Reklame |
Store muligheter til nye ingredienser i hundematen! Høyst frivillig og veldig forbigående tilbud fra den morsomme kattepusen vår! 🙂
Vi holder oss til den gode maten vi får servert fra Lady og Landstrykeren i Industrigatai i Hønefoss!
#hundemat #hundefor #ladyoglandstrykeren #vomoghundemat #hund #hunder #katt #katter
Av disse fire Vælsvannene i vårt distrikt vil jeg nok kåre dette til vinneren av de tre jeg hittil har sett. Det nordre vannet er såvidt jeg kunne skjønne ikke så tilgjengelig. Av de øvre og nedre har jeg ligget ved det nedre, tror jeg… trenger en ekspertuttalelse her! Jeg mangler altså det øvre, og det må jeg gå inn for å finne! Dette søndre slår det nedre fordi det er fint å gå rundt!
På denne turen fikk jeg brukt for førstehjelpspakka jeg fikk av Sander!
Når jeg er så til de grader klønete at jeg klarer å pådra meg denne skaden ved å måke fingeren oppi biltaket da jeg skulle løfte ut sekken min….
Det er så lite at det knapt nok kvalifiserer til å bli kalt en skade! Ha ha! Men, vondt gjorde det der og da, og det er håpløst med denne neglfliken som henger seg borti alt som er!
Da er det kjekt å ha med seg en sykepleier! 🙂
Denne sykepleieren er veldig glad i å bade, og ville selvfølgelig gjøre et forsøk på å komme seg ut i dette vannet også!
Det var så mye mudder hun måtte tråkke gjennom at hun ga opp! Men, forsøket blei et fint bilde, om ikke annet!
Ingen av gutta ville bade heller, så når de hadde fått løpt fra seg litt reide vi opp senga! Jeg er nødt til å skryte av dette nye liggeunderlaget. Jeg lå SÅ godt! Det jeg gjorde annerledes fra forrige natt var å ha litt mindre luft i. At jeg hadde en vegg i hodeenden var også en bedre løsning, for da forsvant ikke puta! Som uteligger er jo tilgangen til en vegg for luksus å regne!
Vi valgte å snike til oss en plass under tak på denne hytta…
Er det noen som vet i hvem sitt eie den er? Jeg mener å ha hørt at den tilhører en allmenning, eller tilsvarende, og at det går an å leie den? Jeg har aldri sett folk der….
Nå er vel ikke jeg kjent for å være utpreget optimistisk, men å tro at det ikke skulle begynne å regne når himmelen ser silk ut…
Som vanlig ble det tidlig kvelden på oss! Kristin hadde tre nattevakter bak seg, og sovnet etter ca 25 sekunder! 🙂 Jeg koste meg med denne Trollelgen Mikkjel Fønhus skrev om. Jeg har i et tidligere innlegg beskrevet denne jegeren i boken, Gaupa, og hunden hans, Bjønn. Det er jo ikke så rart at fantasien min løper løpsk i mørket når Fønhus skirver :
Om en stund legger Bjønn seg borte ved døra. Det igjen ikke en lyd der inne, men Gaupa har en kjensle av at han og Bjønn ikke er alene i bua. E vindgufs puster ned gjennom peispipa, og han synes det er som noen drar etter været. I stillheten etterpå kan han merke dette underlige småpratet, som bare hører den ubrutte stilla til, Det kommer allsteds og ingensteds fra. Er det dødens stemmer som går igjen? Som kvisk fornemmer han det, alltid i samme tonehøyde og alltid like, Kviskret blir til ord : djur, djur,,,,,
Jeg blir liggende og høre på stillheten! Det er både flott, og litt skummelt i mørket! Ikke lenge etter bryter regn som trommer på taket stillheten. Det er nesten en befrielse å få det å høre på! 🙂
Når det lysner av dag mener gutta at dagen skal begynne! Ikke hjemme, der ha vi gardiner, blendingsgardiner og markiser for å holde lyse ute! Det er en yrkesskade etter så mange år med skiftarbeid! Men, ute på tur kommer vi ikke unna lyset, så kl 0500 var det visst på tide å stå opp! Det regnet, og bilen mente det var 9 grader ute! Skikkelig høstvær! Undertegnede lo litt av boblevesten Kristin hadde på seg i går…. jeg lo ikke i dag! Innså at jeg må revurdere standardantrekket som har bestått av shorts og t-skjorte veldig lenge nå!
Det var natt nummer 47 det, gitt!
