Natt nummer 33 ute : En fin natt under tarpen ved Store Fiskelaustjern!

I går var dette et prosjekt for veldig spesielt interesserte! Vi visste det skulle regne, men jeg synes det er så koselig å ligge under tarpen å høre på regnet! Det har jeg fått kvoten min av nå, ha ha!

Vi hadde flaks på tur inn. Ja, vi… det er jo ingen andre enn ;

….Kristin, så klart! Jeg kjenner ingen andre som frivillig hadde blitt med meg i går!

Vel – vi hadde med syklene våre. Det er jo så kjekt det nye stativet vårt fra Thule; det vi endelig fant som tåler to elsykler.

Når vi har tatt av syklene kan vi vippe stativet bakover så bikkjene kan hoppe inn og ut uten å måtte demontere hele greia

Vi parkerte rett innenfor veien som tar av fra Halvasshytta – for de som er så lommekjente, ha ha! Det er på veien opp til Strømsoddbygda. Det er flott runderingsterreng der, forresten . til de det måtte angå . Wenche!

Tilbake til flaksen vår! Det regnet nesten ikke da vi syklet innover. Etter et par kilometer slapp jeg bikkjene. Det er deilig å slippe å ha de bundet til skrotten når vi sykler. De er jo så flinke og traver så fint ved siden av oss. De går ikke av veien en gang hvis de ikke skal gjøre fra seg.

Det var en smal sak å finne frem. Vi valgte å slå oss ned ved den første plassen vi kom til uten å sondere terrenget nærmere. Problemet var at det var en del kuruker der, så vi hadde ingen valgmuligheter når tarpen skulle opp – det var bare mulig et sted for å unngå rukene.

Vi måtte få opp dampen for regnet tiltok. Her har vi fått tak over hodet og det var i grevens tid. Det begynte rett og slett å hølje ned! Det ville jo ingen ende ta så jeg satt i gang dagens primusprosjekt. Jeg ser stadig inspirerende bilder av diverse kokkelering på Instagram. I går skulle jeg overraske Kristin med sjokoladeboller – det har jeg nemlig sett flere fristende utgaver av på bilder. Forklaringen er enkel også; svak varme og tålmodighet er løsningen på alt, ha ha!

Jeg hadde på forhånd kjøpt pizzabunn og inget ringere enn Nugatti som skulle smøres på. Og der kommer den første nybegynnerfeilen; det må du ikke gjøre hjemme – du må ta med deg ingrediensene og fikse det i campen. Det var jo allerede noe klin det jeg hadde lagd til; tross alle mine forsøk på å transportere de varsomt.

For å si det sånn da… det kommer ikke bilder av mine sjokoladeboller på Instagram, ha ha!

Her er de… og de ser mer ut som medisterkaker, ha ha! Helt håpløst!! Jeg snudde ofte, kunne ikke hatt lavere varme, flyttet de rundt… allikevel ble de stekt godt, for å si det forsiktig! Vel vel – vi spiste faktisk to hver!

Etter det prosjektet måtte vi stramme opp tarpen litt og skjøte på med en til.

Det var en stubbe i veien for meg så beina havnet utenfor. Vi fikk det ganske bra til dette skjøtet. Det så kanskje ut som en taterleir, men jeg var tørr på beina!

Utsikten fra under tarpen var upåklagelig, spør du meg!

Ute på vannet lå det en stor fugl. Den var svart med mye hvitt på sidene. Den var større enn en and. Såvidt jeg kan se på alskens søk på internettet var det ingen skarv, og heller ingen lom. Det den ligner mest på er en alke…. men er det alker her da? Innspill, noen? Jeg var lutter øre og håpet den skulle gi meg en lyd å forholde meg til, men den forble taus. Vi så den hele kvelden men den kom aldri nære nok til å få tatt bilde av den.

Vel, det var kveldens spenningsmoment, ha ha! Tror ikke klokken hadde passert 19 engang før vi rullet ut posene våre! Vi skulle jo kose oss, og det gjør man best på den måten; gode og varme!

Kristin hadde som vanlig med seg en utgave av Det Beste, og i går var det store temaet hunder og katter!

Kristin leste høyt så alle fikk høre om hunders reaksjonsmønster og væremåte! Kan se ut som Sorry ikke er helt enig i alt som ble sagt, ha ha!

Rundt 2030 ble det stille fra naboen. Kristin er en god soldat som sovner når hun legger seg ned, uansett hvor vi er! Jeg er mildt sagt Ikke så lett å ha med å gjøre! I følge Kristin sovnet jeg 2330! Det kan vel være det ikke gikk helt lydløst for seg siden det ble registrert så nøye, ha ha!

Jeg hadde jo lang tid til å ligge å fundere før jeg sovnet. Jeg fulgte med på semifinalen i den engelske FA cupen, men det var et sorgens kapittel for en Manchester United fan. Jeg lå også og funderte på om jeg virkelig ikke skulle blåse opp det nye liggeunderlaget mitt. Det er så nytt at jeg ikke har tatt av plasten enda. Det var jo fint i regnværet i går. Det var lite motiverende å legge det på den våte, møkkete bakken, så jeg valgte å ligge bare på reinsdyrskinnet sammen med Linus, Den stubben jeg lå inntil hadde noen røtter rundt seg, vet jeg, ha ha! Vi kan vel si det sånn at jeg angret litt etterhvert. Det skal jo være så bra for ryggen å ligge hardt har jeg hørt – det må jo være noe jeg må prøve. Konklusjonen er at ryggen hverken er bedre eller verre, men resten av kroppen er en smule maroder! Jeg lette febrilsk etter puta som jeg var sikker på at jeg hadde i sekken. Der var den ikke, så jeg hadde sekken og steikepanna som hodepute, ha ha! Jeg fant den i dag tidlig – under sekken, så klart!

Sorry lå inntil Kristin hele natta, og Linus lå inntil meg. Det er jo merkelig hvor varm en våt hund er! Sorry badet i dette fiskeløse tjernet så han var ikke våt bare på toppen!

Jeg kjente at blæra yppet seg før klokken var 01. Jeg tok opp kampen og lot den ikke vinne klokken 02 heller. Men, klokka tre måtte jeg bite i det sure eplet. Jeg fant frem tørre ullsokker i sekken og kom meg opp. Med to tarper og flere kuruker var fallgruvene mange, så det nyttet ikke å gå ut uten å være ordentlig våken.

Jeg sovnet litt igjen, men våknet igjen etter en halvtime. Vi hadde konferert allerede 0230 om vi skulle stå opp, men det måtte bli ordentlig lyst før vi gikk i gang med pakkingen. 0330 ble vi enige om å bli liggende en time til, men DA fikk det være nok! Sånn ble det; 0430 begynte vi å lee på oss.

Gutta får alltid noe snop av sin snille tante på morgenen. Intet unntak i dag!

Det åpenbarte seg en fin himmel…

…det var rent idyllisk!

Vi startet på tilbaketuren. I følge sykkelcomputeren, eller hva heter displayet til motoren på en elsykkel? Samma det; det var 5 kilometer hver vei. Akkurat passe, var vi enige om.

Gutta var klare, og så flinke, som vanlig!

Vi har en del å tørke etter turen, men vi synes det var en fin tur vi! Det er fint å vite at vi behersker slikt vær også – da kan YR bare ryke og reise ved behov, ha ha!

Takk for turen, Kristin! Du er den tøffeste jeg kjenner!

Til neste gang; sjokkdorisei!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg