netterinaturen Hverdagen med hunder på tur!

I går var det Anne og jeg som dro ut på tur igjen! Vi er begge litt skadeskutte. Anne har vondt bein, og jeg har vond rygg, derfor måtte vi finne oss et sted å være som ikke er langt fra bilen. Jeg har ligget ved Hovinkoia en gang tidliigere. Koia ligger idyllisk til ved Setertjern på Holleia. Wenche viste meg noen forlokkende bilder derfra her om dagen. Bilder av hengekøyer og fyr i bålpanna… det høres jo ikke feil ut! Det er ikke mange minuttene og gå, så derfor ble det vårt mål.

Klokken nærmet seg 17 da vi kom til parkeringen. Der sto det allerede tre biler så der røyk det prosjektet. Om vi ikke kan være der andre folk er? Joda, men det blir litt tett på og komme med tre bikkjer. Jeg slår aldri leir tett på folk. Hadde ikke gjort det uten bikkjer heller, forsåvidt.

Vel, vi kjørte avgårde til plan B – Skogstjern. Jeg lå der 21. april sammen med Kristin, Det var der vi så Linerla for første gang i år. Når vi kom ned mot tjernet så vi at det sto tre biler der også, men… de tilhørte folk som var ute og fisket fra båt! Det var ikke folk på den lille,fineste odden der. Vi hadde ikke mer enn akkurat rukket å få bagasje ut av bilen før det kom en gjeng til med fiskestenger. Vi kom nok i grevens tid skal du se!

Her er gjengen på plass! Det er ikke bare Anne vi hadde med på tur. Vi er godt vant med å få låne med oss Sindy – så også denne gangen.

Vi ble sittende og se på alle som fisket. Og SOM det vaket! Har ikke sett på maken jeg! Det må ha vært rettbett, for de fikk da fisk. Det var jo ikke meningen å følge SÅ godt med på fiskingen, men lyden bærer godt, gitt. Noen av de som fisket badet også, og andre som ikke fisket badet. Og noen som fisket badet ikke. Som du skjønner – mye å holde øye med, ha ha!

Vi hadde stoppet på Coop på Tyristrand for å kjøpe med mat og drikke. Jeg hadde med Primusen og steikepanna, så denne gangen falt valget på hamburgere. Vi fant ei lita pakke med 4 stk – godt krydra med chili og jalapenos.De var gode!

Vi ruslet bort på veien, og langs hele myrpartiet på andre siden vokste det masse multeblomster. En vakker blomst!

Vi kom over en annen…. og her skal botanikeren få opplyst oss, håper jeg!

Jeg har på følelsen at jeg har navnet på den skrevet opp i glemmeboken min. Det befinner seg veldig mye rart i den boken, altså! Allerede før fylte 50 kunne den trengt en overhaling og arkivering hos antikvaren, ha ha!

Sindy koste seg som alltid! Hjemme passer hun på gård og grunn uten bånd. Hun har godt utviklet selektiv hørsel, så jeg tør ikke annet enn å ha henne i bånd på turer med oss. Og ja – jeg vet det er båndtvang.

Har du sett noe så nydelig da? Sindy fyller 10 år på fredag. En staselig gammel dame vi er veldig glad i!

Apropos nydelig….

Linus stilte seg pent opp for fotografen. Jeg har hakket løs på ørene hans med saks igjen, stakkar…. ! Jeg er ganske god på å klippe poter, men ører…. nei, det er visst ikke noe for meg, ha ha!

I går sesongdebuterte jeg med Thermacell. Da jeg kjøpte den for to år siden var jeg redd den skulle bli dyr å bruke. Refill og pakke med plater koster jo litt. Jeg har enda ikke kjøpt nytt, og jeg er sikker på at lageret jeg har holder inneværende sesong også. Så nei, dyrt ble det visst ikke!

Det ble tid for å legge seg….

…og da er det om å gjøre å komme seg opp i køya, fra riktig side, ha ha! Anne husket hvordan man gjør det, på andre forsøk! Jeg er ganske grei som ikke legger ut bilder av det første forsøket, ha ha! Anne har kjøpt seg enkeltkøye. Den er naturlig nok grunnere å vanskeligere å finne balansen i. Når man i tillegg skal peile seg inn i soveposen, og samtidig ha kontroll på pute, bok og telefon…det er et c-moment!

Her er alt og alle på plass! Ikke bare bare å få Sorry opp i køya heller, det er ikke sånn at han lister seg oppi. Der er det full fart, som vanlig!

Linus og jeg lå og hørte på fuglene og sauene. Mulig Linus hørte mer på de sistnevnte, ha ha. Det er ikke så rart, for det nærmet seg en svær flokk sau. Etter en ekkel episode med kuer på skauen er Linus redd bjeller. Jeg tror bjeller er bjeller for han…. at han ikke skiller mellom kraften bak lydene. Både han og Sorry bjeffet, og det virket som om det tiltrakk sauene i vår retning. De kom ihvertfall – i hopetall. De bestemte seg for å gå videre da bjeffingen eskalerte da de var på høyde med oss. Sikkert litt skuffet over å ikke ha truffet på gjeterhunden hjemmefra, ha ha!

Vi fikk ingen fargerik solnedgang, men himmelen var vakker allikevel.

Anne sovnet, men ble stadig vekket av et bjeff eller tre. Mye bråk fra bikkjene først på natten.

Her har Sorry slått seg til ro. Nei, jeg bruker ikke han som hodepute, ha ha. Det er ei lita pute under der som vi deler.

Jeg sov ikke et sekund, og måtte si til Anne at jeg ikke orket å ligge der lenger da klokka ble 0400. Man må være sporty når man er med meg og søvnmønsteret mitt på tur, altså! Jeg sovner jo ikke før jeg kommer hjem, ha ha. Håper å få snudd det mønsteret snart.

På veien hjem så vi både rev og rådyr. Det er en av fordelene ved å bevege seg rundt ved de tider, man får ofte se dyr – det er stas!

Neste prosjekt vi har pønsket ut involverer syklene våre – det blir spennende. Takk for nok en fin tur, Anne!

Jeg har bare vært på akkurat denne plassen en gang tidligere. Det var en vakker vårdag Unni og jeg var ute på tur og var på vei rundt Storflåtan da vi plutselig tok en avstikker i ei skiløype. Jeg vet ikke om vi hadde noen plan med det, ha ha. Plutselig befant vi oss på bredden av det jeg trodde var Heggelivann, men som er Skamrek. Vi krysset isen og kom da igjen ved delet mellom Skamrek og Nordre Heggelivann, nedenfor Gagnumsetra. Allerede dengang bet jeg meg merke i at det var en fin plass, uten å returnere dit før i går.

Vi møttes på Damtjern 1530. Det som måtte til før vi kunne legge avgårde med hundene i varmen i går var at de kjølte seg ordentlig ned med et bad først.

Jeg tok med en tennis ball. Da er det en smal sak å få begge gutta ut på en god svømmetur.

Vi syklet avgårde og holdt en snittfart på 10 km/t – det er passe travtempo for bikkjene. De får sette farten selv, så da regner jeg med det er komfortabelt for dem. Omtrent halvveis løp Linus over en huggorm!! Det var virkelig marginalt. Den kom seg så fort unna at jeg ikke fikk tatt bilde av den, men det var en ganske stor, brun en – altså høyst sannsynlig en hunn. Jeg som alltid følger så godt med fikk altså ikke øye på den. Ekkelt!!

Noen stopper, og 7 kilometer senere stoppet vi ved Gagnumsetra…

…og derfra var det bare å trille ned bakken til mål!

Vi sendte gutta rett til vanns igjen!

I den prosessen der hørte jeg Kristin si at det kom folk og bikkjer. Kristin fanget Sorry, mens jeg trynet meg rundt og glapp Linus. Holdt på å sende mobilen min til de evige mobilmarker også. Det viste seg at det var to hyggelige Holedamer med hver sin tispe, en Eurasier og en blandingshund. Da var det bare å slippe Sorry også. Han forelsket seg i den sorte som nylig hadde hatt løpetid, han! Jeg tok bilder av dem, men jeg kan jo ikke vite om de vil være avbildet i bloggen min så jeg lar være å bruke bildene.

Da damene hadde gått videre var vi varme i toppen alle sammen! Jeg lurte fælt på om jeg skulle hoppe uti! Eller, for å være korrekt, smyge meg uti, ha ha. Jeg har blitt for gammel til å skli meg ut barbent på glatte steiner, så hvis jeg skulle uti måtte jeg ofre sko, truse og BH. Måtte tenke litt på det, altså!

Men, plutselig var jeg ute og badet med Linus! Vannet var godt og varmt – eller ikke jævlig kaldt – i overflaten, men jo dypere du kom, jo kaldere det ble – naturligvis.

Her er hele familien på svøm! Jeg var faktisk uti en stund, så helt grusomt kan det ikke ha vært!

Kristin var uti etter meg. Hun ofret shortsen, men offeret er ikke så stort når man har et substitutt i ei langbukse! Jeg kjøpte badesko i Kroatia en gang i verden. De skal jeg jammen legge i tursekken hvis jeg finner dem igjen!

Etter bading ble vi sultne. Denne gangen hadde vi ikke med varm mat, men brød!

Godt i varmen det! Kristin hadde med egen leverpostei til bikkjene…. jepp, de er en smule bortskjemt!

Vi måtte rusle en tur i området for å se om det fantes andre, og bedre plasser å slå seg ned en annen gang.

Vi var enige om at vi nok hadde den fineste plassen, på den tiden av døgnet.

Jeg prøvde å finne ut hvor navnet Skamrek komme fra. Vannet har ikke egen side hos Wikipedia, men er omtalt i teksten om Heggelivannene. Info fra nyere tid sier at det er forbudt å fiske i vannet, men hvorfor finner jeg ikke ut av.

Vi er forøvrig veldig fornøyde med syklene våre. For meg med den ryggen er det avgjørende – jeg hadde ikke kommet meg av flekken uten. Nå når vi i tillegg får større rekkevidde er det jo bare gøy! Nei, det er selvfølgelig ikke gøy å ha så vondt i ryggen – men jeg setter pris på at jeg til tross for det kan klare å komme meg ut.

Etter besiktigelsen av området var det om å gjøre å finne det flatest mulig stedet å ligge, med minst mulig maur, ha ha! Høres det ikke lukrativt ut?? Ha ha!

Vi la oss for å lese. Jeg måtte legge vekk Håkan Nesser boken, den har jeg lest før.

Nå gikk jeg i gang med denne. Virker som den er ny for meg. For alt jeg vet er den ny på markedet også!

Så åpenbarte det seg altså! Myggsesongen er i gang for fullt! Årets første bad, årets siste tur uten myggmiddel. Det suste så bra rundt øra på meg at jeg ble liggende å daske mygg med boka. Vi gikk til slutt i dekning under soveposene.

Kristin sovnet, jeg ble liggende å høre på orrfuglleik og høre etter gjøken. Jeg trodde disse orrfuglene snart var ferdig med spillet sitt. Kanskje det var de siste krampetrekningene jeg hørte!

Jeg måtte bort til Skamrek å ta bilde av kveldshimmelen. Ikke den mest oppsiktsvekkende solnedgangen, men vakkert allikevel!

Jeg ble liggende leeeeeeeenge og vel før jeg sovnet. Jeg hadde god tid til å glede meg til å ta på meg disse igjen….

Ha ha! Gamle, hullete og klissvåte! Jeg hadde selvfølgelig (?) et par ullsokker i sekken, de var gode å ha, selvom jeg hadde brent hull i den ene sokken inntil et bål i vinter!

Jeg må ha sovnet rundt 0200, og da jeg våknet 0335, da hadde jeg fått mer enn nok. Det var ikke snakk om å bli liggende med den ryggen. Som vanlig var Kristin sporty og spratt opp for å bli med hjem!

Fra vi parkerte ved Damtjern til vi var fremme ved Skamrek hadde vi ikke sett et eneste beitedyr. Holedamene som kom fra Løvlia hadde heller ikke sett spor av dem. Derfor hadde jeg bestemt meg for at bikkjene skulle få løpe løse tilbake.

De sirkler bare rundt syklene – de gjeter oss hele tiden. De eneste gangene går av veien er når vi stopper og sender dem den i et bekkefar. I tilfelle sauene skulle ha kommet til Damtjern fra andre kanter tok jeg hundene i bånd den siste kilometeren. Vi kom oss til bilen uten ha sett noe, eller noen.

Soloppgangen fikk vi derimot se!

0510 var vi tilbake ved bilene! På tur hjem kom jeg over mange fine naturopplevelser! Først en rev som gikk i sine egne tanker og ikke så meg på en stund på tur ned til Stubdal. Så en revemor med to søte små reveunger….

Jeg HATER uklare bilder, men denne valpen satt nå i veikanten. Jeg havnet mellom han og moren så jeg hastet avgårde. Nærmere Sundvollen fikk jeg se enda en rev, før jeg fikk nok et glimt av nyfødt rådyrkalv sammen med mor og bukk da jeg kom hjem. Storartet start på dagen!

Nå er det vel spådd et væromslag så da får vi se hvor høna sparker oss neste gang!

Takk for NOK en fin tur, Kristin! Vi gleder oss til neste!!

 

Nå var det lenge siden jeg har vært i Vassfaret så da var det stas å få med seg Heidi til Skrukkefyllhaugen! Hun har ikke vært der før, men boken om Berthe har hun lest!

Vi ankom ved 12 tiden og bestemte oss for å dra rett ut på tur etter å ha båret inn bagasjen vår. Som kjent har jeg så vondt i ryggen at det å gå inn til Vassfarplassen er så og si uaktuelt. Derfor hadde jeg med sykkelen, mens Heidi skulle gå. Planen var at hun skulle gå med Sindy, og gutta skulle være tilkoblet meg. Heidi tok med seg bilen og Sindy ned til bommen i Skjærbergveien – der skulle vi ta dem igjen.

Som sagt så gjort, og alt gikk bra. Vi kom oss forbi bommen og opp den første kneika før jeg syklet over båndet til Linus. Før vi hadde knotet oss ferdig med den saken var Linus løs og løp til Heidi og Sindy, mens jeg lå i grusen med sår på leggen, båndet to ganger rundt dekket, og en veldig utålmodig Sorry. Etter den opplevelsen forble Linus hos Heidi, og vi kom oss sikrere avgårde etterhvet!

En varm gjeng på Skjærberget! En stor fordel for tre av fire at vi skulle til vann. Det var flere bekkefar langs veien så de fikk stadig drukket og kjølt seg ned.

I bakken ned mot Vassfarplassen traff vi på en fuglekikker med svær kikkert på stativ vi unngikk å velte, ha ha. Jeg hadde akkurat prøvd å se hva slags fugl en liten spirevipp var, men med forklaringen at den var liten og jeg ikke var sikker på fargene ga han ikke mange ledetråder, ha ha! Han sa det var folk flere steder på Vassfarplassen, så da bestemte vi oss for å fortsette mot Øvre Grundtjern.

På veien  bort dit fikk vi øye på en avstikker jeg aldri har lagt merke til tidligere.

Derfra kom vi ned til en perle helt i nordenden av Nevlingen! Bikkjene løp rett ut i vannet, mens vi bare nøt å være der.

Det er nok båtplassen til Vassfarplassen vi hadde funnet.

Gutta poserte villig vekk, som vanlig! De ble underholdt av noen kanopadlere som gikk i land for å bære bagasje over til Øvre Grundtjern. Idyllisk med kano så lenge forholdene ligger til rette. I fjor møtte vi en kar langs veien drassende på en kano. Da var det hvite skumtopper på Nevlingen og helt umulig å ferdes der ute. Jeg har ikke tall på hvor mange kanopadlere jeg har sett strandet langs land ved Femund også…det er alt annet enn idyll, ha ha!

Vel, vi startet på returen til Skrukkefyllhaugen, og den foregikk problemfritt. Vi traff ikke folk før vi var nede på veien mot Nevlingen igjen. Vi prøvde å stagge en råkjører, men han hadde det for travelt til å ta hensyn til det. Godt jeg og Sorry møtte han i en sving med god oversikt. Dust!!

Jeg rundet forresten 100 mil på sykkelen på denne turen! Ikke så verst det – jeg kjøpte sykkelen i september. Jeg ga meg selv et klapp på skulderen, og konstaterer herved at det var en god investering å kjøpe denne el-sykkelen!

Vi satt oss i sola, og bikkjene la seg i skyggen da vi var tilbake på Skrukkeyllhaugen. Vi satt og pratet om løst og fast – og store og små temaer. Det var helt sprøtt, men da vi snakket om mulighetene for at det finnes overnaturlige hendelser gikk døra på hovedhuset opp… i motvind! Jeg har ved to tidligere anledninger stusset på ting på Skrukkefyllhaugen. En gang beskyldte Kristin meg for å ha åpnet et vindu i stua i løpet av natten, og en annen gang beskyldte jeg henne for å ha tent to lys …. kanskje vi heller skal ta oss en prat med Berte? For uinnvidde; Berte Skrukkefyllhaugen som bodde på denne plassen som den siste fastboende i Vassfaret.

Heidi måtte ned og hente vann. Her kommer Linus lykkelig tilbake etter å ha vært med ned og badet. Det var ingen beitedyr å se enda, så de fikk løpe løse ned til vannet. Sindy sto over, hun hadde fått mer enn nok tur for en dag. Men, som vanlig lå hun på vollen og passet på som en dronning!