Unni Granberg Selte og jeg har hengt sammen siden ungdomstiden. I skoletiden vanket vi i forskjellige kretset, men vi møttes senere på en felles plattform i ungdomskorpset. Der hadde vi mange morsomme år med en fantastisk gjeng rundt oss!
De senere årene er det hunder og turer som har holdt oss sammen, Vi trente i samme hundeklubb i flere år, og fikk opprykk til elite lydighet på samme stevnet en tidlig morgen i styrtregn i Fredrikstad. Stemningen var bedre på tur hjem, enn den var til! 🙂
Av forskjellige årsaker har vil begge sluttet å trene lydighet. Eller, Unni er mye flinkere til å bruke trening som aktivisering for Vilje, enn det jeg er med gutta! Bildet er tatt på en tur til Sørsetra i vinter.
Unni og jeg har mange gode turminner. Fra vi var på Vikerfjell med to kamphaner som røyk i tottene på hverandre, en papillon og en leonberger…..! Vi gikk gjennom hele Rondemassivet, og for Unni ble det litt ubehagelig da jeg fikk blodpropp i lunga i en bakke som heter Rondehalsen! Men, vi kom oss velberget frem til Mysuseter uten bistand!
De siste par årene har vi etablert noe jeg håper kan bli en langvarig tradisjon, tur til Femundsmarka! Vi har vært der tre ganger sammen. De aller fleste turene der er ikke annet enn vellykket. Vi hadde et lite uhell i fjor da vi skulle ta en “snarvei”! Det må vi bare slutte med 🙂 Vi gikk på fersk bjørnebæsj inne i buskaset, og det inspirerte til å finne igjen stien der det pleier å ferdes folk! 🙂
Her er gjengen tatt bilde av på brygga på Elgå i det Fæmund II skal legge til nå i juni, For et par år siden ble vi med båten en holdeplass opp, og gikk tilbake.
Vi ser frem til flere turer og opplevelser sammen med dere!
I går kjøpte jeg meg nytt liggeunderlag. Det eneste motivet for å velge akkurat dette, er prisen.
Hos Sport Outlet i Hønefoss kostet det kun 600 kroner. Måtte selvfølgelig ut for å prøve det med en eneste gang! Det var spådd rikelig med regn fra midnatt, så jeg måtte velge meg et sted å ligge med tak over hodet. Ville også ha bilen i umiddelbar nærhet for å slippe unna at alt skulle bli klissvått.
Valget falt igjen på denne røde hytta i vika ved Samsjøen! Var jo litt spent på om jeg var hallusinert sist gang, eller om jeg virkelig evner å ha kontakt med underverdenen, eller – oververdenen? 🙂
På vei til Vika stoppet jeg ved den fine Finneplassen, Så ikke ut til å være folk der så jeg dristet meg ned for å ta noen fine bilder av gutta.
Det stedet er virkelig en perle. Jeg kunne fint ha bodd der! Hvis jeg hadde en svær. selvgående gressklipper, for plen var det mye av! Den var til og med grønn, i motsetning til min gule!
Dette stedet ble ryddet av rugfinner en gang på 1600-tallet. Det er ikke mye å se etter hustufter og åkrer fra den tid. Det er kjent at Lars Finnplassen (1829-1888) bodde der i sin tid. Han ble regnet for en av Ådals beste jegere gjennom tidene. Seinere bodde Karen og Olaves Finnplassen og Martinius Johansen der, på hver sin Finneplass.
Martinius fortalte på sine eldre dager et og annet fra sitt strev i Finneplassen som han uten noen slags bitterhet så tilbake på :
Men de tre gode råd har jeg fulgt: Jeg skulle holde meg borte fra sterke drikker og engang så jeg aldri annen sterk drikk enn vann, jeg, så vannet har jeg holdt meg unna så sant jeg har kunnet få øl og brennevin og akevitt som i dag!
Så skulde jeg holde meg unna folk og sky sammenstimlinger. Og det har jeg gjort, og de fleste folk har jeg sett ved kirkene, så i dem har jeg aldri vært!
Og så skulde jeg dele med dem som var like fattige og mer trengende enn jeg selv. Og største fattigdommen og trangen har jeg funnet hos kvinnfolkene, så dem har jeg gitt alt det jeg orket?. Og den gamle klukkler ved erindringen om den delen av tilværelsen. Men, slutter han snart med stillferdig å si:
Og nå venter jeg bare på utslettelsen av det alt sammen!
Martinius døde den 8. juli 1947 på Gran pleiehjem og ble begravet fra Hval kirke i Ådal den 15. juli.
