Jeg har forbannet pc’n min opp og ned de siste dagene, men nå ser det ut til at jeg har fått skikk på den! Jeg vet ikke om spesielt mye som er mer frustrerende …. det må være å stå og dra i gang gressklipperen uten at den starter… eller, nei… da er jeg forbannet på en helt annen frekvens, ha ha!

Vel, på tirsdag i uken som var fikk jeg med meg Anne til Vassfaret! Hun kom rett fra en ferieuke på Tenerife, og var sporty og tok det temperaturskiftet på strak arm! Vi har aldri vært på tur sammen før, Anne og jeg. Vi kjenner hverandre fra vår felles plattform, korpset i Hole!

Jeg plukket opp Anne i Hønefoss på formiddagen, så kjørte vi til Nes, der vi skulle proviantere! Som vanlig kom vi ut derfra med ei pølsepakke under armen, ha ha! Det er jo så lettvint og greit.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vel fremme på Skrukkefyllhaugen pisket jeg Anne ned for å hente vann, he he! Neida, hun gjorde det mens jeg fyret opp i ovnen. Jeg har altså så vondt i ryggen at det ikke hadde nyttet å bære de kannene opp den bakken.

Da vi var sikre på at det var ordentlig fart i ovnen gikk vi tur! Ingen lange utflukter på tapetet, bare en rusletur ned til Nevlingen.

Det var knallblå himmel, og nesten ikke et eneste vindpust! Nok engang serverte Vassfaret meg en av sine beste sider, og det er jeg alltid takknemlig for!

Her er gjengen samlet ved demningen. Det var så mye vann i Nevlingen at det ikke gikk an å gå der vi pleier, faktisk!

Sol er vel og bra, men jeg foretrekker overskyet vær når jeg skal ta bilder. Jeg får det aldri til som jeg vil med sol og skygger overalt, ha ha!

For ryggen min var det mer enn nok med denne rusleturen. Jeg er redd jeg sutret og beklaget meg en smule underveis. Det er veldig rart at det er så trøblete å stå og gå, og HELT uproblematisk å sykle milevis i slengen. Ja ja, nå skal jeg slutte å klage!

Vel tilbake på Skrukkefyllhaugen var det godt å komme inn å kjenne varmen bre seg etter et ilegg til i ovnen! Bikkjene var løse hele veien, så de la seg fornøyd ned og ventet på maten sin.

I motsetning til meg har Anne lest boka om Berthe Skrukkefyllhaugen. Det må jeg se å få gjort, jeg som stadig befinner meg i hennes fotefar! Jeg har ikke lest like mye Fønhus i år som i fjor heller, men det er vel fordi jeg brukte så lang tid på mursteinen til Ken Follet. Kanskje jeg skulle reist opp alene en gang for å få lest boka om Berthe på sjølve plassen hennes? Med min mengde uflaks tror jeg det er best å drøye akkurat det…

Da bikkjene og vi hadde spist la vi merke til at det passerte en bil innover nede på veien. Det jeg ikke så var at den kom i retur, og hadde stoppet utenfor hos oss i det jeg slapp bikkjene ut. De stormet selvfølgelig ned for å hilse på sitt vis. Mottakeren av hilseritualet var ingen ringere enn Bjarne, eieren av Skrukkefyllhaugen! Veldig hyggelig at han stakk innom og hilste på! Det har jo blitt noen mailer mellom oss, sånn som jeg frekventerer stedet!

Anne og jeg ble sittende og skravle til natten tok tak og sendte oss i seng! Jeg hadde visst mer på hjertet, for i følge Anne snakket jeg mye i søvne! Ikke mange og lange setninger, bare kort vrøvl – med andre ord, akkurat som om jeg skulle vært våken, ha ha!

På tur hjemover stoppet vi på Aurdalssetra for å ta noen flere bilder, jeg hadde – utrolig nok – nesten ingen i arkivet fra denne turen!

Gutta stilte opp, som alltid!

Det gjorde jammen Anne også!

Takk for turen, Anne! Det var veldig hyggelig å dra på tur med deg! Håper vi kan gjenta dette ved en senere anledning!

Det eneste jeg, og gutta med disse bedårende blikkene, lurer på nå…. det er hvem som blir med oss til Skrukkefyllhaugen neste gang? Kalenderen vår er tom, altså – det er bare å melde seg!