Etter at hundene hadde fått mat og griseøre var det tid for menneskemat! Bikkjene skjønte ikke helt forskjellen, ha ha! Selvfølgelig fikk de også smake pølse!

Heidi skulle demonstrere hvordan hun pumpet opp liggeunderlaget sitt…..

Linus hadde ikke helt trua…

…. mens Sorry var med å feiret at hun fikk luft i det, ha ha!

Jeg hadde bestemt meg for å ligge ute. Dette prosjektet med netter i naturen er veldig strengt, ha ha. Er det noe som burde telle som ei natt i naturen er det jo inne i hytta på Skrukkefyllhaugen. Men, det har nå blitt sånn at det eneste som teller er å være ute under åpen himmel. Det er klart det ville ha blitt godkjent med ei natt i telt, men av de mer enn 150 nettene ute er ikke en eneste i telt. Jeg har to netter i en gapahuk jeg kjøpte, resten er i hengekøye, i ferdig oppsatte gapahuker, eller som de aller fleste; rett på bakken.

Jeg konsumerte noen bokser av mitt nye favorittøl! Det er mye rundere i smaken og ikke så beskt…. oppsummert kan jeg vel si at det smaker minst øl, ha ha! Da er det lettere å få i seg!

Uansett var det på tide å legge seg! Heidi var sporty og ville være med å ligge ute!

Sorry er en raus fyr, så han ville prøveligge og kvalitetssikre senga hennes!

Og her er hun klar for sin første natt ute. Jeg må jo si at hun var heldig med de to gutta som selskap. Hele eiendommen er gjerdet inn så jeg har de aldri i bånd på tunet. Jeg tenkte å ha dem i bånd i natt så de, og vi, skulle slippe at de tok på seg vaktmesterjobb for hele området i løpet av natten. Men, det hadde jeg glemt når jeg la meg, så klart. Det gikk imidlertid fint uten. De for opp en gang – og det er jo slik det pleier å være!

Jeg lå og leste om Berte…

Jeg har lenge forsøkt å få kjøpt denne boken, men har ikke funnet den tilgjengelig. Jeg fikk nylig tak i en bok om Vassfaret skrevet av Per Hohle for en billig penge på Finn. Vassfaret har blitt et kjært område for meg. Mitt absolutte favorittsted er Femund – ingen over, ingen ved siden. Men, Vassfaret er nærmere og mer tilgjengelig, og et fint alternativ. Derfor liker jeg å lese om folk og steder som har skapt historien bak stedene jeg besøker.

Klokken gikk, og jeg sovnet ikke. Det betalte seg, faktisk! Klokken 0147 hørte jeg gjøken! Ko ko, ko ko! Gjøken ble tillagt flere egenskaper i gammel folketro. Blant annet ble det sagt at den kunne spå om fremtiden. Første gang du hører den om våren er det viktig å finne ut av hvilken himmelretning koko-et kommer fra. Nord-gjøk er sorg. Sør-gjøk er dødens gjøk. Øst-gjøk er trøste gjøk, og vest-gjøk er best gjøk. For meg var årets første en øst-gjøk, og det må vel sies være et godt alternativ blant disse alternativene,  ha ha!

Dette bildet tok jeg 0230. Så søtt da! Deler pute å greier! Jeg hadde en nybadet og dertil fuktig Sorry inntil meg på reinsdyrskinn. Det, sammen med en god porsjon kondens…. så digg, ha ha! Sindy lå bak oss. For henne var det varmt nok. Hun hadde ikke badet siden vi var ved Nevlingen så det gikk fint.

Da klokken var 0445 og jeg fremdeles ikke hadde sovet et sekund gikk jeg inn og la meg. Jeg sovnet ikke der heller før klokken hadde passert 0600. Men så blåste jeg av et par timer!

Vi hadde tenkte at Heidi skulle tyvstarte til fots hjemover med gutta i dag. Ja, som i å starte en halvtime før meg, eller noe sånn, altså! Ikke gå om Flå eller Vidalen, ha ha! Men Linus haltet litt i dag. Sindy fikk mer enn nok tur dagen før. Hvis Sorry skulle vært med å gå måtte jeg først ha festet sykkelen bakpå og så tatt den av igjen når han skulle inn i bilen igjen… litt for mye kål. Det endte med at jeg tok med meg Sorry og sykkelen for å ta bilde av fossen som går under brua på tur ned til Vassfarkoia…

…. mye krefter i sving der!

Til slutt en oppgave til botanikeren….

…… hva er det som vokser på bakken på Skrukkefyllhaugen??

Tusen takk for en fin tur, Heidi! Takk for alt du fikset og ordnet – og løftet da ryggen min ikke klarte. Håper du blir med på ny tur snart!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

–

Anne og jeg hadde avtalt tur igjen! Det eneste vi var sikre på var at vi skulle sykle. Vi diskuterte flere forskjellige alternativer, men det var til slutt jeg som skulle velge. Valget falt på å sykle innover mot Gjerdingen fra Tverrsjøstallen i Jevnaker Allmenning. Men, først skulle jeg gjøre unna denne turen inn i Finnemarka!

I løpet av den turen laget jeg meg nok en bekymring, ha ha! Jeg burde ikke innrømme mine engstelser, men man måste bjuda på! Ha ha! Vel… i Finnemarka var jo disse tidligere nevnte sauene sluppet på beite. Min nye bekymring da heter kuer! Jeg har et anstrengt forhold til kuer, generelt, og spesielt ute på beite. For å drepe den diskusjonen med en gang så er det de som har førsterett på marka. Det er viktig at de er der – det er ikke viktig at jeg er der. MEN, ha ha! Jeg husker ikke hvor lenge det er siden, men ca 5 år – da var Kristin og jeg til fots ved Sørsetra på Krokskogen. Der går det både kuer og hester på beite. Jeg har tidligere hatt et ubehagelig møte med en flokk hester, men nok om det. Den gangen ble vi rett og slett jaget av kuene. Vi kom oss inn i noe kratt med sump og jeg måtte bare slippe bikkjene. Heldigvis kom vi oss i sikkerhet ved en hytte som er inngjerdet. En forferdelig ekkel opplevelse.

Og så…. et par år senere kom vi til Tverrsjøstallen. Vi hadde tenkt å gå til Spålen. Det var noe folk som dreiv på med ei kvee der. En mann kom bort til oss og lurte på hvor vi skulle. Vi skal til Spålen, vi! Han ville ikke gått inn der for der gikk det aggressive kuer! Og nei, han baksnakket ikke andres – det var hans kuer han snakket om. Vi gikk jo så klart ikke til Spålen! Han kunne også fortelle oss om en mann som hadde parkert for å gå tur med hunden sin. Han hadde blitt kastet i luften av ei ku. Han gikk sikkert ikke til Spålen han heller.

Det var en lang forklaring på hvorfor jeg ble engstelig for å sykle inn til Gjerdingen. Better safe than sorry, tenkte jeg og avtalte å møte Anne ved Damtjern i går ettermiddag.

Anne har ikke elsykkel, men skal si hun tråkket avgårde! Vi har litt startproblemer med snusing og dobesøk vi – som i gutta, ha ha! Men, så skøyt vi fart. Gjeterhundene likte ikke at Anne fikk så godt forsprang på oss. Vi skulle jo ikke så langt som sist så jeg lot dem styre farta selv. Jeg tråkket bare nok til at de skulle slippe å trekke, jeg. I den farta var det ikke lenge før vi var fremme i Vassendvika. Jeg hadde tenkt at vi skulle campe på plassen bortenfor, og den var ledig. Jeg sendte Anne rett ut på prøvetur med sykelen min, og det virket som hun syntes det var moro!

Sorry fikk badet, Linus vasset og hele følget samlet seg på odden i sola! Det blåste litt, men det er jo helt greit – så lenge sola skinner – på oss!

Med unntak av strømledningene i det fjerne er jo dette en idyllisk plass. Jeg lå her en gang i fjor også. Da havnet jeg i et uvær uten like. Jeg satt under en tarp med veldig lite høy i hatten. Det gikk åpenbart bra, ha ha!

Anne er nå sikker på at hun har kjøpt seg hengekøye, ha ha! En intern en! Jeg måtte jo beskue hennes første oppheng!

Det er alltid spennende å sette seg på kanten av ei hengekøye, uansett hvor mange ganger man har gjort det før, tror jeg. Anne var også spent….

Men, det gikk jo selvfølgelig bra!

Etter noen timer i sola måtte vi ha mat!

På menyen i går sto pølser. Veldig enkelt og greit på tur, og lenge siden sist. Når alle var inkludert i delingen av pølsene i pakka var det tomt! Det kom dessverre ingen gakkakk for å spise resten av pølsebrødene.