Tekst er hentet fra www.historieboka.no
Vi kom oss bort i Vika og gjorde oss klare for natten Dette liggeunderlaget måtte jeg ta et bilde av, for det kommer nok aldri inn i futteralet sitt på den samme fine måten…
Og fasiten i dag sier at det nok stemmer! Mesteparten av underlaget er forsåvidt inne i trekket, men ikke absolutt alt! 🙂
Siden jeg ved forrige besøk akkurat her opplevde den trolske Ådalen på sitt beste skal jeg innrømme at jeg var spent på om jeg ville høre noe udefinerbart igjen. For å komme i rett modus begynte jeg å lese denne boken :
Allerde på side 7 beskriver Mikkjel Fønhus den gamle gjengangeren jeg har sett for meg i hytta :
Der går de, mannen og hunden, over myrene langsmed Redøla, der tuver av døende kjerringris blør rødt bortetter, som åpne sår. Mannen og hunden går en time. De går en time til. Mannen er liten og rundvoksen, og folk kaller ham aldri annet enn Gaupa! Han har langt skjegg, mørkt og stridt som lav. Øynene har mest samme letten som skjegget; de er så kasse og kalde at de nesten svir, og så små at det ser ut som de holder på å gro inn. Ved venstre munnvika har han noen stadige rykninger; disse rykningene fikk han da han var unggutt, og nå legger ikke engang merke til dem; men de er der støtt, enten han sover eller er våken, Gaupa bærer grå vadmålsklær, med sølvknapper i vesten, Disse sølvknappene lyner i sola, de er selv små skinnende soler. Over aksla henger en rifle han kaller Uværet, og hunden han leier i band, er stor, ragget og mørk, og han heter Bjønn!
Med denne livlige beskrivelsen i minnet var det bare å legge seg til å sove! Ha ha!
Jeg sovnet rundt 23 faktisk! Våknet av at gutta satte i gang en salutt rundt midnatt. Hva de enn hadde hørt gikk meg hus forbi. Jeg kan altså konkludere med at jeg ikke har noen evner – ha ha! Ihvertfall ikke under og eller overjordiske!
På tur hjem satt jeg klar med mobiltelefonen for å dokumentere dyr jeg ser, for at folk skal kunne tro meg! Ha ha! Vel. jeg så to harer, med en kilometers mellomrom, og ingen av dem var interessert i å tilbringe tid i rampelyset, så de snudde på hæla og stakk til skogs igjen! Så ikke flere dyr før jeg kom hjem! Hadde en katt inne, og en viss annen rømling ute. Han kom da jeg ropte på han og ble høyst frivillig med inn! Nå er alle samlet, og vi forblir nok her det kommende døgnet!
Og det var punktum for natt nummer 46 ute!
<a href=”https://www.bloglovin.com/blog/19562827/?claim=e4b3k3p496n”>Follow my blog with Bloglovin</a>
Jeg er veldig glad i å ta bilder. Som om noen som kjenner meg skulle være i tvil om det! Haha! Jeg pøser ut bilder på Facebook og Instagram, og jeg tenker som så at det er helt frivillig å følge med på det! Jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger, det setter jeg alltid stor pris på! Nå skal jeg presentere fire bilder jeg liker litt ekstra fra forskjellige steder.
Dette bildet åpenabarte seg for meg på en kjøretur på Stangelandet i Hedmark. Veien snodde seg så fint der bak, og sant å si følte jeg meg litt kreativ da jeg så resultatet! Dette bildet er tatt med mobiltelefon.
Dette bildet tok jeg på Holleia. Det står en gammel brakke der Lise og jeg går tur innimellom. Dette hullet ved siden av inngangsdøren kunne jo brukes til noe! På Instagram ble bildet delt på en side med 1.4 millioner følgere og fikk mer enn 81 000 likes. Det ble jeg litt revet med av! 🙂 Dette bildet er også tatt med mobilen.
Dette bildet er tatt da Linus hopper ut i Storflåtan inne ved demningen. Jeg hadde veldig flaks med timingen, og refleksjonen ble også bra! Vanskelig å time et slikt bilde med mobilkamera, men i dette tilfellet klaffa det
Dette bildet av Paco tok jeg på Dovrefjell, og jeg er veldig glad i det. Jeg synes jo at Paco var perfekt, på alle mulige måter. Og her poserer han helt uten påvirkning fra meg. Han været en hund lenger oppe på fjellet. For meg er dette den perfekte hunden, i perfekt positur! Og jada, jeg vet at smaken er som baken og at alle ikke nødvendigvis er enig i det! 🙂 Dette bildet tok jeg med mitt Nikon kamera!
