I dette været vi har i disse dager er det en fryd å ligge ute! Litt vel varme dager, spør du meg – og ja, jeg vet at 98% er uenig med meg i det, ha ha! Jeg skal nok klare å akklimatisere meg, men overgangen fra kaldt til varmt gikk fort, eller er det jeg som ikke henger med i svingene? Svaret kan lett være ja, ha ha!
Vel, i går la jeg ut på tur igjen! Heller ikke denne gangen alene, heldigvis! Jeg hentet Sindy først, så hentet jeg Kristin! Da var vi fulltallige! Vi hadde en vel optimistisk plan som inneholdt en båt, og en holme og noe greier, ha ha! Kristin hadde hørt at hvis man betaler i bommen inne i Ullerenveien har man tilgang til båter som ligger ved noen av vannene. Ihvertfall Svartvann og Skogstjern, vet vi nå. Jeg betaler selvfølgelig alltid i bommene, og har da automatisk fiskekort, tror jeg det endte med, ha ha! På skiltet ved Skogstjern sto, eller hang – for å være korrekt – et skilt som sa at med fiskekort har du bruksrett på båten, eller båtene.
Det som var en liiiiiiiiiiten strek i regninga var at alle vannene var islagt enda, ha ha! Så dumme vi er! Eller bare i overkant optimistiske, kanskje? Det tror jeg ALDRI noen har tenkte om meg, ha ha ha! Skal ikke legge i vei om alle mine grunner til å være mer pessimist enn optimist!
Vi hadde snakket om å gå til Hovinkoia – det tar ca 5 minutter – men jeg ville se om det var ledig ved Skogstjern. Der er det veldig populært å være – men, i går var det en plass ledig til oss. Det var faktisk folk der da vi kom. Vi rigget oss til på den første plassen man kommer til. Jeg har pleid å ligge ved den andre.
Vi ble ønsket velkommen av en firfisle. Den spant rundt og rundt en stein. Jeg sto bare å så på den i visshet om at jeg bare kunne glemme å få tatt bilde av den.
I nabokøya fant jeg de her to! Begge måtte kvalitetssikre den nyinnkjøpte køya fra Ticket to the moon, må vite!
Etter en halvtimes tid med hver vår bok ville vi varme oss medbragt mat. Eller, mat og mat… dessert, kan vi kalle det! Vi fyret opp et lite bål helt nede i vannkanten. Ja, det var is på vannet, men åpent helt inne ved land.
Her er bålet og tilberedningen. Svele! Det er digg! Kristin hadde stekt de hjemme, vi trengte bare å varmen dem.
Og ja – det var like godt som det ser ut som!
Vi gikk bort til den andre plassen for å ta noen bilder, og da – da trodde vi at vi så linerla!! Jeg har sett etter den i flere uker nå! Jeg så den første gang 5. april i fjor – i Nydalen i Oslo. Nå har den latt vente på seg. Har fått med meg at den er observert i distriktet, og på Hamar. Det jeg lurer på, er hvorfor jeg er opptatt av når jeg ser denne trekkfuglen på våren??
I selve Klassekampen finner jeg svar skrevet i en artikkel av Martin Eggen, som heter Linerla i tro og overtro :
Veldig forkortet :
Linerla er tilknyttet kulturlandskap over hele landet. Tallrikheten, og det faktum at den trives nært mennesker gjør at den er godt kjent blant folk flest. Det har til alle tider vært en rekke værtegn, tegn på lykke og ulykke og annen overtro tilknyttet arten. Særlig omstendighetene rundt den første observasjonen om våren hadde betydning. Ser du dens svarte bryst forfra betydde det sorg. Satt den på grønt gress ble det en varm sommer. Satt hun på noe mørkt eller stein ble sommeren dårlig. Også videre, også videre – det er veldig mye å si om dette.
Jeg trøster meg med at jeg så den fra siden første gangen i går, men….
