jakka – det var jo ikke SÅ kaldt i går kveld!

Det ble tidlig ro i campen! Selv om jeg var roligere med tanke på alternativ vei ut  var jeg ikke helt kurert, ha ha! Jeg har blitt ei skikkelig pyse, altså! Tror det er en yrkesskade… jeg veit så altfor godt hvor fort gjort det er å kløne til ting,  ha ha! Og med fatterns ord i minnet : du kan ødelegge en slipestein, du!!!! Ha ha!

Det ble ingen lang natt ved Tverrsjøen, men lang nok til å telle! Det var godt å komme seg avgårde og trygt hjem! Og nå skal det ikke gå så lang tid til neste natt ute – den har vi allerede planlagt skal finne sted i neste uke!

Og, bare så det er sagt! Nå er sesongen i gang med gode, varme Polecatstøvler på beina!

 

Vassfaret i vinterdrakt!

Tro det, eller ei – men jeg har altså vært en tur inne i Vassfaret! Har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har leid Skrukkefyllhaugen…. jeg blir aldri lei! Der er det så stille og godt, på alle mulige måter! Det finnes jo ikke mobildekning der, så man slipper å sitte og stirre høl i en livløs telefon, ha ha! Det skader ikke med et døgn i ny og ned uten varsler om alt mulig!

Men – midlertidig død telefon er det som stopper meg i fra å reise inn der alene, så det er ikke bare pluss med manglende dekning.

Her er turfølget mitt! Vi var ikke fremme før klokken nærmet seg 14 i går, og hadde ingen planer om noen utflukt. Derimot mimret vi tilbake til sist vi var der med syklene våre – DET var en fin tur det!

Vi gikk stadig innom for å sjekke beholdningen i ovnen. Det var faktisk kaldere inne enn ute i går ettermiddag! Vi kjørte i regnvær helt til vi passerte fylkesgrensa til Oppland – da gikk det over til snøvær, og i det vi kjørte inn i Vassfaret var det slutt på nedbøren, og vi ble ønsket velkommen med littegranne blå himmel!

Etter å ha kastet Kong med bikkjene en stund videreførte vi vår faste tradisjon; utepils!

Kan vel hende vi hopper bukk over den tradisjonen når det blir kaldere… time will show!

Vi gikk ikke inn før det begynte å mørkne ute.

På dette forferdelige bildet av Linus ser det ut som han mye på hjertet, ha ha!

Hvis det var å være lengre ute han ville fikk han viljen sin! Det var så kram snø at jeg kom på at vi skulle lage en lyslykt!

Blei fin den da!

Vi kosa oss med lykt på låvetrappa på tur til og fra doen!

Kvelden gikk med til kortspill og skravling, og vi var i seng allerede klokken 22! Kristin sov bare et par timer etter nattevakta før vi dro hjemmefra, så hun var segneferdig!

I løpet av natten skjedde det noe mystisk! Det ene vinduet i stua sto på vidt gap da Kristin sto opp klokken 07! Den eneste som var oppe i natt, det var jeg som var ute en tur på do. Jeg kan ikke erindre at jeg har lukket opp et vindu. Skulle jeg lukket opp et måtte det vært på soverommet, men det var allerede åpent. Jeg har fått høre at jeg snakker i søvne, men gjør jeg virkelig slike faktiske hendelser uten å huske noe av det….?

I dag tidlig satt jeg å leste litt i en bok om Vassfaret skrevet av Per Hohle. Han var selv å besøkte Berthe Skrukkefyllhaugen på gamlehjemmet på Flå. Han beskrev henne på mesterlig vis, og han hadde med tobakk som Berthe stappet i pipa. Med fyr på den var det som hun klarnet opp, og fortalte historier på løpende bånd.

Avslutningsvis skriver han dette i historien om Berthe i boken sin : Berthe er forlengst borte, men minnet om denne sjeldne “skogsfuglen” vil leve lenge – i bygdene omkring Vassfaret og blant friluftsfolk rundt i landet. Hun har fått sin beskjedne grav på kirkegården i Flå, det var jo Hallingdal hun hørte til i de siste halvhundre år av sitt liv. Men om noen en stille høstkveld skulle møte en liten kvinneskikkelse innpå bakken i Hallingvika eller ved bredden av Skrukkefylla, så er det vel ingen annen enn Berthe som rusler der. Selv trodde hun på slikt.

Uten annet å henge åpne vinduer på…. !

