Jeg har som kjent noen fikse ideer, og den jeg må ringe til da, det er Kristin! Uten å nøle svarte hun ja til å bli med opp på Gaustatoppen!

Tre ganger tidligere har jeg vært oppe på Gaustatoppen. Første gangen gikk Hege og jeg opp og ned. Andre gangen tok Kristin og jeg banen opp, og gikk ned. Denne gangen kjøpte vi en tur-retur bilett for å være på den sikre siden, siden vi ikke helt hadde bestemt oss for om vi skulle gå ned eller ikke.

Men, først handlet alt om å rekke frem i tide til siste heisen opp for dagen. Da jeg Googlet Gaustabanen fikk jeg til svar at heisen går fra 0900 til 1700. Vår beregnede ankomstid (ETA, haha) var i følge Googlemaps 1658! Jeg, som akkurat har bidratt med litt penger til statskassa har ingen intensjoner om å gjenta det med det første, så jeg holdt meg sånn nogenlunde innenfor fartsgrensene. Men, joda – jeg ble irrritert da en eldgammel  bobil fra Sveits havnet foran oss i 50 km/t, uansett hva grensa var! Heldigvis svingte han av før blodtrykket mitt ble faretruende høyt, ha ha!

Vel, vi vrengte opp bakken akkurat da Google mente vi skulle gjøre det, og da vi var fremme oppe på platået kastet Kristin seg ut av bilen for å kjøpe billetter. Det vi DA fant ut er at banen har sommeråpent til klokken 18… Så stress og alternative planer ble umiddelbart kastet i søpla!

Vi grabbet med oss tingene våre og gikk inn til vognene som foretar transporten inn til en mellom- og omlastningsstasjon, hvorfra det går en skunnegående pendelbane i skråsjakt fra 1040 til 1800 moh. Derfra er det utgang fra anlegget til den såkalte Tuddalstippen, like i underkant av Gaustatoppen Turisthytte.

Da vi tok heisen opp sist var det, overraskende nok, Linus som synes den seansen var ubehagelig. Han viste ingen tegn på usikkerhet i går, så det må han ha glemt. Transportetappen inn gikk derfor knirkefritt, helt til…..Jeg vet faktisk ikke akkurat hva som skjedde, men – jeg klarte, på mesterlig vis, å tryne! Eller… trynet var ikke involvert, men jeg har en hevelse på det høyre øret, den høyre kneskåla, høyre ankel… og jeg landet på ryggen inn igjen i vogna! Ha ha! Akkurat da var det ikke så morsomt, det gjorde jo grisevondt!! Selvfølgelig skulle jeg sprette opp igjen så fort som mulig, og på spørsmål om jeg skadet meg…. nei, nei, nei, neeeeeida! Allikevel måtte jeg ta en liten telling før jeg fikk med det høyre beinet! Sekken tok banemannen seg av….. pinlig!! Ikke så galt at det ikke er godt for noe; smertene tok fokuset bort fra hvor ubehagelig jeg synes det er å ta den banen! Og enda en fordel; jeg blødde ingen steder! Det er en stor fordel for meg, akkurat nå!

Vel oppe på Tuddalstippen tok vi det litt rolig med å gå ut fordi det sto en annen hund rett utenfor døren. Da den gikk vekk gikk vi og satte fra oss bagasjen og var klare for en sondering! Vi hadde ikke helt bestemt oss for hvor vi skulle ha campen.

Det var ikke noe å utsette på været, men fotografen, kanskje? Jeg fikk masta til å se ut som det skjeve tårn i Pisa, ha ha! Får skylde på skadene!

Vi kom oss opp til Turisthytta, og der hadde de akkurat dratt ut kontakten til vaffeljernet, men de var så greie at de plugget det inn igjen og stekte en vaffel til oss hver!

Jeg kan skrive under på at en vaffel smaker ekstra godt på 1883 moh, selv om du ikke har gått opp!

Tidligere var det bare ei steinrøys opp til det øverste platået, og jeg som er ei pyse har aldri vært der oppe. Men, nå har jo sherpaene laget så fine trapper, helt fra Tuddalstippen til det øverste platået.

Tviler sterkt på at de har risset dette inn i steinen selv, men det er nå en fin gest!

