Natt nummer 7 ute! Natt nummer 2 i hengekøye! Tilnærmet perfekt, faktisk!

Vi hadde allerede etter forrige overnatting ute avtalt vår neste! Og vi er selvfølgelig Kristin og jeg. Jeg har litt dårlig fantasi, og kom bare på et aktuelt sted; Røsholmstranda! Der overnattet vi i fjor også, den gangen i gapahuker.

Poenget er at det er en treklynge der, som jeg håpet skulle passe til disse hengekøyene.

Og, vi fant tre trær som passet perfekt til to køyer! Vi stoppet hos Sport 1 på Hvervenkastet fordi jeg vurderer å kjøpe en dobbel Ticket to the moon; altså en bredere køye som kan også kan ligge på tvers i. Da blir det kanskje plass til gutta også! De hadde ikke hengekøyer inne, men vi fikk ihvertfall kjøpt opphengsett, Det som følgte med disse køyene vi har kjøpt var bare fjas. Det var de vi måtte kutte tvers av da vi lå ute i – 10 grader i forrige uke.

Det blir litt mye med hele familien i ei køye, altså! Tror ikke jeg hadde sovet et sekund med det der som permanent løsning, haha!

Etter å ha rigget køyene fikk vi i gang bålet! Det var en perfekt kveld! Så godt som vindstille, solen skinte og det var en varmegrad eller to! Det var så mildt i går at jeg selvfølgelig har gått i vårmodus allerede! Det vil si at jeg ikke hadde ull under-under, og ikke hadde jeg med meg boblejakke heller! Men, jeg hadde en god ullgenser, og en deilig fleecebukse! Til sammenlikning kom Kristin i dunjakke over ull over, og to lag ull under buksa!

Her er turfølget mitt! Ikke nok med at omgivelsene er fine, og følget bra…

Det var en helt fantastisk fin himmel i går ettermiddg! Jeg så for meg en like fantastisk solnedgang, men det ble ikke noe av. Eller, sola gikk jo ned, men på et skuffende, fargeløst vis, haha!

Vi mekka middag på Primusen! Jeg hadde glemt smør, så det ble litt kremering på midten av disse pølsene, men det gikk jo bra allikevel! 🙂

Bålet var bare til pynt! Det er jo så mye enklere å steike pølser i panna enn å svi dem på bålet.

Jeg har funnet en fin løsning for bikkjene. For at de skal kunne være så nære som mulig har jeg dem fortsatt bundet i belte, men jeg rigget seng for dem under køya med reinsdyrskinn! Det funket veldig bra! Det skinnet de lå på kjøpte jeg for mange år siden, men synes det har røyta for mye til at det har vært stas å bruke det. Men, til dette bruket er det jo perfekt. Gutta lå tett inntil hverandre og delte broderlig, så jeg tror de også har hatt en fin natt. 

Jeg måtte ha med dette bildet av min vakre, tiggende hund! Her er det ei pølse som blir fortært utenfor hans rekkevidde 🙂

Det begynte å mørkne, og da hadde vi bare to punkter igjen på programmet. Det ene var å gå en kveldstur med gutta, det andre….

… det var å produsere en kopp kakao til hver! Siden jeg ordnet middagen måtte Kristin ordne desserten! 🙂

Kristin måtte prøveligge sin køye, og fant ut at den måtte heves litt i hodeenden….

…. og vips, så hadde hun hjelp av en fyr med kvalifiserte meninger, haha! Sorry var, som alltid, på tilbudssiden!

Det er såvisst en treningssak å komme seg opp i køya med alt på stell.

Jeg får det ihvertfall til å se fristende ut å legge seg oppi der, ha ha! Etter å ha sørget for at bikkjene var på, ikke bare riktig, men også på samme side av køya kom jeg meg oppi på et vis! Da jeg fikk dandert soveposen riktig vei og fikk beina ned i bunnen var jeg strålende fornøyd! Jeg valgte den lette dunposen i hodeenden fremfor puta. Det var lurt, faktisk! Den kunne jeg ha som ei tugge rundt huet i mangel av både hette, og lue!

Ingen av oss så på klokka da vi la oss, men den kan ikke ha vært mer enn åtte! Som vanlig var det noe bjeffing fra bikkjene i starten, men de roet seg etterhvert. Vi vet ikke når vi sovna, men det vi vet er at vi begge var våkne og måtte tisse 0150! Har hatt noen overnattinger sammen når man faktisk får synkroniserte blærer, ha ha!

Det er jo et helvete å komme seg helskinnet ut igjen av køya, og det samme helvete å klare å komme seg oppi igjen, og ligge like godt som man gjorde. Jeg vil foreløpig insistere på at det er umulig, haha!

Når vi var oppe blåste det opp. Det blåste ganske mye. Så mye at det blafret godt i soveposen, og det gjorde det litt vanskeligere å sovne igjen. Vi lå begge våkne en stund, men plutselig var klokken 0620! Det var jo allerede lyst, og da mener bikkjene at nok er nok – da vil de hjem! Alle var forsåvidt enige i det, så da var det bare å pakke sammen.

Hadde jeg vært alene på tur hadde jeg kommet hjem med 50 prosent av det nye opphengsettet mitt, og den samme prosenten av votteparet….. godt jeg har årvåkent selskap!

Vi var skjønt enige om at dette var en strålende natt ute, og vi er like enige i at vi snart kommer til å dra ut igjen! Er det noen som har et tips om hvor vi kan reise for å henge opp køyene våre uten å vasse i snø til livet og parkere i noenlunde nærhet tar jeg det i mot med stor takk!

 

 

 

Vi hadde hvert vårt par med Polecatstøvler på bena, og det var som vanlig godt og varmt!

 

Bikkjene var gode og mette av maten vi får fra Lady og Landstryker’n! Tusen takk!

 

#hektapåtur #liveterbestute #primus #hengekøye #ajungilak #nattinaturen #netterinaturen #turistforeningen #utno #hundogfritid #mittfriluftsliv #mittnorge

 

 

 

 

Flott døgn på Vikefjell, med tidenes korteste skitur!

For fjerde gang på kort tid tilbragte jeg et døgn på Tosseviksetra! Denne gangen med hytteeieren selv, Elizabeth. Vi møttes på Hallingby midt på dagen, og kjørte opp på fjellet etter at vi hadde handlet.

Det første Elizabeth måtte gjøre var å måke snø. Hvorfor jeg ikke hjalp til? Det er fordi jeg har så vonde og betente armer at det er umulig. I tillegg til de vanlige betennelsene hadde jeg dagen før fått kortisoninjeksjon i tommelen, og uka før fått en blodpropp i den andre armen. Er det ikke det ene, osv osv osv! Jeg hadde advart Elizabeth før vi reiste, og det var helt greit for henne. Jeg synes allikevel ikke noe om å ikke hjelpe til i det hele tatt. Det er vel ikke så mange som liker å være ubrukelig, vil jeg tro.

Det var ikke folk på noen av hyttene i nærheten, så bikkjene fikk løpe rundt på tunet og base i snøen. Det var ingen fare for at det skulle komme hundespann heller, for ingen av løypene var kjørt.

Elizabeth spurte meg etter at jeg hadde vært de oppe sist om hvor mye snø det var på taket. Da var det jo vårlig, med nesten bare veier, og snøen på taket hadde minsket mye. Men, natt til onsdag kom det ikke mindre enn 45 centimeter på Vikerfjell! I helgen skal det komme enda mer, leste jeg på Ringblad.no..- opp mot 30 nye centimeter. Har ikke orket å sjekke det opp mot YR, håper det ikke stemmer.

Vi hadde tenkt å gå tur på beina, men så hørte vi løypemaskinen gikk. Rykende ferske skispor i det flotte været er jo alt for fristende til å la være å gå på ski. Men, så er det disse armene mine da, så er stavene med bare for at det er lettere å holde balansen med de. Med et jevnt drag fra gutta kommer jeg meg jo bortover.

Hit, men ikke lenger. Her er vi ved Setertjernkrysset, og det er jo pinlig nære Tosseviksetra.

Tenk å kunne gå i vei akkurat hvor langt man vil, i hvilken retning som helst! Ja ja, nå skal jeg slutte å syte. Det er mange som ikke kommer seg ut i det hele tatt. Og ute får jeg jo vært, heldigvis.

Se så flott!! Den lille svarte der foran er vår kjære venninne, Sindy som vi nøt selskapet av på turen.

Vi møtte ingen andre på denne korte turen vår, men jeg fikk melding på Instagram om at sporene våre hadde avslørt vår identitet for noen som kom etter oss. Det må ha vært litt flaks med i bildet når hun gjettet riktig 🙂

Tosseviksetra var ikke åpen i går, men vi satt oss der en liten stund allikevel. Det var jo så godt å være ute!

Det er ikke noe å utsette på utsikten fra rasteplassen vår på setra.

Vel tilbake på hytta var det duket for litt innekos!

Linus var som vanlig i kosemodus! Han er en god gutt! Samtidig passer han på at ingen spiser noe han kan risikere å gå glipp av. Han har kontroll på alt 🙂

Jeg drakk en kopp med god kakao, mens Elizabeth koste seg med kaffen sin. Hun hadde måket mye snø, og trengte et lite hvileskjær…

… og det slipper hun å gjøre alene når hundene mine er med! 🙂

Vi gikk kveldstur i blåtimen. Det var en kjølig kveld, så vi var fornøyde etter en drøy halvtime ute.

Hundeløypa ble kjørt med scooter mens vi var ute, og gutta måtte bortom å kontrollere litt av traseen til Vikerfjelløpet som går av stabelen neste helg, tror jeg.

Når det løpet pågår skal ikke disse to være i nærheten, altså!

Vi ble sittende å skravle til midnatt, da var det på tide å ta kvelden!

Takk for oss, igjen! Og hjertelig takk for muligheten til å returnere når vi vil. Det er utrolig raust og snilt av deg, Elizabeth!

Tusen takk for maten, Lady & Landstryker’n!

Og som alltid hadde jeg varme bein i mine Polecatstøvler!

 

#hektapåtur #liveterbestute #skiforeningen #turistforeningen #utno #hyttetur #vikerfjell #fjelltid #mountainmentality #polecat

Debut i hengekøye! Natt nummer 6 ute!

Jeg har sett utallige bilder på Instagram og Facebook av fristende hengekøyebilder. Jeg har tenkt at det er umulig for meg med bikkjene forankret rundt livet. Hvis de drar til i samme retning ville exiten fra hengekøya blitt av det severdige slaget, haha! Men, nå har jeg og bikkjene ligget ute mange netter sammen, og uansett hvor og hvordan har de lagt seg nærmest mulig meg – både med og uten bånd på. Det betyr at hvis jeg binder dem i det samme treet hengekøya er festet i vil det gå bra! Derfor bestilte jeg hengekøyer på nett, både til Kristin og meg.

Jeg synes jeg gjorde et varp! Jeg fant en norsk nettside som annonserte et tilbud på hengekøyer som innebar at de hadde kostet 749, og var nå satt ned til 479. Det var med oppheng, karabinkroker og myggnetting. Siden heter forøvrig God omvei, og da hengekøyene kom i posten forsto jeg hvorfor. De kom innpakket i plast rett fra Kina….. det var omveien sin det, tenker jeg! Jeg kjente at jeg blei skeptisk, og fikk veldig lyst til å prøve den. Da er det jo bare å sende en melding til Kristin for å bestille selskap på turen, jeg må bare si det igjen; jeg er SÅ imponert over hvor sporty hun er!! Alle skulle hatt en venn som henne!

Vi avtalte å møtes ved gapahuken i Gjesvoldåsen, det er like ved her jeg bor. Ved gapahuken er det noen trær som jeg synes var ideelle å prøve hengekøyene i. Dessuten hadde vi et sted og sitte, og en fin bålplass.

Det er en stor og fin gapahuk som eies av skolen, tror jeg. Jeg vet den har vært flittig brukt. Vi har tilbrakt noen netter der og hatt det fint, helt til den gangen det begynte å regne gjennom takpappen – da fikk vi fart på oss!

I stedenfor å grille pølser på bålet kjørte vi gang primusen, og jeg kan ikke huske å ha spist en så gjennomvarm og god pølse ute i det fri, noengang!

Vi var ivrige, og gikk for å montere disse hengekøyene i noen trær rett ved. Vel….. den rekkevidden på 6-7 meter som var annonsert var bare tull. Det kan umulig ha vært mer enn 4-5 meter mellom de trærne vi hadde sett oss ut. Det endte med at vi måtte bruke doble oppheng for å få hengt opp ei køye og det ble min. Kristin hadde lånt en hengekøye i fjor sommer som hun lå i en natt ved Øvre Kollsjø, så hun visste jo hvordan det var. Derfor ble det jeg som fikk sjansen i natt.

Her er sannhetens øyeblikk avbildet…. var hengekøya hengt ordentlig opp? Jeg tok på meg jobben med bevisførsel, og da var det jo bar en jobb igjen, og det var som prøvekanin! Ha ha

Og se der! Prøvekaninen datt ikke i bakken! Da var det duket for scenariet jeg hadde sett for meg…. to hengekøyer, en person i hver køye, og en hund hos hver! Bikkjene kan jo ikke ligge på bakken når det er så kaldt! Vi klarte ikke to hengekøyer, men vi klarte en, med hund i!

Jaggu holdt ikke det også! Og ja, jeg veit at det ser dumt ut, ha ha!

Fin utsikt fra hengekøya, men jeg anbefaler det ikke hvis du er svimmel fra før av. Jeg har et eller annet problem som gjør at jeg er svimmel når jeg ser opp, ned, når jeg snur meg osv osv… Å se opp liggende i ei hengekøye som går frem og tilbake… Trenger ikke å dra til Tusenfryd jeg! 🙂

Vi ble sittende ved bålet og kose oss en stund. Og hvis noen lurte hadde vi med egen ved, til tross for at det er masse ved i gapahuken, men den er jo ikke vår. Kristin  kom med ei hel kasse ved, faktisk!

Klokka var ikke mange da jeg ville legge meg i køya. Jeg lurte fælt på hvordan det vill bli…Jeg hadde veldig vondt i ryggen i går, det gjorde det ekstra spennende.

Jeg har lest at man må isolere godt i bunnen av køya på vinterstid. Det holder ikke å ligge nedi soveposen, man må ha varme i bunnen. Og ingenting varmer bedre enn et reinsdyrskinn har jeg lært! Takk for lærdommen, Tom! 🙂

Jeg kunne bare glemme å få den dunposen min innerst i den prosessen det er å komme seg godt nedi køya! Det høres kanskje lett ut, men det er ikke det, spør du meg! Du skal komme deg ned uten å radbrekke reinsdyret under deg, haha! Så skal du få beina ned i posen etter å ha kjempet av deg støvlene… og så få soveposen godt ned på sidene…

…. før du topper det hele med en gjeterhund fra Australia! Ha ha! Jeg lurte veldig på hvor lenge Sorry kom til å slå seg til ro oppå der…! Linus lå i gapahuken sammen med Kristin, og der havna Sorry også før det hadde gått en halvtime, og takk for det. Jeg hater å sove med noe annet enn ei dyne eller sovepose på beina, og i går hadde jeg så rastløse bein at det var vanskelig, og eller umulig å ligge i ro. Det er heller ikke optimalt i ei hengekøye, haha!

Dette var utsikten min da jeg la meg! Enda godt jeg har pene bikkjer, haha! Linus gjorde sitt ytterste for at ingen skulle få sove, og bjeffet mye de første par timene. Han var så heldig at han fikk svar fra Kroksund, og kanskje så langt unna som fra Grøndokka også. Jeg hørte da noe annen bjeffing andre steder i fra.

Det jeg fryktet mest da jeg hadde fått lagt meg godt var at jeg måtte opp for å late vannet, og den tanken må man jo bare ikke tenke. Det hadde vel knapt gått en time før jeg kjente at det ikke nyttet å tro at jeg kunne la det være. Så, da fikk jeg trent på av og påstigning fra denne køya, og jeg kan rapportere om STORT forbedringspotensiale, haha! Det var ikke i nærheten av grasiøst, det kan jeg garantere! Prøv selv, sier jeg – uten å bruke armene! Og lykke til!! Ha ha!

Jeg lærte en annen ting i løpet av natten! Det var ikke spådd nedbør, og det kom det ikke heller. Men, det kommer allikevel ting ned fra trærne. Det røytet jo små isbiter og annet rusk og rask! Så ja, jeg må ta i bruk tarpen!

Jeg vet ikke akkurat når jeg sovna, men jeg tror ikke det var spesielt seint. Jeg våknet igjen og lå våken lenge ved midnatt. Neste gang jeg våknet var 0430. og da hørte jeg at det var liv i Kristin og bikkjene også! Da var jeg ikke spesielt varm, og det var ikke Kristin heller, så da ble vi enige om å pakke og komme oss hjem!

Vi var så kalde på hendene at vi ikke hadde sjanse til å få opp båtmannsknopene som holdt køya, så da kuttet vi av reimene med kniv! De var ikke noe å spare på uansett.

 

I følge min kjære, gamle Pajero var det minus 10 kalde i dag tidlig…. og det virket da på ingen måte som om det var usant. Det var veldig godt å komme hjem og krabbe under et pledd i godstolen!

Tusen takk igjen, Kristin! Du er uvurderlig, og vi gleder oss til å dra ut på nye eventyr med deg!

Over og ut fra meg!

 

Takk for varme bein, Shoeday!

Og takk for mette hunder, Lady & Landstryker’n!

 

#hektapåtur #netterinaturen #nattinaturen #liveterbestute #utno #primus #hengekøye #hundogfritid #nordiclife #fjelltid

 

 

Vassfaret – igjen! :-)

Jeg er heldig som har så mange gode venner som vil være med meg på tur! Denne gangen var det Lene som blei med til den vakre Skrukkefyllhaugen! Jeg har jo frekventert stedet som om det skulle vært mitt eget, ha ha! Det er jo bare en målestokk på hvor godt jeg liker meg der!

Det snødde, nær sagt, selvfølgelig på turen opp, Jeg hadde forsikret meg om at veien var brøyta, klok av erfaring! Eierne, Bjarne og Marit, var der på fredag og hadde måket for oss! Tusen takk for det!

Armene mine er som vanlig vonde på grunn av betennelser, og denne gangen hadde jeg med meg en nyervervet blodpropp i venstre arm. Legen min brukte ganske lang tid på å overbevise meg om at den ikke kommer til å flytte på seg. Hadde han vært i tvil kunne jeg ikke reist inn i ødemarka uten dekning på mobilen. Men, poenget er at jeg ikke egner meg spesielt bra til snømåking og andre aktiviteter som involverer en arm, eller to!

Fin gjeng å dra på tur med det her!

Som vanlig tilbragte vi tid ute i påvente av at stua skulle bli varm! Bikkjene blei veldig glade da de kom ut av bilen og så hvor vi var!

Det er helt fint å gå tur på Vassfarveien, men jeg gleder meg til vår og sommer og flere turmuligheter.

Jeg skal definitivt ned til dette vannet som har gitt stedet navnet i løpet av sommeren. Klart jeg må se dette fiskerike eldoradoet! I fare for å gjenta meg selv heter det Skrukkefylla fordi de i gamle dager laget skrukker, som er baljer laget av never. Det var ettersigende så lett å fylle disse skrukkene med fisk i dette vannet, at navnet faktisk ble Skrukkefylla, og dermed Skrukkefyllhaugen.

Her er gjengen på veien ved avkjøringa til Vassfarkoia, som faktisk brant ned på denne datoen i fjor. Jeg finner forsikringer fra DNT Ringerike om at den skal bygges opp igjen, men jeg finner ikke noe svar på om prosessen er i gang. Det er også et sted som vil være et turmål for meg!

Jeg hører snakk om snøfattig vinter, men jeg synes ikke det er tilfelle inne i Vassfaret! Nå vet jo ikke jeg noen ting om hvordan det pleier å være, så det er kanskje drøyt å mene noe om, haha! Her var det ihvertfall så mye snø at tennisballen til bikkjene blei borte. De leita og leita, men fant den altså ikke.

Hver gang jeg har vært på Skrukkefyllhaugen har jeg tatt bilder av bikkjene i dette hullet i låveveggen. For å skape en ny variasjon av dette temaet måtte jeg trå til selv denne gangen, haha! Og nei, klørne til Linus er ikke så lange som de ser ut som! Han krummer poten på et eller annet merkelig vis når han står på to bein! 🙂

Rett som det var stakk vi innom stua for å legge i ovnen. Lene beskriver seg selv som en frysepinne, og beviste i praksis at det stemmer, ha ha! Jeg vet ikke hvordan jeg har blitt så varmblodig, kanskje det er en heldig konsekvens av uteliggingen? Det gjør jo ikke akkurat noe det!

Lene så absolutt sjarmen denne plassen har! Hun vet også å sette pris på det enkle ved det, og den midlertidige mangelen av strøm, vann og dekning. Klart det gjør at man setter pris på luksusen vi velter oss i daglig. Det er jo ikke SÅ mange år siden folk levde på denne måten her i landet. Jeg var en gang et sted i Nordmarka sammen med noen barn i 10-12 års alderen. Da en av dem skulle på utedoen for første gang snudde han i døra og spurte hvor lysbryteren var….. Ha ha! Det hadde ikke skadet vår yngste generasjon og få smakt litt på gamledager noen timer, spør du meg! 🙂

Her er vi ute for å hente litt ved før vi skulle sette oss inne. Bikkjene var fornøyde etter å ha vært ute og løpt og baset i snøen lenge! Da kunne vi gå inn med god samvittighet!

Lene og Sorry koset seg, og Berthe fulgte med fra sin plass på veggen bak der! Jeg som akkurat har sett både Bates Motel OG The Haunting of Hill House på Netflix tør jo nesten ikke spøke om gjenferd, ha ha!

Vi ble sittende og skravle til rundt midnatt, det er seint for halvgamle damer!

Vi våknet til et strålende vær i dag! Etter en noe treg start på dagen kom vi oss avgårde klokka 12. Vi kjørte bortom Nevlingen for å snu, og samtidig vise Lene Vassfarveien til veis ende. Inne ved Nevlingen tilbragte jeg en natt i fjor, og jeg skal garantert tilbake dit til sommeren!

Tusen takk for at du ble med, Lene! Vi har det alltid så koselig sammen! Jeg gleder meg allerede til neste gang vi treffes!

Til Skrukkefyllhaugen og Vassfaropplevelser; takk for denne gang! I’ll be back!

Viktig med gode og mette hunder! Takk for maten, Lady & Landstryker’n!

Hva jeg hadde på beina, sier du?

 

 

#vassfaret #vassfaropplevelser #dnt #turistforeningen #utno #hektapåtur #liveterbestute #hundogfritid

Nok en natt på vakre Vikerfjell!

Igjen da, siden Elizabeth er så raus og låner bort hytta si, har jeg kunnet ta turen til Tosseviksetra! Denne gangen var det Unni og Vilje som ble med oss på tur!

Jeg hadde en tidlig time på sykehuset, og etter at jeg var ferdig der satte vi kursen mot Vikefjell. Etter en handlestopp på Hallingby var vi fremme på hytta ved 11 tiden.

Det var ikke folk på nabohyttene, så bikkjene fikk fly litt rundt på tunet. Vi var i ferd med å skulle ta noen bilder da absolutt alle i vårt følge fikk seg en STOR overraskelse! Det kom et hundespann forbi rett ved oss! Såvidt jeg kunne se var det 10 hunder i spannet ført av en hyggelig fyr som vinket og hilste. Bikkjene våre løp mot dem, men hadde heldigvis vett til å ikke blande seg inn i det der – DET skulle tatt seg ut, tenker jeg! Puh! 🙂

Vi selet på og gikk retning Tosseviksetra!

