Endelig ble det en natt ute igjen! Faktisk 2 måneder siden sist. Flere grunner til det. For det første har det vært mye ustabilt vær. For det andre har jeg vært mere opptatt av å komme meg ut på turer på dagtid. Men, nå – med Kristin med på laget pakket vi sekkene og var klare for tur! Det er over et halvt år siden Kristin har vært med ut på overnatting. Det et det en veldig god grunn til. Hun har vært gjennom en runde med kreft. Skal si hun skremte meg med det. Liker veldig dårlig at hun som jeg verdsetter så høyt måtte gjennom det. Heldigvis gikk det bra, og det er jeg veldig glad for!
Vel, målet for gårsdagens tur ble Fagerlinatten på Norefjell. Har vært oppå der to ganger tidligere, men for mange år siden. Den ene gangen lå vi faktisk over der oppe i telt, Hege og jeg. Det er så lenge siden at det var leonbergere jeg hadde med da. Vi teltet ikke oppe på selve natten, men på et lunere sted mellom Fagerlinatten og Rundenatten. Det var sikkert lurt, og det hadde sikkert være like lurt i natt, haha! Men, nei – jeg skulle ligge på toppen, må vite!
Vi parkerte ved Gulsviksetrene 1520. Allerede da jeg hektet sekken på ryggen kjente jeg at det kom til å bli et problem. Men, vi gikk avgårde med freidig mot. Det gikk bra veldig lenge, helt til vi møtte på de bratteste bakkene opp mot toppen. Der måtte jeg rett og slett ta telling et par ganger.
Det ser kanskje ikke så bratt ut, men jeg var nede på alle fire mer enn en gang!
Etter en time og femti minutter var vi endelig oppe! Det regnet litt, blåste stikker og strå….og det var vel i beste fall 10 grader.
Stilte opp på et bilde før jakka kom på…
Blid gjeng, da!
Apropos denne jakken! Det var det smarteste jeg gjorde i hele går og pakke den ned i sekken! Det er ikke ei dunjakke, men den gjorde allikevel nytten i vinden.
Ingen av oss hadde med noe mat. Det er nok fordi ingen av oss var interessert i å bære noe mer enn vi absolutt var nødt til. Min tyngste bør var vann til bikkjene. Tenkte de gamle gutta mine skulle slippe å ha på kløv. Kanskje tullete, men det gikk jo bare utover meg som hadde vannet i sekken!
Det var ikke så mye annet å ta seg til der oppe enn å ta noen bilder….
….og mine fotomodeller stilte som alltid velvillig opp!
Og jeg stilte opp, med mere tålmodigheten etter å ha fått på meg den omtalte jakka!
Kristin ble kald av å være fotografen vår, så hun ville krabbe ned i posen sin! Da var klokken 18, haha! Det var jo ikke sånn at jeg var veldig uenig i det….det var virkelig kaldt!
Her har Kristin kommet seg ned I vinterposen sin….
Og apropos sovepose….der hadde jeg ikke gjort et klokt valg. I følge YR skulle det ikke være mindre enn 10 grader der oppe i løpet av natten…..så jeg tok med meg en Bergans sommerpose. Tenkte på dunsoveposen min, men den tar så volum i sekken, så den ble valgt bort. Dessverre.
Det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg hadde et problem. Fikk på ingen måte varmen. Men, det var da Kristin på mirakuløst vis trakk en pose med en sommerdundyne ut av sekken! Og den fikk jeg, for hun var god og varm i sin pose. Det reddet hele turen, faktisk! Tror vi måtte gått hjem med halen mellom bein uten litt dun til meg!
Det ble lange timer i posen før natts kom. Kristin utsatte meg for Quiz fra Det Beste. Det er jo tradisjon på våre turer. Kunne som vanlig ikke svare på mye, haha!
Tiden gikk, og jeg håpet på en lekker solnedgang. Vel, ble ikke noe å skryte av….
Fjellet til høyre i bildet er Høgevarde. Spekulerte i om vi skulle gå opp der….har ligget over der oppe to ganger før i verden. En gang med leonbergere, og den siste gangen med bare Linus så det må ha vært sommeren før Sorry kom i hus….altså for ti år siden. Hadde vi karret oss opp to hundre høydemeter til i går hadde vel jeg frysi ihjel oppå der, haha!
Natten gikk sin gang og vi sovnet på et eller annet tidspunkt etter at solen hadde gått ned. Jeg våknet like før 0400, og da var jeg forsynt. Kristin var enig i at det var på tide å komme seg hjem, så da var det bare å sette i gang med pakkingen.
Det var som sagt så bratt opp de siste kneikene at vi ikke hadde lyst til å gå samme vei ned. Jeg har en gammel yrkesskade som medfører at jeg konsekvensutreder alt….og da mener jeg alt, haha! Orker ikke tanken på å skulle ringe etter hjelp, eller at noen må ringe på mine vegne! Derfor valgte vi altså en annen trasé ned fra natten. Vi rundet hjørnet akkurat i det solen sto opp….
Det var jo vakkert!
Etter en time og førti minutter var vi nede ved bilen igjen! Det tror jeg alle fire satt pris på, faktisk!
Takk for turen, Kristin! Fint å ha deg med på tur igjen!
Satser på at det ikke blir tå.måneder til neste overnatte ute!
Forresten fikk vi gleden av å se tre harer like ved veien på tur ned. Det var bare den ene som tålmodig ventet på å bli avbildet…
Fin var den!
Hasta la vista!
