Etter å ha vært skoløs og værfast noen dager var det godt å komme seg ut på tur igjen! Eller, tur og tur, fru Blom! Bilen sto 30 meter unna hengekøya, ha ha! Men, vi hadde gått tur på dagen, så bikkjene var fornøyde! At jeg var skoløs handlet om den betente tåa som nå bare må gro. Snakk om å ha små problemer!

Vel, jeg valgte Brekkebygda i går! 

Ved Langvatnet står denne gapahuken som tilhører Sokna jeger og fiskeforening. Jeg har tilbragt natten i den ved flere anledninger. Men, denne gangen valgte jeg hengekøya i stedet. Det var digg etter fire netter på bakken! Jeg har enda ikke fått lappet noen liggeunderlag, og har ikke på noen måte råd til å kjøpe et nytt, så da blir det reinsdyrskinn og hengekøye! Det er jo ikke akkurat noe offer å velge den løsningen, da!

Allerede klokken 16 var vi på plass i går. Det var godt over 20 grader, og bikkjene var varme. Jeg sjekket YR, og fant ut at det ikke skulle bli lavere temperatur i løpet av natten enn at det var ok at bikkjene fikk seg et bad.

Sorry nølte, som vanlig, ikke et eneste sekund! Han er usedvanlig glad i å hoppe til vanns, altså!

Linus, derimot….

…han måtte tenke litt på det, men endte opp med sin første svømmetur i år! Kanskje det får i gang røyteprosessen hans. UIla sitter som limt til den kroppen, foreløpig. Jeg børstet dem masse i helgen, og har fått av det verste på Sorry.

Etter at gutta hadde badet var det middagstid for meg.

Og nå, nesten som vanlig, valgte jeg den aller enkleste versjonen…

Real turmat sin Pasta bolognese. Jeg har sluttet å la bikkjene slikke posen inni når jeg har spist ferdig… det tar jo flere dager å få bort tomatsausen fra nesene deres! Og DET tar seg dårlig ut på bilder altså, ha ha!

Jeg la meg i hengekøya for å lese. Prøvde først å ha hodet retning vannet, det er jo selvfølgelig finest å ligge å se ut på. Men, med sola til de grader midt i fleisen måtte jeg bite i det sure eplet og snu. Etter jeg hadde snudd hørte jeg rett som det var ender og gjess som tok av og eller landet på vannet bak meg. Hørte til og med vak, Da er det bortimot bittert å ikke kunne se det. Å kaste seg rundt og se bakover fra ei hengekøye er et C-moment, ha ha!

Jeg har gjort en investering igjen! Jeg med alle penga, ha ha! i fjor gikk jeg rundt og bar på en rosa og hvit-prikkete kjølebag som en av hundene har vunnet i en konkurranse en eller annen gang, Jeg blei ikke veldig lei meg da glidelåsen på den røyk, altså, ha ha!

Så, nå har jeg gått til innkjøp av en pen og nøytral kjølebag…

Jeg synes den var verdt alle de et hundre og ni og førti kronene!

Hva jeg hadde oppi, sier du….?

Ha ha ha! Ja, det var faktisk alt! Det ER viktig med kald Pepsi Max!!

Vel, Sorry og jeg byttet plass en stund…

Jeg nevnte sist at han har knekt hengekøyekoden! Han er nå den i familien som kommer seg både oppi og ut igjen mest grasiøst, ha ha! Selv kommer jeg på en god annenplass, faktisk! Linus kommer oppi med forbeina, men hopper over da bakbeina skal med! Vi ga opp i går etter å ha prøvd noen ganger.

Ingenting viser seg fra sin beste side i motlys, ei heller denne fine plassen! Jeg hadde mest lyst til å henge opp køya i de trærne nærmest vannet, men er redd det hadde medført årets første bad for meg også, ha ha! Det har seg sånn at med mine dårlige armer må jeg oppi køya fra høyre side, og ut igjen på venstre…. høres sikkert rart ut, men det er nå sånn det er, ha ha!

Jeg vet jeg har nevnt det tidligere, men denne Sjekk-UT appen fra turistforeningne er genial! Jeg bruker den mye når jeg er ute. Det er sikkert veldig mange andre apper som er bedre, men jeg har nå falt for denne.

Timene gikk, og klokken 20 var det på tide å få på seg ullgenseren.

Sorry jumpet oppi for å kose litt. Veldig koselig det, men jeg nevnte jo at de hadde badet…. han hadde jo ikke akkurat tørket helt!

Men, der sovna altså han! Betryggende at en hund som er trent i spesialsøk kan ligge med nesen i armhulen min å sove, ha ha ha!

Jeg vurderte å snu meg igjen så jeg hadde utsikt over vannet, men jeg droppet det. Jeg kikket stadig over kanten for å se om solnedgangen bød på noe spesielt, men det var ingen farger å se.

Natten før var ikke bra, så jeg hadde håp om å sovne tidlig, og det gikk ikke så verste det! Jeg så ikke på klokka mellom 23 og 0130 – da måtte jeg dessverre opp en tur. For en gangs skyld lå jeg faktisk bedre når jeg kom meg oppi igjen, til tross for Sorrys nattlige besøk gikk det bra. Jeg tittet stadig på klokka mellom 04 og 06, og 0615 spratt jeg opp, ha ha ha! Jeg skal gi deg sprette jeg, tenker jeg, ha ha!

Det var en særdeles vakker morgen i Brekkebygda!

Det er garantert ikke den siste natten vi tilbringer her denne sommeren!

Vel, vi var hjemme 0715, og kom hjem til to rådyr i hagen! De spratt ikke over hekken før jeg hadde parkert bilen, tatt ut sekken og bikkjene og rundet hjørnet på garasjen. De begynner å bli veldig trygge på oss.

I ettermiddag topper vi laget og drar ut på nye eventyr sammen med Kristin og Sindy! Vi gleder oss!

#primus #hengekøye #mittfrilutsliv #outnorth #nordiclife #turistforeningen #hektapåtur #liveterbestute #hundogfritid

 

 

 

Etter å ha tatt en titt på YR og sett spådommene om vært de neste dagene valgte jeg å ta ei natt til ute på rappen! Jeg sov jo null niks nada natt til i går, og sov ikke et sekund i løpet av en hektisk dag heller. Derfor tenkte jeg at det var garantert at jeg kom til å sove i natt. Vel, her sitter jeg hjemme klokken 0545…. ingen kan beskylde meg for å være en syvsover, ihvertfall, ha ha!

Jeg valgte meg Tangen i går. Det er en perle i Tyrifjorden, nær Rytterager og Lemostangen på den ene siden, og Sælabonn og Røyselandet på den andre siden. Mange frekventerer Tangen som er et yndet turmål for Holeværinger. Det er Sindy’s hjemmebane, så hun var selvfølgelig med oss! Klokka var vel rundt 1730 da vi kom ned dit. Først fikk bikkjene tilbud om et bad… Jeg gjorde ikke noe aktivt for å få dem uti. Mulig jeg er ei hønemor, men jeg synes fremdeles ikke det er kjempelurt å være gjennomvåt før en natt ute med så lave temperaturer. Sorry gikk ikke så mye lenger uti, og Linus nøyde seg med å vasse og drikke vann. Den tøffeste av dem var Sindy, hun la nesten på svøm. Som nevnt var det en hektisk dag i går, så jeg gledet meg til å spise middag på Tangen.

Den gassflaska jeg trodde jeg hadde i bilen i går er sporløst borte. Gikk derfor innom Sport 1 og kjøpte ny gass i dag. Novise som jeg er måtte jeg spørre om forskjellen på den brune gassflasken jeg hadde, og denne røde som nå sto i hyllene. Det er visst forskjell på vinter og sommergass! Da lærte jeg noe i går også! I går ble det Pasta Bolognese igjen! Jeg var så sulten at jeg rett og slett synes det var godt! Jeg rørte godt rundt oppe i posen før jeg stengte den i 8 minutter som oppskriften sier. Det er nok løsningen!

Jeg måtte jo ta noen bilder av mine kjære turvenner! Disse to stilte velvillig opp…

Men, Sindy hadde funnet seg et gammelt, ekkelt bein å tygge på, så hun var forhindret fra å være med på et gruppebilde, ha ha!

Det kom noen damer med hund nedom, og da blir det leven, må vite. Den lille, søte dvergpuddelfrøkna hadde ikke det minste lyst til å hilse på disse i overkant ivrige aussiene, og det skjønner jeg godt! Roen senket seg få fort de hadde gått, og da rigget jeg til en liten lesekrok i sola! Det var ikke noe problem å sitte der en stund! Klokka gikk fort mot 20, og da var det på tide å få på seg ullgenseren. Jeg måtte flytte meg og boka litt nærmere sola… Fremdeles er det Jojo Moyes som leses. Jeg gleder meg til å gå i gang med Viveca Steen sin siste etter denne!

Vakre Sindy stilte opp på et bilde da hun hadde gjort seg ferdig med det ekle beinet. Jeg er veldig usikker på om det finnes noen med et så pent ansikt som Sindy sitt!

Det ble så kjølig at jeg måtte finne ut hvor jeg skulle etablere sengen. Jeg valgte først et sted der jeg kunne observere solnedgangen, og eventuelle fargesprakende forandringer i etterkant. Der var det også noen busker bikkjene kunne bindes i. Der holdt jeg ut en snau halvtime på alt for ruglete underlag. Men, solnedgangen fikk jeg med meg! Sist jeg kan huske å ha sett en så gul kule gå ned var på Koukonaries Beach i Hellas i 2017. Lengtet tilbake dit et øyeblikk!

Jeg måtte flytte sengen min og komme i orden i en fei før det ble mørkt. Jeg var veldig fornøyd med det nye stedet, og tenkte at NÅ, nå skal det soves! Ha ha! Må ikke være så optimist. Det tok ikke lang tid før Sindy for avgårde langs stranda og bjeffet. Gutta var jo i bånd, så de måtte nøye seg med å være med på hylekoret. Når gutta slutta med sitt bråk fikk jeg høre noe jeg aldri har hørt før. Kommunikasjon mellom hund og rev! De hørtes ikke spesielt fiendtlige ut, men igjen da, så er ikke jeg dyretolk. De gikk hvert til sitt etter noen minutter, og roen senket seg i leiren igjen.

Jeg synes det var rart at liggeunderlaget mitt var såpass slapt etter å ha justert opp mengden luft to ganger. Jeg måtte jo innse at vi hadde punktert, og at natten kom til å bli hard og jævlig. Jeg hadde jo reinsdyrskinnet. Det er på ingen måte mykt og behagelig, men litt bedre enn ikkeno. Det første liggeunderlaget jeg kjøpte i fjor, fra Mammut, det holdt i 46 netter. Nå har jeg brukt opp to av den billigere utgaven, så da holder de altså halve tiden. Må prøve å få lappet det som ble ødelagt i går.

Vel… jeg må ha duppet av en halvtimes tid før det var full fyr i leiren igjen. Fyr i form av bjeffende hunder. Det var helt opplagt at Sindy forholdt seg til et eller annet, men hva er jo umulig å orientere seg om i det bråket. Dessuten var det jo kølmørkt! Sindy hadde en stillingskrig med det som viste seg å være en svær elg! Den kom plutselig gampende mot oss, men bråsnudde og løp opp mot skogen igjen. Den var ikke mange meterne unna, altså! Kjente jeg fikk puls av det der! Hadde det vært lyst så jeg hadde sett opptrinnet bedre hadde jeg vel gjort i buksa, ha ha! Det tok tid å roe ned bikkjene igjen etter det der.

Jeg var ikke sikker på hvor Sindy var, men det åpenbarte seg jo. Hun hadde fremdeles kontroll på denne elgen, faktisk. Man tar jo ikke feil når man hører klovene så nært. Elgen ble stående nært ganske lenge, før den kom seg oppover jordene alene. Jeg glemte visst hvor trøtt jeg var, og lå med øynene sperret opp lenge, ha ha! Jeg lå jo så til de grader vondt også.

Vel, vi karret oss gjennom flere timer, men da det begynte å lysne orket jeg ikke mer, da var det bare å få det slappe liggeunderlaget ned i futteralet og forbanne det en stund. Pakket resten av sakene mine og tuslet til bilen, like trøtt, og like blid – like jeg å tro, ihvertfall,  ha ha! Hvis YR spår rett blir det noen netter på Svanemadrassen nå…. og det kjennes ikke feil i skrivende stund.

Nå skal jeg til legen snart og få skjært opp neglen på den betente tåa! Det kan jo bli en interessant opplevelse som jeg gleder meg til å være ferdig med. Et særdeles lite problem som bare er vondt å trå på, ha ha! #hektapåtur #nattinaturen #netterinaturen #friluftsliv #liveterbestute #nordiclife #mittnorge #turistforeningen

Før jeg forteller om natten ute MÅ jeg fortelle om turen vi gikk på dagen i går. Vi fikk en invitasjon fra Elizabeth vi ikke kunne si nei til. Tilbudet var å gå en tur det er plett umulig å gå når det er normal vannstand i Tyrifjorden. Nå er det så lavt at det er mulig å manøvrere seg langs land!

I går formiddag kjørte vi opp i Lihøgdaveien og hentet Elizabeth før vi kjørte et lite stykke retning Sollihøgda og parkerte langs veien. Resten av stykket opp til Sønsterudtunellen gikk vi. Jeg vet hvor veien ned til den vakre Sønsterud gård ligger, men vi skulle ikke gå veien, må vite! Plutselig gikk guiden vår av veien og stupte nedover i skogen, ha ha! I beste fall kan vi si at det har vært en kjerrevei der en gang, og eller et dyretråkk!

Vi kom oss ikke akkurat dit vi skulle fordi en bekk vi skulle ha krysset hadde utviklet seg til en elv! Derfor gikk vi litt på kryss og tvers for i det hele tatt og komme ned en annen vei. Det ordnet seg til slutt, og vips, så var vi på stranda til nevnte Sønsterud gård. Der kunne jeg fint ha tilbragt mer enn ei natt, altså!

De bortskjemte bikkjene mine fikk servert egen matpakke av Elizabeth; kom ut av tellinga jeg, og er ikke sikker på om de fikk to eller fire skiver hver med leverpostei! Ikke rart de er så glad i den tanta!

Det var fint å sitte der en stund. Jeg synes det er veldig fint å bli tatt med ut på tur på helt nye steder. Ellers går man jo ofte de samme turene av gammel vane. Og det er nå klinkende klart at jeg aldri hadde vært akkurat her, og gått den traseen ned.

Vi gikk videre nordover, og det var mye stein å forsere i vannkanten. Ja, hundene gikk løse – det hadde vært bortimot umulig å forflytte seg bortover der med økt risiko. Det hadde ikke vært lettvint for noen med en brukket ankel akkurat der vi var, ha ha!

Modellene mine poserte villig vekk så fort de fikk sjansen, og sjanser var det mange av!

Det gikk ikke så fort med meg bortover i steinura. Jeg har ei betent tå. Den har verket en ukes tid nå, og det er ille nok å gå på flatmark. Jeg sendte en bilde av den til Elizabeth da jeg kom hjem i går, men det er så vemmelig at jeg ikke på noen måte kan publisere det her, ha ha! Når man har tilbragt sitt yrkesaktive liv i helsevesenet slutter man jo å grine på nesa av sånt!

Disse to koste seg og nøt været og omgivelsene!

Slenger med et bilde til fra turen…

Sånn! Nå kan det se ut som vi har besteget et lite fjell i påsken også!

Vi var ute i om lag tre timer. Det er jo klart, at når man har brukt rikelig med tid nedover, må man nødvendigvis forsere de samme høydemeterne opp igjen også! Jeg var utrustet med Ventoline, men var allikevel marginalt nære et nytt astmaanfall oppe i lia der. Det var godt å se igjen min gamle, gode Pajero på toppen av bakken!

Jeg var svett og varm, og da jeg nærmet meg Garntangen på tur hjem bestemte jeg meg for at det var innafor med årets første softis! Kjøpte med til mutter’n – hun blir så glad for noen små overraskelser i ny og ne!

Jeg gjorde ikke så mye annet enn å skifte og pakke sekken før jeg satte kursen mot Åsa, der jeg skulle tilbringe natten. Jeg fikk en snap her om dagen fra Gro, og det så så fint ut der de var at jeg måtte spørre hvor det var. De var da nede på disse svabergene som jeg aldri har tenkt på som tilgjengelige. Men, det var de jo! Gro og Jose hadde reist derfra da jeg svarte på Snappen, men de var så greit at de snudde og tok bilde av hvor de hadde parkert, og hvor stien gikk ned. Tusen takk skal dere ha!!

Der den blå flekken er var jeg. Helt nede i vannkanten! Det er forøvrig ikke langt fra der Kristin og jeg kløna rundt i forrige uke, ha ha!

Jeg var der før klokken var 16, så solen varmet godt. Det blåste så friskt at det var akkurat passe, spør du meg. Frisk luft, varm sol og ingen insekter… er ikke det optimalt da?

Jeg distribuerte en Snap av omtrent det samme bildet som det ovenfor, og det viste seg å gi resultater!

Åse Ragnhild tok sykkelen fatt og kom på besøk til oss! SÅ koselig!! Gutta var også begeistret for å få besøk og røytet henne ned på et blunk. Skal si den badingen i går satt fart på den prosessen….! Det var hyggelig å se deg, ÅR – håper vi sees igjen snart!

Jeg hadde gledet meg til en pose REAL turmat med pasta bolognese. Hadde pakket alt jeg trengte i en pose…. unntatt gassen. Jeg ga jo bort den ene jeg hadde til de gutta jeg traff forleden natt, og den nye sto i bilen – trodde jeg, den gjorde ikke det. Jeg har riktignok ryddet i det siste i håp om å være flinkere til pakke. Det har helt opplagt ikke hjulpet, enda!

Nå er jeg litt lei av å lese om maltrakterte lik, så i går holdt jeg meg til Jojo Moyes, og hennes bok “Fremdeles meg”. Det er jo ikke nevneverdig fengende lektyre, men det får da tiden til å gå, og i går hadde jeg jo rikelig av akkurat det! Innimellom lot jeg meg avlede av spretne linerler, hurtigflyvende svaler, sultne svaner og skravlete ender! Solen varmet til klokken 20, da kom ullgenseren på, og sengen ble rigget

Sengekameratene mine lurte nok på om jeg ikke skulle legge meg snart, ha ha!

Jeg leste til solen gikk ned før jeg pakket bort brillene. Jeg slapp å ha bikkjene bundet til meg…

Det var egen fortøyningsbøye til dem rett ved senga! Akkurat det burde det vært flere av – det er så deilig å ligge uten det beltet på seg.

Sorry sovnet tidlig til seg å være i går. Og tro det eller ei, men det kom ikke så mye som et eneste bjeff fra noen av dem etter klokka hadde passert 20! Det er en milepæl! Får håper det ikke var et engangstilfelle! Vi lå jo ikke tilknyttet noen livlig skog, alt liv vi hørte var fra dyrene på vannet!

Jeg var litt skuffet over solnedgangen i går, men fargene tok seg opp utover kvelden, og fargene la seg som et dekke over Steinsfjorden!

Jeg var optimist med tanke på søvn. Bikkjene sov, jeg var trøtt, det var deilig å ligge å høre på litt bølgeskvulp! Det var godt og varmt under soveposen, tross mitt antrekk som besto av t-skjorte, ullgenser, shorts… og ja, det var vel det, ha ha! Men, jeg sovnet ikke. Kjente ved midnatt at jeg burde vært oppe å tissa – ventet til klokka 02 med det!

0230 begynte noe å spille veldig høy musikk. I og med det vedvarte så lenge, og det faktum at lyden ikke flyttet på seg trodde jeg det kom fra et bolighus. Hvis så var kunne den beboeren ikke ha noen høy stjerne i nabolaget, tenkte jeg, ha ha! Men, så begynte lyden å rulle… som det nå heter at russen gjør, har jeg lært! Men de rullet dessverre ikke så langt, så lyden forble et irritasjonsmoment, og det var rett og slett umulig å sovne! Neida, jeg skal ikke være ei gammel hurpe som ikke unner ungdommen litt moro nå heller! Meeeeeeeeeeen, hva kan gleden være med alt det bråket? Skjønn det den som kan, og vil!

0430 gadd jeg ikke være ute lenger, så da pakket jeg sammen og dro hjem! Fremdeles i denne shortsen da, i 2 varmegrader,  ha ha!

Nå skal jeg lene meg tilbake å lukke øynene et par velfortjente timer!

#hektapåtur #turistforeningen #liveterbestute #nattinaturen #netterinaturen #nordiclife #friluftsliv #mittnorge

 

I mangel av bedre fantasi, og inspirert av forrige natt ute, valgte jeg nok en natt på akkurat samme sted, på Rytterager. Så tenker jeg; hva kan jeg tyne ut av forskjeller, med akkurat likt utgangspunkt? Mye, viste det seg!

Allerede før klokken 17 parkerte jeg hjemme hos Sindy, som ble med oss på tur igjen! Det setter vi alltid pris på! Vi hadde ikke mer enn landa reinsdyrskinnet nede ved Tyrifjorden før det kom et par …. tja; gutter er min første innskytelse å kalle de. Men, etter å ha snakket med den ene som i en bisetning nevnte at han hadde jobbet i forsvaret måtte jeg oppjustere og kalle dem menn, ha ha!

Vi ble ønsket velkommen av tusenvis av blåveis, og akkurat denne fanget min oppmerksomhet som ekstra vakker!

Dette bildet ser klart ut med det ene øyet, men ikke med det andre….pussig! Det er da vel ikke SÅ lenge siden siste synstest, ha ha!

På veien ned til plassen passerte vi disse hiene jeg nevnte i siste blogg.

Om det er grevling eller rev som holder til der vet jeg ikke. Det er 5-6 tilsvarende hull på samme sted. At det er liv nedi der er det nok ingen tvil om.

Gutta roet seg når de hadde innfunnet seg med at vi faktisk hadde naboer.

Her er jo Linus roligere enn skjæra på tunet! Akkurat det kommer til å forandre seg…!

Men først; et eksempel til på hvor forskjellig to turer til samme sted kan være!

Vi hadde skyfri himmel sist, og det er vel og bra – men, det er mange fine skyformasjoner også! Som denne, for eksempel!

Jeg drev å lurte på hva jeg skulle ta med meg av mat i går. Vurderte flere alternativer, og landet på den enkleste av dem alle…

Når det er så enkelt at man kan ha med seg utstyr til å koke en halvliter vann er det enkelt å velge! Jeg spurte han på Sport 1 om mitt gode forhold til TikkaMasala ville bli ødelagt hvis jeg valgte denne. Svaret var nei. Det kan kanskje ikke engang sammenliknes – men han kunne anbefale den allikevel! Og jeg skal ikke henge ham etter det svaret, ha ha!

Primusen plasserte jeg på en stein som faktisk står ute i vannet. Altså ingen fare for å starte noen branner denne gangen heller!

Primus plastbestikk – da er jeg vel i nærheten av å kunne kalles utstyrsfreak? Ha ha! Det har jeg ikke råd til å bli kalt, dessverre! Men, denne plast skjea, gaffelen og kniven veier jo ingenting, og det er vel lurere å ha med seg enn å kaste engangsversjonen av plastikk!

Når man har helt det kokende vannet ned i posen med Real turnat skal den stå og godgjøre seg i 8 minutter. Mens jeg ventet kom en av naboene bort. De hadde glemt gass, så de fikk resten av min. Jeg foreslo for han at de skulle hilse på bikkjene, at det nok var lurest for alle involverte parter med tanke på natteroen. Det var han enig i, og de skulle komme bort etter de hadde spist.

Fordi den tilårskomne bloggeren ble blyg når det kommer unge kjekke menn på besøk glemte hun å røre nedi posen, så det gikk bare an å spise det på toppen, viste det seg, ha ha!!

Etter å ha fortært toppen av det havarerte måltidet fikk jeg et innfall…

Jeg ville kjenne på vannet og lufte tærne! Jeg synes ærlig talt ikke vannet var så kaldt! Jeg hadde lett hoppa uti for en tusenlapp, altså! Siden jeg befinner meg i utbetalingssystemet til nav går jeg også med på å prute på prisen, ha ha! Det morsomme er jo at jeg har fått skille når jeg har sittet med boken min i solveggen med sandalene på! Det betyr antagelig at jeg har fått litt farge på leggene også…. opp til knærne, bare på fremsiden, ha ha ha! Sikkert vakkert!

Jeg hadde, i anledning påskeaften, med meg en ny bok!

Jeg har aldri lest noe av Arne Dahl tidligere. Jeg har ærlig talt aldri hørt om han heller. Wikipedia opplyser at mannen heter Jan Atnard. Arne Dahl er pseudonymet hans. Han er ikke bare forfatter, men kritiker og litteraturviter også. Jeg lot meg ikke imponere av de første kapitlene, men det kan jo hende boka går seg til etterhvert.

Av ting som forandrer seg…

Skyene presenterer jo maleri elter maleri i løpet av en kvelds forandringer. Bare det er grunn nok til å ligge ute under åpen himmel!

Etter å ha hilst på naboene, og røytet litt på dem, gikk vi en liten kveldstur. Sorry ville bade, men jeg synes ikke det var en god ide når han skulle ligge ute hele natten. Hadde han ikke vært i bånd kunne jeg nok ment akkurat hva jeg ville om den saken, altså!

Klokken 1930 måtte ullgenseren på! Jeg hadde ikke shorts, men en sånn bukse som rekker akkurat nedenfor knærne. Det, i kombinasjon med tynne sommerstrømper OG sommersoveposen…. Hvis du da legger til akkurat passe nattetemperatur er jo alt som det skal. Jeg hadde min første natt uten sokker på beina – det er ubeskrivelig digg, altså! Når det ikke skal mer til for å gjøre et stort steg oppover på lykkeskalaen da er det vel ganske labert ellers, ha ha!

Jeg hadde disse fine ullsokkene i beredskap. Disse fant jeg forøvrig i en pakke med håndvarmere i postkassen på bursdagen min. Det lå med et kort undertegnet “hun som sover inne”…. det kan jo være 50 % av Norges befolkning! Jeg hadde noen hovedmistenkte som er sjekket ut av saken. Hvem er du, snille dame?

Med så kjekke naboer kunne jeg jo for skams skyld ikke legge meg nedi posen før klokka var 20, ha ha! Jeg holdt ut til 2030 – da stakk jeg beina nedi!

Det var omtrent da bikkjene startet et leven uten like. De ga seg bare periodevis. Bjeffinga var ikke i retning naboene, men bortover mot hiene og skogen på den siden bak oss. Det var så ille at naboene kom bort 2310 og lurte på om det kunne hjelpe. Jeg er ikke helt sikker på om jeg klarte å overbevise dem om at det ikke alltid er så ille… !!

Vel natten ble lang, og så og si søvnløs. 0530 pakket jeg sammen, da var jeg lei. Hadde det vært sånn hver gang hadde det ikke blitt mange netter ute!

Så det var det! Natt nummer 13 2019 er et avsluttet kapittel!

På vei til bilen fikk jeg se dette….

Så flott at noen fremdeles hopper Paradis!! Jeg kom til å lure på hvorfor det heter akkurat det; Paradis. Wikipedia opplyser om mye, helt fra de sikre sporene man har om å hoppe Paradis helt tilbake til 1600-tallet, og mye annet – men ikke hvor navnet kommer fra! Faren med å Google det er at man havner skrekkelig nær alt for mye informasjon om Paradise Hotel, ha ha!

Over og ut herfra for denne gang! Bikkjene sover som steiner etter ei lang og bråkete natt. Tror kanskje jeg skal gjøre som dem, en liten stund!

Tusen takk for maten, Lady & Landstryker’n!

 

#hektapåtur #turistforeningen #liveterbestute #frilutsliv #nordiclife #primus #nattinaturen #underåpenhimmel

 

Nå fant jeg ut at det var på tide å dra ut alene! Nei, ikke fordi det er det jeg aller helst vil, det er selvfølgelig koseligst å ha selskap! Jeg har av en eller annen grunn vært svimmel helt siden romjula, og har kjent på at det ikke har vært så lurt å være snublefot alene ute ute på tur! Men, nå er jeg blitt så vant til at det er mye lettere å leve med! Så, da trenger ikke lenger prosjektet mitt følge turnusen til Kristin, haha!

Før denne første natten ute alene i år har jeg forberedt meg grundig! I går leste jeg ut Unni Lindells siste bok; Dronen. I boka hugger folk hverandre i hjel med kniv, i telt ute i skogen. Den siste serien jeg så på Netflix er fransk og heter La Foret, med tøddel over e’en! Den norske tittelen er Skogen, og det finnes jo ikke grenser for hvor mange lik det dukker opp blant buskene der! Det har jo vært relativt oppløftende, ha ha!!

Vel vel! I går kveld valgte jeg meg Rytterager som mål for turen. Det lar seg gjøre fordi jeg får lov til å parkere hos Anne Sofie, da er det ikke langt å gå med sekk. Tusen takk for det, og takk for lånet av Sindy igjen – dette er jo på hennes hjemmebane!

Klokken var ca 18 da vi kom oss ned til der vi skulke campe.

Jeg har ingen gradestokk hjemme, så jeg vet ikke akkurat hvor varmt det var i går, den eneste målestokken jeg hadde var at jeg satt i solen kun iført shorts og singlet og leste på dagen. Det gjorde meg litt ekstra kjekk da jeg skulle pakke sekken. Det var jo ikke snakk om å bære med seg vintersoveposen…. og jeg la like så godt igjen den lette dunposen også! Og da jeg kom frem var det ingenting som tilsa at det var gale valg!

Det var tre stykker som tilsynelatende var fornøyd med at jeg skulle ligge på bakken sammen med dem….

…. det er jo tullete å si at jeg er på tur alene!

Jeg lå og koste meg med min mye hyggeligere bok, “Fremdeles meg” av Jojo Moyes.

Der herske det fred og ingen fare – kun mellommenneskelige utfordringer og gleder! Jeg må kanskje finne meg en god krimbok å lese parallelt nå som det er påske! Det fikk meg til å lure på hvorfor krim og påske hører sammen!? En teori om denne særnorske tradisjonen er at den har sin opprinnelse i 1923. Lørdag før palmesøndag i 1923 trykket nemlig Gyldendals forlegger, Harald Grieg, inn en noe utradisjonell annonse på forsiden av Aftenposten. Annonsen lignet et vanlig nyhetsoppslag med tittelen “Bergenstoget plyndret i natt”.

Annonsen trakk stor oppmerksomhet og reklamerte for den nye spenningsromanen til Nordahl Grieg og Nils Lie, gitt ut under pseudonymet Jonatan Jerv. Denne boken regnes som Norges første “påskekrim”, og boken ble solgt både i Norge og Sverige. Det var tydelig at folket likte ideen om påskekrim. Året etter fokuserte også Aschehoug på krim ved påsketider. Siden har påsken blitt innarbeidet som høysesong for krim.

Vi kjedet oss litt uten Kristin, vi er jo så godt vant med selskap på turene våre. Men, med så kjekke modeller kan man jo lett finne på å ta noen bilder…

Han her er ikke vond å be. Aldri, faktisk! Han er nå vakker!

Det var jo varmt, men klokken 20 kjente jeg at det begynte å bli kaldere, så da rigget jeg meg til med soveposen innen rekkevidde. Jeg lå og nøt stillheten som bare ble avbrutt av lyder fra svaner, måker, kanadagjess og grågjess. Linerler flakset også rundt oss. 2030 satte bikkjene i gang å varsle, og vi fikk besøk av ei jente som leita etter setteren sin. Den kunne jeg sverge på ikke hadde vært i nærheten av oss, da hadde folk hørt det på GOD avstand.

Jeg pådro meg noen blålige tendenser da Sorry oppdaget at vi fikk besøk. Da er nemlig løsningen å ikke ha armen kveilet inn i båndet hans. Learning by doing!

Fargen endret seg på himmelen også! 

Vi fikk ingen spektakulær solnedgang, men det er fint å følge med på uansett. I det solen dukket ned bak Røyse var det bare å dra soveposen over hodet og håpe på det beste, ha ha! Jeg hadde med reinsdyrskinn i tillegg til liggeunderlaget for at både bikkjene og jeg skulle ha noe varmt å ligge på.

Han her så bare dumt på meg, og ville ligge der han lå. Han har ikke begynt å røyte enda, så han er full av ull! Det er Sindy også. Jeg hørte hun gryntet av velvære nede i beinenden min, så jeg var ikke spesielt bekymret for at hun skulle fryse. Sorry lå inntil ryggen min, og det var deilig.

Det var så stille og fint i går kveld. Tyrifjorden lå blikk stille, og vi hadde det så fredelig og fint – mellom bjeffingen. Bak oss der vi lå er det hi som jeg tror tilhører reven. Det må ha vært noe aktivitet oppi der som trigget bikkjene, jeg kan ikke skjønne hva annet det skulle vært.

Jeg så ikke på klokka mellom 0030 og 0530 så da var jeg nok i drømmeland. Når du våkner av at en hund som antagelig er tørst står og slikker på soveposen din vet du jo at du har fått en smule kondens, ha ha! Så nå er vi der igjen, pakke opp, pakke ned – og opp igjen, før den siste ned før ut igjen…. haha!

Vi lå å koste oss en stund og nøt lyset og stillheten…

Det var en magisk morgen på Rytterager!

Jeg pakket sammen og klokken 0600 var vi tilbake ved bilen! Naturopplevelsen var på ingen måte over av den grunn. Jeg så to rådyr på jordene mot Blomshøgda. Og da jeg kom til Vik fikk jeg se Tjelden i rundkjøringa! Tjelden er Færøyenes nasjonalfugl, og heter Tjaldur på færøysk, for tenk, ha ha! Den er forøvrig rødlistet som nær truet.

Slik ser den ut! Jeg hadde gleden av å fotografere den selv en gang oppe på Trøndelagskysten, der var det flere av de som hekket. Fasinerende pipipp!

Jeg ser alltid etter rådyrene “mine” når jeg kjører opp bakken. Jeg har fire “egne” som holder til rundt hushjørnene her. I dag så jeg derimot ingen før jeg kom inn på gårdsplassen – da sto bukken og snuste etter mer snop i blomsterbedet mitt ved trappa. Og nei, han fant nok ikke mye spennende å spise der, ha ha!

