Reklame |

I går tenkte jeg det passet fint å ligge i gapahuken til Sokna jeger og fiskeforening i Brekkebygda. Det passet fint fordi jeg og gutta dro ut alene, og i den gapahuken er det bare brei benk på bakveggen, eller hva det nå enn heter! Ha ha! Den kan hete akkurat hva den vil, for da jeg kom dit var det folk der! Kjørte en tur opp til demningen og ventet litt før jeg kjørte ned igjen, i håp om at de som var der hadde kommet på bedre tanker og reist hjem! 🙂 Men, neida! De var der da jeg kom tilbake også! Så, da sendte jeg en melding til Anne og spurte om jeg kunne ta en natt til i favorittgapahuken på Veme, og det svarte hun ja til! 

Det var deilig for både hundene og meg! De kan løpe løse der, og det det gjorde de til gangs! Jeg hadde med meg ved, og asken var fremdeles varm etter andre besøkende, så det var ikke vanskelig å få fyr på bålet! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Gutta var minst like glade som meg for å være tilbake på denne plassen! Vi gikk en tur oppover i lia… 

… og grøftegrisen Sorry fant seg selvfølgelig et gjørmehøl! Linus tråkket pent forbi på kanten, som vanlig, og ble ikke møkkete i det hele tatt. Jeg måtte gå litt lenger for å få Sorry til å løpe masse ut i lyngen for å gjøre seg rein, og det hjalp! 

Denne gapahuken er så fin at jeg får følelsen av å gå tilbake til hytta, sett fra denne vinkelen! Helt fantastisk! 

Jeg leste en roman av Mikkjel Fønhus som heter “Tro til døden”. Den handler om en mann, og  hans hund. Fønhuns skriver :

“Det var litt mystisk med denne mannen, som ikke så ut som han hadde råd, og likevel hadde god råd. Men det hjemstedet han hadde skrevet i fremmedboka, det synes i alle fall å være korrekt nok; for han skarret på r-er, som en riktig sørlending, 

Den digre hunden hadde han alltid hos seg på rommet, Han kalte den Pass. Og han gikk sjøl til slakteren og kjøpte kjøtt til den, kjøtt han fik kokt på hotellet, Kokka der sa at dette han kom med til Pass, det kunne ofte vært brukt til folkemat i stedet for hundemat. Så denne Gjevig, men den stadig sunde frakken, og dette nokså tarvelige skjerfet i stedet for stivetøy, han måtte nok ikke være den karen han så ut til, slik utapå. 

Med dem på hotellet snakket han lite. Men han gikk ofte turer, gjennom byen og utenom, Og da fulgte støtt denne digre, mørkegrå hunden ham. Ikke hadde han den da i band; men hunden gikk likevel støtt ved hans venstre side, sprang aldri der ifra; måtte være strengt dressert, Folk som Gjevig møtte likte ikke å gå alt for nære dette dyret, hunden så for morsk ut; de syntes den lignet en ulv, å dømme etter bilder de hadde sett av ulv, Men et par i byen, av dem som hadde reist litt, de sa at hunden var av en rase som kaltes schæfer, tysk sauhund, og at det visst ikke var så omframt mye ulv i den, selv om den lignet, med den lange snuta, og den lange, høge kroppen; selve hodet og rova lignet også. Og Gjevig sa sjøl til hotellverten at det var schæfer, og at det ikke fantes så mange slike her i landet ennå; men dette var så trofaste dyr, og pålitelige vakthunder, sa han.”

Romanen har en sterk og trist slutt, og får en til å tenke på hvordan ense egne hunder ville reagert hvis det tilstøter meg noe! La oss håpe at jeg, eller noen andre ikke trenger å finne ut av det! 🙂 

Før denne overnattingen hadde jeg vært på utsalget til Sandberg sport i forbindelse med Hytteplanmila – det nærmeste jeg kom den 🙂 

Jeg handlet ull på billigsalg, og ikledd et nytt sett med navnet Svartisen, og enda en ullgenser av merket Jotunheimen til å ha utenpå den førstnevnte ulla må jeg vel kunne kalles tilnærmet godt forberedt? Når jeg i tillegg dro denne lua nedover øra… 

… og i tillegg til ull under hadde ullsokker strikket av bestemorhender på Hamar, og – ikke nok med det… 

…. jeg hadde også med disse flotte vottene Kristin har strikket til meg! DA må jeg vel ha vært fornuftig og flink –  nok? 🙂

Gutta fikk på seg pysj for første gang i år! Begge lå oppe på benken sammen med meg, så jeg er sikker på at de hadde en fin natt! De bjeffa ikke en eneste gang etter vi la oss heller, så de tok jammen livet med ro! 

Jeg hadde med nok ved til å ha fyr på bålet utover kvelden. Det gir meg en tilfredsstillelse det er vanskelig å forklare å ligge og se på flammene, og nyte lyset det gir. Jeg tror det er sånn at enten skjønner man det, ellers må man tro jeg har gått fra vettet, haha! Jeg tror vettet blei med meg hjem, og jeg vet at jeg er strålende fornøyd med nok en natt ute! Det ble ikke frostnatt, men det var helt på vippen, med 0 grader! Hva er det forresten, per definisjon? Frost, eller ikke? Samma det, forsåvidt – vi hadde ei fin natt! Jeg våknet med en dundrende hodepine 0450, men det ynder jeg å kalle fantomsmerter – kun på egne vegne, selvfølgelig! Ha ha!

Etter det sovnet jeg ikke igjen, men hadde en veldig fin natt før det! 

Opplevelsen ble kronet med en flott soloppgang da vi reiste hjem kl 0800!

Tusen takk for at vi fikk låne gapahuken igjen, Anne og Lars!