Jeg hadde på forhånd funnet ut av Tosseviksetras åpningstider, det er stas at de åpner servering i vinterferieukene, synes jeg!

I forkant av denne turen hadde jeg erklært HØYT og tydelig at jeg på INGEN måte skulle returnere til Vikerfjell i de to ukene ferien avvikles på Østlandet. Jeg var HELT sikker på at det kom til å kry av folk og dyr overalt. Selvfølgelig også så sikker at jeg sa til Unni at vi ikke engang trengte å HA med skiene! Og SOM jeg angret på det i går!!!! Det sto TO biler på parkeringen, og bortsett i en familie som akte i bakken var det INGEN å se. Noe så teit! Vel vel, gjort var gjort så da var det bare å gå på veien, som forøvrig er godt i gang med vårløsningen.

Det var ikke noe vits i å gå å være sur på vegne av egne, dumme avgjørelser.

Alle var like blide, og litt sultne utenfor Tosseviksetra, og det duftet deilig gjærbakst helt ut!

Og ja, den var AKKURAT like god som det ser ut til!

Det var Linus HELT enig i, og alle fikk selvfølgelig smake! 🙂

Vel tilbake på hytta fristet det å være mere ute! Det var 6 varmegrader, mener jeg å huske.

For en sjelden gangs skyld lot JEG meg avbilde! Det er jo også HELT utrolig at jeg nesten er fornøyd med bildet også! Takk, Unni!

Jeg prøver til stadighet å trigge frem litt kreativitet, men der stopper det seg fort, gitt!

Bikkjene skal VIRKELIG ha ros for å være tålmodige med meg! Ha ha! Men, var ikke dette litt søtt, da? 🙂

Vi tok en tur inn kl 15. Alle var fornøyde med tur og aktivitetsnivå. Unni og jeg spilte kort, og i går var det jeg som hadde vinnerlykke! Burde kanskje satset på en annen gren enn kortspill da, Lotto, eller noe som ihvertfall KAN gi avkastning, haha!

Et fargespill på himmelen fikk oss ut igjen for å se solnedgangen. Vi gikk opp på flata i hundeløypa for å få bedre utstikt.

Det var utrolige farger og mønstre i går!

Det eneste problemet vi hadde var at løypa ikke var så hard som vi trodde….

Det er jo selvfølgelig ikke lett å se hvor dypt det er, men – det er plass til HELE det ganske lange beinet mitt nedi der, haha! Denslags turning er ikke jeg myk nok til lenger, eller – har jeg noensinne vært det? HAHA!

Vi timet turen opp på flata utrolig bra, for akkurat da vi var ved hytta igjen kom det tidligere omtalte hundespannet i retur rett bak oss! Fyren med spannet var like blid og vinket, og denne gangen var vi ikke så paralyserte over synet, så vi fikk vinket tilbake! Bikkjene våre jekket seg opp igjen, men han passerte alle uten noen som helst problemer!

Resten av kvelden satt vi inne i denne fine hytta…

…jeg innrømmer lett at det er deilig å kunne kjøre til døra! Det er luksus!

Vel, vi skravlet og lo, og var i seng før midnatt! Det er vel akkurat passe for middelaldrende damer, vil jeg tro! 🙂

I dag hadde Unni noen annet på timeplanen, så vi ryddet oss ut tidlig, og var avgårde allerede 0930.

TUSEN hjertelig takk for lånet av hytta igjen, Elizabeth! Jeg har lært noen ord på engelsk som  heter : dont overstay your welcome. Hvis jeg skal klare å etterleve DET må du få igjen din nøkkelen din med en gang! 🙂

 

Takk for maten, Lady & Landstryker’n!

OG igjen Shoeday – takk for varme støvler det er godt å gå i!

#vikefjell #fjelltid #turistforeningen #hektapåtur #liveterbestute #utno #hyttetur #hundogfritid #netterinaturen #nordiclife #sunset #skylovers #sky

 

 

 

Endelig en natt ute igjen! Mange våkne timer ga rom for intens selvransakelse! :-)

Det har drøyet å få til årets natt nummer 5 ute. Det er flere årsaker til det. For det første er det jo vinter, ha ha! Jeg er virkelig ikke tøff nok til å grave meg ned i snøen og lage meg en seng av granbar, så det blir til at vi låner gapahuker. For det andre er jeg fremdeles ikke i form til å da ut alene. Det irriterer meg kraftig, så kraftig at jeg nok snart stikker ut alene allikevel, ha ha! Vi får nå se! Jeg nyter jo det faktum at Kristin stadig vekk er sporty nok til å bli med meg ut. Uten henne hadde ikke dette prosjektet overlevd vintermånedene, tror jeg. Måtte nok trykket på pauseknappen! Men, nå er det straks vår, og da blir det andre boller! 🙂

 

Vi har ikke vært på Veme siden den natten vi lå der i 19 kuldegrader i januar, så nå spurte jeg pent om vi kunne få være der igjen. Så klart, var svaret, og det er vi veldig takknemlige for, Anne og Lars!

Vi fikk ikke bare låne gapahuk, vi fikk låne med oss en Lapphund også! Det er alltid stas å ha med Sindy 🙂

Jeg har ingen efaring med primus, så jeg er ikke sikker på hvor lenge det er liv i beholderen min. Ikke har jeg holdt oversikt over hvor mange minutter jeg har brukt den heller…blir vel flinkere til slikt ettehvert.

Valget falt på sveler i går.

Svele med blåbærsyltetøy og en dæsj med krem… superdigg! Men, vi har ingen planer om å skeie ut SÅ mye på hve tur, altså!

Se så fint det er i denne luksusversjonen av en gapahuk! HELT fantastisk! Det dalte ned fuktighet fra trærne i skogen på grunn av mildværet, men vi satt tørt og godt innunder tett tak og bare koste oss!

Sindy var litt våt i pelsen, så hun lå til tørk under soveposen min, gryntet av velbehag, og rikket seg ikke av flekken! Hun lå der i flere timer, og jeg måtte løfte henne ned for at hun skulle lufte seg før natten 🙂

Etter de mektige svelene tok det litt tid før vi orket å lage kakao…

Men, etter fire minutter på full guffelure på Primus serverte jeg kakao…

…. med krem! Mmmm!! 😉 Farlig godt, og denne løsningen skal heller ikke etableres som en vane!

Linus, som er så prippen, ble faktisk møkkete! Ser ikke ut som han selv skjønner hvordan det kan ha skjedd! Men, han er nå søt uansett, vil jeg hardnakket påstå! 🙂

Sorry krabbet inn under posen sammen med Sindy….

….de er bra søte de to der også!

Grunnet en misforståelse hadde vi bare med en halv sekk med ved i går. Men, Anne gjorde det veldig enkelt for oss og lot oss få kjøpe litt av veden som ligger i gapahuken. Takk igjen for det! Det hadde blitt stusselig å ikke ha nok ved!

Jeg har i løpet av uka hørt et eller annet sted at det i helgen skulle bli opp i mot 15 varmegrader…. og da forter jeg meg å ha på meg mindre, haha! Jeg syntes ihvertfall ikke at det var nødvendig å ha ull under, under! Og det kan jeg skrive under på at jeg hadde rett i, faktisk! Det er bare å sitte nær nok bålet, det! Hihi!

Et bilde av bålet er vel obligatorisk! 🙂

Kristin kom rett fra tre nattevakter på rappen, og lite søvn etter den siste. Jeg hadde ikke noe imot å stikke beina ned i soveposen kl 20, så da ble det nok en tidlig kveld på oss.

Allerede torsdag kveld innså jeg at jeg kom til å sovne seint på fredag… Jeg har slitt med søvnproblemer i mange år nå, så nå kan jeg mønsteret.

Her har familien Glum inntatt horisontalen! Haugen med røde prikker bak meg er Sindy under et fleeceteppe! 🙂

Vel, klokka ble omsider 21…. den ble 22… og 23…. og ikke plutselig, men klokka passerte midnatt, og 0100… og så; 0134 var siste gang jeg så på klokka før jeg sovnet. Etter fem og en halv time uten spesielt mange impulser utenfra blir man veldig tilstede i tankene sine! Denne kommende setningen har jeg nå skrevet 5 ganger, kanskje jeg lykkes nå?