Det var nummer 12, det! Kan ikke bli lenge til nummer 13 i dette været!

God påske fra oss!

#hektapåtur #nattinaturen #netterinaturen #outoorlife #nordiclife #fjelltid #turistforeningen #liveterbestute #ajungilak #natur #komdegut #friluftsliv #mittnorge

 

 

 

 

Endelig en natt ute igjen etter forrige ukes strabasiøse bomtur! Det har ergret meg at jeg ikke har kunnet vært ute flere av disse nettene i det fine været, men den forrige tok faktisk knekken på meg. Det var natt til torsdag i forrige uke vi var ute. Jeg gikk en tur på fredag, bare fordi jeg ikke skal ha på meg at jeg setter meg ned og venter på at ting skal bli bra. Jeg pleier å komme meg opp og ut uansett hvordan dagen kjennes. Men, lørdag og søndag måtte jeg melde skroget ute av drift og ta telling…. jeg tilbragte flere timer i senga enn det som normalt er, faktisk.

På mandag kom jeg meg ut igjen! Jeg ville ned å se på forholdene på Lemostangen og være sikker på at det var lurt å planlegge overnattingstur dit på tirsdag. For å kunne kjøre så nærme som mulig gikk vi en tur ned til gården for å snakke med forpakteren; Ole Martin. Han var vennligheten selv og lot oss parkere bak låven en natt – tusen takk for det! Det er ikke avstanden å gå som skremmer meg, altså – det er kombinasjonen med sekk på ryggen som er en pine.

Vel, tirsdagen startet med et annet prosjekt. Jeg skulle guide tre botanikere frem til et sted jeg fant Mogop på Eggemoen i fjor. Det som åpenbarte seg der var at det var altfor tidlig å lete etter dem. Derfor hang jeg meg på dem til Burudåsen for å lete, og der fant de tre stykker av denne vakre blomsten.

Det tomskallen min fikk lagret av informasjon om denne er at den er fredet, og at den er Opplands fylkesblomst. På folkemunne kalles den gjerne Mofiffel. Jeg prøver å lære som best jeg kan av disse botanikerne – de har mye kunnskap som fenger meg.

Men, nå må vi komme oss til hva dette skulle handle om; overnatting ute, den ellevte i år! Med på laget hadde jeg, som vanlig, Kristin – og Sindy, da!

Har du sett for en fin gjeng!

Jeg hadde sondert og valgt ut et perfekt sted å henge opp køyene, og et perfekt sted og tenne bål. Jeg har nemlig gått til anskaffelse av et toastjern til å bruke på bål, og det måtte vi jo prøve! Og ja, jeg vet at det fra dagen før var innført et generelt forbud mot bruk av åpen ild i utmark. Jeg vet også at jeg kan brenne bål på steder det åpenbart ikke er fare for brann. Som her, i vannkanten ved Tyrifjorden, som forøvrig har så lav vannstand at vi kom oss enda lenger fra noe som i det hele tatt kunne ta fyr. Siden vi er lovlydige, gjorde vi som oppfordringen fra Ringerike brann og redning skrev på sin Facebookside, vi ringte et oppgitt nummer for å melde inn et lovlig bål…. og for en surpomp som svarte! Han synes ikke vi var spesielt smarte…og jeg må beklage å si; ditto!!!

Vel, her er vårt godt innpakkede bål i strandsonen – med toastjernet klart!

Før vi lagde mat måtte vi henge opp køyene våre for å være sikre på at avstanden mellom trærne var innafor.

Min vakre Linus var først ute med å kvalitetssikre plassering og oppheng av min køye! Han virket fornøyd, han!

Men, plutselig var det en til oppe i køya, og DET var ikke så lett å få tatt et fint bilde av, haha!

Tilbake til denne matlagingen da! Det enkle er vel ofte det beste, så også i dette tilfellet….

Et par striper ketchup, en skive ost og tre biter pepperonipølse! Det må da duge som bålmat!

Det kan vel hende vi var en smule utålmodige og helle burde ventet på glør, men vi kjørte på og varmet jernet i flammene.

Og simsalabim – et perfekt ostesmørbrød! Det var skikkelig digg!! Jernet er herved godkjent og erklært verdt sine 199 tilbudskroner fra Hekta på tur!

Kristin hadde med vann og kakao!

Jeg hadde med kopp, men jeg hadde ikke med noe å koke vannet på! Bærer ikke med meg mer enn jeg absolutt må, så dette må kommuniseres bedre ved neste korsvei, ha ha!

Vi slukket bålet og for å være enda sikrere pakket vi det inn mer mer stein.

Det var på tide at Kristin testet sin køye..

Og vips, så hadde hun selskap av Sorry! Han har virkelig knekt hengekøyekoden og bryr seg ikke noe om at det svinger fra side til side – han holder balansen!

Linus er jo som kjent av den litt roligere sorten…

Han og jeg kosa oss veldig der en liten stund! Jeg kjenner litt på at jeg savner bikkjene mine litt oppe i køya i løpet av natten. Jeg har jo ingen kontakt med dem oppi der! Selvom jeg stort sett har dem bundet rundt livet, ha ha! Det høres kanskje ikke vettugt ut, men jeg kommer nok til å ta en natt på liggeunderlag uten køye snart for å ha dem nærmere. I natt var det jo ikke bra! De var bundet til et tre som sto mellom køyene våre…  avskåret fra menneskelig kontakt, stakkar, haha! De var forøvrig veldig flinke i natt –  ikke et bjeff å høre!!

Noen som ikke er fullt så flinke er russen! Jeg hørte dem godt fra andre siden av fjorden…. Nei, jeg skal ikke være ei gammel hurpe som ikke unner ungdommen å feire, jeg bare lurer på hvordan de orker å oppholde seg i og rundt disse bilene med SÅ høy musikk! Jepp – jeg begynner å eldes, ha ha!

Etter kosestunden med Linusen min sto jeg faktisk ikke opp igjen! Sykepleieren min vartet meg opp med alt jeg hadde behov for. Brilleetui, mobillader…. pute, og en bonusordning med varmeelementer i et par av hennes votter, for nei – jeg hadde ikke med egne! Det er våren nå, sier jeg!! Ha ha!

Jeg var sikker på at blæra skulle krangle å få meg ut av bosoa, men nei – den holdt helt hjemmefra til vi sto opp kvart over fem! Kristin var heller ikke oppe i løpet av natten, så der slo vi noen rekorder ned i støvlene! Apropos støvler så hadde jeg på meg Polecat’ene mine for å være sikker på å ikke fryse på beina! Det er gøy at jeg lærte det i forrige uke, om ikke annet, ha ha!

Vi våknet til dette skuet i dag tidlig! I det er det mer enn nok motivasjon til å stå opp for å få tatt et bilde av det!

Det ble nok en frostnatt på oss, men det er det vel dessverre få igjen av de utover nå, ha ha! Kommer sikkert til å savne dem snart! Og nei, jeg er ikke helt som jeg skal, ha ha!

Vi var skjønt enige om at dette var nok en fin natt ute, på et flott sted!

 

Takk for hundematen, Lady & Landstryker’n!!

 

Og, Shoeday – det var skikkelig godt å være så varm på beina! Tusen takk!!

 

#hektapåtur #friluftsliv #mittfriluftsliv #liveterbestute #nattinaturen #netterinaturen #hengekøye #hammock #nordiclife #outdoors

I dag er det 1 år siden jeg påbegynte dette prosjektet med å sove ute. Totalt har det blitt 84 netter, det er vel ikke så verst det? Jeg skrev den gang at det ble spennende å se om jeg havnet i symbiose med naturen, eller med halen mellom beina, hjemme, med fjernkontrollen i hånda!

Jeg kan vel ikke si at symbiosen er total, men jeg har hatt veldig mange fantastiske naturopplevelser jeg er veldig takknemlig for. Selvfølgelig er jeg også noen erfaringer rikere, selv om jeg nødvendigvis ikke lærer spesielt mye av mine feil, ha ha!

Og akkurat det leder meg inn på det minste jubileet, denne natten ute, som er den tiende i år! Det har seg sånn at jeg følger en naturinteressert fyr på Instagram som ved gjentatte anledninger har lagt ut bilder fra et sted som kalles Tiurtoppen. Jeg hadde aldri hørt om stedet, så jeg måtte driste meg til å spørre, og han var vennlig og snill og ga meg en god veibeskrivelse!