Fin utsikt over Randsfjorden på tur oppover!
Igjen var vi på et helt nytt sted for oss! Kjørte opp til Nordre Vælsvannet fra vestsiden av Randsfjorden, opp i områdene til Gran allmenning. Med veiforklaring fra Evy klarte vi oss fint 🙂 Blei litt forvirret da jeg parkerte ved veis ende, men jeg hadde til og med fått kart med tips om fine steder å tilbringe natten.
Jeg valgte å gå over til …. jeg sliter med å huske navnet, men som løsningsord har jeg stuebord! Må bare snu litt på det så blir det Borstuvannet! Ha ha! 🙂
Jeg gikk helt opp i nordenden av vannet, til Borstua! Håpet det skulle være en svalgang eller annen mulighet til å få tak over hodet, men det var det ikke. Det var bølgeblikkplater på taket, så vann vil jo bare få en rutsjebane!
YR hadde lovet meg at det ikke skulle regne en dråpe før 0600 påfølgende dag. Så jeg rigget meg til med madrass og bok! Det var da jeg oppdaget at det har gått hull i liggeunderlaget mitt. Jeg har vært veldig fornøyd med det, og tenkt at det må være vanvittig slitesterkt med tanke på alt jeg har utsatt det for. Det har måttet tåle alle typer underlag, og mange netter har det vært mer hundemadrass enn mitt underlag. Det holdt altså 45 netter, og det bør jeg vel være fornøyd med. Nå er det om å gjøre å finne igjen lappesakene som fulgte med, og eller prøve et annet stalltips jeg har fått!
Jeg tenkte at jeg fint skulle klare ei natt uten madrass, så jeg slo meg til ro med det, Leste, og tok noen bilder av gutta.
Klokka gikk, og skylaget tetnet til….. jeg hadde lagt meg i soveposen, for varmt var det ikke heller. Tok ikke lang tid før det begynte å regne. Veldig lite til å begynne med, men jeg bråbestemte meg for å stikke av! Det var drøye 20 minutter å gå til bilen i relativt ulendt terreng. Så for meg en senere exit med hodelykt i styrtregn i mørket – sikkert forbanna også! 🙂 Jeg rakk ikke bort til bilen før det begynte å regne mye….!
Det er ikke bare når man kjører tidlig på morgenen man får se dyr. Oppe ved Borstuvannet var det kanadagjess. De satt så fint på en stein ikke langt fra land. Et stykke borti veien, ved Piltrud, fikk jeg se en elg på tur over veien og inn på myrene. Et flott skue! Lenger ned i veien fikk jeg nok engang se ei røy som vagget foran meg på veien, Håpet jeg skulle klare å få tatt et bilde av henne, men akkurat da svingte hun ned i noe buskas.
Vel nede på Vestsidevegen var det bare å nyte et fantastisk lys. Først denne renbuen, som nesten var dobbel…
Borte ved Glassverket måtte jeg bare vrenge av vegen for å få tatt bilde utover vannet ved brygga!
Lyset fra øst og vest var i så kontrast at det ble helt spesielt. Karene som jeg hadde brøytet meg forbi så litt rart på meg, men det fikk så være. De kom ned til brygga og fikk badet da jeg var ferdig med mitt! 🙂
Vel hjemme var jo alt en fryd, med hjemvendt katt, plenty av tak over hodet, og en myk madrass. Natt nummer 46 får bare vente! 🙂
PS! At jeg løp hjem med halen mellom beina kan ha vært en sterk overdrivelse, men ingen kan ta fra meg at jeg gikk fort! Ha ha!
Endelig kom han hjem! 💙
Radmager og sulten, med mer enn nok flått, men ellers i fin form!
For et døgn siden hadde jeg aldri hørt om dette Gørrtjernet jeg skulle ligge ved. Jeg har riktignok vært ved Gørrpytten i Oppenåsen sammen med Unni og Vilje, og mener at disse stedene med det noe negativet navnet fortjener bedre! Nå var jeg forsåvidt glad for at bikkjene ikke hoppet uti med hele seg – vannet var ikke så innbydende. Men stedet var jo flott!
Det var ikke vanskelig å finne seg en fin leirplass. Det var flere kandidater til å bli min barnålseng, men vi landet her!
Jeg har mange ganger nevnt turforbildet mitt, Evy Houman. Det var selvfølgelig hun som viste meg veien til Gørrtjern. Og i går kveld kom hun og Scott på besøk i leieren.