Jeg er ikke sprøyte gal, men velger allikevel å filtrere enden av tankerekkene, haha! Jeg er selvmedlidende og synes innimellom at livet behandler meg urettferdig. Jeg har mistet vesentlige ting her i livet som på ingen måte er mulig å erstatte. For å gjøre historien veldig kort vil jeg konkludere med at dette prosjektet med netter i naturen er veldig bra for meg, og jeg gleder meg til den kommende sesongen ute! Jeg klarer ikke å lage den historien kortere enn som så! 🙂

Det var 0 grader i går kveld – HELT perfekt, spør du meg! Da jeg først sovnet sov jeg godt, Det ble liv i leiren rett før 0700, og da hadde jeg infernalsk vondt i ryggen. Så vondt at søster Welo måtte pakke liggeunderlaget og soveposen min. Tatt i betraktning hvor sta jeg er burde det være en brukbar målestokk. Det eneste rette for meg resten av dagen må være å sette seg i godstolen med beina høyt og se på sendinger fra VM på fjernsynet! Ja, nå føler jeg meg akkurat så gammel! 🙂

Takk for turen, Kristin! Du er et unikum!!

Takk for maten til hundene, Lady & Landstrykern!

Som alltid var jeg varm på beina! Takk for det, Shoeday!

#netterinaturen #nattinaturen #liveterbestute #hektapåtur #nordiclife #ajungilak #mammut #polecat #gapahuk #bål #ved #Dogadventures #animalexplorers #adventuredognation #hikingdogsofinsta #lapphund #australiansheperd

Skjelettet er intakt etter ny tur til Vikerfjell! :-)

Jeg var så fornøyd med turen til Vikefjell i forrige uke, og mye vil som kjent ha mer! Og, siden Elizabeth er så raus at hun lånte oss hytta kunne Kristin og jeg reise opp i går! Jeg sier det igjen; tuuuuuusen takk for lånet, Elizabeth!

Bikkjene ble yre av glede da de fant ut at vi var tilbake på den hytta. Der har de det så fritt og fint, og koser seg nok like mye som meg! Vi var nedom hytta for å fyre opp i ovnen før vi kjørte tilbake til Tosseviksetra for å starte skituren der.

Vi fikk låne med oss Sindy på tur igjen, og selv om hun ikke har den samme farten som gutta koste hun seg i sitt tempo! 🙂

Det kan ikke ha vært lenge siden løypene var kjørt og eller preppa? Man prepper vel både ski og løyper….hm! Da veit ikke jeg hva forskjellen på å preppe og å kjøre ei løype er, ha ha! Det jeg med sikkerhet kan si, er at skiene mine absolutt ikke var preppa – det nærmeste jeg kommer er parafinbehandlingen de fikk i forrige uke…. I går hadde vi god glid, men ikke noe feste!

Grunnen til at jeg skriver at skjelettet er intakt er fordi jeg sendte rundt en video på Snapchat som viste gutta i full fart nedover bakker med meg på slep. At det gikk bra handlet om ørsmå marginer, ha ha! Jeg sa et eller annet underveis i videoen om at jeg er for gammel til slikt,  og det skal jeg vurdere å ta til etterretning! 🙂

Er det ei som ikke er benskjør så er det denna her…

… full gass! Jeg var hensynsfull nok til å sende henne avgårde med gutta på flatmark til svak helling oppover, ikke i nedoverbakke! Jeg er tidvis skikkelig grei! Ha ha!

Da vi kom til enden av Andefrutjern valgte vi å snu. Jeg trodde løypene skulle være så hardpakket i går at jeg ikke tok på potesokker. Det var en tabbe, rett og slett. Det, i tillegg til armene mine som virkelig ikke egner seg til stavbruk, gjorde avgjørelsen om å snu enkel!

Vi møtte noen skigåere som kom fra Vikersetra. Så fort jeg ser folk tar jeg bikkjene inntil meg og får de til å sitte der til vedkommende har passert.  Jeg får med meg mye av det som skrives om hunder i løypene, og det er det veldig mange delte meninger om. Jeg ser ingen grunn til å ikke ta med meg bikkjene i løyper som dette på fjellet på en ukedag.  Jeg gjør alt jeg kan for at hundene ikke skal være til bryderi på noen som helst måte.

Det var ikke nok at jeg hadde med meg EN hund i går, og ikke to, men TRE stykker! Jeg ville jo aldri i verden møtt opp på parkeringen på Ringkollen med det kobbelet der! Jeg tenker at hvis man bruke litt skjønn og handler med omhu går det nok bra, og i går møtte vi heldigvis bare hyggelige folk! Da er det jo så trivelig å være ute! 🙂

På returen vurderte vi å stikke ned til Fanteputten, men fordi vi ikke visste hvor bratt det var og om det gikk an å gå som en runde tilbake til Tosseviksetra holdt vi oss på den veien vi kom.  Er det noen som vet det? Om det går an å gå som en runde?

Vi møtte et troll også, faktisk! Jeg la ikke merke til det i forrige uke, så det må ha ankommet i løpet av de siste dagene! Sånn som det blåste der oppe i dag forsvinner nok den hatten, tenker jeg!  🙂

Linus og “tanta” hans har en spesiell greie seg i mellom, så de gikk sammen en stund!

Det er jo ikke påske riktig enda, men Kvikklunsj hører jo med på en skitur på fjellet! Det hører med til historien at den bare ble med for bildets skyld, den er ikke fortært, faktisk! 🙂

Vel tilbake på hytta kjørte vi i gang kakaoproduksjon!

For å være ute så lenge som mulig kokte vi vann på primusen.

 

Nå mangler jeg vel bare en appelsin for å gjøre turutrustningen perfekt? Ha ha! Det får vente til påske!

Da vi kom inn gikk vi rett i gang med kortspillet vårt! Jeg beskriver det i entall fordi vi ikke husker flere, så vi må spille det vi kan, ha ha! Det er allright det, altså!

På hytta ligger det en Geni-spørrebok fra begynnelsen av 90-tallet. Vi kan vel konkludere med at vi har bedre korttidsminne, tror jeg… det var vanskelig å huske ting 30 år tilbake i tid. Men, jeg klarte alle spørsmålene i kategorien for “de yngste”!! Jeg må ha fulgt med litt på barneskolen, altså! Relativt betryggende…. 🙂

Da søster Welo dukket opp med denne spredde skepsisen seg i hytta… vanskelig å se på bildet, men det er altså Pattesalve!! Ikke nok med det, den er til veteinærbruk!! Dette er faktisk et stalltips til alle dere der ute som jobber i helse og omsorg! Vedder på at dere har tørre hender? Løsningen er altså Pattesalve! Fåes angivelig på Felleskjøpet, Europris og i helsekostbutikker, og ikke overraskende er den billigst hos den andre jeg nevnte! Så Pattesalve er ikke skummelt allikevel! Ha ha!

Vel, kvelden utartet seg ikke slik jeg håpet som Manchester United-fan! Så, etter 0-2 scoringen kunne jeg gå og legge meg! Vi avtalte å stå opp tidig for å rekke en skitur før vi måtte hjemover,

Vi våknet til en praktfull soloppgang…

… men herre min HATT som det blåste!! Det var 3 varmegrader, men vinden gikk gjennom marg og bein! Der forsvant lysten på både Kvikklunsj og appelsin som dugg for solen, gitt!

Det ble ingen skitur, men en liten spasertur med hundene etter å ha gjort i stand hytta etter oss!

Tosseviksetra – I’ll be back!!!

Takk for turen, Kristin! Takk for lånet av hytta, Elizabeth!

Takk til Lady & Landstryker’n for mat til hundene!

Og takk til Shoeday for Polecat-støvlene!

