Slitsomt, kaldt og mislykket prosjekt! Og, to jubileer!

I dag er det 1 år siden jeg påbegynte dette prosjektet med å sove ute. Totalt har det blitt 84 netter, det er vel ikke så verst det? Jeg skrev den gang at det ble spennende å se om jeg havnet i symbiose med naturen, eller med halen mellom beina, hjemme, med fjernkontrollen i hånda!

Jeg kan vel ikke si at symbiosen er total, men jeg har hatt veldig mange fantastiske naturopplevelser jeg er veldig takknemlig for. Selvfølgelig er jeg også noen erfaringer rikere, selv om jeg nødvendigvis ikke lærer spesielt mye av mine feil, ha ha!

Og akkurat det leder meg inn på det minste jubileet, denne natten ute, som er den tiende i år! Det har seg sånn at jeg følger en naturinteressert fyr på Instagram som ved gjentatte anledninger har lagt ut bilder fra et sted som kalles Tiurtoppen. Jeg hadde aldri hørt om stedet, så jeg måtte driste meg til å spørre, og han var vennlig og snill og ga meg en god veibeskrivelse!

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Og så da… allerede der bør varsellampene lyse; når jeg begynner å google! Ha ha! Jeg fant nemlig en blogpost som beskrev veien til denne Tiurtoppen, men fra en annen vei – fra toppen! Og toppen i dette tilfellet er på vei opp mot Ringkollen, Jaklefoss! Det var bare å gå de tre kilometerne ned langs Valbekken før man ved et gitt stedsnavn skulle gå mot sør-øst. Javel! Det hørtes greit ut det, og planen min om å gå fra toppen langs Valbekken, ta av mot Tiurtoppen for så å følge blåmerket ned til Montesorri-skolen i Åsa ble klekket!

Det høres jo ut som en veldig fin tur! Men, for å få det til må man ha medsammensvorne, og som alltid stilte min gode venn, Kristin, opp! I I tillegg hadde vi avtalt med hennes mann, Einar, at han skulle hjelpe oss med å hente bilen min i dag.

Og igjen da, disse varsellampene som burde ha virket…. vi la jo selvfølgelig merke til hvor mye snø som lå igjen i bakkene opp mot Ringkollen…. ikke nok til å få oss til å snu! Vi parkerte, og begynte å gå. Jeg var sikker på de to første kilometerne, fordi jeg har vært ved fossefallet (Djevelens Punsjebolle) i Valbekken to ganger tidligere. Det har vært et yndet turmål som post i Tipåtopp-Ringerike to år på rad, og jeg har gått dit både fra Damtjern, og fra Jaklefoss.

Den første delen av veien var delvis bar, og sølete, ikke minst. I enden av det stykket av veien som blir brøytet gikk vi over på rent snødekke… og ingen lamper lyste, haha! Vi gikk i sporene etter mye elg…

Det er ikke en liten tass som har laget disse sporene her! Jeg kom til å tenke på Trollelgen hans Mikkjel Fønhus, det var en fin fortelling!

Vel, nede ved selve Djevelens Punsjebolle var det absolutt ikke bart. I det vi går av veien tråkker vi begge umiddelbart nedi til over knærne. Ikke engang da lyste det noen lamper, det ble heller helt svart! Blir jo fort sliten når man bruker et kvarter på 50 meter! Jeg trøstet Kristin med at vi bare skulle en kilometer ned, ha ha! Den som ler sist, osv… det gikk jo omtrent 5 minutter før det tettet seg hos meg med anstrengelsesastma! Det er selvfølgelig ikke spesielt motiverende. Men, ingen av oss snakket om å snu, utrolig nok!

Etter å ha passert det bratteste terrenget kom vi faktisk til partier der sola hadde gjort nytten sin og smeltet snøen. Da vandret vi med freidig mot! Det er vanskelig å bedømme hvor langt man har gått når det er et slit, men vi håpet jo å se denne stidelingen med veiskilt! Og plutselig….

…. men det sto jo ikke det det skulle stå! Ifølge blogginnlegget jeg hadde lest, og tatt skjermbilde av, skulle det stå Elgsgrav i skillet. Vi måtte jo velge en av de to veiene…. og vi valgte feil. Veldig feil! Vi havnet i partier med snø igjen, og etter å ha fulgt elgsporene vi trodde lå i stien innså vi at vi hadde mistet stien også. Vi befant oss i en ikke veldig sjarmerende blanding av kratt, snø og søle!

Vi har appen DNT-sjekkut , og kunne med den se at vi hadde gått av stien, men at vi befant oss i nærheten av en stipla en, så vi valgte å holde den kursen vi hadde.

Og SÅ glade ble vi da vi fant igjen blåmerka at hele treet fikk en klem av Welo, ha ha!

Vi innså og aksepterte at vi hadde gått feil og ga opp Tiurtoppen. Vi bestemte oss for å gå over i tørt terreng å slå leir der for natten. Akkurat da vi kom til et egnet sted skremte vi opp ei røy. Det er bra de ikke har egg enda!

Det første vi måtte gjøre var å finne egnede trær til hengekøyene.

Sorry og jeg fant oss plass. og ja – jeg har ENDA ei ny hengekøye! Den fikk jeg i gave av Hege og Mona; tusen takk igjen! Nå har jeg hengekøyer resten av livet, og kan invitere med meg venner som vil prøve!