Denne Scott er noe av det nydeligste jeg har sett! Jeg har alltid hatt lyst på en så fin malamute, men det skal vel godt gjøres å finne en like fin en! Dessuten skal jeg jo ikke ha polarhund heller, tror jeg! 🙂 Akkurat nå har jeg mer enn nok med mine varmblodige australske følgevenner, uansett!
Evy og jeg hadde avtalt å gå til Skrubbheim sammen. Skrubbheim var ei mostandscelle under 2.verdenskrig for Vågårdsgruppa som var en del av Osvald-organisasjonen. Jeg husker at jeg har blitt fortalt at min farfar, Håkon Hæhre, var delaktig i en motstandscelle, men jeg vet ikke hvor. Snakket med min mor, som forøvrig fyller 85 år i dag, om dette før jeg dro. Hun kunne huske at de hadde vært på en minnemarkering ved det stedet farfar var, og at det var et eller annet sted i Ådalen, men ikke akkurat hvor. Da vi kom frem til Skrubbheim i går kveld fant vi ikke farfars navn blant de som hadde holdt til akkurat der. Farfar og jeg levde dessverre samtidig i bare 8-9 år, og i de årene var jeg svært lite mottakelig for historier fra krigens dager. Nå skulle jeg derimot gjerne hørt historiene hans.
Skrubbheim blel bygget i september 1944, og ble utvidet med et rom i oktober da det kom tre sovjetiske krigsfanger som hadde rømt fra fangeleiren på Vågård skytebane. Visste du forresten av flyplassen på Eggemoen er laget av sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger? Det visste ikke jeg heller, før Evy fortalte meg det i går.
Alle som bodde i på Skrubbheim var ettersøkte og kunne bli dømt til døden hvis de ble tatt.
Skrubbheim ble gjenreist på dugnad av Skrubbheims venner, og tatt i bruk i 2006.
Evy og gutta på trappa til Skrubbheim
Vi ble sittende lenge å prate, men måtte bryte opp for å komme oss ned før det ble mørkt.
Tusen takk for en fin kveld, Evy og Scott! Håper vi får til en tur til sammen, snart!
Det ble fort mørkt da vi ble alene i leiren, og jeg måtte frem med hodelykta for å få lest om raset fra Haukefjell. Ja, selvfølgelig er boka skrevet av Mikkjel Fønhus 🙂
Leselyset mitt tiltrakk seg mygg, så jeg pakket det bort og la meg til å sove. Jeg var ikke helt fornøyd med skylaget, så jeg gikk gjennom pakkplanen i hodet! Med en halvtime og gå til bilen hadde det vel ikke nyttet å pakke raskt uansett 🙂 Samma det, det kom ikke så mye som en regndråpe! Jeg sovnet rundt midnatt og ble liggende til klokka hadde passert 0500 – en bra natt!
Det var natt nummer 45 ute, det! Hvor og når blir nummer 46, tro? 🙂
I løpet av disse 44 nettene jeg har ligget ute har jeg vært på veldig mange forskjellige steder. Mange av stedene er også nye for meg. Jeg har fått så mange og gode tips at jeg har kunnet velge og vrake! Mange har bidratt, men jeg må sende en ekstra takk til Evy Houman! Hun er mitt absolutte turforbilde. Skulle ønske jeg hadde hatt halvparten av lokalkunnskapen hennes! Takket være henne skal vi til et helt nytt sted i ettermiddag! 🙂
Men, tilbake til dette favorittstedet. Igjen har det sammenheng med min form og fysiske utfordringer. Jeg er nødt til å være selektiv, og velge turer jeg kan nyte med mine forutsetninger. Det er flere steder som er alternative kandidater, men favoritten på nåværende tidspunkt er Sauvallsnatten.
For å komme dit må jeg bare gå et par kilomter fra bilen, og høydemeterne er overkommelige! Til tross for at denne natten ligger i umiddelbar nærhet til svære hyttefelt får jeg en ordentlig god fjellfølelse! Hyttene ser man ikke hvis man ikke går inn for det!
Denne natten er for andre bare et springbrett på vei forbi til andre høyder, men de om det. Jeg nyter den! Har vært der tre ganger de siste par månedene, og jeg kommer til å reise dit snart igjen!
Mennesket på bildet er Jane Nordhagen. Hun var med oss på forrige tur! Den ekstra hunden på bildet er vår gode venninde, Sindy Rytterager!
Stedet byr på perfekte solnedganger…
Både mennesker og dyr blir søvnige i fjellufta! Foto : Jane Nordhagen