Og så da… allerede der bør varsellampene lyse; når jeg begynner å google! Ha ha! Jeg fant nemlig en blogpost som beskrev veien til denne Tiurtoppen, men fra en annen vei – fra toppen! Og toppen i dette tilfellet er på vei opp mot Ringkollen, Jaklefoss! Det var bare å gå de tre kilometerne ned langs Valbekken før man ved et gitt stedsnavn skulle gå mot sør-øst. Javel! Det hørtes greit ut det, og planen min om å gå fra toppen langs Valbekken, ta av mot Tiurtoppen for så å følge blåmerket ned til Montesorri-skolen i Åsa ble klekket!

Det høres jo ut som en veldig fin tur! Men, for å få det til må man ha medsammensvorne, og som alltid stilte min gode venn, Kristin, opp! I I tillegg hadde vi avtalt med hennes mann, Einar, at han skulle hjelpe oss med å hente bilen min i dag.

Og igjen da, disse varsellampene som burde ha virket…. vi la jo selvfølgelig merke til hvor mye snø som lå igjen i bakkene opp mot Ringkollen…. ikke nok til å få oss til å snu! Vi parkerte, og begynte å gå. Jeg var sikker på de to første kilometerne, fordi jeg har vært ved fossefallet (Djevelens Punsjebolle) i Valbekken to ganger tidligere. Det har vært et yndet turmål som post i Tipåtopp-Ringerike to år på rad, og jeg har gått dit både fra Damtjern, og fra Jaklefoss.

Den første delen av veien var delvis bar, og sølete, ikke minst. I enden av det stykket av veien som blir brøytet gikk vi over på rent snødekke… og ingen lamper lyste, haha! Vi gikk i sporene etter mye elg…

Det er ikke en liten tass som har laget disse sporene her! Jeg kom til å tenke på Trollelgen hans Mikkjel Fønhus, det var en fin fortelling!

Vel, nede ved selve Djevelens Punsjebolle var det absolutt ikke bart. I det vi går av veien tråkker vi begge umiddelbart nedi til over knærne. Ikke engang da lyste det noen lamper, det ble heller helt svart! Blir jo fort sliten når man bruker et kvarter på 50 meter! Jeg trøstet Kristin med at vi bare skulle en kilometer ned, ha ha! Den som ler sist, osv… det gikk jo omtrent 5 minutter før det tettet seg hos meg med anstrengelsesastma! Det er selvfølgelig ikke spesielt motiverende. Men, ingen av oss snakket om å snu, utrolig nok!

Etter å ha passert det bratteste terrenget kom vi faktisk til partier der sola hadde gjort nytten sin og smeltet snøen. Da vandret vi med freidig mot! Det er vanskelig å bedømme hvor langt man har gått når det er et slit, men vi håpet jo å se denne stidelingen med veiskilt! Og plutselig….

…. men det sto jo ikke det det skulle stå! Ifølge blogginnlegget jeg hadde lest, og tatt skjermbilde av, skulle det stå Elgsgrav i skillet. Vi måtte jo velge en av de to veiene…. og vi valgte feil. Veldig feil! Vi havnet i partier med snø igjen, og etter å ha fulgt elgsporene vi trodde lå i stien innså vi at vi hadde mistet stien også. Vi befant oss i en ikke veldig sjarmerende blanding av kratt, snø og søle!

Vi har appen DNT-sjekkut , og kunne med den se at vi hadde gått av stien, men at vi befant oss i nærheten av en stipla en, så vi valgte å holde den kursen vi hadde.

Og SÅ glade ble vi da vi fant igjen blåmerka at hele treet fikk en klem av Welo, ha ha!

Vi innså og aksepterte at vi hadde gått feil og ga opp Tiurtoppen. Vi bestemte oss for å gå over i tørt terreng å slå leir der for natten. Akkurat da vi kom til et egnet sted skremte vi opp ei røy. Det er bra de ikke har egg enda!

Det første vi måtte gjøre var å finne egnede trær til hengekøyene.

Sorry og jeg fant oss plass. og ja – jeg har ENDA ei ny hengekøye! Den fikk jeg i gave av Hege og Mona; tusen takk igjen! Nå har jeg hengekøyer resten av livet, og kan invitere med meg venner som vil prøve!

Det neste på programmet var mat! Jeg hadde jo selvfølgelig ikke spist noe før vi startet på tur. Nei, det er ikke bare fordi jeg er ufornuftig, det skyldes omlegging til sommerdekk som ikke hadde kommet til avtalt time, osv osv! Samma det! Jeg hadde vært hos Sport1 og handlet middagsmat…

Ingen av oss har prøvd REAL turmat før, så vi var spente på hvordan det kom til å smake. Og joda, det var ikke så aller verst det, altså! Bolognesen fikk godkjent!

Ikke bare av oss, alle fikk smake! Om ikke Sorry fikk, sier du?

Jo, det ser virkelig slik ut! Sindy har ikke lang nok nese til å komme nedi posene, så hun fikk slikke skjeene!

Gjengen virket fornøyde etter slitsom tur og varm mat! Eller, det er dessverre ikke sånn at bikkjene mine blir spesielt slitne, uansett hva vi finner på. Det er jo tildels både en fordel, og en ulempe, ha ha!

Jeg var bare opptatt av en eneste ting, og det var hvor kald jeg var. Klissvåt på beina, takket være skovalget. Jeg var redd vi måtte bruke brodder på deler av strekningen, og de er umulig å få på Polecat-støvlene. Derfor gikk jeg for disse. Det var dumt. Veldig dumt. Og, da jeg pakket med meg minimalt i sekken i går tok jeg feil. Jeg hadde med Selbuvotter, men ikke tørre sokker! Tabbe! Om jeg i det hele tatt hadde med tørr ull? Niks! Tabbe, igjen! Men, min følgesvenn – hun hadde med tørre sokker, som jeg fikk låne! Med varmeposer i – det var bra deilig, altså!

Her har min personlige sykepleier pakket meg inn etter alle kunstens regler, ha ha! Det var altså så digg å få av seg våte sokker og sko!

Det kan være at jeg gjorde en ørliten tabbe til i går…. jeg lot vintersoveposen bli hjemme, av den grunn at den ikke passer nedi sekken. Hadde jeg ikke hatt med meg den lette, tynne dunposen fra Hagløfs måtte vi gått hjem, faktisk! Jeg var så kald i utgangspunktet at det var veldig vanskelig å få varmen med duna og sommerposen,

Det hadde smakt godt med en kopp kakao, men med EN kopp, litt lite propan, og tørste bikkjer ble ikke mennesker prioritet – bikkjene fikk den andre flaska med vann før vi la oss.

Vi hørte tiuren klukket rett oppe i lia, så de har nok ei myr de spiller på i nærheten av de vi lå. Skal si bikkjene fikk sagt ifra da vi hørte elgen tråkke gjennom snøen rett bak oss også! Ellers var de flinke, og holdt stort sett fred.

Jeg var rigget og klar til å følge fotballkampen på Old Trafford da jeg oppdaget at det ikke var strøm på powerbanken min. Da var det bare å skru av 4G og la verden gå sin gang uten å kunne følge med. Fin trening det, jeg skal jo snart ut og ferdes på steder uten dekning igjen!

Allerede klokken 21 måtte jeg brekke meg ut av mitt stadig varmere hi for å tømme blæra. Det er helt forferdelig, altså! Og å komme seg oppi nok engang, uten å brekke reinsdyret, med dunposen tredd på som en parkdress, og så vippe seg nedi og samtidig få beina inn i riktig ende av den andre soveposen…. det er ikke noe for førstegangsreisende, tror jeg, ha ha! Antagelig er det bare jeg som er eksepsjonelt klønete!

Vel, natten gikk sin gang. Det var stille i leiren. og alle sov rundt 2330. Jeg hadde et par timer med urolige bein og krampetendenser i legger og lår før det… en uslåelig kombinasjon, ha ha! Det var deilig å sovne fra det! Jeg våknet 0345, da var det visst morgen for meg. Kristin var oppe en tur rundt 05, men da var det for mørkt til å bryte opp campen.

Jeg var kald, men det var da allikevel fint å ligge og høre på at fuglene våknet til liv. Svarttrosten synger jo så vakkert! Fuglelyder er jeg ikke god på, men jeg prøver stadig å lære meg noe nytt!

Klokken 0600 var det lyst nok til å begynne å pakke sammen, så da kom vi oss på beina og begynte å gå.

Det verste med hele historien er å fortelle hva som åpenbarte seg da vi kom ned på vei et stykke nedenfor…

DER sto skiltet til Elgsgrav som vi hadde leita så lenge etter!! Til vår trøst så skjønte vi ikke hvordan forklaringen hang sammen derfra heller, så vi gikk videre – med hele Tiurtoppen langt nedi halsen, ha ha! Vi får nå se om vi prøver igjen når snøen har gått, eller om vi er ferdig med hele greia!

Vi gikk et stykke til før Kristin ringte Einar, som kom og hentet henne og kjørte opp for å hente min bil på Jaklefoss. Tusen takk for hjelpen, Einar! Og – tusen takk for turen, Kristin! Igjen så blir du med på mine litt dårlig planlagte prosjekter! Du er helt rå!!!

Vi var allikevel enige om at det ble en fin tur! Vi har vært steder vi aldri har vært på tidligere, og kanskje aldri igjen! Dessuten spørs det om vi ikke er pionerer – vi kunne ikke se for oss at noen andre noensinne har ligget i hengekøye over natten akkurat der!

Vel hjemme kjørte jeg igang varmepumpa for full maskin! Skrudde den av i går fordi jeg mente det var varmt nok nå….. ha ha! Sto leeeeeenge i dusjen for å få igjen varmen, og har resten av dagen  kun en plan : være tørr, og varm!!!! Og, bruke armene til minst mulig. Fikk en sterk påminnelse om hvorfor jeg aldri pleier å gå med tung sekk… da veit jeg det, igjen!

 

Bikkjer kan ikke leve av REAL turmat, de får ordentlig mat levert! Tusen takk, Lady & Landstryker’n!

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde hatt sånne på beina i går!! Neste gang, Shoeday! Neste gang!

 

#hektapåtur #liveterbestute #utno #turistforeningen #fjelltid #primus #realturmat #hengekøye #nattinaturen #netterinaturen

 

 

 

Jeg har to gode, rause og gjestfrie venner i Oslo; Mona og Hege. De inviterte ikke bare meg, men også gutta på besøk! På denne årstiden er det ekstra raust. Røyteprosessen er såvidt i gang, og selv om jeg børstet masse og sprøyta dem inn med tørrshampo klarte vi nok ikke å lure noen til å tro at de var nybada, haha! Det hadde faktisk gjort det enda verre. Et ordentlig bad med varmt vann hadde speedet opp røytinga betraktelig. Jeg tror forøvrig Sorry sitt bad i Tyrifjorden her om dagen ikke utgjorde noen forskjell, haha!

Vel, vi ankom hovedstaden ved 18 tiden i går. Vertskapet ville ha hundene inn for å hilse på med en gang, og det er mulig at flere i det leilighetskomplekset hørte akkurat det, altså! Spesielt Sorry er en smule høylytt når han blir glad, og det var ikke noe å utsette på gjensynsgleden. Jeg er ikke helt overbevist om at det var utpreget parkettvennlig heller, men…. jeg får håpe de ikke etterlatte seg andre spor enn hår…. mye hår!

Etter endt velkomstsermoni gjorde menneskene seg klare til å gå ut på byen! Bikkjene ble lufta, fikk vann og ble plassert i bilen som sto i skyggen rett ved leiligheten. Vi skulle ta bussen opp til Nydalen. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk skjønner hvilke busser de skal ta, og eventuelt også bytte underveis…. Det er vel lettere å skjønne hvis man hadde vært opptatt av litt annet enn lengden mellom trærne man skal henge hengekøya i, haha!

Jeg hadde stor glede av å kringkaste på Snapchat et synlig bevis på at jeg faktisk gikk på rød løper!! Det kan være jeg slang på noen symboler som ikke passet helt inn i bildet….som høyhæla sko, lang kjole og noe med en tiara, haha! Alle som responderte på det fikk bare et duckface som svar, og det synes jeg altså var moro, etter den fjerde ølen! Sannheten er at Peppes i Nydalen serverer kundene rød løper med tilhørende fakkelbokser…. 🙂

Etter at vi hadde spist oss mette på god pizza satte vi kursen mot en pub Mona hadde lyst til å besøke; Nabopuben Frysja. Det kalles visst også en bygdepub, og på mange måter er det strategisk riktig å ta med meg dit, haha! Og det var helt innafor det!

Humøret var på topp…

…..ølen var kald, og det smakte chili av nøttene! Da kan jeg bli der en stund, jeg! Og det ble vi! Vi så ingen grunn til å dra til andre steder, så vi satt til rundt midnatt, da fant de en buss til oss igjen, og plutselig var vi “hjemme” igjen! Mona og jeg gikk rett inn, mens Hege meldte seg frivillig til å hente bikkjene i bilen.

Under Linus der et sted er Hege! De to der har en greie seg imellom, altså! Han sitter ikke på noen andres fang på den måten! Linus ville dele mer enn fang, han ville dele seng også! Så da fikk jeg klare meg alene med Sorry jeg! Det går fint det – i en natt, ha ha!

Det var planlagt at vi skulle ut på Hovedøya på lørdagen. Hege er intet mindre enn havnesjef der!

Jeg har vært på Hovedøya et par ganger tidligere, og da har båten gått fra Vippa. Nå derimot, nå går den fra Rådhuskaia, og det er ikke lenger så lett å finne parkering. Uten Hege med i bilen hadde jeg lett etter et sted å stå enda, antagelig, ha ha!

Jeg stappet maaaaange bæsjeposer i lomma, og myyyyyye godbiter i ei annen lomme, og følte meg så forberedt som jeg kunne bli på å møte utfordringene man kan møte med disse bikkjene på tur i så folkerike strøk, haha! Vi kom oss greit ned til køen på kaia der båten skulle komme…. men plutselig sto vi tre meter fra en annen hannhund bak oss. Hege løste det på en glimrende, ikke viljestyrt måte! Hun glapp båndet så Sorry dura bort for å hilse på. Og da er jo alt greit! Det er alltid det, faktisk! Problem solved!

Den andre hunden på båten var en liten lagottovalp! En veldig søt, brun liten sak! Linus fikk hilse på den, og valpen fikk et hyggelig møte med en voksen hannhund.

Da vi kom i land på øya gikk Mona og jeg retning kanonbatteriene. Østre og Vestre kanonbatteri ble oppført i 1808. På denne tiden var Norge og Danmark i union, og i 1807 ble Danmark/Norge trukket inn i Napoleonskrigen. For å sikre Christiania mot invasjon fra fiendtlige sjøstyrker, ble det bygd to kanonbatterier på Hovedøya, som dermed ble en del av forsvarsanlegget omkring Akershus Festning. Kanonene ble forøvrig aldri brukt.

Kjekkere kanonguider enn de her får du garantert ikke tak i

Vi gikk videre sørover på øya, retning badeplassen. Våren har tatt tak og sluppet frem blåveisen og snøklokkene. Og det glemte jeg jo HELT å fortelle om : jeg så linerla i Nydalen i går! Det er jo en viktig begivenhet… for noen; eller ihvertfall for sånne som meg, haha!

Tre gode venner tok seg en pause på en krakk!

Vi gikk videre ned til Klosterruinene.

Hovedøya kloster ble grunnlagt den 18. mai 1147 av cisterciencermunker fra Kirkstead i England. Cictercienserordenen er en romersk-katolsk klosterorden grunnlagt i 1098, oppkalt etter moderklosteret i Citeaux.

Da munkene kom til øya var det allerede en kirke på øya, St.Edmundskirken. Munkene overtok denne og bygget et stort, korsformet kor. I 1532 ble klosteret brent og plyndret av høvedsmannen på Akershus Festning.

I århundrene som fulgte ble det tatt ut tilhugget stein fra ruinen til blant annet utvidelsene av Akershus festning. I 1845 startet Fortidsminneforeningen, som sin første oppgave, arbeidet med å grave frem og sette i stand klosterruinen.

Det var beviselig en arrest i klosteret, og generelt mange fine steder å ta bilder for meg!

Etter at jeg var ferdig med å fotografere disse fine modellene mine gikk vi ned i båthavna til havnesjefen. Jeg har gledet meg til å se den flotte båten de har kjøpt seg, en 31 fots stor! Den hadde vært litt vel stor i pytten vår; Steinsfjorden, haha!

Igjen da ble hundene også ønsket velkommen ombord. Og Linus ser jo ut som han er skapt for båtlivet!

Etter et par timer avgjorde vi at Mona og jeg skulle ta båten tilbake til land.

Jeg må jo innrømme at jeg tenkte litt på bilen som sto parkert for kroner 45 i halvtimen! Det er jo ikke ofte jeg tar meg råd til slike utskeielser så det går fint, altså!

Tusen takk for gjestfriheten og det gode selskapet, Mona og Hege!

Og, Unni – vi savna deg!

Bikkjene hadde med seg matpakke fra Lady & Landstryker’n! Tusen takk!

 

 

Altså; jeg feiret på forhånd sammen med familien på søndag, det er til de grader det beste, altså! Det er ikke verre stilt med meg enn at jeg mener det, ha ha! Men – når det da allikevel er unnagjort og selve bursdagen står åpen i kalenderen, DA er det aller beste å komme seg ut på tur!