Sorry fikk gjøre seg til for ei søt Bichon Frise-tispe midt i trappen, så han var så fornøyd på toppen så! Vi var alene der oppe, faktisk…. men, det varte ikke lenge.

Jeg ser på Instagram at det er så populært å posere slik…

Forskjellen er at andre gjør det i bar overkropp, og eller helt nakne, Det skjer ikke i vår verden, så vi får være bare litt moderne, vi da – det holde lenge for oss!

Jeg synes bildet av Kristin blei fint, så jeg ville ha et av meg også…

Jeg tar meg ganske bra ut fra den vinkelen, ha ha!

Vi blei enige om å finne oss soveplasser lenger ned. Det var på sin plass å finne litt le for vinden. På tur ned fikk vi se en fugl vi aldri har sett før. Jeg klarte å få tatt en bilde godt nok til å se detaljene, men ikke godt nok til å publisere. Jeg har derfor stjålet dette bilde fra eBird, og fotografen er kreditert…

Fasit : Snøspurv!

Snøspurven er den nordligst hekkende spurvefuglen i verden, og er den eneste spurvefuglen som er vanlig på Svalbard. Den hekker i nordlige og rent polare områder rundt hele Arktis, i norske fjelltrakter så langt sør som til Setesdalsheiene, og den hekker opp til 1600-1700 moh. Den plasserer reiret godt gjemt under ei steinhelle eller på bygninger. Velger de steinheller er det ikke rart de trives på Gaustatoppen! Av informasjon jeg finner på nett se det ut til at den også hekker på Hallingskarvet.

Jeg hadde med vann til gutta, men fant ikke vannkoppen på første forsøk. Da måtte de drikke broderlig av kopp! Det var jo ikke rart de blei tørste sånn som de bjeffa og bar seg hver gang det kom en hund, og de kom det mange av! Noen i bånd, noen løse, og en ble også båret opp i sekk på ryggen! Jeg synes han sa det var en Munstelander, med tøddler jeg ikke finner over u’en! Det må i tilfelle ha vært den lille varianten, håper jeg! Den kommer i to størrelser. Kan være mange grunner til at den satt i sekken, og i så måte fantastisk av eieren å gi den opplevelsen av å komme opp på toppen hvis den av fysiske årsaker ikke kunne gå selv. Det jeg mener er at hvis bikkja er så liten at den eventuelt ikke er i stand til å gå så langt, eller noe… DA blir det for smått for meg!

Vi sirkulerte litt rundt for å unngå konfrontasjoner med andre hunder, i den grad det var mulig. Det var ikke bare bare å sette dem fra seg hvor som helst og ta bilder i går. Neida, jeg kan ikke vente annet en solskinnsdag i fellesferien på en av SørNorges aller mest populære turmål. Sånn sett dårlig timing! Men, jeg synes vi var flinke til å manøvrere oss vekk når det var nødvendig…

… også tok vi et og annet bilde når anledningen bød seg! Fine modeller blir jo bare enda finere i så storslått natur!

Vi bestemte oss for å ha campen nede på Tuddalstippen. Det er på mange måter midt i stien, men det er fullt mulig å passere uten å måtte gå akkurat der. Hadde vi lagt oss utenfor steinhellene hadde nok ikke liggeunderlagene overlevd natten med like mye luft på de spisse steinene.

Jeg kjenner ei som kanskje mener jeg tar litt mye bilder… hu ga meg ei selfiestang med en syrlig kommentar, ha ha! Den tok jeg med meg… og jeg er skikkelig god på å bruke den, altså!

Som her! Her skulle jeg altså vise pilene i retningslinjene…. med landskapet bak! Jeg fikk med ei pil, og litt tekst. Landskapet klarte jeg ikke… men, her er det!

På en måte, ha ha! Jeg flekker tenner, om ikke annet!! Tror jeg overlater selfiene til dere andre! Alle forsøkene vi gjorde for å få oss alle fire inn på et bilde på en heldig måte klarer jeg ikke le av engang… de gikk rett i søpla!!

Det var en spektakulært vakker kveld å tilbringe der oppe! Vi traff mange hyggelige mennesker også! Et hyggelig par fra England, et par fra Danmark…. sørlendinger som vi først trodde var tyskere, ha ha! Jeg foreviget noen så de fikk bilder av seg sammen, det var jo hyggelig å kunne gjøre.