Vet ikke om jeg tør å innrømme det, men etter at sola gikk ned ble det ubehagelig kaldt! Nå er det jo halvannen uke siden jeg lå i andre enden av vannet og hakket tenner – hukommelsen burde fungere så lenge. Men, jeg trodde jeg hadde gjort mye riktig må ved å legge oss til i andre enden av vannet, i le av nordavinden, om ikke annet. Vel, vinen kom ikke fra nord i går, ha ha! Det hjalp ikke stort med ny genser heller – ikke med t-skjorte under. Jeg måtte sprette soveposen (sommer-modellen) ut av sitt gode trekk for å få varmen – eller; bli litt mindre kald.

Anne kom etterhvert i orden oppe i køya si med bok, liggeunderlag, sovepose. pledd og briller. Det er virkelig ikke bare bare. Ingen av oss hadde lyst til å ha hendene ute i det fri for å holde i bøker, det ble jo kaldt det også! Jeg leste litt i rykk og napp….

Innimellom var det godt å borre fingerne inn i ulla til han her! Jeg er helt sikkert på at det ikke finnes en bedre varmekilde, faktisk! Og ja – bedre enn Sorry! Han har sluppet mye mere ull, og i tillegg hadde han badet. Riktignok tørker har fort altså, men…… 🙂

Tiden gjorde som den har en tendens til den gikk. Klokken var blitt 23 da jeg vekk boken for siste gang i går kveld. Jeg sovnet ikke, og hørte etter en god stund kvister som knakk ikke langt fra campen…. Ikke nok med det….hodelykten deres lyste helt bort på vår plass. Jeg, som bedyrer at jeg ikke er redd for noenting disse nettene ute – disse var skumle, synes jeg! Dessuten var jeg HELT sikker på at han kom for stjele elsykkelen min!  (Som forøvfrig ) sto ulåst ca 5 meter fra oss, ha ha! Som om bikkjene ikke hadde gitt lyd fra seg hvis noe slikt var i gjære!

Det skjedde selvfølgelig ingenting. Klokken hadde ikke engang blitt 04 da jeg måtte komme meg derifra med ryggen min. Anne var veldig sporty som uten å mukke pakket sammen sakene sine og hjalp meg i gang med bagasjen min.

Ferdig trimmede hunder før 05, faktsik! Slå den du, eller dere, ha ha!

Nå har jeg faktisk fått gjort litt husarbeid. Det blir så som så med denne ryggen, men jeg kan trygt si at alt hjelper her! Nå skal jeg sitte med beina på bordet og nyte å være inne en natt!

Tusen takk for turen, Anne! Håper du snart blir med oss ut igjen!

Hasta la vista!

Jeg driver stadig å tenker på alternative steder å oppsøke i dette prosjektet mitt. Det er jo visse kriteriet som må oppfylles. Som for eksempel at jeg er sjanseløs med sekk på ryggen, i det hele tatt, egentlig, men jeg bør klare noen hundre meter på en god dag. Det er jo det lengste jeg kan gå; i det hele tatt, de verste dagene. Det er jo umulig å vite hvor dårlig dagene vil være, og det gjør det selvfølgelig vanskelig å planlegge.

I går hadde jeg en timeavtale på Drammen sykehus, og da tenkte jeg at det måtte kunne gå an å slå to fluer i en smekk. Jeg sendte en melding til min tidligere kollega Kirsten fra AMK. Hun og samboeren sykler hele tiden – overalt. Nedover og bortover, i en fart jeg aldri hadde turt å komme opp i! Jeg fikk mange gode forslag; tusen takk for det! Jeg fikk også understreket at vi befinner oss i forskjellige kategorier, for å si det litt forsiktig, ha ha! Det var jeg aldri i tvil om heller! Kirsten er mange år unna en elsykkel med kurv, sånn som vi har, ha ha!

Jeg tok en sjefsavgjørelse og bestemte at vi droppet sykler på denne turen. Etter å ha Googlet fant jeg ut at det er en gapahuk ved Garsjøen, ikke langt fra Eiksetra i Finnemarka. Jeg har ved en tidligere anledning vært i Finnemarka. Da gikk vi til Glitre, tror jeg – og spør meg ikke hvor vi starta!

Finnemarka strekker seg fra Drammenselva i sør til Tyrifjorden i nord, med godt over hundre fiskevann og urørt villmark beliggende på opp mot 700 meter over havet.

Eiksetra holder stengt på grunn av Coronaepidemien så den kostet vi forbi. Neste delmål på kartet var Garsjøkoia. Den trodde jeg vi parkerte ved, ha ha! Men nei, vi parkerte på tunet til en eldre dame, vi.

Jeg trodde jeg tok bilde av Garsjøkoia også, ha ha! Men neida, det var tunet til denne damen som hadde satt opp utedoer og tok en beskjeden parkeringsavgift på 10 kroner!

Derfra gikk vi avgårde mot denne gapahuken jeg hadde hørt om. Vi snakket med en mann som kom til bilen som sto parkert ved siden av min. Han anslo at det var 8-900 meter å gå dit. Vi skulle bare ned, opp ta til høyre og ned osv osv – og plutselig befant vi oss på Garsjøkoia! Da var allerede ryggen min brukt opp. Vi gikk ned til vannet, og da så vi over til gapahuken. Vi telte litt på knappene, og valgte å gå dit, det var jo ikke lange biten.

Her er gutta på Garsjøkoia! Koia ble satt opp i 1978 av Bjørn Linskov og er nå en av DNT sine ubetjente hytter. Den er ikke tilrettelagt for hund, så da gikk vi videre!

Mens vi satt der og rådslo fikk vi, med sikkerhet, se en Løvsanger!

Det var lett å se den igjenkjennbare stripen over øyet. Ellers ville den ha havnet i min samling av gulfjomper!

En av de fine tingene ved denne gapahuken var at den var inngjerdet! Antagelig var det for å holde sau utenfor området, ikke for å holde noen innenfor gjerdene. Men, det var nå uansett genialt for oss med hunder!

Hvem, eller hvilke oss? Kristin vel!

Her til sjøs! Rapportene sa at vannet var kaldt! Jeg så absolutt ingen grunn til å gjøre det samme, ha ha!

Det dreiv folk å fisket fra og ved naboholmen, og det var (h)underholning lenge og vel. De hadde til og med hund med seg! Jeg hadde følt meg overvåket, var jeg dem, ha ha!

Linus var heller ikke så keen på å bade; han byttet nå gjerne ut mot kos av tante Kristin!

Her er den fine gapahuken, med vårt rot i! Den er satt opp på dugnad av entusiastiske markatravere i Drammen sportsfiskere. Det er vel en av de finere vi har vært i, kanskje. Det var litt snau benkeplass så jeg lå på gulvet med bikkjene. Men poenget er jo at det faktisk var både benk og gulv, da er det jo ikke noe problem.

Det var flere forekomster av slike langs vår vei. Det nærmeste jeg kommer en gjetning er vortemelk, men de vokser vel i klaser, eller hva det heter, ha ha! Jeg tror og håper på et fasitsvar!

Tiden gikk og solen forsvant på vår fine plass! Det ble markant kjøligere, og det passet meg fint, for da kunne jeg ta på meg den fine, nye genseren min!

Her er familien Glum samlet på sin sengeplass. Jeg kan nok snart slutte å bære med meg reinsdyrskinn til gutta. Av ting som skal bæres kan jeg nevne all min bagasje. Den var det ikke jeg som fraktet fra Garsjøkoia bort til gapahuken. Det var det Kristin som gjorde. Hun gikk to turer!! Og jeg bare nevner det…. hun skal bli oldemor om ikke lenge! Det må bli klodens sprekeste i den kategorien!

Mens vi satt der kom en and gående helt opp til bordet. Hun var nå så søt der hun vagget avgårde!

Heldigvis hadde jeg et rundstykke i sekken som hun kunne få.

Vi var veldig tidlig ute på tur i går, og da går tiden litt sakte. Vi bestemte oss for å ta tidlig kvelden. Og tidlig var klokken 19, ha ha! Denne nattevakten jeg drar med meg på tur har jo så godt sovehjerte at hun sovner hvor som helst, og ikke minst, når som helst. 1921 blåste hun ut lyset, ha ha! Jeg er ikke en god kriger i så måte. Jeg som generelt sover dårlig forventer ikke å sovne før 0200, ha ha!

Det ble noen timer med denne boken, avbrutt av kos med gutta innimellom.

Han her snorker som en voksen mann til tider! Det er bra, da er jeg sikker på at han koser seg!

Han her er mer på allerten – støtt!! Fint det, å ha gutter som passer på meg! For det gjør de virkelig. Jeg er aldri redd når jeg farter rundt slik på natterstid.

Eller, ha ha! Jeg nevnte i forrige blogg at jeg henger meg opp i ting jeg kan bekymre meg for. I natt var min store bekymring at jeg ikke hadde satt bilen i park da vi parkerte. Pajeroen lot meg ikke få ut nøklene før bilen sto i park, min Rexton bryr seg ikke om den detaljen. Hvis jeg hadde glemt det i går var det to alternative utfall…. det ene var at den forsvant i avgrunnen bakover, eller ned på en gårdsplass og inn i et hus forover. Av de to mulighetene ville bare folk reagert på den siste muligheten – forover,  ha ha! Jeg ble veldig glad da jeg kom tilbake og så at bilen sto der vi gikk fra den i går, altså! Snakk om bekymringer, ha ha!

Jeg tror jeg sovnet rundt midnatt. Da hadde vi allerede ligget der i 5 timer våkne, og ryggen min kranglet, som vanlig. Da jeg våknet igjen 0230 måtte jeg sette meg opp. Min kompanjong synes nok det var litt tidig å stå opp, og det er jeg fundamentalt enig i. Men jeg hadde ikke noe valg, men klarte å strekke tiden litt.

Det var en fantastisk fin morgen, så det gjorde bare godt å ligge å se på den og høre lydene av fuglekvitter og fiskevak. Jeg ønsker meg så å kunne oppleve slikt med fult fokus. Når smertene river i kroppen er man ikke fullt til stede. Sansene blir brukt opp til å døyve kroppens signaler – hele tiden.

Vel vel, samme det! Vi pakket oss sammen og gikk til bilen! Vi møtte ingen andre enn sauer på vår vei. De var det forøvrig veldig mange av! Antar de akkurat er sluppet ut på beite og ikke har rukket å spre seg enda – hvis det er slik det fungerer i saueverdenen. Jeg hakke peiling, ha ha!

Da vi kom ut av marka og tilbake til sivilisasjonen igjen var det en fantastisk utsikt helt til Oslofjorden der borte i det fjerne! Vi har snakket om å ligge ved kysten, men har ikke peiling på hvor det går an å trekke seg litt tilbake langs kyststien… er det noen som vet om et sted blir jeg takknemlig for tips!

Over og ut!

Ikke bare var det årets 22 natt ute, det er nummer 150 i den totale rekka! Siden vi jubilerte var det ekstra stas å få komme til et helt nytt sted!

Denne gangen var det min tidligere klassekompis Hans Kristian som var raus. Han sa vel noe sånt som som at han hadde tilgang til ei jakthytte inne ved Vælsvannet. Jeg så for meg et enkelt krypinn med en stol og et respatex bord men tenkte allikevel at det er flott å få låne! Vi avtalte å møtes klokken 13 på Shell på Veme i går.

Da vi svingte av riksveg 7 og kjørte innover husket jeg at jeg hadde vært der før. Når man har trent med Brukshunsklubben i flere år har man vært mange rare steder! Så også et godt stykke innover der vi kjørte i går. Jeg fulgte etter Hans Kristian etter beste evne! Da veien smalnet og havnet i kategorien krøttersti måtte han stadig gå av og høgge ned noe buskas for at jeg ikke skulle ripe opp bilen min…

Til og med motorsaga fikk kjørt seg for at jeg skulle kunne kjøre helt inn til Nordheim!

Etter å ha passert en …. jeg vil nå helst kalle det et juv, ha ha! Jeg kan moderere meg og kalle det ei elv… men sannheten er at det var en liten bekk, ha ha! Jeg måtte allikevel være litt heldig med hvor jeg plasserte hjulene for å komme over. Og ja – det er jeg som er pysete, ha ha!

Ved veis ende åpenbarte dette seg…

Har du sett! Kan trygt si at Hans Kristian ikke hadde fremsnakket dette stedet – det er jo helt fantastisk! Og nei – vinduet var ikke åpent, og Sorry sto ikke på trappa da vi kom dit, ha ha!

Jeg slapp gutta rett ut av bilen og de stakk rett ned i Væla for å drikke vann. Vi kom rett fra spasertur med Unni og Vilje på Prestmoen. Vi gikk fordundre meg i over en halv time! Nå er ikke det noen målestokk for funksjonsfriske folk, men for meg med denne ryggen var det deilig å ha en god dag i så måte!

Glemte jo helt å vise bilde av han her! Han ønsket oss ikke akkurat velkommen, ha ha! Det er lenge siden jeg har sett en hannhoggorm. Wikipedia sier nemlig at hoggormen finnes i flere fargekombinasjoner. Hunnene har ofte en lys brunaktig bunnfarge men mørkere brunt mønster, mens hannenes bunnfarge er mer grå med svart mønster. Og nei – jeg vurderte ikke å plukke den opp, ha ha! Det har jeg slutta med, nemlig!

Her er Hans Kristian med gutta på trappa før han dro hjem! Jeg takket noen ganger i går, men jeg gjentar meg selv mer enn gjerne ; tusen takk for muligheten til å tilbringe tid på Nordheim! Og takk for at du gadd å møte meg, følge meg inn og rydde kvist og kvast underveis! Vi var nedom demningen før han dro. Der kom det jammen inn en Snap, så da visste jeg hvor jeg kunne bevege meg for å få dekning, hvis behov. På den andre siden av demningen var det en hytte med folk tilstede på, så neida – jeg dro ikke avgårde alene uten dekning, ha ha!

Da vi ble alene ruslet vi nedover mot Vælsvannet. Jeg blir helt forvirret av disse Vælsvannene jeg, altså! Det er øvre og nedre, og hva annet? Midtre og mellomste? Ha ha! Nei, det er vel nordre og søndre – tror jeg. Jeg har vært ved alle – som om det hjalp! Jeg så på kartet at det jeg var ved nå, det var nedre. Og dette blir også kalt Soknavælsvannet.

Samma hva det heter når det ser slik ut! Det er jo en perle! En øde perle i går, så gutta fikk gjøre som de selv ville..

… og det var å variere mellom å løpe på stranda, bade – riste seg på meg – repeat! Ha ha! De koste seg veldig, og da koser jeg meg også! Og ja, jeg vet det er båndtvang – men dette pågikk i kontrollerte former.

Kristin og jeg overnattet på denne stranda for 2 år siden. Det var også tidlig på sesongen mener jeg å huske. Da var det så varmt at vi også badet. Det var ikke oppe til vurdering i går, altså!

Jeg ble sittende på en tue der en liten evighet. Der hadde jeg enda bedre dekning enn ved demningen så da er det brutalt å gå derfra, må vite!

Gutta ble fort husvarme, og det er veldig forståelig. De var fornøyde. Turer både hit og dit, mat i magen … ingen klager fra de!

Jeg blåste opp liggeunderlaget og la meg midt på tunet for å lese i sola! Jeg leste ut Nina Lykkes bok som heter “Full spredning”. Det er lett å tro at den handler om kreft, men det gjør den ikke. Det er utroskap som er hovedingrediensen, Hun er nødt til å være lege og almenpraktiker, for måten hun beskriver møter med pasienter er jo spot on! Jeg lurer på om en kategori jeg befinner meg i er internt hos dem, eller brukt på landsbasis. Uansett; FFF! Frikort før februar, ha ha! Ingen ønskelig gruppe å være medlem av kan jeg berette!

Jeg leste ut boka, og bestemte meg for å ta en selfie! Det er jeg jo SÅ glad i, ha ha! Poenget med denne selfien er å vise frem den nye Villmarksgenseren min! Jeg har ønsket meg en lenge, og fikk ønsket oppfylt ved å kjøpe garnet selv, så fikk Hilde ei til å strikke og betalte henne. Tusen hjertelig takk, Hilde – og takk til strikkeren, hvem enn du er! Jeg er så fornøyd at jeg har meldt flytting! Jeg flytter herved inn i genseren, ha ha!

Åååååå så glad i å ta bilde av seg selv, ha ha!

Klokken ble 19, og jeg bestemte at vi skulle sove på trappa! Jeg hadde ikke vært inne siden Hans Kristian dro, så da trengte jeg ikke gå inn i det hele tatt, tenkte jeg, så jeg lukket vinduer og skrudde fast sprosser! Så rigget jeg soveplass…

Der ja! Der hadde vi det fint vi, altså! Jeg lurte på om det ikke snart er på tide å høre gjøken, men jeg hørte den ihvertfall ikke i går. Jeg hørte mange andre fuglelyder jeg gjerne skulle hatt kontroll på – men jeg husker jo ikke en bestemt lyd til jeg kommer hjem. Hadde jeg hatt dekning da jeg hørte det, så kanskje. Uten : sjanseløs! Unni og jeg hørte to ukjente fuglelyder da vi gikk tur i går også…. vi er like dårlige, ha ha!

Jeg hadde heldigvis med en bok til….

Den kjøpte jeg av tre grunner. Den var på tilbud i bokklubben. Jeg har lest Håkan Nesser tidligere og var fornøyd. Tittelen er grunn nummer tre! Kanskje jeg nå endelig skal får svar på hvordan man kan være menneske å ikke ha hund, ha ha!

Vi gikk en kveldstur ned til demningen. Linus og Sorry er veldig forskjellige. Linus tripper på tå og går omveier for å unngå å ble skitten, Sorry…. han kaller jeg bare grøftegrisen!

 

….. det er vel slik han er lykkeligst, tror jeg!

Jeg leste til nærmere 22. Jeg må ha sovnet allerede rundt 23 og var helt blåst til 02! Derfra og ut var det heller dårlig. Jeg gruet meg til å krysse bekken igjen, ha ha! Jeg er litt tullete sånn. Kan henge meg opp i potensielle problemstillinger! Det KAN jo hende det blir et problem – det kan ingen overbevise meg om før det eventuelle problemet er løst…. dermed basta, ha ha! Nå, når jeg sitter trygt hjemme kan jeg erkjenne at det gikk fint. Det jeg har hengt meg opp i nå er om jeg har lukket og låst dører og vinduer på ordentlig vis…. det må jeg nok tenke på en stund!

Disse to var så glade for at jeg endelig har kjøpt en pose Frolich at jeg ikke trengte å mase for å få til et fint bilde av dem!

Klokken 0510 var det lyst nok til å begynn på turen hjem! Da alle bekkefar og grusveier var forsert så bilen min ut som vi hadde vært med i Rally Dakar, ha ha! Og DET kan jeg ikke leve med, altså! Etter å ha vært ansatt hos en høyt aktet Flaskerud skjønner jeg når det er på tide å vaske bilen!

Liker det – det skal se ordentlig ut – så derfor får ikke nevnte Flaskerud se inni bilen min…

…alle er vi like, men det er utenpå, ha ha ha!

Vel vel – det var fint å være menneske og hund på Nordheim! Takk for oss!

Ove og ut!

 

 

 

 

Jeg har fulgt med værmeldingene til YR hele uka og innsett at det natt til 17,mai ville være så bra vær at mange ville ut. Det kan være at jeg tillegger folk tanker de ikke har, ha ha! Kanskje folk allerede er lei slike prosjekter etter 2 måneder i coronaens klør. Hva vet jeg! Jeg sørget ihvertfall for å sikre meg et sted andre folk ikke har tilgang til; Sindy har egen strand hun, for tenk!

Takk for at vi fikk være der. Anne Sofie!

Her er turfølget foreviget i vinden. Ja, for det blåste så Tyrifjorden hadde skumtopper, Det blåste i sørvestlig retning…. altså rett på stranda, ha ha! Jeg hadde altså ikke tatt skrekken etter den kalde og vindfulle natten ved Storflåtan før i uka!

Jeg var innom blomsterbutikken i går formiddag og snakket såvidt med Heidi. Vi avtalte at hun og Helge skulle komme og hente bikkjene der vi var for å gå tur med dem. Har du hørt på maken til service? Det opplegget er en vinn vinn situasjon, med absolutt mest vinn for meg. Jeg kommer ikke av flekken med min dårlige rygg for tiden, og de ønsker seg selskap på tur. For meg er det en fantastisk ordning som jeg setter stor pris på!

Her er gjengen klar for tur! Sindy ble selvfølgelig invitert med, men hun takket nei og ble i leiren hos meg! Det var koselig! Vi, eller jeg, kanskje, ha ha, moret oss med å ta noen selfier – det er jeg jo så glad i å gjøre, ha ha!

Vi nøyer oss med å dele dette bildet, vi! Sindy nyter å bli klødd på magen!

Jeg hadde med ny bok i går. Jeg har hørt at flere har snakket pent om den, så da bokklubben la den ut på salg handlet jeg…

Nå har jeg bare lest de første hundre sidene, men so far, so good!

Jeg dro avgårde hjemmefra med under 50% strøm på mobilen. Jeg har jo kjøpt meg ny lader. En lader med solcellepanel! For meg må jo det være supert har jeg tenkt. Jeg må skutte å tenke så mye, ha ha! Jeg tenkte nemlig slik at bare den laderen kommer seg ut ville den kunne lade min telefon. Vel, jeg tok feil! Så det ble en kveld og natt med lite mobilaktivitet. Å ta bilder og åsende avgårde en Snap er jo obligatorisk så det gjorde jeg, må vite.

Det fulgte med en liten ledningsstump som jeg nå selvfølgelig ikke finne igjen. Det virker som jeg må lade den inne… ja ja, det finner jeg vel ut av!

Gutta kom tilbake, veldig fornøyde etter tur rundt Lemostangen! Takk, Heidi og Helge!

Helge fikk se liggeunderlaget mitt – ja, det nye, vet du – han mente det så litt slapt ut, ha ha! Neida, sa jeg først – in denial, ha ha! Dro ei skrøne om at det er bedre å ligge på uten så mye luft i. Vel…jeg blåste det opp, igjen – og det tok ikke lang tid før luften hadde gått ut av underlaget, og meg, i visshet om at det kom til å bli en hard natt, som i bokstavelig hard.

Det var en hard natt for meg på denne datoen for 19 år siden også, Tenk at det er så lenge  siden?!!? På mange måter virker det som det var i går, men like fjernt i annet henseende. Vel, jeg var gravid – i uke 38, Skulle bare innom en siste kontroll før termin, og da fant de ut barnet ikke levde, Jeg skal ikke gå i detaljer, annet enn å si at det var en opplevelse jeg ikke unner noen andre, Å måtte føde ditt døde barn er ikke bra. Jeg var helt knust og i villrede, men – takket være gode venner og kollegaer kom jeg meg på beina igjen.

Jeg var hos Hanne Christine med blomster og lys i går, Unni har vært der med flagg – tusen hjertelig takk for det! Jeg må jo si at det er ekstra klønete og ugreit å ha den opplevelsen i sekken når man kommer til dagen der alle roper hurra og gratulerer med dagen. I årene etter dette har og jeg stort sett jobbet eller stukket til skogs, I fjor stilte jeg opp i korpset for første gang på mange år.

Og i år ble endelig 17, mai slik jeg har ønsket meg de siste 19 årene! Neida, selvfølgelig skal vi feire vår nasjonaldag, og like selvfølgelig skal unger gå i tog, rope hurra av full hals og spise pølser og is! Like selvfølgelig kan jeg få trekke meg litt tilbake, så da gjør jeg heller det!

Vel, det var jo litt hardt å ligge på bakken med kun en reinsdyrfell som underlag. Men, jeg tenkte at det går fint – det har skjedd meg før at liggeunderlaget ryker. Man kommer jo gjennom natten på et vis allikevel.

Her er campen vår! Linus kosa seg skikkelig han. De lå så nært meg i natt at det virket som om de også var lei vinden.

Si nei til det blikket der. du – da er du god!

Telefonen ringte; det var Heidi Hun lurte på om jeg sov eller om jeg ville låne et liggeunderlag, Jeg insisterte på at det ikke var nødvendig å komme til meg med det, men – de ville komme. Og de  kom med lykt med lys i, duk og mat! Jeg ble servert biff stroganoff på senga! Rødvin fikk jeg også – i glass med stett!

Og joda, gutta fikk også smake! Linus har stroganoff i skjegget enda han, ha ha!

Ikke rart bikkjene har blitt glade i Heidi og Helge på rekordtid. De har jo vært timesvis på tur bare de to siste ukene!

Tror kanskje ikke han ville ha den nussen, Sorry! Ha ha!

Jeg er nødt til å gjenta meg selv jeg. altså! Tusen hjertelig takk for at dere kom og overrasket meg på denne måten! Jeg er utrolig takknemlig!!

 

De ble på besøk til solen gikk ned, Før de gikk hadde Helg blåst opp liggeunderlaget og redd opp sengen min som jeg hoppet ned i med en gang! Det var deilig; godt. mykt og varmt – bedre kan det vel ikke bli? Vinden løyet en tanke også, tror jeg. Er ikke sikker. Jeg sovnet, og med visse våkne stunder underveis lå jeg der lenge! Jeg var ikke hjemme før 0430!

Solnedgangen i går var praktfull, og hadde jeg ventet en liten halvtime på  turen hjem kan det hende at jeg hadde fått en fin soloppgang også. Men, viljen var ikke tilstede!

Neste natt ut….. når det slutter å blåse, kanskje?

Jeg stemmer i en stum hurra og gratulerer dere alle med dagen.

Hasta la vista!

 

 

 

Egentlig har jeg aversjoner mot Storflåtan. Jeg måtte google aversjoner for å være sikker på at jeg brukte riktig ord, og definisjonen er som følger : å ha sterkt i mot noe, oftest følelsesmessig. Men begrepet brukes også om ledsagende fysiologiske reaksjoner. Det er jo et begrep; blir kvalm bare ved tanken av osv osv. Grunnen til disse aversjonene er at jeg har brukt opp Storflåtan! Jeg vet  ikke hvor mange runder jeg har rundt det vannet, men jeg vet at jeg telte en sesong. Jeg husker ikke hvilket år det var, men det er vel 4 eller 5 år siden. Den barmarksesongen var jeg rundt vannet 57 ganger – til fots.

