Spektakulære Gyrihaugen!

Ja, jeg synes faktisk det, at Gyrihaugen er spektakulær! Den rager ikke mer enn 682 meter over havet, men skuet er allikevel fantastisk. I går kunne vi se Gaustadtoppen i vest, Kolsåstoppen og Oslofjorden i øst, og Tryvannstårnet, selvfølgelig.

Jeg hadde snakket om å gå opp på Ringkolltoppen, men siden jeg var så heldig å få selskap av Kristin på turen valgte jeg heller Gyrihaugen. Det er tidvis såpass ulendt og bratt at det er best at jeg, med så mye uflaks, har en følgesvenn på slike turer!

I fjor tilbragte jeg natten der oppe fra 16. til 17. mai. Det var forresten grusomt! For de som husker tilbake glemmer vel ikke den forblåste natten med strømbrudd i store deler av bygda. Da lå altså jeg og skalv oppe på Gyrihaugen, ha ha! Tenkte det kunne være en fin tradisjon natt til 17.mai – men, da må man ikke være medlem av korpset! Siden jeg har gjort comeback i trompetrekka blir det alt annet enn overnatting ute på meg akkurat den datoen. Uten å gå nærmere inn på akkurat hvorfor har jeg skydd unna denne feiringen i mange år er det vel på tide å oppføre seg som andre folk, kanskje! Vi får nå se om det lar seg gjøre! 🙂

Vel, tilbake til gårsdagen! Jeg ville avgårde tidlig, som vanlig! Kristin droppet middagen hjemme, så jeg plukket henne opp kl 15! Da vi kom til Gaupeskarsveien var bommen åpen…. det er forferdelig fristende å kjøre opp, altså! Vi fikk en fiks ide! Bommen ville jo høyst sannsynlig ikke låses bak oss hvis ingen kom ned… altså var det fri bane opp. Vi tok rennafart å kjørte oppover! På det første platået satt vi fra oss sekkene, duret ned igjen, og klarte det uten å bli tatt på fersken. Vi følte oss litt rampete, men det var en befrielse å slippe unne sekken i de første motbakkene.

Ventolinen min og jeg gikk i rykk og napp, men vi kom oss da oppover! Vi gjorde oss ferdig med veien og gikk over på blåmerket sti. Gleden er stor når det første partiet er unnagjort…

Når man kommer hit er man ferdig med de glatte røttene! Bare de glatte steinene igjen, ha ha! Siste hvileskjær tok vi ved hytta som ligger nærmest toppen..

… vel vitende om at det bare er toppstøtet igjen, ha ha! Vi har vel alle vår eget Mount Everest!

Vi karret oss opp de siste bakkene, og da er det jo bare og sette i gang og ta bilder!

Modellene mine er i sitt ess på slike steder! Jeg har tatt mange bilder av hundene mine på akkurat denne steinen i mange år. Det blei en dum setning, men alle skjønner vel hva jeg mente, ha ha! Ser for meg bikkjene sitte der, år etter år, ha ha! Det er uansett alltid verdt strevet det er å komme seg opp dit!

Jeg foreviget gutta hver for seg…

…. de er jo bare SÅ lettvinne å ha med å gjøre!

Sånn! Det var nok skrytebilder!

Vi kom oss helt opp på toppen, og fant ut at det ikke var noen andre der! Gyrihaugen er turpost i DNT-sjekkut appen på lista som heter 7 topper i Nordmarka, så vi sjekket inn.

Jeg leser på Wikipedia at det fra 1998 til 2000 var kjentmannspost der. Kristin og jeg gikk til noen kjentmannsposter for et par år siden, men nå er det vel, i all hovedsak, appene som styrer det markedet, også!

På 1950-tallet opprettet Forsvaret en mikrobølgeradiosender på toppen som ledd i det å skape et militært radionett over hele landet. Etterhvert har det kommet til flere militære installasjoner, sier Wikipedia.

Jeg tror forøvrig de fleste som besøker Gyrihaugen kommer opp fra Steinsfjordens østside der det går blåmerket sti til toppen via Mørkgonga.

Vel, det var på tide med litt mat, og i går var det Kristin som spanderte!

Og jepp! Nok en gang denne Pastaen fra REAL turmat! For å unngå bruk av åpen ild i utmark hadde hun med varmt vann på termos. Etter alt det regnet som har kommet de siste dagene hadde det garantert ikke vært noe problem å fyre Primusen noen minutter, men nå holdt vi oss til de grader til reglementet.

Det var ikke bare vi tobente som satte pris på litt pasta, altså!

Jeg tror alle involverte parter skvatt litt da en mann plutselig bikket over kanten og opp på toppen! Skal hilse og si bikkjene sa klart i fra, ha ha! Han var en vennlig og snill fyr som gjerne klappet bikkjene litt!

Vi sto og blåste luft i liggeunderlagene da neste salutt gikk av! Da kom det et par opp, og Linus sjarmerte dem i senk! Vi rakk ikke stort mer enn å roe ned etter forrige salutt før det kom en til, og da kom det ei jente med to søte tisper.

Sorry falt pladask for den ene, hun hadde løpetid, så det var jo ikke så veldig rart!

Den andre het Fanta og er veldig glad i godbiter! Se så søt! Der fikk jeg meg en venn for livet!

Jenta gikk etterhvert avgårde igjen…

… og på toppen satt Sorry og skuet etter sitt hjertes utkårede,  ha ha! Snakk om å vente forgjeves!

