¨Mandag morgen kjørte vi nordover. Ikke langt fra Elgå parkerte vi langs veien ved Dalset og fulgte skiltene mot Elgåhogna og Brennhåmmåren. Elgåhogna er den høyeste av Engerdals 67 topper over tusen meter med sine 1460 meter over havet.

Stiene deles etter en drøy kilometer, og da tok vi til venstre – mot Brennhåmmåren, Elgås grendefjell.

Som det fremkommer av kartet er stigningen hard og brutal, men ikke så veldig lang.

I den tette bjørkeskogen på vei opp hørte vi gjøken. Da kom jeg Fønhus sin historie om Gauke-Turi som jeg hadde lest kvelden før. Hu Gauke-Turi var født med hareskår, og på den tiden ble det ikke gjort noe med det. Hu hadde derfor en skrikende, nasal stemme som fikk henne til å høre ut som en gjøk… og derfor fikk hun tilnavnet Gauke-Turi! Etter fylte 50 fant hun seg en kar å gifte seg med, Isak. Han var så uheldig at han slapp en fjert på bryllupsnatta, og da sparket Gauke-Turi han ut av senga! Han brant skinka på svartovnen, og kunne derfor ikke gå i bukser dagen derpå. Kan tro det ble snakk i bygda da han blei observert i stakken hennes Turi påfølgende dag!

Han hadde god fantasi, Fønhus!

Vel, jeg brukte nå litt tid oppe i lia der. Jeg har begynt med nye medisiner – igjen, og synes kanskje det jaget astmaen litt lenger unna. Den var nå allikevel på en armlengdes avstand, så det var bare å ta det med ro oppover.

Som alltid er det godt å være fremme på toppen! Det blåste litt, men jeg kan hilse og si at solen varmet! Klok av erfaring valgte jeg for en gangs skyld å ha ull over. Det var sinnsykt varmt!! Vi kjørte rett til Elgå etterpå, og der kjøpte jeg ei T-skjorte, jeg – som ellers er nødt til å oppgradere til ull i butikken på Drevsjø!

Vel, vi er nå fremdeles på Brennhåmmåren. Det er en av diplomtoppene, så jeg sjekket inn i DNT-sjekkUT. Vi gikk ned til plankelavoen som er satt opp av Elgå idrettslag.

Der søkte vi litt le, og tok oss noe å drikke mens vi skrev oss inn i gjestboka. Bra gjennomført stil med utedo i samme kledning!

Det er flott utsikt på toppen, og her sitter familien Glum og ser utover landskapet de er så glad i! Jeg har ferdes der oppe i større eller mindre grad i 25 år nå, og lengter alltid opp dit! I all hovedsak har jeg befunnet meg sør for Elgå – alle andre ferdes stort sett fra Elgå og nordover, dit Fæmund II frakter dem. Det betyr jo at jeg sjelden møter folk på mine turer, og det er sånn jeg liker det!

Femund er et eldorado for mine vakre fotomodeller! De som så gladelig hopper opp på hver stein de ser langs vår vei! Her er det Sorry som gjør seg fortjent til 1/4 bit Frolich! Skal ikke mer til!

Midt oppe på toppen er det en gedigen stein! Kan jo spørre seg hvordan det havnet akkurat der uten å fine svar på det!

Mens vi var der oppe kom det en ungt, kjekt par fra Tyskland. De likte hundene så godt, så det var koselig. Jeg spurte dem hvordan de hadde kommet på å reise fra Tyskland til Brennmåmmåren, og da svarte de at de hadde kommet for å se reinsdyr! Vi kunne glede dem med å fortelle at det var en svær flokk i bunnen av bakken på den andre siden, så da duret de videre!

Vi tuslet nedover igjen, og kom igjen inn på stien som kommer ned fra Elgåhogna. Det var godt for bikkjene å bade i bekken, så varmt var det.

En annen av toppturene i Engerdal er turstien på Elgå. Den har vi gått før, og tenkte vi skulle gå den igjen. Men, jeg fikk en fiks ide, og det var å spise lunsj på Tolgevollen! Det er en sætervoll med buer, løer og fjøs.

Der var det idyllisk og spise matpakken sin!

Det sto en bil parkert oppe i enden av tunet så jeg turte ikke ta meg så mye til rette med fotografering. Dessuten var det bedre for hundene å få seg nok et bad!

Hege og Mona nærmet seg, så da reiste vi tilbake til Sorken for å møte dem. Derfra dro vi så og si på sparket ut for å grille. Igjen hadde vi med oss Vidar som lokalkjent, og han guidet oss ned til Glen i Jytlingsmarka. Der er det satt opp en gapahuk og bygget en fin fiskeplass som også er utformet og tilgjengelig for handikappede.

Der ble disse to gjenforent; Linus og Hege. De har kjent hverandre siden han var liten, og de to har en greie seg i mellom, altså! Koselig det!

Vi ble sittende i flere timer. Det var ingen andre i nærheten så bikkjene fikk være ute og kose seg og bade.

Her er gjengen samlet på fiskeplassen, og fotografen bør få skjenn for å ta bilder i slike skyggepartier. Fy’a meg! Fin gjeng, allikevel!

Vi hadde en rådslagning angående tirsdagen, og vi ble enige om en tur vi ville ta. For tre år siden tok vi Fæmund !! og gikk veien tilbake til Elgå. Denne gangen ville vi igjen ta båten til Revlingen, men så gå oppom DNT’s hytte; Svukuriset.

Det er stas å ta turen med denne kulturhistoriske båten som om sommeren trafikkerer en daglig rute mellom Synnervika i Røros kommune, og Elgå. Siden 1905 har båten fraktet turister, post, varer, tømmer, trekull og malm. Det finnes ennå en veiløs strekning som får post og varer med båten.

Fæmund II er et dampdrevet jernskip som er 82 fot lang, og 6 fot dyptgående.

Her er gjengen klar for ombordstigning!

Det var bare et problem på den turen, det var en svær Alaskan malamute! Eieren og jeg rådslo og ble enig i en strategi som funket for alle. Han inn i gangen med sin hund, meg og mine ute på dekk! I samtalen fremkom det at han og en annen kar på båten sammen med sine fruer utgjorde det nye vertskapet på Svukuriset. De var hyggelige og på tilbudssiden, og mottok bestilling på 4 vaffelplater ved vår ankomst til hytta.

Her er matrosene på den staselige båten!

Ved ankomst Revlingen iveksatte jeg avtalen med den andre hundeeieren, jeg gikk i skjul bak venterommet. De hadde biler stående og skulle kjøre opp til hytta. De kunne fortelle oss at det var fire kilometer å gå opp – og kun motbakker. Ikke særlig oppløftende, så vi beregnet god tid.

Vi trasket i vei oppover, og det gikk jo greit. Flott og frodig grønt terreng i bjørkeskog den første biten som er brattest. Seinere flatet det litt ut og vi var tilbake i det sedvanlige steinete områdene.

Vi så ingen grunn til å ta pustepauser vi, så vi ankom Svukuriset før det hadde gått en time. 56 minutter, for å være eksakt!

Da vi kom opp på tunet møtte vi denne malamuten igjen. Denne gang løs og i fult firsprang mot meg om mine gutter. De gikk rett i klinsj, men eieren var kjapt på plass og ordnet opp i situasjonen. Ingen var skadet, og det gikk helt fint. Men, det må jeg bare si… at når de vet det er to hannhunder rett rundt hjørnet, da må de binde hunden sin. Han trodde ikke vi kom så fort, sa han – og han har helt sikkert rett i at vi ikke ser så raske ut, ha ha!

Bortsett i fra det må de berømmes for god gjestfrihet. De var kjappe med servering av vafler og kaffe som forøvrig smakte så godt at vi fint kan anbefale en rast akkurat der!

Det begynte å regne, så Hege og Mona gikk inn, og Unni og jeg gikk i dekning under tak på stabburet. Jeg kan ikke si jeg husker å ha vært borti SÅ mye mygg noen gang…. de drev og klippet plenen, så det virvlet vel opp da! Vi sprayet løs med Mygga og Autan – og det funker veldig bra!

Hege stakk snuta ut for å sjekke om det hadde sluttet å regne!

Vi hadde 8 kilometer å gå tilbake til Drevsjø. Verten fnøs av det, og sa at det nødvendigvis bare var nedoverbakke, siden vi allerede hadde spist opp høydemeterne. Veeeeeeeel…. vi var nok enige om at de ikke hadde rukket å gjøre seg kjent i nærområdet sitt. På en side, jeg tror det var utno, ble den første delen beskrevet som en tur i fjellbjørkeskog i kupert og morsomt terreng…

Jeg synes ikke det var morsomt i det hele tatt!