I løpet av mandagen så det ikke ut til at jeg skulle kunne komme til å klare å få til noe som helst. For å gjøre den historien kort så har jeg vel en betennelse, eller i beste fall en strekk, i en muskel  som går fra nakken og ned langs skulderbladet. Det var så vondt at jeg satt i en stol natt til i går, og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg! Jeg prøvde forskjellige kombinasjoner av smertestillende, og ble gradvis bedre ut over dagen i går. Igjen da, så kunne jeg ikke reist ut alene, den alltid like snille Kristin var med meg! OPP i hengekøya komme man jo alltids, men i går og i natt var jeg avhengig av noen som kunne tippe meg ut av den igjen, ha ha!

Det var ikke en hvilken som helst hengekøye, det var en splitte ny en som jeg fikk i bursdagsgave av broren min med familie!

En Tickettothemoon-køye! Tusen takk, Hans Christian, Ragna, Therese og Thomas!

Jeg ønsket meg en dobbelkøye fordi det gir meg bedre spillerom. For det første kan bikkja, og eller bikkjene ligge ved siden av meg, ikke oppå. Bare det er en forandring som fryder!

 

Dessuten kan man ligge på tvers, om kan skulle ønske det! I tillegg kan man jo snu litt på seg om det er ønskelig, og det er gull for meg!

Det var ikke så mye å utsette på været i går. Vi valgte oss Røsholmstranda igjen i går, og der er man jo ikke akkurat mindre utsatt for vind. Det blåste ganske kraftig til klokka 18, da løyet det.

Det var digg med sol, og da vinden hadde løyet kjente vi jo at den varmen også!

Det ligger fremdeles is på vannet, med iskanten kommer nærmere og nærmere land. Vi var utpå, men holdt oss ved land. Går man gjennom isen der må man vel være et godt stykke utover før man havner dypere enn knærne, det er veldig langgrunt der. Det beste er selvfølgelig å la være å gå gjennom, så da droppa vi det, haha!

Lykken var stor da Linus fant en ball! Det er det aller morsomste han vet, det og frisbee. Jeg kunne sparket ball hele natta, jeg er sikker på at han ikke hadde gått lei. Når Sorry vinner ballen er det ikke snakk om å komme rett tilbake med den, sånn som Linus gjør. Sorry skal rulle rundt og kose seg med den er stund før han finner det for godt å returnere, haha!

Sorry fant seg en gave også, han! Det dumme, for han, var at den var til meg! Og FOR en fin gave!

Se på de fine buffene!! En med kart over Krokskogen, og en med Nordmarka syd! De har Kristin kjøpt hos Skiforeningen. De er av bambus og er skikkelig myke og deilige å ha på seg. TUSEN hjertelig takk, Kristin!

Jeg er jo ganske opptatt av sosiale medier. Facebook, Instagram, Snapchat, og denne bloggen da. Det er ikke få sider jeg har vært innom som omhandler friluftsliv, og eller hund. Når det gjelder hund ser jeg jo eksempler på hunder som blir pyntet og utstyrt med all verdens rariteter, og er ikke nødvendigvis fan av alt det der. Men…. i går fikk jeg en fiks ide om at jeg skulle gjøre et tappert forsøk, og gikk derfor på Nille, og kom ut igjen med kroner og ballonger. Det å skulle dolle opp noe, eller noen, som helst er jo, som viden kjent, ikke akkurat min greie. Jeg har MYE å hente på det feltet, altså – jeg ser den!

Her er det eneste bildet som slapp gjennom sensuren etter den seansen, FOR en fiasko, hahaha! Det er det DUMMESTE jeg har sett på veldig lenge. Så, nei – pynting fortsetter jeg å overlate til andre; værsågod!!

Det var mye kulere å henge opp tarp for første gang. Min har jeg fått av Hilde – TUSEN takk for den! YR skremte oss i går, og lovet oss nedbør fra klokken 0600. Selvom vi pleier å være tidlig hjemme fristet det ikke å måtte stå og pakke sammen i regn, eller snøvær!

Det var spennende å åpne posen med tarpen! Jeg visste ikke engang om det var snorer oppi der, men det var det mer enn nok av! Dette var den første vi hang opp, og jeg må si det ble veldig bra. Jeg skulle gjerne ha festet den litt høyere så jeg kunne stå under i full lengde, men det klarte vi ikke.

Kristin har kjøpt seg en tarp fra Bergans, og den var også ute av futteralet for første gang. Hun hadde også med seg teltplugger i alle størrelse og fasonger, men det var bare å glemme å få de nedi den steinharde bakken. Vi klarte oss fint med røtter og busker. Jeg har sett mer en video på Youtube om ulike måter å bruke tarpen på, jeg stoler ikke på min egne dårlige fantasi, haha!

Da leiren var klappet og klar var det på tide med litt mat! Jeg hadde sett oppskriften til bananpannekaker, og det så og hørtes veldig godt ut!

Det luktet veldig godt, altså!

Og ja, det smakte veldig godt også! Tusen takk for maten, Kristin! Neste matprosjekt blir på bålet, ikke primusen – et nytt, spennende prosjekt! Og ja, jeg vet at spenningsnivået mitt er koblet litt annerledes enn hos andre folk, haha!

Solen dukket ned bak Holleia klokken halv åtte, og da ble det selvfølgelig umiddelbart kaldere. Vi bestemte oss for å bli sittende til vi hadde brent opp veden vi hadde med oss.

Rett før sola gikk ned gikk gutta for alternativ hengekøyebruk! Et søtt, men lite funksjonelt alternativ, haha!

Vi fikk ingen spektakulær solnedgang i går heller, men vi klager ikke!

Man får nyte den man får, og akkurat det er vi ganske flinke til!

Det er gøy med tarp, men det er også et minefelt i mørket! To tarper som er bardunert fast ved siden av hverandre medfører mange festepunkter man kan tryne i! Snorene i Kristins tarp hadde refleks, så det hjalp litt da hodelyktene kom på.

Vi var i seng før 21. Og nei, jeg har ikke blitt mer grasiøs i den prosessen siden sist, haha! Det hjelper ingenting med den vonde muskelen i nakken og ryggen – men, ned kom jeg, men ikke uten en rekke ukvemsord, altså! Jeg hadde glemt puta i sekken, og kjente umiddelbart hvor kaldt stoffet i hengekøya er. Det er veldig nødvendig med god isolasjon.

Gutta la seg godt til rette på reinsdyrskinn under køya, og der har de det fint! Det var frost i natt, men ikke noe de plagdes av. Jeg gruer meg til de skal begynne å slippe vinterulla…. de er jo så mye ute at de setter veldig bra med pels.

Slik er livet under en tarp! Det var stjerneklart og fint, og det gjør ikke noe å gå glipp av en stjernehimmel innimellom. Jeg har jo studert himmelen veldig nøye, veldig mange ganger, ha ha! Når man ligger i hengekøye har man jo nødvendigvis noe buskas som sperrer for utsikten til stjernene også, haha!

Det er forøvrig en annen sans enn synet som eksponeres til det fulle; hørselen! Jeg vet at ornitologer, eller bare folk med interesse av fugl, reiser til Røsholmstranda. Det var en yrende, høylytt forsamling av svaner ved iskanten. Det eneste andre vi er sikker på at vi hørte var duer, haha! Det kan vel neppe kalles eksotisk! Vi så og hørte en stor rovfugl også, men vi måtte erkjenne at vi ikke visste av hvilket slag. Det nærmeste vi kom å bestemme oss for hvilke trekkfugler vi hørte er vadefugler….og det må da være et vidt begrep! Må Google!

Natten i en stol i forkant av denne gjorde at jeg sovnet fort! Gikk til og med glipp av det siste målet i kampen mellom Wolverhampton og Manchester United, men den ballen havnet i feil mål, så det var bare fint å gå glipp av, ha ha!

Jeg rakk å lese det siste lasset av gratulasjoner på Facebook før jeg sovnet. Overveldende!! Tusen takk til de det måtte gjelde!

Jeg var hjemme klokken 0700, og det hadde enda ikke kommet en dråpe nedbør! Vi kan si vi har tørrtrent med tarp da, og det er jo fint å vite hva man har å forholde seg til den dagen man virkelig trenger den!

TUSEN takk for nok en super tur, Kristin, og takk igjen for de fine buffene!

Polecatstøvlene holde meg fremdeles varm og tørr på beina! Tusen takk, Shoeday!

 

Hundematen får vi hos Lady & Landstryker’n! Tusen hjertelig takk!

 

#hektapåtur #liveterbestute #turistforeningen #hengekøye #tarp #mittfriluftsliv #primus #tickettothemoon #pannekake #utno #nordiclife