#liveterbestute #hektapåtur #visitvikefjell #primus #kvikklunsj #ski #skiforeningen #dnt #fischer #nortrip #nordiclife #norgefoto #ringbladfoto

En fantastisk tur til Vikerfjell!

 

Gutta og jeg var så heldige å bli invitert med til Elizabeth sin hytte ved Tosseviksetra på Vikerfjell! Vi har vært der tidligere også, vi – og har kosa oss masse hver gang.

YR hadde lovet meg knallvær fra kl 12 – vel, da snødde det enda, og det så ikke ut til å gi seg med det første heller.  Før vi kunne gå ut på tur måtte vi få i gang noe varme, og måke vei bort til brønnen. Eller, “vi” er vel en gedigen overdrivelse….

Det var hytteeieren som måtte måke vei bort til brønnen. Armene mine er at for vonde til at jeg kunne bidra på den fronten., dessverre. Men, jeg gikk nå inn og putta litt ved i ovnene innimellom!

Vi kom oss etterhvert avgårde på skitur! Målet var et besøk på hytta til Hval der vår gode venn Andreas var med sin kjæreste, Nina. Det viste seg dessverre at det ikke var kjørt løyper , så vi vasset avgårde i ganske mye snø, faktisk! Det blei bedre da vi begynte på løypa nordover bak Tosseviksetra, retning så i lende…

Der hadde det gått folk foran oss innover, og ikke var det fult så mye snø der heller. Vi hadde fremdeles et problem, vi som ikke har moderne felleski som man ikke behøver å smøre. Vi smurte heller ikke, ha ha! Men, herre min hatt som det kladdet seg under skia våre! Vi sto og staket i nedoverbakke for å komme oss fremover,

Gutta fikk potesokker på, og godt var det – ellers hadde det kladdet seg for dem også! Elizabeth var haren vår, men hun fikk også prøve å gå med hundene. Det var ikke lett å være trekkhund med så dårlig gli på skia. men de jobbet iherdig på!

Her er haren i utmerket posisjon, haha!

Det snødde fremdeles. YR hadde jekket ned lovnadene, men jeg hadde fremdeles trua på å få tatt noen fine bilder!

Andreas og Nina skulle gå oss i møte fra hytta, og den første vi møtte var Nina.  Vi kladdet oss videre, og plutselig kjente jeg meg igjen!

Dette Andefrutjernet har jeg vært ved en gang tidligere. Den gangen var det sensommer eller tidlig høst,  og jeg var på jakt etter multene med nettopp Elizabeth, og moren hennes, Jorid!  Det aller beste med å komme dit denne gangen var at hytta til Hval ligger like ved, og vi møtte Andreas ved tjernet.

Vi hadde kommet oss helskinnet en vei, uten knall og fall. Men, ved hytta ramlet Elizabeth ut i snøen, Kan det ha vært sånn at hun fikk litt hjelp, Andreas? Ha ha!

Vel, hun lå nå der så lang hun var, og hun er ganske lang, altså! Ikke kom hun seg opp heller, og de to gode naboene fra Neslandet skulle klare brasene sammen…

Elizabeth lo så tårene trillet, men etter mye om og men kom hun seg på beina igjen med hjelp fra Andreas! Pompel og Pilt, de to der altså! 🙂

For første gang i mitt liv hadde jeg med øl på skitur! Det var delvis en gave til verten, og delvis en belønning til meg selv – som om det er det beste jeg veit, haha! Ikke så godt, men litt moro! Vi satt og skravlet en stund, og underveis renset Elizabeth skiene våre med parafin. faktisk! Det er nok et triks som er godt beskrevet i jungelordboka, haha!

Jeg var jo fremdeles opptatt av å få tatt disse bildene mine, så da måtte gjengen ut å på ski igjen!

Her er den fine hytta til Hval! Eller, Hvalhall som den er navngitt med skilt på veggen! Jeg er helt sikker på at det sitter mange og lange gode historier i veggene der inne! Jeg liker disse Hval’ene – det er snille og rause folk! Andreas og jeg har kjent hverandre siden barneskolen, og vi gikk i samme klasse på ungdomsskolen. Han har altså en hukommelse som er helt enorm, og forteller historier fra skoledagene med engasjement og humor! Alltid like trivelig å treffe deg, Andreas. og det var hyggelig å hilse på kjæresten din!

Her er gjengen samlet! Nina og Andreas fulgte oss et stykke på turen tilbake. Og  skiene?? De var jo MYE bedre! Feste er ikke så nøye, men vi hadde gli! Det var gøy!

Ikke nok med det, men jeg fikk lyset jeg ønsket meg!!

Jeg hadde litt dårlig fremdrift, for når man er bundet til to hunder som bare vil videre, du vil ikke miste vottene, og ihvertfall ikke mobilen – da blir det litt  styr! Og det holder jo aldri å ta bare et bilde, må vite!

Vi sa hadet til Nina og Andreas, og gikk videre retning Tosseviksetra og inn i blåtimen! Jeg hadde sluttet å sutre fordi ikke skia var som de skulle, og fordi vi aldri kom frem, haha! Vi hadde jo en fremdrift uten sidestykke! Parafin er veldig bra, altså!

Jeg har velsignet våre fire årstider ved en tidligere anledning, men jeg gjør det gjerne igjen! Jeg er glad i dem alle, jeg! I går nøt jeg denne vakre vinterdagen til fulle! Visuelt, altså – ikke kladder under skia osv, haha!

Fjellet bak vottene er Høgfjell.  Der oppe har jeg vært mange ganger, men jeg tror nok ikke jeg kommer opp på toppen der med ski på beina igjen.  DET har jeg blitt for gammel til, altså! Vi satt jo utfor der, og det er ikke veldig mange år siden heller…. men, nei – nå har lært å sette pris på flater, nå! 🙂

Turen tilbake til Elizabeth sin hytte gikk som en lek! Jeg var litt usikker da hun plutselig skulle over et scooterspor og videre offpist ned en bakke. Er det noe jeg så til de grader har vokst fra er det alt som har med  offpist å gjøre! Men, ned måtte jeg jo! Jeg slapp bikkjene og satte utfor, og merkelig nok gikk det også bra!

Vi kom oss helt tilbake i slutten av blåtimen.  Alle var fornøyde, like hele og klare for å slappe av resten av kvelden i god varme fra ovnen.

Selv om jeg tilbringer netter ute og koser meg med bål har jeg vett til å verdsette varmen fra en ovn inne også, altså! Jeg har ikke blitt HELT rar – enda! Ha ha!

Vi ble sittende å skravle til langt på natt, så dagen i dag hadde ikke oss med på laget før litt utpå formiddagen!

TUSEN hjertelig takk for gjestfriheten og hyggelig selskap, Elizabeth! Vi blir gjerne med igjen en annen gang!

Disse midlertidige trekkhundene restituerte med mat fra Lady & Landstryker’n . takk for maten!

Og jeg var som alltid god og varm på beina med Polecatstøvlene mine! Takk til Shoeday!

#ski #skiforeningen #liveterbestute #hektapåtur #nordiclife #vikerfjell #fischer #nonstopdogwear #ruffwear #selbuvotter #foto #samsunggulf #australiansheperd #hundogfritid

Utenatt for VELDIG spesielt interesserte!

Vi innviet februar med å tilbringe en natt ute igjen, Kristin og jeg!

Vi alternerer nå mellom gapahuker som ligger tett ved bilvei, og i går falt valget på Tverrsjøstallen på Jevnaker igjen!  

Vi kom oss tidlig avgårde, men en fredag ettermiddag blir man jo stående i kø en stund når man starter på Vik. Vi var fremme ved Tverrsjøen 1530. Vi konstaterte at løypene ikke var kjørt opp, og det sto ingen biler på parkeringen heller. Det fine med det er at det betyr full frihet for hundene!