…jeg fant ingenting om hva det skal bety at vi først så den på is, ha ha! Beklager det dårlige bildet!
Etter å ha sammenlignet plassene bestemte vi oss for å flytte til den andre, den jeg liker best. Der hadde vi lengst fri tilgang til sola. Kristin skulle holde hundene mens jeg rygget bilen bort – det er vel snakk om maks 50 meter. Da fikk Sorry fnatt, mammadalten min. Da jeg stoppet slapp Kristin ham og da hoppet han rett inn bak – selv om burdørene var lukket. Ingen skal få reise fra han, nei! Linus? Og Sindy? Ha ha! De fulgte ikke med i timen!
Vi ble sittende i sola….
… og Kristin satt og bladde i denne. Jeg blir jo bare lei meg av bøker som den. Med ryggen min kommer jeg ikke av flekken. Jeg får farte rundt lokalt og ta meg dit bilen eller sykkelen frakter meg. Snakket med legen om sykling i går, og det var det ingen grunn til å avstå fra. Det var da noe!
I det solen forsvant bak åsen ble det kaldere med en gang. Denne gangen hadde jeg med ekstra klær!! Ikke verst! skiftet til genser og jakke – og i den prosessen gledet jeg meg til Villmarksgenseren min blir ferdig! Den er i produksjon!
Vi tok med bikkjene og gikk et stykke nordover. Går du langt nok den veien kommer du til Sokna! Går du et godt stykke kommer du til Klomshue. En topp som nylig har vært et mål for Ti på topp, Ringerike. Hvor langt vi kom? Jeg kom meg i andre enden av vannet, og Kristin kom seg ørlite lenger inn til det som høres ut som en svær fin foss. Det er det ikke, ha ha! God vannføring, men ikke noe det var noe vits i å ta bilde av.
Mens jeg sto, satt og hang der og ventet fikk jeg øye på denne….
…. jeg aner ikke hva slags busk eller plante det er, men tror jeg snart får vite det, ha ha! Poenget mitt er ikke hverken hvem eller hva, kanskje ikke hvorfor heller! Men – snakk om viljestyrke og livsglede!! Det var ikke mulig å se hvor den kom fra mellom steinene. Kudos, sier nå jeg!!
Tilbake i leiren fikk Sorry kos og massasje av tanten sin. Trenger vel ikke fortelle dere at han likte det. God gutt, han!
Klokken 21 var vi kalde og klare for senga! Kristin krabbet opp i køya, og jeg la meg på bakken mellom bikkjene.
Linus la seg tett inntil, og hadde til å begynne med like mye av soveposen som det jeg hadde, ha ha! Sorry lå i hodeenden min, og Sindy bak meg. Jeg skjønte fort at det var lurt å ha vinterposen. Det kom til å bli frostnatt på Holleia!
Jeg kan ikke huske å ha sovet i det hele tatt, men i følge Kristin hadde hun visst hørt meg -det kan ikke ha vært lenge. Vi var våkne begge to rundt klokken 03, og ble enige om å bli liggende lenger. Dette til tross for at alt rundt oss var fult av kondens. Så er DEN sesongen i gang. Jeg gadd ikke pakke ned hverken sovepose eller liggeunderlag da vi sto opp 0530, jeg stappet det bare inn i bilen.
På turen hjem kjørte vi bortom Svartevannet bare for å konstatere at det også fremdeles er islagt. Da gjelder det garantert Setertjern også, som var vår opprinnelige plan.
Jeg blir fortalt av folk som har tenkt å blir med oss eller meg på tur at de er noe bekymret for døgnrytmen vår. Hæ?? Ha ha! Høres det ikke vettugt ut å legge seg så tidlig, og stå opp enda tidligere? Ha ha!! Bli med og prøv sjæl, sier nå jeg!
Takk for turen, Kristin! A pleasure, as allways, som de sier på Holleia!