Dette er faktisk et stykke av den såkalte stien….!

Det gikk ikke fort med oss heller. Det er umulig å beine avgårde i slikt terreng, ihvertfall for en gjeng tilårskomne damer,  ha ha!

Det ble en og annen liten pust i bakken underveis.

Vi så på kartet at vi skulle sneie toppen av Gråvola før terrenget endret seg til snev av nedover. Jeg skal innrømme at jeg gikk meg litt sur, ha ha! Jeg har ingen ønske om å gå akkurat den stien igjen med det første, altså!

Vi tok en kjapp rast etter å ha passert Gråvola. Igjen hørte vi gjøken, og den og jeg hadde en aldri så lite samtale – på dens språk. Med så begrenset ordforråd er det jo ingen sak å følge opp. Kan være min mentale helse ble vurdert der, men ingen turte å si noe om det, ha ha!!

Jeg var først avgårde etter pausa, og hadde ikke øre for noe annet enn snylteren, gjøken! Det de tre andre opplevde var et reir tilhørende noe de landet på måtte være en Tretåspett! Den skulle jeg gjerne sett også!

Slik ser den ut – og bildet er stjålet fra Wikipedia. Den hadde unger i reiret sitt, og satt på en gren ved siden av og passet på dem. Sikkert en fin opplevelse!

Vi gikk og gikk og … osv osv! Først halv syv var vi tilbake på Elgå, og da hadde tre av oss fått nok! Unni er så sprek at hun helt sikkert kunne fortsatt – lenge!

En så sen tilbakekomst medførte at vi ikke rakk noen butikk før stengetid. Etter vi hadde oppsummert hva vi hadde igjen av mat fra dagen før innså vi at ikke det var noe problem i det hele tatt.

Det var en sliten gjeng som satt et par timer og skravlet før vi tok en tidlig kveld!

Dagen etter var to stykker ute av drift. Hege med en strekk i låret og Mona med skade påført av støvelen hun gikk med dagen før. Målet for dagen i det fine været var egentlig Gloføken, en diplomtopp i Sømådalen. Hege og Mona ville til Røros. Der hadde aldri Unni aldri vært – og jeg vet jo hvor fint det er der – så da blei vi enige om å dra dit!

Vi var ikke alene om å sette kursen nordover! Disse to staute karene slo vi følge med ved Femundsenden. Vi lot dem gå i fred etter å ha stilt opp på bilde!

Det er drøye til mil fra Sorken til Drevsjø, men det gikk fort unna.

Og sånn ser det ut når fire middelaldrede damer blir servert ei selfiestang og et kirketårn, ha ha! Det er jo et kunststykke å få med alt og alle! Morsomt!

For å komme opp til den fine kirken gikk vi opp den fine gågata..

Det er små hyggelige butikker hele veien. Med tre hunder med på turen ble det mest vindueshopping.

Så mye koseligere med små butikker på slike steder enn disse svære shoppingsentrene, synes jeg, da!

Etter å ha trasket rundt en stund begynte vi å se etter et sted vi kunne sitte og spise en lett lunsj ute, med hundene. Det var så varmt at det var helt uaktuelt å legge dem i bilen.

På Kaffestuggu kunne vi sitte ute og kose oss, og det var allerede satt frem vannkopp til hundene. Et trivelig sted!

Vi tok en økt til som turister…

… og jeg var så langt hjemmefra at jeg vurderte å sende postkort hjem, ha ha!

Etter å ha gått litt berserk i en sportsbutikk var det på tide å reise. Hege og Mona satte kursen tilbake til Oslo, mens Unni og jeg skulle ha en natt til på Sorken.

Mange vakre skuer langs veien – så selv om vi ikke fysisk befant oss ute på fjelltur fikk vi allikevel nyte godt av naturen!

Torsdag morgen var det 12 grader og regn – det gjør det lettere å reise hjem!

Jeg sier det igjen; Mona, Hege og Unni : TAKK for turen!!! Jeg er SÅ glad for disse turene våre sammen, og jeg gleder meg stort til neste gang allerede!