Allerede klokken 10 var vi klare til å reise hjem! Stillheten var brutt av svære skogsmaskiner rett nedi veien. Jeg hadde ikke videre lyst til å møte sånne svære doninger på vår vei ut av Vassfaret. Det gikk fint det – helt til vi hadde passert Aurlandsfjorden – da kom det en svær tømmerbil. Godt jeg er glad i å rygge!

Takk for nok en superfin tur, Kristin!

Neste blogg blir fra overnatting ute. Flere har spurt om jeg har sluttet å sove ute – svaret er nei, men jeg sliter med litt rusk i maskineriet!

 

 

 

 

 

 

Veldig forsinket blogginnlegg fra tur med Anne til Skrukkefyllhaugen!

Jeg har forbannet pc’n min opp og ned de siste dagene, men nå ser det ut til at jeg har fått skikk på den! Jeg vet ikke om spesielt mye som er mer frustrerende …. det må være å stå og dra i gang gressklipperen uten at den starter… eller, nei… da er jeg forbannet på en helt annen frekvens, ha ha!

Vel, på tirsdag i uken som var fikk jeg med meg Anne til Vassfaret! Hun kom rett fra en ferieuke på Tenerife, og var sporty og tok det temperaturskiftet på strak arm! Vi har aldri vært på tur sammen før, Anne og jeg. Vi kjenner hverandre fra vår felles plattform, korpset i Hole!

Jeg plukket opp Anne i Hønefoss på formiddagen, så kjørte vi til Nes, der vi skulle proviantere! Som vanlig kom vi ut derfra med ei pølsepakke under armen, ha ha! Det er jo så lettvint og greit.

Vel fremme på Skrukkefyllhaugen pisket jeg Anne ned for å hente vann, he he! Neida, hun gjorde det mens jeg fyret opp i ovnen. Jeg har altså så vondt i ryggen at det ikke hadde nyttet å bære de kannene opp den bakken.

Da vi var sikre på at det var ordentlig fart i ovnen gikk vi tur! Ingen lange utflukter på tapetet, bare en rusletur ned til Nevlingen.

Det var knallblå himmel, og nesten ikke et eneste vindpust! Nok engang serverte Vassfaret meg en av sine beste sider, og det er jeg alltid takknemlig for!

Her er gjengen samlet ved demningen. Det var så mye vann i Nevlingen at det ikke gikk an å gå der vi pleier, faktisk!

Sol er vel og bra, men jeg foretrekker overskyet vær når jeg skal ta bilder. Jeg får det aldri til som jeg vil med sol og skygger overalt, ha ha!

For ryggen min var det mer enn nok med denne rusleturen. Jeg er redd jeg sutret og beklaget meg en smule underveis. Det er veldig rart at det er så trøblete å stå og gå, og HELT uproblematisk å sykle milevis i slengen. Ja ja, nå skal jeg slutte å klage!

Vel tilbake på Skrukkefyllhaugen var det godt å komme inn å kjenne varmen bre seg etter et ilegg til i ovnen! Bikkjene var løse hele veien, så de la seg fornøyd ned og ventet på maten sin.

I motsetning til meg har Anne lest boka om Berthe Skrukkefyllhaugen. Det må jeg se å få gjort, jeg som stadig befinner meg i hennes fotefar! Jeg har ikke lest like mye Fønhus i år som i fjor heller, men det er vel fordi jeg brukte så lang tid på mursteinen til Ken Follet. Kanskje jeg skulle reist opp alene en gang for å få lest boka om Berthe på sjølve plassen hennes? Med min mengde uflaks tror jeg det er best å drøye akkurat det…

Da bikkjene og vi hadde spist la vi merke til at det passerte en bil innover nede på veien. Det jeg ikke så var at den kom i retur, og hadde stoppet utenfor hos oss i det jeg slapp bikkjene ut. De stormet selvfølgelig ned for å hilse på sitt vis. Mottakeren av hilseritualet var ingen ringere enn Bjarne, eieren av Skrukkefyllhaugen! Veldig hyggelig at han stakk innom og hilste på! Det har jo blitt noen mailer mellom oss, sånn som jeg frekventerer stedet!

Anne og jeg ble sittende og skravle til natten tok tak og sendte oss i seng! Jeg hadde visst mer på hjertet, for i følge Anne snakket jeg mye i søvne! Ikke mange og lange setninger, bare kort vrøvl – med andre ord, akkurat som om jeg skulle vært våken, ha ha!

På tur hjemover stoppet vi på Aurdalssetra for å ta noen flere bilder, jeg hadde – utrolig nok – nesten ingen i arkivet fra denne turen!