Det gjorde visst ikke noe at klokka begynte å dra seg ordentlig mot kveld – det kom folk oppover allikevel. Noen jogget til og med – ære være dem for gjennomføringen! Vi andre får bare være fornøyd med å få tilbringe tid der oppe uten et blodslit først.

Vi satt og speidet vi, og fikk stadig noe nytt å bivåne. Vi kunne jo ikke legge oss midt i stien når vi var sikre på at noen skulle passere – såpass hensynsfulle er vi da, ha ha!

Klokken nærmet seg 22, og vi begynte å bli både kalde og litt utålmodige. Mens vi ventet på at de siste vi visste skulle passere ned prøvde vi de nye soveposene jeg har kjøpt til gutta.

De koster en bitteliten formue, men nå impulshandlet jeg dem med 40% avslag! Tenkte det var fint å prøve dem i natt, selv om de er tiltenkt kaldere tider utover høsten.

Jeg trodde det skulle medføre litt problemer å få lagt de ordentlig nedi, men neida! Det funket på første forsøk, og de så ut til å like det!

Her er campen vår! Stein, stein og enda mer stein! Det er jo greia med å dra på Gaustatoppen – man vet hva man møter!

Klokka nærmet seg 23 da vi endelig kunne legge oss i visshet om at ingen flere skulle ned. Det var fremdeles folk og hunder oppe på toppen, men de visste vi hadde leid plasser i Turisthytta, hele 11 stk, faktisk!

Det var inderlig deilig å legge seg og få varmen! Det er en tilfredsstillelse som må oppleves for å skjønne den!

Det var nydelige farger på himmelen, og fullmånen lyste opp i det fjerne! Den ser ihvertfall fjern ut på bilde tatt med mobilen, ha ha!

Vi pustet lettet ut og nøt freden og roen!

Sorry sov så godt i posen sin,

Og det samme gjorde Linus!

Det blåste faktisk mindre enn det gjorde den natten vi tilbragte på Norefjell for ikke så lenge siden, MEN, det kom noen vindkast vi aldri har kjent maken til! Så harde kast at vi nesten ble litt engstelige der vi lå! Heldigvis var alt vi hadde med oss bardunert på et vis, ellers hadde det reist rett til Rjukan!

Ved midnatt ble det liv i leiren igjen! Da sto det plutselig en hund uten eier rett foran oss! Det blir selvfølgelig en hel masse liv og røre ut av det – spesielt røre, vil jeg si! Eieren mumlet et eller annet og forsvant videre oppover. Skjønner godt at hun ikke forutså den seansen på toppen av trappen, altså!

Ute av syne, ute av sinn – det er sånn mine hunder funker, så det blei fort ro i leiren igjen!

Vi hadde en plan, vi som pleier å våkne så tidlig og dra hjem fra disse turene våre. Hvis vi hadde gått fra toppen rundt klokken 03 i tilstrekkelig dagslys skulle vi gå sammen ned til krysset, og så skulle Kristin gå ned til Svineroi og hente bilen, og jeg skulle fortsette med mitt vonde bein i mildere terreng ned til Stavsro for å møtes der. Det siste jeg sa var; husk å få bilnøkkelen!

Vel… da vi våknet klokken 0600 var det meningsløst å gå i gang med det prosjektet. Vi ville jo komme smertefritt og fortere ned med banen. Vi pratet med en av gutta krutt som jobber på banen i går kveld, de dreiv å bytta noen deler. Jeg hadde ikke umiddelbart lyst til å være prøvekanin ned, ha ha! Men, vi bestemte oss for å vente, og la oss ned i posene igjen for å holde varmen…. det var ikke mer enn 1 varmegrad på Gaustatoppen i dag tidlig i følge YR.

Vi ventet med lengsel og litt smerte på at dørene skulle åpnes, ha ha! Da vi endelig kom oss avgårde nedover gikk ferden som smurt, uten flere knall og fall!

Og igjen var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur! Bikkjene er slitne – ikke fysisk denne gangen, men jeg skal hilse og si det er mye rart de må bruke huet på i løpet av en sånn tur! Folka også, ha ha! Neste gang kan jeg garantere at vi ikke camper i så folkerike strøk!

Takk for turen, Kristin!!