Vel, det var nå min ide å reise inn der igjen! Det er mer lystbetont å reise ut på tur på den måten vi gjorde nå; med sykler og soveposer! Hvem vi, sier du? Ha ha! Kristin, selvfølgelig! Sindy kan ikke være med på sykkelturer. Henter henne seinere i dag!

Vi møttes oppe ved Damtjern klokken 16 i går. Vi hadde sjekket værmeldingen flere ganger, og vi ble stadig lovet at det ikke skulle hverken regne eller snø, men at det skulle blåse endel! Vi fikk rigget syklene og tråkket i vei innover.

Jeg må skryte av gutta mine, altså! I oktober fyller Linus 9, og Sorry 8 år! Det forhindrer dem på ingen måte fra å løpe 6 kilometer. Vi valgte en marsjfart på 10 km/t – da travet de pent avgårde.

Gutta sine det!

Alle bevegelser loggføres i Strava! Da jeg kjøpte elsykkelen min fikk jeg følgende beskjed av broren min : Strava, or it didnt happen. Reine ord for penga det. Nå vet jeg at de fleste andre bruker Strava på en mer effektiv måte, men for meg er det bare moro å se litt statistikk.

Da vi kom frem til demningen ville jeg etablere min daybed! For å få til det hadde jeg med to soveposer; en til å henge på, og en til å ha over seg, ved behov.  Det skulle vise seg å være veldig lurt!

Vi hadde ikke vært der så lenge før vi mekket mat,

igjen falt valget på pannekaker. Bare så det er sagt; det er mye lettere å tilberede med panna i et bål, De som endte opp med flest pannekaker var han i bakgrunnen på bildet, og broren hans. VI fikk det travelt med å sette opp en nødbivuakk! Det kom noen skyer i vår retning som ingen av oss hadde lyst til å bli offer for. Ved demningen er det bare et tre, men mitt kloke hode mente at vi kunne bardunere i syklene våre! Det kunne kanskje ha funket hvis det ikke blåste så mye.

Det var egentlig ikke sånn jeg så for meg resultatet i mitt “kloke” hode, ha ha! Det der nyttet jo ikke, så prosjektet ble lagt på is. Ja, for det var et faktum – det var isende kaldt. Så kaldt at jeg med bare et lag ull havnet rett ned under soveposen igjen. Vi var enige om at vi hadde måttet reise hjem igjen hvis ikke vinterposen var med. Jeg som rett om det er bedyrer at det er sommer holdt helt kjeft om det i går!

I mens jeg lå og hakket tenner gikk Kristin og bikkjene bort til brua for å se etter Fossekallen. Den så vi nemlig der en gang for mange år siden, Den var visst ikke der i går heller.

Alle tre så litt rart på meg der jeg lå, ha ha! Kristin som var iført to lag ull under dunjakka var litt tøffere enn meg, ha ha!

Bikkjene la seg hos meg for den gamle speideren ville sette opp en bedre bivuakk. Jeg lå der og skalv med ryggen til så jeg så ikke den nye på en stund, men DER kom jo speideren til sin rett. Alltid beredt!!

Det hjalp å ta den noe mer stødige hytta i bruk!

Jeg klamret meg stadig til soveposen, mens….

… en ljå hadde gjort bildet mer spenstig, ha ha!

Klokka var 1952 da vi bestemte oss for å rigge i nattens plasser, ha ha! Jeg var sjeleglad og var kjapp med rulle ut posen!

Her er campen! Gutta på to reinsdyrskinn mellom oss. Jeg hadde til og med laget meg en sitteseng mtp ryggenl Sånn som det ikke funket, ha h! Den kulen var helt grusom. Forbannet den mange ganger i natt!

Klokken 22 var begge oppe fot å late vannet, og da jeg la meg igjen da dro jeg opp den andre soveposen også. Stappet beina nedi og doblet etter beste evne. Den vinden vi hadde var iskald, altså! Jeg har riktignok brukt den tynne dunposen sammen med annen pose… men, ikke om sommeren! Ha ha! Der kom sommeren igjen! Tøffere i trynet nå! Har akkurat vært ganske bleik, faktisk. Jeg sovnet med pc’n i fanget og våknet av at den datt i gulvet. Plukket den opp i to deler. Jeg puttet den inn der den passet og håpet på det beste! Heldigvis funket den, og til og med bloggen var lagret som kladd!

Det var en fin himmel i går kveld.

Jeg fikk etterhvert varmen nede i mitt sammensurium av soveposer! Der nede i mitt lune rede hørte jeg plutselig orreleik. Jeg stakk hodet opp og ut men hørte ingenting. Gjentok prosessen noen ganger, men neida! Lyden må ha kommet fra lungene mine, ha ha!!

Etter å ha vurdert muligheten til å dra hjem 22, 24,02 og 04.. 0430 orket jeg ikke mer og vekket Kristin. Det er jo aldri noe problem; like blid hu! Da var det bare å pakke sammen sakene sine og sykle hjemover igjen, Og jeg må slutte med blogge før pc’n havner i gulvet igjen, Blir veldig trøtt av slike netter ute!

På en stopp langs veien hørte vi Storlomen. Lyden fra den er ikke til å ta feil av!

Det var ikke noe å utsette på morgenen i Vassendvika i dag!

Klokken var 06 da vi var tilbake ved bilene. For første gang i mitt liv har jeg gruet meg til å ta av sykkelhjelmen! Det er fordi sveisen var mye bedre med den på, ha ha! To dager til med hockeysveis nå så er det min tur til å gå til frisøren! Jeg gleder meg, Jorunn!

Og til deg, Kristin; takk for nok en fin tur! Vi gleder oss allerede til neste!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Igjen da så har jeg sett noe noen andre har gjort som jeg vil gjøre selv! Denne gangen var det en Snap fra Hilde Western som ga meg griller i hodet, ha ha! Stedsnavnet jeg refererer til er også noe jeg snappet opp fra henne. Etter å ha sett utsikten fra dette stedet er det ikke vanskelig å skjønne hvordan stedet har fått det tilnavnet; Kringsjå!

Det er Hildes bror og svigerinne som eier stedet, Trond og Trine. Kristin jobber sammen med Trine, det gjør det selvfølgelig enklere å spørre. Som sagt, så gjort, og vi fikk lov til å være der en natt! Tusen takk for det, Trond og Trine! Og tusen takk til Hilde som eksponerte muligheten!

Dette stedet ligger selvfølgelig i Hole, ha ha! Akkurat hvordan man kommer seg dit velger jeg å droppe å avsløre. Jeg vil ikke være årsaken til at folk begynner å valfarte opp dit. Som om så mange leser denne bloggen at det skulle være noe problem, ha ha! Samma det! Jeg gjør det allikevel slik.

Kristin og jeg møttes klokken 16 i går. Da vi var fremme begynte jeg umiddelbart å mase om å få opp hengekøya. For å unngå direkte motlys på bildene måtte vi forte oss. Kristin vet å svinge seg når jeg får det travelt, ha ha! Vi hadde hengekøya oppe på no time!

Jeg begynte med bare Kristin som modell…

Jeg kan like gjerne innrømme det med en eneste gang. Jeg er SÅ fornøyd med dette og de to neste bildene at jeg blir opprømt og glad! Skal ikke mer til for min enkle sjel! Håper noen kan se lykken sammen med meg,  ha ha! Eller er jeg bare så rar, kanskje? Jeg er åpen for den muligheten, altså!

Etter å ha tatt bilde av Kristin alene var det på tide å utvide antallet til to i køya…

Ser faktisk ut som begge to er fornøyde med den løsningen! Og ja, hvis noen lurer… avgrunnen er det du ser bak køya! Og ja, vi var selvfølgelig forsiktige! På dette bildet har solen allerede begynt å bli plagsom på bildene, så da måtte vi endre det etablerte to tallet til….

…. til bilde av bare gutta krutt! Jeg synes det bildet der er så fint at det kunne hengt på veggen! Om det kommer til å skje vet jeg ikke. Alle bildene på veggene i mitt hus er fremdeles av leonbergere! Har jo ikke lyst til å ta ned de…. Etter å ha hatt aussier i snart 9 år er det kanskje på tide at de får en liten veggplass! Dette må jeg tenke på, altså!

Etter at fotoshooten var over og køya pakket ned igjen i vinden var det på tide med belønning!

Da er tante god å ha! Ja, det er hun ellers også – så klart!

Vi satte oss i en sofragruppe og var enige om at det var deilig å ha noe ordentlig å sitte på. Vanligvis henger vi inntil en buskelegg et eller annet sted, ha ha!

Det var middagstid så jeg mekket sammen primusen og fant frem steikepanna. På menyen sto Gildes utsøkte grillpølser pakket inn i tørre pølsebrød som het Hurra Hurra. Det var virkelig ikke noe å rope hurra for, altså!