Gutta stilte opp, som alltid!

Det gjorde jammen Anne også!

Takk for turen, Anne! Det var veldig hyggelig å dra på tur med deg! Håper vi kan gjenta dette ved en senere anledning!

Det eneste jeg, og gutta med disse bedårende blikkene, lurer på nå…. det er hvem som blir med oss til Skrukkefyllhaugen neste gang? Kalenderen vår er tom, altså – det er bare å melde seg!

 

Ved veis ende i Vassfaret!

Jeg blir alltid så opprømt og glad når jeg skal til Vassfaret! Gleder meg like mye hver gang! Denne gangen var det ,igjen, Kristin som ble med på tur! Sindy måtte bli hjemme siden vi hadde med oss sykler. Det blir for voldsomt for henne å holde det tempoet!

Forrige gang vi hadde med sykler, hadde vi våre gamle sykler, uten motor. Jeg har så vondt i ryggen at å lene seg frem over det styret bare var plagsomt! Denne gangen, derimot….

Se hva jeg hadde med meg! Min inderlig kjære elsykkel! Da er frk Hæhre straks i bedre humør, ha ha! Den tidligere nevnte vonde ryggen er vond når jeg står eller går, men i det jeg tråkker i vei på denne sykkelen gjør det ikke vondt… skjønn det, den som kan!

Sist vi var i Vassfaret med sykler var målet å finne en gammel mølle mellom Øvre og Nedre Grunntjern. Den fant vi ikke da, så nå ville vi prøve igjen! Forrige gang vi var innover der var det flere jegere ute og så etter elgen. De har tydeligvis skutt kvoten sin, for nå var det ingen i sikte. Det betydde at bikkjene kumme løpe løse. Og – som vanlig tok de ting på strak arm, og fulgte fint ved siden av oss….

Vi syklet i travtempoet til bikkjene så de fikk en grei tur innover. Da vi kom til dammen nedenfor Vassfarplassen gikk vi hver vår vei for å se etter denne mølla, og, etter så lang tid at jeg vurderte å sjekke den nye Hjelp 113 appen, kom Kristin tilbake, like hel! Hun hadde spottet mølla, og da fant vi ut at vi måtte gå sørover fra den andre siden av elva!

Som sagt så gjort…

Der var’n gitt! Mølla som folket på Vassfarplassen satt opp rundt 1800. Mange fra gårder omkring brukte mølla til å male kornet sitt frem til omkring 1890. Jeg finner ikke mer informasjon om mølla på det vide og brede internettet, dessverre.

Huset bak gutta er det mulig å overnatte i, akkurat som min venn Vidar fortalte meg! Det får vi ikke til i år, men det er fint å kunne glede seg til en ekspedisjon tilbake dit med soveposen i sekken i 2020!

Jeg prøver stadig vekk å forestille meg hvordan de hadde det, folka i Vassfaret før i tiden. De slapp ihvertfall å slite med dårlig dekning, ha ha! Man kan jo spørre seg hvor steinalder vår tid vil arte seg tilsvarende år frem i tid… ikke mulig å se for seg!

En av de gamle møllesteinene lå utenfor mølla. Møllesteiner blir brukt i vind og vannmøller for knusing av hvete og andre kornsorter, sier Wikipedia.

På kartet slutter veien ved fossen. Men, sist var vi litt lenger inn i vår søken etter mølla, nå tenkte vi at det var lurt å komme seg enda lenger, må vite! Joda, vi kom oss litt lenger inn, men da vi var i ferd med å dra syklene opp på bakhjula for å komme over steinene ga vi opp og snudde, ha ha!

Så her er vi, ved veis ende! Vi hadde ikke rota oss lenger enn 6 kilometer inn fra bommen, men vi skulle jo tilbake også!

Her tar vi en pause på Skjærberget på returen!

Det var da voldsomt så mange bilder det var av meg denne gangen! Kanskje jeg følte meg bedre etter å ha slanket meg i tre kvarter, ha ha! Denne rosa jakka har jeg kjøpt for å være bedre synlig i trafikken når jeg sykler – og nei, det er ikke nødvendig i Vassfaret, men den var nå god å ha på seg!

Vel nede på Skrukkefyllhaugen har vi nå etablert en tradisjon som må følges!

Det er å ta seg en utepils!