Vi hadde med en sekk med ved, og fikk kjapt fart på bålet, tross blesten. Det blåste surt, og det snødde definitivt ikke nedover, men bortover 🙂

Alltid digg med bål, men denne gangen var vindretningen ikke på lag med oss. Snøen, OG røyken blåste rett inn til oss i gapahuken! DET er jo ikke nok til å sende oss hjem, må vite! 🙂

Etter å ha fått fyr på bålet begynte jeg å kokkelere! Det er forøvrig en ordsammensetning jeg kanskje aldri tidligere har brukt – at JEG skal kokkelere, ha ha! Men, å være utstyrt med Primus, kjeler og stekepanner gir oss en ny dimensjon! Tror det er en stund til vi kommer til å svi grillpølser på bålet, igjen!

Vel, fastlegen min kaller meg doktor Google fordi jeg er så innmari flink til å finne differensialdiagnoser og kartlegge eventuelle konsekvenser nettopp med hjelp av Google, ha ha! Denne gangen brukte jeg søkemotoren på noe mer konstruktivt, og bestemte meg for å servere Quesadilla. faktisk! Det høres kanskje avansert ut, men det er det jo selvfølgelig ikke når jeg går i gang med det!

Jeg kjøpte mini-tortillas, pizzasaus, løk, mais, mozzarella og pepperonipølse. Her kan man jo velge ingredienser helt etter smak, for eksempel kan man bruke kjøttdeig med tacokrydder. Kunsten med Primus er å få stekt det på lavest mulig varme, uten å svi tortillaen. Der bommet vi litt på første forsøk, men på andre ser det jo innbydende ut!

Med litt salat og tortillachips ved siden av kunne sikkert noen som er flinke til å dandere fått dette til å se innbydende ut, ha ha! Det var faktisk kjempegodt!

Etter maten gikk vi tur!

Sindy ville ikke bli tatt bilde av, så da fikk hun slippe det!

Det kom faktisk to skiløpere over isen når vi spiste. Derfor gikk vi motsatt vei så hundene fremdeles kunne være løse.  Bildet er tatt 1700,  så nå er det jo lyst ganske lenge!

Etter turen kokte vi vann for å lage kakao!

Vi var kalde, begge to! Veldig sur den vinden, altså!

Det å kunne holde i den varme koppen en stund var minst like godt som å drikke kakaoen! 🙂

Blåtimen kom, og blåtimen gikk! Det var særdeles uaktuelt å få oppleve solnedgang eller stjernehimmel på denne utflukten, så vi måtte nyte det vi hadde! 🙂

Det vi ikke klarte å holde ut med lenger var dette bålet. Etter å ha inhalert røyken fra det i noen timer orket vi ikke mer, og slukket det, faktisk! DA er det irriterende røyk,altså!

Vi hadde ikke mye varme å nyte fra dette bålet, egentlig, men vi mistet jo lyset fra det, og da ble det enda kaldere, syntes vi! Så, allerede 1830 reide vi opp sengene!

Bikkjene delte reinsdyrskinn og et annet teppe jeg hadde med til dem. Det var jo ikke mer enn 2 kuldegrader i går kveld, så de hadde det fint!

Jeg ville ikke ha bikkjene løse over natten så nære en vei. og disse skiløypene. Det kom faktisk flere gående utover kvelden.  Men, at jeg måtte ha dem i bånd så vel omtrent sånn ut :

Ha ha! Jeg måtte ha beltet helt oppunder armene for å komme nedi denne Hagløfsposen som ikke har glidelås. og for å få den høyt nok opp var det eneste alternativ, haha!

Ingen av oss fikk varmen med det første. Jeg trodde jeg hadde lue i sekken, det hadde jeg altså ikke. Men, jeg hadde Aklimagenseren med balaclava, og det reddet meg. Det kom noen vindkast med snø som traff meg midt i trynet, da kjenner man jo at man lever! 🙂

Etterhvert sovnet vi. Kristin kom fra fire nattevakter så hun sovnet ganske fort. Jeg tror, eller – jeg vet jo nå – at jeg ikke kjenner NOEN andre som ser sporty nok til å ble med meg ut under slike forhold! Jeg er SÅ imponert, altså! Hvis jeg tar feil og det er noen som har lyst til å være med så er det BARE å si ifra – jeg er klar! 🙂

Jeg våknet 0030, da hadde bikkjene som lå tett inntil meg fått tak i HELE Ajungilakposen og koste seg SÅ i og på den! Jeg hadde jo ikke hjerte til å ta den fra dem., det kunne jo hende de var kalde! Det betydde at jeg bare hadde denne tresesongsposen igjen, og det var ikke noe for mye! Bikkjene lå jo inntil meg, så jeg hadde litt varme fra dem i fronten.

Jeg sovnet igjen, men var mye våken innimellom. Jeg hadde så vondt i ryggen også, at det var vanskelig å finne en stilling å ligge godt i. Da klokka hadde passert 0400 orket jeg ikke mer! Kristin lot seg overtale til å bli med hjem uten problemer 🙂

Det kom en del snø i natt, og det snødde fremdeles i dag tidlig. Webastoen sørget for at vi hadde varm kupe da vi var ferdige med å pakke oss inn og fjerne snø fra bilen,

Og plutselig befant jeg meg på en nedsnødd vei igjen, gitt! Etter den hasardiøse turen inn i Vassfaret på mandag lovet jeg meg selv å ikke finne på slike idiotiske påfunn igjen med det første….. det holdt altså i 5 dager!!

Nå er det store spørsmålet; når, og hva roter jeg meg inn i neste gang, mon tro??

#hektapåtur #livetebestute #ajungilak #hagløfs #webasto #gapahuk #nattinaturen #netterinaturen #primus #hundogfritid #polecat #nrknatur #nordiclife #nordmarka #ladyoglandstrykern #shoeday

Bikkjene har satt en solid vinterpels  takket være riktig for fra Lady & Landstrykern – takk for maten!

Alltid varm på beina med Polecatstøvlene på ! Takk til Shoeday!

Fra kronidiotisk til fantastisk i Vassfaret!

Det har vært stille fra meg en stund. Jeg har måttet ha fokus på leger og sykehusavtaler, og er fremdeles ikke i form til å legge ut på tur alene. Fordelen med det er at jeg alltid har selskap, selvfølgelig! 🙂 Denne gangen var det Hilde som var så sporty at hun tok turen fra Hamar for å bli med inn til Skrukkefyllhaugen som jeg alltid skryter hemningsløst av, som seg hør og bør!

Hun spurte før hun reiste fra Hamar om veien inn ble brøyta, og fikk et jaaaaaaa, så klart, fra meg! Vel, vi møttes på Nes. Hun hadde kjørt en bakvei fra Gjøvik om Dokka som ikke fristet til gjentagelse, ihvertfall ikke på dette føret.  Vi la i vei, og plukket opp nøkkelen på avtalt sted. Da vi kom til bakken opp i mot bommen på Vassfarvegen åpenbarte det seg det faktum at det faktisk ikke var brøyta, tross mine høylydte forsikringer om sådan! Ja ja, tenkte jeg – det går sikkert fint… jeg har jo tross alt en Pajero! Jeg var på ingen måte sikker på om bilen til Hilde bak meg trakk på alle fire hjula, ikke stoppet jeg og spurte heller, ha ha! Hun fulgte så lett etter i sporene mine at jeg bare fortsatte innover. Jeg hadde ikke kjørt langt da jeg fikk min første whiteout. Farten var selvfølgelig ikke høy så stoppet fikk jeg jo. Jeg måtte redusere farten betraktelig, og gravde meg frem i 15-20 km/t.  Det begynte å kladde seg til da all snøen jeg virvlet opp dekket vinduet hele tiden, og vifta fikk dårligere og dårligere effekt. Vindusviskerne gikk for fulle mugger og iset såklart konstant.