Etter maten bestemte vi oss for a ta en liten lesestund! Jeg er jo nesten irritert over å være ferdig med JoJo Moyes sin bok, ha ha! Da er det jo om å gjøre å finne en annen….

….valget falt på denne, bare fordi det er en pocketbok, egentlig. Jeg er mye mer redd for en innbundet. bok. Jeg er oppdratt til å ta vare på ting. Jeg misliker eselører og andre eventuelle bretter sterkt!

Klokken tikket og gikk, og vi hadde etablert leir i sola i hytteveggen….

Ser kansje ut som en sigøynerleir, men vi hadde det fint der! Veldig fint!!

Solen gikk ned, og håpet mitt om en fantastisk solnedgang svant. Jeg var allikevel så fornøyd med bildene fra hengekøya at det ikke gjorde noe!

Jeg fikk et tips fra Nina i går som sa at det var et dybdeintevju med Espen Rostrup Nakstad i et program som heter Drivkraft i NRK P2. Jeg fant det i en podkast og vi hørte på det mens vi la oss. Jeg er jo så imponert over hans ro og gode formidlingsevne, og jammen snakket han meg til ro, jeg sovna! Ha ha! Jeg må sjekke om jeg får hørt slutten av intervjuet en gang til! Kan anbefale å høre intervjuet!

Etter å ha sovet en halvtime hadde himmelen forandret seg, ja!

 

Da var det nattehimmel over Holebygda! Hadde sikkert blitt et bedre bilde hvis jeg hadde giddet å reise meg opp, ha ha! Jeg ville våke så lite som mulig og fortsette å sove, jeg!

Og det gjorde jeg i rykk og napp til bikkjene vekket oss 0507! Da var det lyst og på tide å stå opp, mente de! Så da gjorde vi det! Bikkjene skal på tur senere i dag, de! Jeg er så heldig at Heidi vil ha dem med seg på tur, tusen takk for det!

Ha en fin dag, alle sammen!

Som tidligere nevnt kaster jeg meg på når jeg får snapper eller ser bilder av lokale steder jeg synes ser fine ut, og som jeg tror er innafor å overnatte på, eller ved. Igjen var det Wenche som hadde satt griller i hodet på meg ved å nevne at det i en eller annen sammenheng var fint ved Grytingsvollen. På tur innover mot Skogstjern og Hovinkoia har jeg sett skilt mot Grytingsvollen uten å gjøre noe mere med det. Men, tanken på denne vollen ville ikke slippe taket, så da måtte jeg spørre Wenche først om alle disse spørsmålene jeg må ha svar på. Er det langt, er det bratt, er det fint, osv osv! Hun hadde kommet dit fra blåmerka så hun visste ikke hvor langt inn det var fra veien. Jeg måtte spørre fru Gruer, sa Wenche – og øyeblikket senere hadde fruen, som jeg kaller Halldis fått de samme spørsmålene. Hun svarte at det nok var ca 2 km å gå, og at det ikke var bratt før det, ved en benk, gikk en bratt sti ned til vannet. Det hørtes så greit ut at jeg pakket og dro!

Jeg så for meg en sti inn fra Ullernveien, men da jeg svingte av gikk det en vei inn der. Jeg tenkte at det måtte være en bomvei, men jeg kjørte inn allikevel. Og jeg møtte ingen bom, og kunne parkere ved det som måtte være grinda til Gryingsvollen, tenkte jeg. Jeg tok med sekk, sovepose og reinsdyrskinn og gikk inn porten. Det første jeg kom til var en murhus som nesten så ut som et vanlig bolighus så jeg gikk rett forbi det. Jeg så tre andre kandidater til å bli Grytingsvollen og valgte å gå til den øverste.

Da endte jeg opp på feil sted. Det var en fin setervoll det, men jeg kunne ikke legge meg til på tunet der! Dessuten ville jeg jo se denne Grytingsvollen!

Her er vi på den første vollen! Derfra sendte jeg snap til Halldis – det var da jeg fremdeles hadde dekning. Svaret var at hun ikke visste, hun kjente seg ikke igjen det bildet.

Dermed gikk jeg et stykke nedover i retning av neste voll. Jeg kom inn på en sti som gikk retning vannet og lot gutta bestemme. De ville helt ned til vannet de, så da ble det sånn!

Jeg er en ganske ivrig Instagrammer, og i fjor screenshotta jeg et bilde fra Grytingen….

Jeg ønsket meg dit, og det var akkurat der jeg plutselig var! Da fikk denne Grytingsvollen være i fred for oss! Det hadde den sikkert ikke noe imot, ha ha!

Jeg slapp bikkjene mens jeg fikk av meg bagasjen. Jeg ba Sorry om å ikke bade, og ønsket meg et svar som sa ; Neida, jeg skal bare drikke vann….

Ha ha! Så var badesesongen ordentlig i gang! Linus sto og så på og fulgte heldigvis ikke etter. Det er ikke digg med to våte hunder inntil seg om natten.

Det blåste en innmari sur nordavind i går. Jeg holdt på å gå på en stjernesmell igjen. På radioen har jeg hørt noen som sa at varmen kommer igjen nå. Dermed var jeg på tur ut døra i t-skjorte!! Snudde på trappa og gikk inn og hentet meg en genser, takk og lov! Og ja, jeg hadde selvfølgelig et par gode ullsokker i sekken! Ha ha!

Mens jeg satt der fikk jeg øye på en fugl. Den var svart og hvit, og jeg ble veldig nysgjerrig på hva det var. Jeg fikk fanget den på et forferdelig dårlig mobilbilde, men bra nok til at min venn Henning kunne fortelle meg at det er en svart og hvit fluesnapper!

Tror jeg aldri har sett en før – eller, ikke lagt merke til en. Kjempemoro, synes jeg! Verd hele turen!

Her endte vi altså opp, og vi er fremdeles bare gutta og meg. I morgen er vi 5 igjen!

Dette kartet får jeg frem i appen som heter DNT Sjekkut. Jeg vet jeg har nevnt den før, og jeg vet jeg kommer til å gjøre det igjen, ha ha! Kartet fungerer uten dekning også!

Jeg satt nå der med boken min…

… den kan virkelig anbefales! Det er så deilig å lese en fin bok. Så fin at du gleder deg til å lese, og siden jeg for tiden bare leser på tur er det en motivasjon i å komme seg ut det også! Verre hvis jeg ser en fin serie på TV, da er det verre å komme seg ut, ha ha!

Jeg har alltid med hengekøya, og var i går litt i tvil om jeg skulle ligge i køya, eller på bakken.

Hvis ikke Ticket to the moon kan bruke dette bildet til reklame skjønner jeg ingenting! Har du sett noe så søtt da!

Jeg kjente egentlig umiddelbart at det ikke var mulig å bli liggende der med min rygg, Ga det ti minutter, men det hjalp fælt lite.

Jeg synes det er deilig at våren har kommet til kort oppe på skauen, foreløpig. Etter siste regnvær her nede i lavlandet ble det plutselig veldig grønt! Det er bare å nyte, for før vi vet ordet av det er myggen plagsom,

Blei fint dette bildet tatt på og eller ved Grytingsvollen, ha ha! Lurer på om jeg finner ut om jeg har vært der, eller ikke. Nå håper jeg at noen som leser dette og vet svaret gir meg det! Jeg venter i spenning!

Timene gikk der nede ved vår fine plass i solen! Hadde det ikke vært for genseren og solen hadde jeg måttet legge meg klokken 1430, ha ha! Jeg klarte å vente til 1930, da var jeg så kald at jeg ikke orket å sitte der lenger.

I og med jeg ikke skulle ligge i køya måtte jeg finne meg et fint sted på flatmark, og det ble på blåmerka sti! Jepp, midt i stien! Kan vel si det slik at jeg håpet alle disse spreke folka på Tyristrand skulle finne seg et annet sted å gå akkurat denne kvelden, ha ha! Og det gjorde de. Jeg så ikke et menneske på hele turen, faktisk!

Klokken 03 var det nok! Da var det bare å ta med seg ryggen å stå opp. Hodelykta mi lå igjen i bilen, men jeg hadde en svær fin måne som lyste så fint opp. I tillegg hadde jeg heldigvis så mye strøm igjen på mobilen at jeg hadde lys på stien helt opp til veien.

Jeg fikk dekning igjen 0343, og da gikk to meldinger jeg hadde skrevet i Messenger gjennom og ut! Uting det der, altså! Jeg trodde jeg hadde dekning da jeg sendte dem, men så ble de stående der og trøkke helt til de kom ut.

 

Jeg skulle ha ventet en halvtime for å få med meg en vakker soloppgang, men sånn ble det ikke i dag. Og ja, jeg står selvfølgelig stille da bildet ble tatt. Jeg gidder ikke å kjøre ut fordi jeg fomler med andre ting i fart.

Nå skal vi snart bort og hente Sindy, det gleder vi oss til! Og i morgen skal vi ut på tur igjen!

Hasta la vista!