Tro det eller ei, men jeg har altså vært en tur inne i Vassfaret, ha ha! Og, “utrolig nok” var det Kristin som var med meg! Jeg liker frekvensene på disse turene inn i Vassfaret! Nå var det ikke mer enn 10 dager siden jeg var der sist! Helt toppers!

Bare på de 10 dagene har høstfargene utviklet et utrolig flott fargespill!

Første stopp på turen opp mot Hedalen var ved Søtbekkbrua for å ta bilde av elva, Urula! Den er ei elv i Begnavassdraget og renne ut i nordenden av Sperillen. Urula får blant annet tilførsel fra et stort nedbørsområde Vassfaret.

Ingen av oss hadde tenkt tanken på at gårsdagen var første dagen i elgjakta, men vi skjønte jo tegninga da vi så alle bilene som sto parkert langs veien innover mot Nevlingen. Da er det ikke så greit å ha løse hunder som jeg hadde tenkt, ha ha!

Jeg snakket flere ganger om denne turen med en kjær venn som dessverre gikk bort i forrige uke. Han, og hans kone, har ved gjentatte anledninger vært ved ei restaurert mølle som skal ligge innenfor Vassfarplassen. Jeg hadde lyst til å se stedet han snakket så varmt om. Derfor var vi denne gang utstyrt med sykler. Og nei, dessverre, ikke våre nye elsykler, men våre gamle fossile utgaver, ha ha! Jeg har en veldig bra sykkel, egentlig – en Merida. Den kjøpte jeg for å sykle Birken med… tro det eller ei, ha ha! Ja, det er riktignok noen år siden! Jeg leverte sykkelen hos Glade hjul dagen før for å få nye bremser og passe trykk med luft i dekkene!

Vi valgte å parkere ved Skrukkefyllhaugen for å lempe av bagasje, og da kunne vi like gjerne sykle strekket ned til bomveien vi skulle ta av ved.

Jeg hadde glemt to ting! Bøylen til springeren, og det ene lange båndet. Derfor endte jeg med en litt hasardiøs versjon…. begge festet i belte med vanlig, korte leiebånd. Hjelmen, sier du? Den lå, og eller ligger, i kurven på elsykkelen, hjemme, selvfølgelig! Kom jeg i land med kommaregelen i den setningen der var det bare flaks, ha ha!

Vel – vi kom oss kjapt avgårde, og jeg kjente umiddelbart at hekken ikke var kalibrert på det setet, ha ha! Etter snart 30 mil på elsykkelen har jeg herda hekken, ha ha!! Det var jo bare å ignorere så godt det lot seg gjøre!

Jeg lot gutta løpe løse det første stykket for at de skulle vende seg litt til sykkelen. Da vi kom ned til bommen tok jeg dem i bånd, og takk for det! Vi hadde ikke kommet mange meterne opp i bakken før det kom en jeger ned fra skogen! Han hadde akkurat bivånet ei elgku passere, og bikkja hans var like ved oss. I følge han skulle det ikke være andre jegere i drift innover mot Vassfarplassen, så jeg kunne trygt slippe bikkjene igjen da vi kom oss over bakketoppen.

Som sagt, så gjort! Veien inn mot Vassfarplassen er først opp, opp, og enda litt mer opp, før like mange ned, osv! Vi trillet avgårde nedover i et behagelig tempo for bikkjene!

Da vi kom ned mot Vassfarplassen hørte vi det vi først trodde var en los, men det var nok bare en frustrert hund som sto bundet og ikke fikk være med på moroa!

Derfra beveget jeg meg på ukjent grunn som jeg hadde fått forklart av Vidar. Møllen skal ligge mellom Øvre og Nedre Grunntjern.

Da vi passerte Amundheimen så det ut som en smal sak å finne frem. Det kom jammen noen jegere kjørende der også…. de skulle inn igjen og jakte på ettermiddagen, så vi kunne føle oss trygge, sa de!

Veien ble mer og mer en kjerrevei jo lengre inn vi kom. Vi gjorde et byks på kartet i DNT-sjekkut appen. En av tingene som er bra med den er at posisjonen din fremkommer i kartet selv om du er så inni hampen uten dekning som vi var.

Plutselig var vi fremme ved …. tja, en dam, kanskje! Det var ingen demning, men ei bru med et lite fossefall under..

Det var vakkert der!

Vi fant en sånn infotavle som beskrev naturen og geologien i området, og skilter til alle mulige veier…

Det sto at det var 7 km til Strøsdammen, og Fønhuskoia ligger ved Strøen. Det var også skiltet til Vassfarkoia, men den ligger jo nordøst for Skrukkefyllhaugen…… og – noen mølle fant vi jo ikke!

Jeg surnet litt, ha ha! Jeg ville så gjerne se mølla, og så hadde jeg infernalsk vondt i ryggen etter sykkelturen! Jeg satt på en stein og grublet litt, mens de tre andre i følget holdt på med sitt. Sorry badet, Linus slappet av, og Kristin speidet etter mølla.

Vi bestemte oss for å sykle enda lenger innover…. langt, og lengre enn langt inn i Vassfaret!

Her er vi på vestsiden av Øvre Grunntjern, og her sa det stopp! Vi ga opp å følge krøtterstien lenger innover. Vi måtte jo tross alt tilbake også, og jeg hadde jo så vondt i ryggen at det var på grensen til å bli problematisk! Inni der må man klare seg selv!

De to lurte nok på om jeg savnet elsykkelen min, ha ha! Fineste gutta mine!

Det var jo bare å bite tenna sammen og starte på returen…

…. de tre her var litt klarere for oppdraget enn det jeg var, ha ha!

Jeg skulle gjerne vist Kristin Vassfarplassen, men med den hunden som sto der og bjeffet bestemte vi oss for å ta ved neste korsvei!

Jeg må bare vise dere bildet av denne furua! Hvor gammen kan den være, tro? Hele stammen var dekket av kåter… så ut som noen fugler hadde hatt reir i den også.

Mye av turen oppover bakkene igjen trillet vi…

…like blide da, det skal vi ha!

Klokken nærmet seg 15 da vi kom tilbake til Skrukkefyllhaugen! Da hadde vi vært ute på tur i over tre timer, og så frem til å få en lunk i ovnen og kose oss med kortspill utover kvelden.

Om vi ikke fikk sett selve mølla, fikk jeg ihvertfall tatt bilde av et bilde av den…

…. ha ha!

Som vanlig var vi i gang igjen klokken 0730! Kristin har nok en innebygget vekkerklokke som får henne opp til fast tid hver morgen!

Jeg tok en liten sykkeltur med gutta, de synes selvfølgelig det er stas å løpe litt!

Vi reiste fra Skrukkefyllhaugen rundt 0930, og denne gangen satte vi kursen rett hjem! Da jeg var på Skjenfjellet med Wenche for en tid tilbake stoppet jeg på Bautahaugen. Den gang styrtet regnet ned, så jeg ville gjerne se stedet på en litt mindre hektisk måte!

Bautahaugen samlinger er et friluftsmuseum i Hedalen. Alle bygningene på museet er hus fra gårder i bygda, og hus brukt i forbindelse med jakt, fiske og seterdrift i fjellene rundt Hedalen og inne i Vassfaret og Vidalen.

Dette turtrekløveret kler hverandre!

Det var flere bevis på kongelige besøk på Bautahaugen. Kongeparet vårt var der senest i 2010. Resten av bildene derfra skal jeg spare dere for, og heller utsette følgerne mine på Instagram for de, ha ha!

Takk for nok en fin tur, Kristin! Vi gleder oss allerede til neste!