I påvente av varm hytte er det jo digg å sitte ute i et slikt praktfullt høstvær! Vi hadde ikke med oss noe å drikke på turen, så den første ølen gikk ned på høykant! Kristin mente den traff henne rett i fletta også, ha ha! Det var veldig midlertidig!

Da vi satte oss inn har vi flere tradisjoner – det er å sette pølsekjelen på ovnen! Vi pleier å ta et slag kort mens vi venter på maten, men i går avvik vi fra normalen…

Det ble to omganger Yatzy før vi returnerte til det sedvanlige kortspillet!

For moro skyld kjøpte vi oss hver vår svære øl hver! Snakk om å drikke med begge henda, ha ha! Måtte jo faktisk det!

Vi tok tidlig kvelden og vasket oss ut av hytta før vi la ut på nok en tur! Rett nord for Skrukkefyllhaugen er det skiltet til Vassfarkoia. Jeg vet at den koia brant ned, og det er det jeg vet om den! Jeg har ingen anelse om hvor langt det er dit heller. Og nei, jeg blei ikke noe klokere av den turen! Vi syklet et par kilometer innover før vi blei enige om å snu. Det så ut som Linus haltet litt på det ene forbeinet, og jeg vil ikke risikere å slå opp igjen strekkskaden hans.

Det var et flott fossfall, men vi er ikke helt sikker på hva elva heter. Det kan være Aurdøla, men jeg får prøve å leve videre i usikkerhet, ha ha!

Dagen i dag utviklet seg til å bli end finere enn i går, og på slike dager er definitivt høsten min favorittårstid! Greie temperaturer, ingen bugs, og nesten ikke folk i skauen! Vi så ikke hverken folk eller fe vi dette døgnet i Vassfaret. Det sier litt om risikoen man tar hvis man drar inn der alene… og jeg er så yrkesskadet at jeg ser for meg en haug av potensielle måter og skade seg på! Så nei… jeg drar ikke alene inn der!

Takk for nok en særdeles fin tur, Krisin! Jeg er veldig glad du er min turvenn!

 

Nattt nummer 51 ute! Sollihøgda!

Det går litt trått nå dette uteprosjektet mitt! Det er jo ikke tvil om at det dårlige været er en faktor. Det er for vått og rått på bakken, og ja – jeg kan legge meg i ei hengekøye, men jeg vil ikke legge bikkjene mine på et slikt underlag heller. Vi må snart begynne å oppsøke gapahukene i distriktet igjen!

En annen faktor er helsa, den spiller, som vanlig, ikke på lag! Det er for hasardiøst å legge av gårde på tur hvor som helst alene. Derfor må jeg mase på folk om å bli med…. får tro at de som blir med gjør det fordi de har lyst, ikke bare fordi jeg maser, ha ha!

En tredje faktor er det faktum at jeg er besatt av sykling! Ja, tenk det! 571 kilometer har jeg sykla på en drøy måned. Været setter jo en stopper for det også… i morgen er det en uke siden jeg har syklet. Håper jeg kommer meg ut en liten tur mellom to legebesøk i morgen!

Vel, på torsdag dro Kristin og jeg ut på tur! Jeg hadde gjort avtale om å låne Nilsebu igjen, og da gjorde det ikke noe at været var litt ugreit. Med på laget var Sindy, OG en pizza fra Pizzbakeren på Vik!

Den er jo veldig god, altså! Selv om den ble litt lunka på kjøreturen var den god som gull!

Etter å ha spist og fått en lunk i ovnen måtte vi ut å aktivisere de firbente!

Å kaste Kong er jo et supert alternativ i det været som ikke fristet til tur av noe slag! Bikkjene løper, og løper – det der synes de er veldig morsomt! Det eneste som trumfer Kong er nok Frisbee – da tar de helt av, ha ha!

Selv tilårskomne lapphundfrøkner lot seg friste og fikke en ordentlig raptus! Hun tok jo ikke poenget, som er å hente og levere, men å rase rundt med den i munnen, det synes hun var moro!

Etter å ha holdt på med bikkjene en halvtimes tid begynte det å mørkne.Vi trakk inn, og stokket kortene!

Det skal noe til å slå de to her når de rotter seg sammen, ha ha!

Allerede klokken 18 begynte det å mørkne….

….og da tente vi de relativt koselige, noe morbide lyktene til Kristin, ha ha! Det eneste positive man kan si om lysene i denne sammenheng er at de er økomomiske! De brenner jo en liten evighet!

Vi ble sittende å spille kort til det var på tide å legge seg. Jeg hadde en veldig dårlig natt, og ble sittende mye oppe – men, ikke noe verre enn vanlig! Klokken 0630 begynte vi å pakke oss hjem!

