I løpet av påsken har jeg sett utallige turbilder fra fjern og nær! De fra nærområdene har gjort at jeg har holdt meg hjemme! Det vrimler jo av folk overalt – og det er flott å se at så mange kommer seg ut! Jeg vil jo helst til steder der det ikke finnes andre folk, og da jeg fikk se et innlegg på Facebook fra et sted som så ut til å friste måtte jeg spørre innehaveren, Ellen, om hvor dette var. Jeg fikk ikke bare vite det, jeg fikk  også en grundig veiforklaring! Tusen takk, Ellen!

Vi, ja – Kristin og jeg – kjørte fra Vik klokken 16 i går, og målet for turen var Opptjern på Holleia. Vi var spente; det er alltid morsomt med nye steder! For de lokale; dette Opptjernet ligger altså nord for Skjærsjøen, som er nord for Aklangen! Jeg har bare vært innenfor Skjærsjøen en gang tidligere. Det gikk hester på beite der jeg stoppet for å snu; og en av hestene beit i forskjermen på Pajeroen min og etterlot seg en saftig ripe og en bulk. Det må ha vært inne ved Opptjern, for da var bommen lenger inn.

Nok om det! Da vi kom til denne bommen i går sto det to biler der, og en tredje kom da vi hadde stoppet. Etter en kjapp rådslagning snudde vi og satte kursen tilbake mot Aklangen. Sannsynligheten for at det var folk inne ved denne leirplassen vi hadde tenkt oss til var stor så vi får ta den turen en annen dag når det ikke er så mange folk ute.

På vei tilbake stoppet vi ved en plass som så fristende ut i solen! Kristin gikk litt innover for å se, og det så så lovende ut at vi valgte å være der.

Kristin har funnet en løsning som er helt suveren for meg som er helt krøpling! Litt dårlig føre for dette akebrettet, men det gikk da på et vis med min bagasje innover i skogen. Vi fant oss en liten ås som ligger øst for Skjærsjøen, rett ved Store Askmyra.

Jeg hang opp hengekøya og fikk hvilt ryggen litt. Avstanden vi gikk? Kan fort ha blitt 250 meter, ha ha! Ikke noe å le av det heller, forsåvidt – at ryggen er så dårlig at DET er en belastning. PS! De grå hårtustene som stikker ut på begge sider bak tilhører et reinsdyr, ikke meg, ha ha! Jeg har riktignok utviklet hockeysveis så jeg håper frisøren min snart åpner dørene igjen!

Det var ingen bålplass på denne åsen, så det måtte vi – som i Kristin – lage selv. Da kom dette akebrettet god med, når store steiner skulle flyttes. Vi vet at det ikke er bålforbud før den 15. april, og så tørt var det ikke; ikke lenge siden snøen hadde gått der vi lå.

Vi hadde med oss ved, men valgte å ikke bruke den. Vi brant bare småkvist for å steke Qusedilla – samme rett som på forrige tur, altså! Det er jo så godt, og med rester igjen var valget lett!

Da vi var ferdig med stekingen etter noen få minutter slukket vi bålet med hjelp av snø som Kristin hadde hentet i akebrettet. Nok en gang kom det til sin rett, altså!

Etter maten måtte vi jo ta noen bilder!

De fire her stille alltid opp og som vanlig var det lett å få et fint bilde av dem! Vi skulle gjøre et forsøk på å ta bilde av meg på den steinen også….

DET gikk jo fint, ha ha!

Det blåste bra i går – det vet vel alle som stakk nesa utenfor døra i går. Det blåste hos oss også, men vi fikk litt le av skogen. Det ble allikevel litt kaldt så vi måtte finne på noe.

Det å arrangere dette bildet er nok til å holde seg varm, ha ha! Bikkjene er jo så flinke til å være med på alle mine sprell. De har årelang trening så jeg tror ikke de blir forbauset lenger!

Jeg la meg først….

… og da gikk det ikke mange sekundene før Sorry var oppi! Koselig det da…

Ingen er flinkere enn han til å kose seg de minuttene han er i ro, ha ha! Nei, nå skal jeg ikke være urettferdig. Sorry er er eksepsjonell hund som alltid er på tilbudssiden, og han er inderlig trofast – så det så! Jeg komme aldri til å få en hund som han igjen!

Når vi var ferdige med å ta bilde fra alle vinkle skulle vi ta kvelden.

Bikkjene fikk to reinsdyrskinn på deling. Jeg håpet de skulle bli liggende der og ikke kåle rundt.

Jeg fikk fort varmen. Selv om jeg stadig påstår at det er sommer nå hadde jeg med vinterposen, og det var jeg glad for i den kalde vinden!

Kristin skulle også legge seg….

….sånn gikk det! Hun hvelvet ut igjen! Og nei, jeg lo ikke før jeg hørte om det gikk bra. Vi hørte et knekk, men det var heldigvis en pinne. Det kan hende jeg tok bildet før det var helt klarert at hun var uskadet, men jeg har jo alltid ment at dokumentasjon er viktig, ha ha!

Etter å ha oppført meg så dårlig spratt jeg, ikke bokstavelig talt, ut av min køye og overlot den til Kristin. Min køye er dobbel og derfor mye lettere å treffe, ha ha!

Jeg la meg på bakken nede hos bikkjene, og da hadde nok både de og jeg det bedre. Jeg hadde Linus og Sindy tett inntil meg på den ene siden, og Sorry på den andre – veldig koselig! Fikk testet det nye liggeunderlaget mitt – so far, so good!

Kl 02 var vi begge oppe for å forlate vannet. Begge hadde sovet, og begge var enige om å prøve å bli liggende litt til. Jeg var mye våken men holdt ut helt til det ble lyst nok til å pakke, 0530! Det er sesongrekord! Helt fantastisk! Vi var ikke hjemme før 0700!

På hjemturen snakket vi om natten. Den stjerneklare himmelen, og mankoen på fuglelyder. Ikke småfuglen – de sang om kapp – men storfuglen? Ikke et pip!

Takk for nok en superduper tur og all hjelp underveis, Kristin! Du er uvurderlig!