I dag er det en uke siden forrige overnatting ute. Været har jo ikke akkurat vært fantastisk, men det pleier ikke være nok til å skremme meg. Det som imidlertid faktisk skremmer meg, det er hvor uheldig jeg faktisk er med helsa! Jeg gidder ikke gå i detalj om akkurat hva det er, men denne uken har jeg hatt fire legebesøk. Det blir ikke færre i neste uke.
Jeg er nødt til å være forsiktig, og derfor har jeg ikke dratt ut på tur alene. Det er ikke lurt å befinne seg langt fra farbar vei heller – og det er klart det gir meg begrensninger. Som om jeg ikke hadde nok å bekymre meg for fra før har lista nå blitt lenger. Jeg var nødt til å trekke meg fra korpstur til Sverige neste helg. Det hadde jeg gledet meg til og synes selvfølgelig det er leit.
Så derfor var det fint å få selskap og komme seg ut en tur. Hodet trengte nok all lufta som passerte mellom øra i den kraftige vinden, ha ha!
Valget falt på Kongens utsikt igjen fordi jeg har sett for meg noen kule bilder jeg ikke kunne få tatt på tur alene. Jeg har sett noen tøffinger som tar fantastisk fine hengekøyebilder ved Mørkonga. De bildene kommer jeg aldri til å tørre å ta – men på Kongens utsikt er det ikke skummelt.
Vi var oppe på Kleiva litt etter klokken 17 i går. YR var helt på bærtur, for det regnet som høljet ned da var ikke spådd. Vi satt en en stund i bilen til det verste været hadde gitt seg, og det kom flere våte turister fra Kongens utsikt mens vi venta.
Det regnet litt underveis på turen, men det er jo fort gjort å gå dit. Eller, med meg og min astma blir det som kjent noen pauser, men jeg synes det gikk mye bedre i bakkene i går, faktisk!
Jeg gikk rett i gang med riggingen av hengekøye da vi kom frem. Her er det første forsøket…
Det ble ikke i nærheten av så fint som jeg hadde sett for meg. Jeg liker ikke buskas på bilder, ha ha! Her ødela buskaset alt, synes jeg da! Og ja, jeg veit jeg er pirkete!
Vi måtte flytte køya til et annet sted, og det var jo fint at det var litt ruskevær – da fikk vi hele utsikten for oss selv!
Det var så lang avstand mellom buskene på neste sted at vi måtte koble sammen opphengssnorer. Og da vi var ferdige gikk det litt skeis med ombordstigningen….
Ha ha! Heldigvis foregikk det der i sakte film og med en kontrollert landing! Hun slo seg ikke, altså! Og, det var hun som sa : ta bilde av meg nå! Jeg kunne jo ikke si nei til den invitasjonen, ha ha!
Det gikk adskillig bedre på neste forsøk…
Det blei jo ganske fint, men jeg er fremdeles irritert på buskaset, ha ha! Hvis jeg skal unngå buskas må jeg kanskje finne meg mer hasardiøse prosjekter, men det tør jeg ikke!
Etter å ha ryddet opp etter de første bildene var det bikkjene sin tur til å være modeller! Og, som vanlig var ikke de vonde og be!
Se på han tøffingen her da!! Og nei, det ble ikke bilde av begge to sammen oppå der! Grøftegrisen min hadde litt møkkete labber – det er helt likt han! Samma det når du er SÅ flink modell!
Alle tre er flinke og fine modeller!
Det var svinekaldt i går kveld. Heldigvis hadde jeg hatt omdreininger nok til å ta med meg ordentlig med klær. Jeg kom selvfølgelig i shorts og t-skjorte, men var kjapp med å skifte til ullgenser, ullsokker og langbukse. Heldigvis hadde jeg med vinterposen også, og det var jeg veldig glad for!
Det er bare plass til en i gapahuken, så Kristin måtte ligge i hengekøye.
Selvom YR ikke meldte mer regn utover kvelden og natten hang vi opp tarpen. Og akkurat det synes jeg vi var veldig flinke til i går! Det var perfekte steder å bardunere den, så vi slapp å stri med det.
Det kom en og annen turist gående, så bikkjene fikk noen å bjeffe på – det sette de pris på, ha ha! Med folk gående forbi rett som det var synes vi det var litt kleint å legge oss veldig tidlig…. så vi holdt ut til 2040 – ha ha!
Senga var ferdig reid opp lenge før det, ha ha! Gutta var klare til å ta kvelden også, så da krabbet vi under og nedi posene – det hadde vi gledet oss til en stund!
Det var aldeles nydelig å kjenne varmen fra posen! Jeg hadde det veldig fint i gapahuken, mens denna så ut til å trives i sitt oppsett…
Ingen av oss klarte å lese før vi hadde fått varmen, men så leste Kristin, som vanlig, Det Beste. mens jeg fortsatte med mursteinen til Ken Follet. Det er et langt lerret å bleike!
Det kom tre jenter som skulle ligge over i hengekøyer. Da de gikk for å se på solnedgangen var vi i seng for lengst, ha ha! Jeg registrerte at det kunne blitt fine bilder av den nevnte solnedgangen, men bikkjene hadde roet seg, så da ble jeg liggende. Det var et fantastisk oransje lys i horisonten i timevis – fint å ligge å se på!
Vi sovnet etterhvert. Jeg kan bare redegjøre for meg selv, men totalt ble det ihvertfall 2-3 timer søvn! Klokka 0230 fikk jeg meg en vekker da jeg falt ut av gapahuken! Jeg klarte på et vis å snu meg i fallet så jeg slapp å ta imot med den vonde venstrearmen, som om det var noe bedre å ta i mot med den høyre, ha ha! Det var høyre håndledd og kne som tok støyten. Det er jo ikke akkurat høyt ned, så det gikk ganske bra!
Klokken 0330 var vi våkne begge to, og vi rådslo om vi skulle gå hjem. Vi blei enige om å drøye litt. En time senere var vi skjønt enige om at det var på tide å gå hjem, ha ha!
Det tar litt tid å rigge ned, og det tar litt tid gå tilbake til Kleiva. Vi var på Vik 0530 – og det er jo lang på dag i dette prosjektet, ha ha!
Vel – takk for nok en fabelaktig tur, Kristin! Hva skulle jeg gjort uten egen sykepleier med på tur? Ikke noe press, selvfølgelig – men jeg håper du snart blir med oss igjen!
Det var inderlig godt å få all den lufta mellom øra – jeg trengte det! Og nei – jeg har ikke mistet perspektivet. Jeg er veldig klar over at finnes så mange som har det mye verre enn meg, og at jeg ikke bør klage i det hele tatt. Men, noen ganger renner det over allikevel!
Jeg bare nevner det – igjen! Skriv dere inn i gjesteboka da, folkens!
Artig lesning 😊 og god bedring