Takk for nok en fin tur, Kristin! Om bare et par dager pakker vi sekkene våre igjen – og jeg gleder meg!

 

 

Jubileum! Natt nummer 50 ute i år!

Når man jubilerer er det første som er riktig å gjøre å samle den trofaste gjengen! Det vil si at både Sindy og Kristin var med oss! Kristin har ikke vært med til Brekkebygda før, så da falt valget på gapahuken til Sokna jeger og fiskeforening ved Langvatnet. Der har jeg ligget flere ganger, men bare en gang tidligere i år.

Det er så smale benker på langsidene at det bare er fint å ligge inni for et menneske – med tre hunder, ha ha! Jeg husker jeg dro dit en gang i fjor da det regnet…. og nei, taket er ikke tett! Det gjorde jo ikke noe i går, for været var strålende!

Dette skuet møtte oss ved Breidablikk! En vakker høstdag!

Vel nede ved gapahuken utførte Kristin sitt faste ritual!

Det er å gi hundene godis. Det er ikke rart de bikkjene der er glad i tanten sin!

Etterpå var det vår tur!

Det sedvanlige turmåltidet; pølser! Og ja, det betyr jo enda mer godt til hundene – og det er dem vel unt!

En så fin kveld i oktober er jo nødt til å være litt kald! Jeg hadde vett til å ta ull under over, men ikke under, må vite. Og neste gang jeg skal ut på tur, da er det på høy tid å ta på seg Polecatstøvlene igjen! Joggeskoa jeg hadde på meg på denne turer var ikke spesielt varme. Kristin var, som vanlig, flinkere til å kle på seg, og hadde ull overalt, ha ha!

Det var tre ting jeg så frem mot i går. Jakob Ingebrigtsen sin 1500 meter, Manchester United mot Newcastle, og Real Sociedad mot Getafe.

Kristin er mer moderne enn meg og er innehaver av en Ipad! Der fikk vi se Jakob løpe inn til fjerdeplass. De andre resultatene jeg ventet på gikk akkurat like dårlig!

Disse to sørget for at hengekøya ble hengt opp på forsvarlig vis! Kristin ser ikke ut som hun ønsket den sussen veldig velkommen, ha ha!

Vi sirkulerte litt rundt for å holde varmen. På et tidspunkt mistet jeg votten min….

Tenk å få den tilbake på denne måten, da! Veldig flink gutt han, som vanlig!

Kristin hadde med en overraskelse….

Kakao! Det var godt med noe varmt!

Sindy tilbragte hele kvelden på et reinsdyrskinn i hjørnet av gapahuken, og fikk en godis i ny og ne servert på sølvfat! Så ikke ut som hun hadde noe i mot det, ha ha!

Det var tid for å kvalitetssikre hengekøya….

Se den fine gjengen der. da! Tre stykker i den køya tror jeg er maksimal utnyttelse…. vi hentet ikke flere, ha ha! Hørte Kristin si noe om at de var i ferd med å velte, men jeg sa bare neeeeeeeida, og fiklet med telefonen for å få frem kameraet, ha ha! De tok seg fint inn igjen da!

Etter at solen gikk ned åpenbarte det seg en vakker solnedgang!

Alldeles nydelig!

Klokka var ikke mer enn 1930 da vi pakket oss ned i posene fordi det var kaldt. Vi som lå ute i minus 18 i fjor vinter….. og vi er pysete allerede nå?! Kanskje vi herdes utover høsten? Det vil jo tiden vise! Vi gir ikke opp!

Jeg lå og leste Kepler’s Lazarus en stund, men mine vonde armer orket ikke holde boka så lenge. Jeg sykler mye for tiden, og det blir ikke armene bedre av, akkurat…. Men, hvordan skal jeg prioritere da? Jeg har aldri hatt troen på å legge seg ned og håpe ting går over. Jeg gjøre heller for mye i den enden av skalaen, ha ha!

Vi sovnet etterhvert, og vi våknet samtidig utpå natten. Vi trodde det var morgen, men klokka var 0030, ha ha! Hadde igjen noen timer før vi kunne pakke sammen! Jeg fikk varmen, jeg – men, Kristin hadde vært kald.

Nå skal jeg unne meg en dupp i badekaret – det unner jeg meg svært sjeldent…. det er dyr, må vite! Jeg har blitt gjerrig …. men, bare på egne vegne – da er det vel innafor!

So long!