Slik utartet ferden seg….. ! Vi hadde ikke så mange andre alternativer enn å fortsette å grave oss innover. Vi hadde for lengst passert grensa for dekning på mobilene, det var ingen steder å snu, og det var ikke et alternativ å begynne å rygge ut igjen med null sikt.  Jeg hadde konturene etter et bilspor å navigere etter, men de tok slutt da vi kom til Aurlandsfjorden. Like etter var jeg godt nedi ei grøft en tur…. kom meg heldigvis opp igjen uten problemer, Like etter sluttet rett og slett vindusviskerne mine å virke, og det er et STORT problem i den settingen. Mitt eneste alternativ var å kjøre med tomskallen ut av vinduet, og navigere etter det jeg så av brøytekantene fra forrige snøfall… og igjen er konturer et riktig ordvalg. Herre min HATT så letta jeg var da vi endelig kom frem til Skrukkefyllhaugen! Det var jo på ingen måte sånn at problemene våre var løst. Hvis ingen kom og brøytet ville vi stått ovenfor det samme helvete på tur ut igjen i dag….. Hilde var HELT sikker på at ingen kom til å brøyte, og jeg var sikker på at det ville vi bli brøyta, Jeg orket rett og slett ikke tanken på å returnere på samme vis, ha ha! Selvom det var deilig å komme frem, får man ikke slappet av og kost seg som vanlig, så lenge man er usikker på hvor store problemer man har i møte dagen etter.

Vi forta oss å få fyr i ovnen og bar bagasje.  Jeg visste at det hadde vært folk der dagen før og måket. Det var sikkert Bjarne og Marit som eier stedet; tusen takk for det!  Men, igjen da –  det hadde snødd så mye over natten at vi vasset i snø godt over kantene på mine fantastiske Polecatstøvler!

Det var en blid og fornøyd gjeng som poserte på låven! Bikkjene mine og Sindy veit jo hvor stas det er å være hund på Skrukkefyllhaugen. Huskyfrøkna fra Hamar koste seg også, så det ut til. Hun ble bundet i langline og fikk  utfoldet seg tilstrekkelig,

Skrukkefyllhaugen kledd i vinterdrakt er vakkert!  Jeg er veldig fornøyd med å bo i et land med fire årstider, og synes hver og en har sin sjarm. Jeg er HELT sikker på at når jeg legger meg ute igjen når myggen og knotten begynner å surre, ja da kommer jeg til å savne utenetter i kuldegrader!

Vel. vi måtte gjennom den sedvanlige fotograferingen av hunder i hullet i veggen på låven!

På denne turen er Sindy den soleklare vinneren! Har du sett noe så vakkert som dette ansiket, da?

Vi gikk en tur på veien, og alle bikkjene virket fornøyde da vi trakk inn. Vi hadde booket Fjøset i tillegg til stua, men vi var litt forsynte av prosjekter etter ferden inn, så vi valgte å la være å fyre opp to steder, og blei enige om å dele stua. Det var ikke noe problem heller siden alle hundene gikk så godt overens.

Det tok ikke lang tid før vi var i gang med terningspillet Titusen, Jeg har aldri spilt det før, men det var en artig forandring fra kortspill.

Sorry tok ansvar for å temperere rødvinen til Hilde, mens mine ølbokser sto ute på trappa. Et klokt hode foreslo at jeg skulle ta dem inn før de frosset helt. Neeeeeeeida, svarte jeg – og fikk NESTEN helt rett i at det var unødvendig, haha!

Klokka 19 hørte jeg en lyd, og jommen kom ikke traktoren for å brøyte! Vi hadde, i mangel av andre muligheter, parkert nesten midt i veien, så jeg duret ut. Ut av traktoren kom det ikke bare en, men tre stykker! Et par, med en liten hund som fikk komme ut å leke litt med våre hunder. I desperasjon spurte jeg om de visste noe om defekte vindusviskere, og de var så snille og greie at de før jeg visste ordet av det hadde åpnet panseret og funnet sikringsboksen! De fant dessverre ikke feilen, men de fikk mange hjertelige takk for forsøket . Han var sindig og traust denne karen, og sa tørt at han nok ikke hadde forventet folk innover der i dag, nei! Han kunne også fortelle at det hadde kommet 42 cm siden sist han hadde brøyta!  Men, det stoppet jo ikke oss, haha!

Vel inne i varmen igjen var det lettere å slappe av, da vi visste at ferden ut igjen ville gå bra!  Det var på tide med litt mat, og som vanlig gikk det i pølser, lomper og løk – og øl, ull og potetgull! Det enkle er så til de grader det beste, spør du meg!

Helt siden jeg var russ….. det er forøvrig 30 år siden i år, skrekk og gru, men poenget var at jeg som russ styrtet en vinflaske for å få kork i dusken på lua! Etter det har jeg avskydd rødvin.  I går gjorde jeg et tappert forsøk og tok i mot oppfordringen om å smake – gjentatte ganger, Og jeg kan, fremdeles ikke, på NOEN som helst slags måte skjønne hva som er godt med det! Det må da være en fordel, tenker jeg, ha ha!

Vi ble sittende å skravle og spille til midnatt! Da var det duket for en siste tur  ut i den vakre vinternatten med hundene! Det var bitende kaldt,  men stjerneklart og ubeskrivelig flott!

Etter en god natts søvn sto jeg opp kl 0830. Det var luksus, for Hilde er mer morgenfugl enn meg, så hun hadde vært oppe et par timer allerede, så hytta var varm og god!

Som ung hadde jeg huskyer, og drev med hundekjøring. Jeg fikk min første husky da jeg var 11 år gammel, og hadde i en alder av 14 grini meg til tre til! Jeg avanserte fra snørekjøring til firespann med nomeslede. Kort oppsummert hadde jeg huskyer til jeg var 25 år, men valgte da andre raser. Med denne fine huskyen til Hilde, Kaisa, med på tur hadde jeg en visjon om å sveve avgårde med henne i front av et trespann med mine to gutter bak! Jeg hadde faktisk troen på det helt til vi begynte å koble sammen dette “spannet”, haha! Gutta mine har jo aldri vært koblet på den måten, de har bare hatt frihet i vifteform.  Vel, vi kom oss avgårde og skøyt fart. Da gikk det så fort at jeg ikke turte å ta de bildene jeg hadde sett for meg, og ihvertfall ikke filme!, haha!  Gutta prøvde å bytte side, og skjønte ikke noe av koblingen, så jeg måtte gjøre mitt ytterste for å få stoppet denne trekkhunden med vedheng!

DETTE er det jeg klarte å få dokumentert fra det prosjektet, haha!! Gutta løp tilbake, Sindy, som ikke var med i oppsettet i utgangspunktet endte hos meg… men,  det overordnede målet lyktes jeg med; det var å fortsatt ha polarhunden i kobbel hele veien! Så, jeg skal gi deg “sveve avgårde” med et trespann, jeg – haha!! 🙂

Det var 20 kuldegrader i dag tidlig!  Da er det godt å ha ullvotter strikket av bestemorhender!

Vi ryddet og pakket oss ut fra Skrukkfyllhaugen for denne gang! Jeg måtte komme meg avgårde til verksted med bilen for  å få vindusviskerne tilbake i drift, det er jo en smule hasardiøst å kjøre uten. Hadde flaks med været i dag da, det var jo strålende sol og tørt på veiene!

Turen ut fra Vassfaret var helt vidunderlig vakker! DET var winterwonderland,det!

Jeg kjørte rett til Mekonomen på Helgelandsmoen.  Det eneste jeg måtte vente på var at mekanikerne spiste opp lunsjen sin, så hentet de bilen min inn med en gang! Jeg fikk den tilbake etter et kvarter. Da var feilen fikset, og jeg slapp å betale en eneste krone! Det er service det, www.mekonomen.no !! Det fortjener de litt reklame for, og jeg er selvfølgelig lettet over at det var så enkelt å fikse!

Konklusjonen etter nok et opphold på Skrukkefyllhaugen er at jeg garantert kommer til å returnere – og det så fort jeg får med meg noen igjen! Jeg er HELT sikker på at det hadde vært brøyta hvis man kunne forutsett at det skulle snø SÅ mye, Det kom mye mer enn det jeg selv så av spådommer på YR før jeg reiste opp.

Så; tusen takk for denne gang, Skrukkefyllhaugen!

Trøtte, mette og fornøyde hunder ligger i sofaen og dørmmer! Takk for maten, Lady og Landstrykern!

Og Shoeday, dere får besøk på Hamar! Hilde vil også ha Polecatstøvler!