74 i fjor, og 26 hittil i år…. det er vel et bra jubileum, om jeg må få si det selv!
Fordi det var en jubileumsnatt måtte jeg jo finne på noe spektakulært, og da falt valget på Ringerudkollen. Denne kollen ligger på samme høyde over havet som Svarttjernshøgda, som var målet for forrige tur.
Den store fordelen med denne toppen er at man kjører opp de fleste høydemeterne, ha ha!
Jeg har vært oppe på den en gang tidligere. Da kom jeg gående fra Tosseviksetra sammen med mine venner, Mc Innesene, Jorid og Elizabeth. Jeg husker ikke hvor lenge det er siden… men type 5 år, kanskje.
Det var heldigvis skiltet godt, så jeg kjørte riktige veier. Problemene mine startet ikke før jeg hadde parkert…
Jeg mente jeg kjente meg igjen der jeg parkerte. Jeg har vært i området en annen gang også, den gang i embets medfør, og uten å være oppe på selve toppen. Det gikk en sti rett øst for parkeringen, og selv om jeg ikke husket det akkurat slik vandret jeg avgårde.
Det var masse Multeblomster langs min vei, og så vidt jeg kan skjønne er dette hannblomster med støvbærere, eller hva sier mine venner, botanikerne?
Alle vet jo at denne blomstens habitat er myr…. og da forteller det jo også at jeg befant meg i en. Det lå klopper der, forsåvidt, men etter alt regnet i det siste mistet de mye av sin funksjon, og jeg ble selvfølgelig klissvåt på beina. Jeg skjønte at jeg hadde gått feil da stien tok en vending nordover. Da var det bare å vasse tilbake til parkeringen og prøve en annen vei!
Det gikk en vei nedover forbi parkeringen, så da valgte vi den, og det var den riktige! Hadde jeg valgt den med en gang hadde jeg vært like tørr på beina, til info, ha ha!
Det som er litt dumt med denne kollen er at det til øst er livsfarlig å bevege seg. Det gjør meg litt i overkant forsiktig, kanskje… men, heller det enn å ramle ned.
Jeg hadde bestemt meg for å ENDELIG får lest ut denne boka, og nå er den straks ikke fremdeles hos meg, men tilbake hos sin eier! Fengende og fine bøker, må jeg si. Det beste er kanskje at det går an å lese litt i ny og ne, og fremdeles huske detaljene som er nødvendig for å lage en god opplevelse av å lese. Det er ikke alle bøker som gir deg den muligheten.
Det var kaldt og sitte å lese…. veldig kaldt. Jeg hadde heldigvis ullsokker i sekken til de kalde, våte beina, og ullgenseren kom på med en gang. Soveposen ble også tatt i bruk etter kort tid, og det var nok til å holde ut sittende til jeg hadde lest ferdig.
Linus kosa seg akkurat like mye som han pleier ute på tur. Det har, av flere årsaker, blitt litt dårlig med turgåing de siste par ukene, men nå ligger alt til rette for å endre på det!
Da blir begge disse fine gutta mine glade, tenker jeg!
Jeg prioriterte å være sammen med tante”ungene” mine en time før jeg dro i går, så jeg var ikke fremme før nærmere halv åtte, og innen jeg var ferdig med boka var klokka halv ti! Og DA er det innafor å legge seg for tilårskomne damer, altså, ha ha!
Det blåste en sur og kald vestavind som gikk gjennom marg og bein! Jeg angret mye på at jeg ikke hadde med langbukse, og selvfølgelig savnet jeg vinterposen min. Alle mine forsøk på å få igjen glidelåsen på posen jeg hadde med meg mislyktes, så det ble åpenbart glipper og kaldt.
Jeg ble trøstet av en fin solnedgang, og fargene forsvant ikke utover natten, det forble oransje! Jeg var nemlig våken. Klokka blei 23, 24, 01, 02… og 0210 var siste gang jeg så på klokken før jeg sovnet! Da lå begge gutta tett inntil meg og varmet meg godt!
Etter en stund våknet jeg og får se at båndet til Linus ligger der med selen hans – uten han!! Skal si jeg var raskt på beina, og det bare for å observere han komme løpende mot meg nede fra hangglider-rampen. Jeg ble både glad og litt redd! Ja, jeg vet at jeg er hønemor, men han må jo holde seg på trygg grunn!
Siden jeg allerede var oppe måtte jeg få unna et nødvendig ærend på naturens vegne, og da jeg så på klokka konkluderte jeg med at den var 0445, og da var det jo helt greit å dra hjem.
På dette bildet jeg tok i dag tidlig mens jeg pakket sammen ser det jo mørkt ut, men det er jo ikke så vanskelig å få til i motlys.
Jeg tok en titt til på klokka, og da innså jeg at konklusjonen min var feil! Klokka i bilen min går en time og tjue minutter feil…. for sakte. Av en eller annen grunn la jeg til like mange minutter da jeg så på klokka på mobilen …. og det vil jo si at den ikke var kvart på fem, men fem på halv fire!! Som om det fikk meg til å pakke opp igjen og legge med ned…. niks!! Da var det bare å begynne på turen hjem, altså!
Oppe på kollen i natt hørte jeg ikke et pip. Naturen hadde ikke noe å by på! Så lite at jeg var glad for å se en svarttrost i krysset ved skitrekket! Men, et godt stykke ned i veien fikk jeg snurten av en hare som krysset veien! Og, et par svinger lenger ned fikk jeg en god titt på en annen hare! Den fikk jeg se så lenge at jeg begynte å fomle etter mobilen for å få tatt et bilde av den. Det er i slike anledninger jeg savner kameraet mitt og objektivene med lengst rekkevidde, men – de har jeg ikke lenger! 150-500 har jeg gitt bort, og 70-300 har jeg brukt opp! Kun en 18-105 igjen, og den kan like gjerne bli liggende hjemme, ha ha!
Jeg var superfornøyd jeg etter å ha sett en og en halv hare! Men, i den siste svingen før bommen dukket det opp enda en!! Den fikk jeg også en god titt på, og DA var jeg såre fornøyd, må vite!
Vel hjemme klokken 0500 var det bare en ting å gjøre, det var å stille vekkerklokka på 0830 og innta horisontalen! Vi var jo trøtte som dupper, alle tre!
Nå skal jeg sjekke hva YR mener om været resten av uka og finne ut om det går an å tilbringe flere nette ute denne uka!
Over, og ut!
#nattinaturen #hektapåtur #mittfriluftsliv #friluftsliv #underåpenhimmel #mittnorge #nordiclife #liveterbestute