Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg ut i helga fordi det kryr av så mange andre som også vil være ute! Det har roet seg litt med folk ute midt i uka, men når helgen kommer tyter de ut, ha ha!
Natt til lørdag hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Varierte mellom sittende, stående, liggende og gående. Jeg bor riktignok i en enebolig, men det er ikke akkurat sånn at det er langt fra en fløy til en annen, ha ha! Jeg blir lei av å alternere hjemme, og kan jo like gjerne gå, stå, ligge og sitte litt ute; det blir jeg definitivt ikke dårligere av! Kanskje det hjelper, til og med! Fint å få lufta vettet!!
Da jeg kom til Damtjern kjørte jeg opp til kiosken for å se om plassen “min” var ledig, og nei – det var den ikke. Satt en hel bøling der. Jeg så ingen telt eller hengekøyer så jeg valgte å kjøre bort.
Det kan jo ikke være igjen ei buske mellom Damtjern og Ringkollen! Dette er bare det siste lageret – jeg passerte mye mer! Jeg kan mildt sagt ingenting om skogsdrift, og er helt sikker på at dette er tatt ut med god grunn, altså! Jeg har bare aldri sett maken til stabler!
Vel, jeg fikk snudd, og i det jeg stoppet bilen begynte det å regne. Ikke så mye at det skremte meg hjem, men så mye at det skremte hordene med folk hjem! Snakk om timing, ha ha! Jeg hadde sjekket YR gjentatte ganger, og gjorde det igjen! Det skulle ikke vedvare, så da ble jeg sittende i bilen og vente. Etter 40 minutter var det over, og plassen var ledig!
Akkurat her er plassen “min”! Ikke bare min, jeg deler den med Margrethe! Hun var oppe her forrige helg å lå i telt. Hun kunne rapportere om fine forhold for meg som ligger rett på bakken, uten teltbunnen som isolasjon. Takk for rapporten, Margrethe!
I går var det bare gutta og meg på tur! Vi er jo så bortskjemte med selskap på turene våre at det var uvant å bare være oss! Vi er i stand til å kose oss alene også, vi!
Det var veldig lav vannstand i Damtjern. Denne steinen de sitter på pleier ikke synes når det er normal vannstand. Da må vi forte oss å ta bilder vi ellers ikke kan klare å få til. På den andre siden av vannet ligger det fremdeles snø. Det var der borte min plan B var i går – og nei, jeg får vel ingen plusspoeng for researchen, ha ha!
Ser ikke dette litt fristende ut, da? Sitte, ligge, gå og stå noen timer her med en god bok? Jeg synes det er helt fantastisk! Kristin har jobbet hele uken, så da var jeg heldig og fikk låne reinsdyrskinnet hennes. Fint å ha to på så kald bakke. Da har jeg litt, og bikkjene kan ligge godt og varmt inntil meg.
Apropos Kristin, hun har alltid med seg godis til gutta! Og nei, jeg sviktet dem ikke – de fikk en pakke tantegodis, må vite!
Jeg følte meg ikke helt trygg på at det ikke skulle komme flere regnbyger. Det kom rykter fra bygda om tordenvær – det hørte jeg ikke noe til oppe på skauen.
Både han her og jeg lå og så på det noe varierende skydekket. Men, timene gikk uten mer nedbør, heldigvis.
Et linerlepar fikk stadig oppmerksomheten min bort fra boken. De spratt rundt og underholdt meg med sin kurtise. Jeg som gnålet om at jeg ikke hadde sett linerla ser den nå absolutt over alt, ha ha! Jeg kunne høre orreleik i det fjerne i går kveld, men bortsett fra det var det bare de ustoppelige småfuglene som lager en hel masse herlig lyd. Skulle veldig gjerne klart å skille lydene fra hverandre, men vet ikke om jeg har kapasitet til det. Det er ikke tull. Så lenge jeg absolutt hele tiden føler smerte er det vanskelig å konsentrere seg. Jeg har mer enn nok med å komme meg gjennom en skjønnlitterær bok!
Av andre ting som kan nevnes som “forstyrrende”…
….når han her snur seg og vil ha oppmerksomhet får han jo selvfølgelig det! Det blikket har jeg aldri klart å si nei til!
Timene gikk, og mørket kom. Jeg kunne skimte mellom trærne at det var et vakkert lys bak oss…
… det fikk vi bare gjenskinnet av!
Det var så klart og fint at jeg skjønte det kom til å bli en kald natt. Eller; kald og kald – ikke i vintermålestokk. Men i å legge seg på bakken litt tidlig på året målestokk, ha ha! Nå lå jeg ute på bakken nede på Tangen allerede i januar, men – da hadde jeg litt bedre vett til å kle på meg enn i mai, ha ha! Jeg tror tankene mine ikke kom så langt som til beina i går fordi jeg bråbestemte meg for å dra. Jeg hadde vett til å skifte til ull under på overkroppen, men…. på beina hadde jeg; hva heter sånne sokker som er hakket under ankelsokker? Sånne som knapt nok runder hælen? Samma hva de heter; jeg hadde slike på beina nedi de tynneste joggeskoene mine. For ja, det finnes jo forskjeller på de også! Jeg lå der og syntes jeg fortjente å være kald på beina! Nå har jeg snart ligget ute 150 netter; så å ha erfaring til å ta på eller med meg et par ullsokker burde jeg vel snart ha, vil jeg mene!
Jeg slukket lyset og la vekk boken klokken 23. Allerede da skjønte jeg at det kom til å bli ei jævlig natt med mye kondens. Bikkjene var allerede våte å ta på. De har så mye ull enda at det på ingen måte plager dem. Det er allikevel godt å ha dem inntil seg. Koselig er det når vi tre ligger så tett og deler opplevelsen sammen! Savnet allikevel Sindy, men hun får vi sikkert med oss på neste tur!
Klokken 0230 var alt klissvått og jeg var lei. Tok liggeunderlaget og soveposen under armen og gikk. Ikke noe poeng i å pakke det ned for så å ta det opp, tørke det og stappe det nedi igjen – ikke med bilen 100 meter unna, ihvertfall.
Rett før jeg kom til Sundvollen måtte jeg kjøre slalåm mellom noe som kunne se ut som spurvunger midt i vegen. Jeg snudde, og tenkte at de måtte ha falt ut av et reir i nærheten. Vel, det var ikke det, det var padder! Ha ha ha! Og nei, SÅ grei er jeg ikke at jeg følger de DE hjem! Og neida, det er ikke så lenge siden siste synstest heller, ha ha!
Enn så lenge; god søndag!