Det neste på programmet var mat! Jeg hadde jo selvfølgelig ikke spist noe før vi startet på tur. Nei, det er ikke bare fordi jeg er ufornuftig, det skyldes omlegging til sommerdekk som ikke hadde kommet til avtalt time, osv osv! Samma det! Jeg hadde vært hos Sport1 og handlet middagsmat…

Ingen av oss har prøvd REAL turmat før, så vi var spente på hvordan det kom til å smake. Og joda, det var ikke så aller verst det, altså! Bolognesen fikk godkjent!

Ikke bare av oss, alle fikk smake! Om ikke Sorry fikk, sier du?

Jo, det ser virkelig slik ut! Sindy har ikke lang nok nese til å komme nedi posene, så hun fikk slikke skjeene!

Gjengen virket fornøyde etter slitsom tur og varm mat! Eller, det er dessverre ikke sånn at bikkjene mine blir spesielt slitne, uansett hva vi finner på. Det er jo tildels både en fordel, og en ulempe, ha ha!

Jeg var bare opptatt av en eneste ting, og det var hvor kald jeg var. Klissvåt på beina, takket være skovalget. Jeg var redd vi måtte bruke brodder på deler av strekningen, og de er umulig å få på Polecat-støvlene. Derfor gikk jeg for disse. Det var dumt. Veldig dumt. Og, da jeg pakket med meg minimalt i sekken i går tok jeg feil. Jeg hadde med Selbuvotter, men ikke tørre sokker! Tabbe! Om jeg i det hele tatt hadde med tørr ull? Niks! Tabbe, igjen! Men, min følgesvenn – hun hadde med tørre sokker, som jeg fikk låne! Med varmeposer i – det var bra deilig, altså!

Her har min personlige sykepleier pakket meg inn etter alle kunstens regler, ha ha! Det var altså så digg å få av seg våte sokker og sko!

Det kan være at jeg gjorde en ørliten tabbe til i går…. jeg lot vintersoveposen bli hjemme, av den grunn at den ikke passer nedi sekken. Hadde jeg ikke hatt med meg den lette, tynne dunposen fra Hagløfs måtte vi gått hjem, faktisk! Jeg var så kald i utgangspunktet at det var veldig vanskelig å få varmen med duna og sommerposen,

Det hadde smakt godt med en kopp kakao, men med EN kopp, litt lite propan, og tørste bikkjer ble ikke mennesker prioritet – bikkjene fikk den andre flaska med vann før vi la oss.

Vi hørte tiuren klukket rett oppe i lia, så de har nok ei myr de spiller på i nærheten av de vi lå. Skal si bikkjene fikk sagt ifra da vi hørte elgen tråkke gjennom snøen rett bak oss også! Ellers var de flinke, og holdt stort sett fred.

Jeg var rigget og klar til å følge fotballkampen på Old Trafford da jeg oppdaget at det ikke var strøm på powerbanken min. Da var det bare å skru av 4G og la verden gå sin gang uten å kunne følge med. Fin trening det, jeg skal jo snart ut og ferdes på steder uten dekning igjen!

Allerede klokken 21 måtte jeg brekke meg ut av mitt stadig varmere hi for å tømme blæra. Det er helt forferdelig, altså! Og å komme seg oppi nok engang, uten å brekke reinsdyret, med dunposen tredd på som en parkdress, og så vippe seg nedi og samtidig få beina inn i riktig ende av den andre soveposen…. det er ikke noe for førstegangsreisende, tror jeg, ha ha! Antagelig er det bare jeg som er eksepsjonelt klønete!

Vel, natten gikk sin gang. Det var stille i leiren. og alle sov rundt 2330. Jeg hadde et par timer med urolige bein og krampetendenser i legger og lår før det… en uslåelig kombinasjon, ha ha! Det var deilig å sovne fra det! Jeg våknet 0345, da var det visst morgen for meg. Kristin var oppe en tur rundt 05, men da var det for mørkt til å bryte opp campen.

Jeg var kald, men det var da allikevel fint å ligge og høre på at fuglene våknet til liv. Svarttrosten synger jo så vakkert! Fuglelyder er jeg ikke god på, men jeg prøver stadig å lære meg noe nytt!

Klokken 0600 var det lyst nok til å begynne å pakke sammen, så da kom vi oss på beina og begynte å gå.

Det verste med hele historien er å fortelle hva som åpenbarte seg da vi kom ned på vei et stykke nedenfor…

DER sto skiltet til Elgsgrav som vi hadde leita så lenge etter!! Til vår trøst så skjønte vi ikke hvordan forklaringen hang sammen derfra heller, så vi gikk videre – med hele Tiurtoppen langt nedi halsen, ha ha! Vi får nå se om vi prøver igjen når snøen har gått, eller om vi er ferdig med hele greia!

Vi gikk et stykke til før Kristin ringte Einar, som kom og hentet henne og kjørte opp for å hente min bil på Jaklefoss. Tusen takk for hjelpen, Einar! Og – tusen takk for turen, Kristin! Igjen så blir du med på mine litt dårlig planlagte prosjekter! Du er helt rå!!!

Vi var allikevel enige om at det ble en fin tur! Vi har vært steder vi aldri har vært på tidligere, og kanskje aldri igjen! Dessuten spørs det om vi ikke er pionerer – vi kunne ikke se for oss at noen andre noensinne har ligget i hengekøye over natten akkurat der!

Vel hjemme kjørte jeg igang varmepumpa for full maskin! Skrudde den av i går fordi jeg mente det var varmt nok nå….. ha ha! Sto leeeeeenge i dusjen for å få igjen varmen, og har resten av dagen kun en plan : være tørr, og varm!!!! Og, bruke armene til minst mulig. Fikk en sterk påminnelse om hvorfor jeg aldri pleier å gå med tung sekk… da veit jeg det, igjen!