Fra kronidiotisk til fantastisk i Vassfaret!

Det har vært stille fra meg en stund. Jeg har måttet ha fokus på leger og sykehusavtaler, og er fremdeles ikke i form til å legge ut på tur alene. Fordelen med det er at jeg alltid har selskap, selvfølgelig! 🙂 Denne gangen var det Hilde som var så sporty at hun tok turen fra Hamar for å bli med inn til Skrukkefyllhaugen som jeg alltid skryter hemningsløst av, som seg hør og bør!

Hun spurte før hun reiste fra Hamar om veien inn ble brøyta, og fikk et jaaaaaaa, så klart, fra meg! Vel, vi møttes på Nes. Hun hadde kjørt en bakvei fra Gjøvik om Dokka som ikke fristet til gjentagelse, ihvertfall ikke på dette føret.  Vi la i vei, og plukket opp nøkkelen på avtalt sted. Da vi kom til bakken opp i mot bommen på Vassfarvegen åpenbarte det seg det faktum at det faktisk ikke var brøyta, tross mine høylydte forsikringer om sådan! Ja ja, tenkte jeg – det går sikkert fint… jeg har jo tross alt en Pajero! Jeg var på ingen måte sikker på om bilen til Hilde bak meg trakk på alle fire hjula, ikke stoppet jeg og spurte heller, ha ha! Hun fulgte så lett etter i sporene mine at jeg bare fortsatte innover. Jeg hadde ikke kjørt langt da jeg fikk min første whiteout. Farten var selvfølgelig ikke høy så stoppet fikk jeg jo. Jeg måtte redusere farten betraktelig, og gravde meg frem i 15-20 km/t.  Det begynte å kladde seg til da all snøen jeg virvlet opp dekket vinduet hele tiden, og vifta fikk dårligere og dårligere effekt. Vindusviskerne gikk for fulle mugger og iset såklart konstant.

Slik utartet ferden seg….. ! Vi hadde ikke så mange andre alternativer enn å fortsette å grave oss innover. Vi hadde for lengst passert grensa for dekning på mobilene, det var ingen steder å snu, og det var ikke et alternativ å begynne å rygge ut igjen med null sikt.  Jeg hadde konturene etter et bilspor å navigere etter, men de tok slutt da vi kom til Aurlandsfjorden. Like etter var jeg godt nedi ei grøft en tur…. kom meg heldigvis opp igjen uten problemer, Like etter sluttet rett og slett vindusviskerne mine å virke, og det er et STORT problem i den settingen. Mitt eneste alternativ var å kjøre med tomskallen ut av vinduet, og navigere etter det jeg så av brøytekantene fra forrige snøfall… og igjen er konturer et riktig ordvalg. Herre min HATT så letta jeg var da vi endelig kom frem til Skrukkefyllhaugen! Det var jo på ingen måte sånn at problemene våre var løst. Hvis ingen kom og brøytet ville vi stått ovenfor det samme helvete på tur ut igjen i dag….. Hilde var HELT sikker på at ingen kom til å brøyte, og jeg var sikker på at det ville vi bli brøyta, Jeg orket rett og slett ikke tanken på å returnere på samme vis, ha ha! Selvom det var deilig å komme frem, får man ikke slappet av og kost seg som vanlig, så lenge man er usikker på hvor store problemer man har i møte dagen etter.

Vi forta oss å få fyr i ovnen og bar bagasje.  Jeg visste at det hadde vært folk der dagen før og måket. Det var sikkert Bjarne og Marit som eier stedet; tusen takk for det!  Men, igjen da –  det hadde snødd så mye over natten at vi vasset i snø godt over kantene på mine fantastiske Polecatstøvler!

Det var en blid og fornøyd gjeng som poserte på låven! Bikkjene mine og Sindy veit jo hvor stas det er å være hund på Skrukkefyllhaugen. Huskyfrøkna fra Hamar koste seg også, så det ut til. Hun ble bundet i langline og fikk  utfoldet seg tilstrekkelig,

Skrukkefyllhaugen kledd i vinterdrakt er vakkert!  Jeg er veldig fornøyd med å bo i et land med fire årstider, og synes hver og en har sin sjarm. Jeg er HELT sikker på at når jeg legger meg ute igjen når myggen og knotten begynner å surre, ja da kommer jeg til å savne utenetter i kuldegrader!

Vel. vi måtte gjennom den sedvanlige fotograferingen av hunder i hullet i veggen på låven!

På denne turen er Sindy den soleklare vinneren! Har du sett noe så vakkert som dette ansiket, da?

Vi gikk en tur på veien, og alle bikkjene virket fornøyde da vi trakk inn. Vi hadde booket Fjøset i tillegg til stua, men vi var litt forsynte av prosjekter etter ferden inn, så vi valgte å la være å fyre opp to steder, og blei enige om å dele stua. Det var ikke noe problem heller siden alle hundene gikk så godt overens.

Det tok ikke lang tid før vi var i gang med terningspillet Titusen, Jeg har aldri spilt det før, men det var en artig forandring fra kortspill.

Sorry tok ansvar for å temperere rødvinen til Hilde, mens mine ølbokser sto ute på trappa. Et klokt hode foreslo at jeg skulle ta dem inn før de frosset helt. Neeeeeeeida, svarte jeg – og fikk NESTEN helt rett i at det var unødvendig, haha!

Klokka 19 hørte jeg en lyd, og jommen kom ikke traktoren for å brøyte! Vi hadde, i mangel av andre muligheter, parkert nesten midt i veien, så jeg duret ut. Ut av traktoren kom det ikke bare en, men tre stykker! Et par, med en liten hund som fikk komme ut å leke litt med våre hunder. I desperasjon spurte jeg om de visste noe om defekte vindusviskere, og de var så snille og greie at de før jeg visste ordet av det hadde åpnet panseret og funnet sikringsboksen! De fant dessverre ikke feilen, men de fikk mange hjertelige takk for forsøket . Han var sindig og traust denne karen, og sa tørt at han nok ikke hadde forventet folk innover der i dag, nei! Han kunne også fortelle at det hadde kommet 42 cm siden sist han hadde brøyta!  Men, det stoppet jo ikke oss, haha!

Vel inne i varmen igjen var det lettere å slappe av, da vi visste at ferden ut igjen ville gå bra!  Det var på tide med litt mat, og som vanlig gikk det i pølser, lomper og løk – og øl, ull og potetgull! Det enkle er så til de grader det beste, spør du meg!

Helt siden jeg var russ….. det er forøvrig 30 år siden i år, skrekk og gru, men poenget var at jeg som russ styrtet en vinflaske for å få kork i dusken på lua! Etter det har jeg avskydd rødvin.  I går gjorde jeg et tappert forsøk og tok i mot oppfordringen om å smake – gjentatte ganger, Og jeg kan, fremdeles ikke, på NOEN som helst slags måte skjønne hva som er godt med det! Det må da være en fordel, tenker jeg, ha ha!

Vi ble sittende å skravle og spille til midnatt! Da var det duket for en siste tur  ut i den vakre vinternatten med hundene! Det var bitende kaldt,  men stjerneklart og ubeskrivelig flott!

Etter en god natts søvn sto jeg opp kl 0830. Det var luksus, for Hilde er mer morgenfugl enn meg, så hun hadde vært oppe et par timer allerede, så hytta var varm og god!

Som ung hadde jeg huskyer, og drev med hundekjøring. Jeg fikk min første husky da jeg var 11 år gammel, og hadde i en alder av 14 grini meg til tre til! Jeg avanserte fra snørekjøring til firespann med nomeslede. Kort oppsummert hadde jeg huskyer til jeg var 25 år, men valgte da andre raser. Med denne fine huskyen til Hilde, Kaisa, med på tur hadde jeg en visjon om å sveve avgårde med henne i front av et trespann med mine to gutter bak! Jeg hadde faktisk troen på det helt til vi begynte å koble sammen dette “spannet”, haha! Gutta mine har jo aldri vært koblet på den måten, de har bare hatt frihet i vifteform.  Vel, vi kom oss avgårde og skøyt fart. Da gikk det så fort at jeg ikke turte å ta de bildene jeg hadde sett for meg, og ihvertfall ikke filme!, haha!  Gutta prøvde å bytte side, og skjønte ikke noe av koblingen, så jeg måtte gjøre mitt ytterste for å få stoppet denne trekkhunden med vedheng!

DETTE er det jeg klarte å få dokumentert fra det prosjektet, haha!! Gutta løp tilbake, Sindy, som ikke var med i oppsettet i utgangspunktet endte hos meg… men,  det overordnede målet lyktes jeg med; det var å fortsatt ha polarhunden i kobbel hele veien! Så, jeg skal gi deg “sveve avgårde” med et trespann, jeg – haha!! 🙂

Det var 20 kuldegrader i dag tidlig!  Da er det godt å ha ullvotter strikket av bestemorhender!

Vi ryddet og pakket oss ut fra Skrukkfyllhaugen for denne gang! Jeg måtte komme meg avgårde til verksted med bilen for  å få vindusviskerne tilbake i drift, det er jo en smule hasardiøst å kjøre uten. Hadde flaks med været i dag da, det var jo strålende sol og tørt på veiene!

Turen ut fra Vassfaret var helt vidunderlig vakker! DET var winterwonderland,det!

Jeg kjørte rett til Mekonomen på Helgelandsmoen.  Det eneste jeg måtte vente på var at mekanikerne spiste opp lunsjen sin, så hentet de bilen min inn med en gang! Jeg fikk den tilbake etter et kvarter. Da var feilen fikset, og jeg slapp å betale en eneste krone! Det er service det, www.mekonomen.no !! Det fortjener de litt reklame for, og jeg er selvfølgelig lettet over at det var så enkelt å fikse!

Konklusjonen etter nok et opphold på Skrukkefyllhaugen er at jeg garantert kommer til å returnere – og det så fort jeg får med meg noen igjen! Jeg er HELT sikker på at det hadde vært brøyta hvis man kunne forutsett at det skulle snø SÅ mye, Det kom mye mer enn det jeg selv så av spådommer på YR før jeg reiste opp.

Så; tusen takk for denne gang, Skrukkefyllhaugen!

Trøtte, mette og fornøyde hunder ligger i sofaen og dørmmer! Takk for maten, Lady og Landstrykern!

Og Shoeday, dere får besøk på Hamar! Hilde vil også ha Polecatstøvler!

 

1 kommentar

Siste innlegg