Jeg gledet meg, som vanlig, til å dra ut igjen i går. Kristin skulle være med, og nok en gang hadde vi fått lov til å låne den fantastiske gapahuken til Anne og Lars på Veme!
Vi reiste ganske tidlig i går, og gikk en god tur med bikkjene etter å ha satt fra oss sekkene.
Gutta storkoste seg, som de forsåvidt alltid gjør på tur 🙂 Jeg vet jeg har sagt det før, men det er veldig deilig at det ikke er båndtvang lenger – da får de utfoldet seg på en helt annen måte! Regnet ikke med at det var noen jegere i skogen en søndag ettermiddag heller, men det kunne det jo fint vært. Møtte flere menn med børse dagen før!
Vi måtte ned til gapahuken igjen for å holde liv i bålet.
Disse hanskene fikk jeg utlevert på ambulanseavdelingen på Ringerike sykehus for ca 150 år siden, give or take! Ha ha! Nå er de så slitne at de fungerer best til å håndtere bål og tilsvarende. De har overlevd veldig mye, og veldig lenge, og er fremdeles med! Ja ja, det var en digresjon!
Turfølget nøt siste rest av dagslys etter at solen hadde gått ned. Jeg stemmer for å slutte å stille klokka, by the way! Er det virkelig nødvendig? Hva er det godt for? Spør fordi jeg ikke vet, altså!
Det ble raskt mørkt etter klokken hadde bikket 17, og da blir kvelden lang! Ha ha
Vi hadde med oss lampeolje, og lyset fra oljelampene ga god stemning! Vi hørte en rar lyd fra kraftledningene rett ved der, og trodde først vi hørte sauebjeller, faktisk! Lyden kom og gikk, og vi skjønte aldri hva som forårsaket den. Kjekt å ha noe å lure på! 🙂 Og i den forbindelse må jeg sitere et kort avsnitt i boken jeg leser; “Den siste pilegrimen” av Gard Sveen. Han skriver som følger :
“Var det ikke slik at man aldri skulle stille et spørsmål man ikke ville ha svar på? Kanskje det var best å ikke vite, men slå seg til ro med tingenes tilstand, slik normale mennesker gjorde, gå videre med livet. Det var bare det at han ikke lenger hadde noe liv å gå videre med. Krigen ville ikke slippe taket i ham. “Det beste hadde vært om de hadde tatt deg også”, sa Kaj Holt lavt for seg selv. Det var det kona hans hadde sagt.
Noen minutter etterpå hadde han bare gått, forlatt alt som hadde holdt ham i live de siste fem årene, kona, ungen, alt. Den første natta han sovet ute, det føltes som en befrielse.”
Så det så!! 🙂
Se så koselig vi hadde det! Jeg skjønner jo ikke folk som ikke skjønnet det, ha ha! Og ja, jeg veit at majoriteten ikke skjønner hva jeg driver med, også! Hver sin smak! Hadde vært trangt om plassen hvis alle ville det samme! 🙂
Jeg ble kald på beina, og på henda. Da er det godt å ha en venn i nøden…
Jeg stappet føttene ned i soveposen, og ble utstyrt med denne finurlige dingsen! En greie man setter fyr på og forblir varm i timevis, Ikke nok med det, jeg fikk et varmeelement til, og det stappa jeg ned i den ene sokken! Det var helt fantastisk, og ja – jeg skal garantert kjøpe med sånne før jeg skal ut igjen! Det var faktisk avgjørende for at jeg fikk en fin natt! Så, takk skaru ha, Kristin!
Klokken 20 var det slutt på veden vi hadde med oss, så da var det bare å ta kvelden! Gutta var utstyrt med pysj, og hadde det fint. Jeg sendte videre de gode rådene jeg har fått til Kristin, så hun la seg med mindre klær i posen. Dagen derpå var hun ikke helt overbevist om at det var det rette å gjøre, men det vil vel tiden vise på neste ekspedisjon!
Klokka 0630 våknet leiren til liv, og det var på tide og pakke seg hjem igjen. Det var bare 5 minusgrader, det er jo ikkenoe ofr meg som er “vant” til 7! Ha ha!
En STOR takk til Anne og Lars som lot oss få enda en fantastisk natt i den flotte gapahuken, det setter vi stor pris på! Og nå skal vi ikke utnytte gjestfriheten deres på lenge, altså! 🙂
Nå skal frøken Hæhre tilbringe en natt, eller to på svanemadrassen sin inntullet i dundyna!
