I går hadde vi en fantastisk plan! Eller kanskje jeg heller skulle kalle den “fantastisk”, ha ha! Til tross for min vonde rygg bestemte jeg oss for – ja, for Kristin fikk bare beskjed om hvor hun skulle – jeg hadde fått en fiks ide om at det var fint å gå til Kongens utsikt og ligge der. Det har vi jo gjort to ganger tidligere, med hell! Jeg så for meg det ene fine bildet etter det andre!
Jeg hadde tatt ut alt overflødig i sekken for at den skulle veie så lite som mulig. Allikevel var den tung, spør du meg! Men, allikevel var jeg optimistisk og motivert for gåturen. Det er bare en og en halv kilometer å gå, men det aller meste er oppoverbakke! Det er heller ingen suksessfaktor med min rygg…..
Vi møttes i Sundvollen 1330, Kristin og jeg. Da vi passerte bunnen av Kleiva kommenterte vi at det var en såle av is så langt vi kunne se oppover, men – det måtte da være bedre oppe på toppen? Veeeel – det var det ikke! Jeg har vært MYE på Krokskogen, men jeg kan ikke huske å sett maken. Det var rein holke! Vi parkerte bilen og gikk ut for å ta på oss broddene…. og i den prosessen forsvant all motivasjonen! Det var SÅ lite lystbetont å legge avgårde på det føret! Jeg liker ikke at bikkjene skal gå på slikt underlag heller, det er fort gjort å dra på seg en strekk.
Jeg hadde fått melding av Anne før på dagen om at det nå var kjørbart inn til gapahuken på Veme, og sendte melding og spurte om vi kunne reise dit. Jeg fikk umiddelbart såklart som svar! Ikke overraskende det; Anne og Lars er alltid rause – tusen takk skal dere ha!
Vi parkerte på Flismoen og slapp ut bikkjene! Kristin mente at vi burde ha på oss brodder det også, men DET var HELT unødvendig, sa jeg! Det var jo snø der! Jepp…. is kamuflert som snø, ha ha! Den som var nærmest å plante panna i isen – det var jo meg, selvfølgelig! Vel fortjent, ha ha!
Vi kom oss helskinnet opp til gapahuken, og det første Kristin gjorde var å gå ned igjen til bilen og hente broddene. Det var det jeg som burde ha gjort!
Gutta blei sittende å se etter Kristin iført sine nye vinterjakker fra Nonstop Dogwear! Jeg har hatt lyst på sånne lenge, og nå som det er salg hos Lady og Landstrykeren slo jeg til! De har masse annet fint på salg også – løp og kjøp, sier nå jeg! Jeg kom, som alltid, ut derfra med mer enn jeg hadde tenkt, ha ha! Kattene fikk ei ny, god seng også!
Her er hele gjengen samlet! Fint å være fulltallig på tur igjen! Er så bortskjemt med Kristin så ofte med på tur – klart det blir kjedelig å reise ut alene da!
Jeg var på julemarked på Folkemuseet på Bygdøy før jul, og der kjøpte jeg meg tennstål!
Tenkte det er kjekt å ha som grunnutrustning i sekken hvis jeg skulle ha glemt fyrstikker eller lighter. Vel… vi holdt på lenge og vel, men fyr – det fikk vi ikke, ha ha! Gnister? Joda, det klarte vi – men det var det!
Vi fikk da mekket oss et godt bål allikevel! Det var tre varmegrader på Veme i går kveld, men det er nå allikevel godt med varmen fra bålet. Polecatstøvlene våre var hjemme fordi skulle ut å gå med brodder, og da blei vi kalde på beina, må vite!
Bikkjene holdt seg hos oss i gapahuken, selv om de var løse. Linus løp ut og bjeffet litt i ny og ne, så jeg valgte å sette han i bånd da vi skulle legge oss. Og det viste seg å være lurt. Et rådyr dukket frem over kanten, og angret nok umiddelbart på det, ha ha! Det tok avgårde i full fart!
Månen lyste så fint opp i går kveld. Jeg er ikke sikker på om den var full, men den var ihvertfall godt påseglet, ha ha! Et annet flott fenomen lyste opp i går; perlemorskyer, eller polarstratosfæriske skyer, om du vil, ha ha! Det har jeg sett bare en gang tidligere, og det var i Femundsmarka. Det ble ikke noe bilde av det i går – jeg hadde for mye trær og kraftledninger foran skyene.
Frøken Rytterager koste seg på tur! Med den pelsen hun har droppet jeg å ta med sovepose til henne i går – det kommer jeg sterkere tilbake til ved neste korsvei i kuldegrader!
Tradisjonen tro hadde Kristin med seg gravlys, ha ha! Kan jo si hva man vil om det, men det lyser ihvertfalll opp litt!
Allerede klokken 19 krabbet vi ned i bosoa! Det var lidderlig godt å få ordentlig varmen, altså!
Jeg leser fremdeles i boken til Per Hohle om Vassfaret. Disse skrømtene var underholdende å lese om…. og det kan nok kanskje hende at jeg kommer på noen av de historien når jeg skal ferdes i Vassfaret til sommeren!
Klokken tikket sakte fremover, og jeg var stadig oppe i sittestilling for å endre posisjon for ryggen, Det fortsatte jeg med frem til 0230, da orket jeg ikke ligge der lenger! Da hadde vi jo strengt tatt vært der i 12 timer, så da kan man jo med god samvittighet gå hjem!
Turen ned igjen til bilen gikk fint uten skade på en eneste knokkel, ha ha! Det kan jeg takke Kristin for som hentet broddene – TAKK!
Nok en takk til Anne og Lars for lånet av denne fine gapahuken nok en gang!