Klokken tikket og gikk og nærmet seg 20! Det er jo omtrent da vi pleier og legge oss, ha ha! Og ja, vi gjorde det igjen! Jeg har faktisk lært av mine feil, noen av dem, ihvertfall! Uansett, saken er den at jeg faktisk hadde med tørt og varmt tøy! To lag med ull oventil, og ei god bukse fra Revolution Race som jeg gjerne skryter opp i skyene! Fantastisk god å ha på seg, selv om den kanskje kan forveksles med ei lang underbukse, ha ha ha!

Det så jo innbydende ut å strekke litt på skroget, og tulle seg godt inn i soveposen! Jeg har brukt sommerposen noen uker allerede, mens de mer frøsne….

… fremdeles tauer rundt på vinterposen sin! Og i natt skulle jeg ønske jeg hadde gjort det samme, altså!

Folk som er født etter 1980 har vel kanskje aldri hørt om Det Beste, men jeg kan huske vi hadde det hjemme. Jeg skal innrømme at jeg ble litt forbauset over at det fremdeles går i trykken!

Her har jeg og mine tatt telling! Begge gutta var nok glad jeg hadde med reinsdyrskinnet til dem! De lå ihvertfall på det begge to, store deler av natta, tett inntil meg!

Det er veldig sjelden jeg blir glad når jeg ser et bilde av meg selv, men i går skjedde altså det! Skulle selvfølgelig ønske jeg hadde grunner til å bli enda gladere, ha ha ha! Men, en får værra som en er nårn ikke vart som en sku!

Nope, jeg har ikke gluggene åpne, og nei, jeg ser ikke så blid ut heller, men samma det! Er vel som det pleier, da!

Den eneste ulempen ved å komme opp på Gyrihaugen på ettermiddagen eller kvelden er at alle bildene du har lyst til å ta med den flotte bakgrunnen havner i motlys, og det er ikke bra! Da må vi snu oss og krabbe ned mot avgrunnen for å få det som man vil…. eller, for å være helt ærlig, som JEG vil, ha ha! Stakkars Kristin får kommandoer slengt etter seg i hytt og gevær! Jeg blir litt engasjert, det vet vi jo nå, så det er hun godt vant til! Men, jeg sier alltid unnskyld etterpå, og nei – da mener jeg ikke de gangene jeg snakker til Sorry, ha ha!

Her er det jeg som har hæla nede i avgrunnen for å få et fint bilde av turfølget, og det vil jeg jo si jeg lyktes bra med!

Jeg hadde med litt stæsj for å ta 17.mai-bilder av gutta, men det kan jeg jo ikke vise frem før dagen er her! Det er kjekt å ha assistent til slike prosjekter, og hun ble så engasjert at hun poserte selv…

Dette ble plasteret på såret på solnedgangen vi gikk glipp av! Jeg så for meg en riktig fargerik en, men måtte skuffet konstatere at det ikke var noen grunn til å krabbe ut av soveposen for å gjøre noe med det!

Derfor ble vi bare liggende inn i natten! Jeg sovnet en gang mellom 22 og 23, og våknet da naboen måtte opp et ærende klokken 02. Problemet mitt var at jeg ikke sovnet igjen. Jeg var litt kald, og da er det ikke lett å sove. Klokken 0330 hørte jeg ,det jeg helt til googla det, trodde var røya som laget lyd på spillplassen. Jeg må nok lese meg opp på teorien rundt storfugl og lyder, og samtidig la mitt ordspill om hva røya og russen hadde til felles etter denne natten gå til spille, ha ha!

Klokka går jo ikke fort når man ligger søvnløs. Det har jeg kunnet dokumentere i flere år nå, faktisk! Men, jeg respekterer jo at andre folk sover, og jeg gjør ikke noe aktivt for å vekke Kristin, det skal jeg ha! Men, jeg klarer kanskje ikke skjule min glede over at hun våkner, helt av seg selv, klokken 0420, ha ha! Og når vi først ER våkne trenger man jo ikke å ligge der lenger heller, eller? Ha ha! Jeg stemte imot, og måtte allikevel opp for å unngå buskas på bilder av den lekre soloppgangen…

… helt uten filter klokken 0430! Et vannvittig vakkert skjær av lilla og rosa som ikke varte i mange minuttene! En flott opplevelse!

Da jeg kom tilbake til campen hadde Kristin kommet seg på beina og begynt å pakke sammen, og jeg var ikke sein om å følge opp det, ha ha!

Det ser mørkere ut enn det var på dette siste bildet av Migartjenn og bygda klokka halv fem i dag tidlig!

For oss gjensto noe av det verste på turen, å skli seg ned i rester av snø og glatte steiner og røtter! Ikke bare bare for knær og hofter med denne sekken på ryggen! Men, vi kom oss helskinnet ned!

Vel nede har man et alternativ…

et litt uklart et, ser jeg nå, ha ha! Budskapet er at det er en fin blåmerket trase tilbake til Damtjern som jeg har gått flere ganger på dagsturer. Da er det en fin variasjon. Med denne sekken på ryggen er det rett og slett uaktuelt! I dag var det strake vegen ned til bilen!

Vi brukte halvannen time ned… og en time og tre kvarter opp! For dere godt trente der ute hadde vel det vært et stort nederlag, kanskje! Ikke veit jeg, ha ha! For oss med Ventolinen i lomma er det ikke så verst, synes jeg!

Igjen da, Kristin – takk for at du blei med på nok et prosjekt! Ingen er så tøff som du! Vi gleder oss til å se hvor vi havner ved neste korsvei! Jeg finner nok på noe lurt, skal du se!

 

 

#mittfriluftsliv #friluftsliv #blåmerka #nattinaturen #netterinaturen #turistforeningen #nordiclife #realturmat #ajungilak #hundogfritid #hektapåtur #liveterbestute

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg