netterinaturen Hverdagen med hunder på tur!

Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg ut i helga fordi det kryr av så mange andre som også vil være ute! Det har roet seg litt med folk ute midt i uka, men når helgen kommer tyter de ut, ha ha!

Natt til lørdag hadde jeg så vondt i ryggen at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Varierte mellom sittende, stående, liggende og gående. Jeg bor riktignok i en enebolig, men det er ikke akkurat sånn at det er langt fra en fløy til en annen, ha ha! Jeg blir lei av å alternere hjemme, og kan jo like gjerne gå, stå, ligge og sitte litt ute; det blir jeg definitivt ikke dårligere av! Kanskje det hjelper, til og med! Fint å få lufta vettet!!

Da jeg kom til Damtjern kjørte jeg opp til kiosken for å se om plassen “min” var ledig, og nei – det var den ikke. Satt en hel bøling der. Jeg så ingen telt eller hengekøyer så jeg valgte å kjøre bort.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det kan jo ikke være igjen ei buske mellom Damtjern og Ringkollen! Dette er bare det siste lageret – jeg passerte mye mer! Jeg kan mildt sagt ingenting om skogsdrift, og er helt sikker på at dette er tatt ut med god grunn, altså! Jeg har bare aldri sett maken til stabler!

Vel, jeg fikk snudd, og i det jeg stoppet bilen begynte det å regne. Ikke så mye at det skremte meg hjem, men så mye at det skremte hordene med folk hjem! Snakk om timing, ha ha! Jeg hadde sjekket YR gjentatte ganger, og gjorde det igjen! Det skulle ikke vedvare, så da ble jeg sittende i bilen og vente. Etter 40 minutter var det over, og plassen var ledig!

Akkurat her er plassen “min”! Ikke bare min, jeg deler den med Margrethe! Hun var oppe her forrige helg å lå i telt. Hun kunne rapportere om fine forhold for meg som ligger rett på bakken, uten teltbunnen som isolasjon. Takk for rapporten, Margrethe!

I går var det bare gutta og meg på tur! Vi er jo så bortskjemte med selskap på turene våre at det var uvant å bare være oss! Vi er i stand til å kose oss alene også, vi!

Det var veldig lav vannstand i Damtjern. Denne steinen de sitter på pleier ikke synes når det er normal vannstand. Da må vi forte oss å ta bilder vi ellers ikke kan klare å få til. På den andre siden av vannet ligger det fremdeles snø. Det var der borte min plan B var i går – og nei, jeg får vel ingen plusspoeng for researchen, ha ha!

Ser ikke dette litt fristende ut, da? Sitte, ligge, gå og stå noen timer her med en god bok? Jeg synes det er helt fantastisk! Kristin har jobbet hele uken, så da var jeg heldig og fikk låne reinsdyrskinnet hennes. Fint å ha to på så kald bakke. Da har jeg litt, og bikkjene kan ligge godt og varmt inntil meg.

Apropos Kristin, hun har alltid med seg godis til gutta! Og nei, jeg sviktet dem ikke – de fikk en pakke tantegodis, må vite!

Jeg følte meg ikke helt trygg på at det ikke skulle komme flere regnbyger. Det kom rykter fra bygda om tordenvær – det hørte jeg ikke noe til oppe på skauen.

Både han her og jeg lå og så på det noe varierende skydekket. Men, timene gikk uten mer nedbør, heldigvis.

Et linerlepar fikk stadig oppmerksomheten min bort fra boken. De spratt rundt og underholdt meg med sin kurtise. Jeg som gnålet om at jeg ikke hadde sett linerla ser den nå absolutt over alt, ha ha! Jeg kunne høre orreleik i det fjerne i går kveld, men bortsett fra det var det bare de ustoppelige småfuglene som lager en hel masse herlig lyd. Skulle veldig gjerne klart å skille lydene fra hverandre, men vet ikke om jeg har kapasitet til det. Det er ikke tull. Så lenge jeg absolutt hele tiden føler smerte er det vanskelig å konsentrere seg. Jeg har mer enn nok med å komme meg gjennom en skjønnlitterær bok!

Av andre ting som kan nevnes som “forstyrrende”…

….når han her snur seg og vil ha oppmerksomhet får han jo selvfølgelig det! Det blikket har jeg aldri klart å si nei til!

Timene gikk, og mørket kom. Jeg kunne skimte mellom trærne at det var et vakkert lys bak oss…

… det fikk vi bare gjenskinnet av!

Det var så klart og fint at jeg skjønte det kom til å bli en kald natt. Eller; kald og kald – ikke i vintermålestokk. Men i å legge seg på bakken litt tidlig på året målestokk, ha ha! Nå lå jeg ute på bakken nede på Tangen allerede i januar, men – da hadde jeg litt bedre vett til å kle på meg enn i mai, ha ha! Jeg tror tankene mine ikke kom så langt som til beina i går fordi jeg bråbestemte meg for å dra. Jeg hadde vett til å skifte til ull under på overkroppen, men…. på beina hadde jeg; hva heter sånne sokker som er hakket under ankelsokker? Sånne som knapt nok runder hælen? Samma hva de heter; jeg hadde slike på beina nedi de tynneste joggeskoene mine. For ja, det finnes jo forskjeller på de også! Jeg lå der og syntes jeg fortjente å være kald på beina! Nå har jeg snart ligget ute 150 netter; så å ha erfaring til å ta på eller med meg et par ullsokker burde jeg vel snart ha, vil jeg mene!

Jeg slukket lyset og la vekk boken klokken 23. Allerede da skjønte jeg at det kom til å bli ei jævlig natt med mye kondens. Bikkjene var allerede våte å ta på. De har så mye ull enda at det på ingen måte plager dem. Det er allikevel godt å ha dem inntil seg. Koselig er det når vi tre ligger så tett og deler opplevelsen sammen! Savnet allikevel Sindy, men hun får vi sikkert med oss på neste tur!

Klokken 0230 var alt klissvått og jeg var lei. Tok liggeunderlaget og soveposen under armen og gikk. Ikke noe poeng i å pakke det ned for så å ta det opp, tørke det og stappe det nedi igjen – ikke med bilen 100 meter unna, ihvertfall.

Rett før jeg kom til Sundvollen måtte jeg kjøre slalåm mellom noe som kunne se ut som spurvunger midt i vegen. Jeg snudde, og tenkte at de måtte ha falt ut av et reir i nærheten. Vel, det var ikke det,  det var padder! Ha ha ha! Og nei, SÅ grei er jeg ikke at jeg følger de DE hjem! Og neida, det er ikke så lenge siden siste synstest heller, ha ha!

Enn så lenge; god søndag!

Denne gangen ble det MYE om og men før vi til slutt landet på Veme som destinasjon. Den opprinnelige planen var å ligge ute på Holleia. Ettersom YR endret sine spådommer utover i uka skjønte vi fort at det ikke kom til å gå. Derfor spurte jeg Anne og Lars om å låne den fine gapahuken dems, igjen! Der var veien stengt, så vi måtte vente og se.

Plutselig dalte det ned et tilbud fra en av mine gamle klassekamerater; han har tilgang til ei jakthytte inne ved det øverste Vælsvannet vi kunne få låne ei natt. Jeg avtalte med han at vi skulle reise inn tidlig torsdag ettermiddag. Snill som han er dro han avgårde for å inspisere på onsdag, og da fant han ut at veien inn dit var ødelagt av skogsmaskiner, og ville bli reparert av gravemaskiner noen uker frem i tid. Takk for at du tok turen for å inspisere, Hans Kristian; du reddet oss fra å være uten tak over hodet!

Det endte jo i at jeg måtte mase på Anne og Lars – IGJEN!! Det endte jo opp med åpnet vei og fritt frem for oss i den fine gapahuken dems på Veme. Takk, takk, takk, takk osv osv osv!! Dere er enestående rause!

Her er denne utfluktens deltagere; Anne, Per, Sorry, Linus og fotografen! Fin gjeng å dra på tur med! Anne var med for tredje gang, så henne har jeg nok ikke klart å skremme – enda, ha ha! Per var med meg for første gang, så gjenstår det å se om han blir med igjen!

Anne var bare hjemom og dusjet og pakket før hun kastet seg ut på tur etter jobb! Veldig sporty! Det kunne se ut som Per hadde brukt store deler av dagen på å pakke. Det var ikke småtteri som kom ut av sekken hans! Alt fra ytrefileter, til lyslykter i flere former og fasonger. Håper du kom på å plukke dem ned før vi gikk!

Per fikk kjapt start på bålet, og da ble det enkle måltidet presentert og fremvist.

Det ble preparert et nydelig måltid pølser! Det er så lenge siden jeg har spist pølser på tur, så jeg synes det var godt, jeg!

Sorry serverte drikke til maten! Arctic Beer Limited edition. Denne versjonen er en fargerik hyllest til mangfold, sier de på Mackøl sine nettsider. Det støtter vi gjerne opp om og tar en, nei vent… 8 for laget, ha ha!

Det begynte å duskregne allerede da vi kom, så skulle bilde taes ute var det ikke noe å vente med.

Gjengen stilte velvillig opp! Anne og Per er venner jeg har fått gjennom korpslivet i Hole. Det har alltid vært et trygt og godt miljø for meg, og for så mange andre. Det er synd at vi er så få som spiller i korpset i Hole, det hadde selvfølgelig på mange måter vært morsommere og spilt i et større korps, Hønefoss ungdomskorps eller Ringerike janitsar. Men, jeg er tro til Dovre faller og blir i Hole. Det er der jeg hører hjemme, basta!

Vi hadde tenkt å spille på denne turen, faktisk. Det var da vi fremdeles hadde planen om å være på Holleia det var aktuelt. Henning og Ulf var klare til å komme å spille sammen med oss! Det hadde vært gøy det! Men, været og vinglinga ødela det prosjektet.

Anne og jeg ble hysjet på da han fikk en telefon som visstnok var viktig. Vi måtte jo fnise når han ble så ren i målet. Der var det ikke klokka, men klokken… osv! Artig at du har det i deg, Per! Hihi!

I mangel av instrumenter sang vi noen marsjer, ha ha! Jeg har dessverre beviset lagret på Snap! Kanskje kleint, men vi fikk tubastemmen på King Size i retur! Det var moro, Svein, og ekstra stas at den kom fra deg!

Kvelden gikk, og det ble mørkt. Praten går lett etter å ha kjent hverandre i så mange år. Mange gode minner som må rippes opp i!

Plutselig rundet en kar hjørnet og kom inn i gapahuken med en øl i hånda! Det var en av Vemes store sønner, tror jeg, ha ha! Tilfeldigvis kjente han og Per hverandre fra tidligere. Verden er ikke stor.

Det ble sunget flere sanger, og denne gangen var det bare Tormod som kunne tekstene, ha ha!

Da han ble hentet av noen snille naboer fant vi ut at det var på tide å ta kvelden! Vi hadde ikke mer ved igjen. Vi hadde brent opp to svære sekker Per hadde med seg. Det var ingen varm vårnatt, for å si det litt pent. Veden varmet godt, den!

Anne fikk låne vinterposen min, og måtte ha hjelp med glidelåsen. Kan være den er ødelagt, det samme har skjedd med Kristins like pose. Hun har akkurat fått tilbake sin fra reparasjon hos Friluftsmagasinet.

Den første delen av natten husker jeg som kald og fæl, ha ha! Men, Per må ha hatt det verre der han lå, uten liggeunderlag med en sovepose som ikke så vinteraktig ut, ihvertfall.

Så ikke ut som det hjalp at Linus hadde varmet opp posen hans først, heller!

Anne sa før vi dro at det skulle snø. Det avfeide jeg som rent oppspinn, ha ha! Uansett hvor mange ganger jeg sjekket YR sa de da ikke det. Men, Annes spådommer var det ikke noe i veien med!

Kom mai, du skjønne milde – liksom!

Ikke rart det var litt uggent!

Samma det! Humøret var på topp, og da vi hadde skrapet snø av bilene var alle enige om at det hadde vært en fin tur!

Per har alkometer, det er veldig fint å ha med seg, Man føler seg så edru, men så stemmer vel ikke det alltid, kanskje! Anne og jeg var innafor, men Per måtte sitte ved siden av til Hønefoss denne gangen!

Takk for turen, folkens! La oss gjenta dette – snart!

Så fort jeg ser noen oppholder seg på et sted som ser fint ut på Snap eller Instagram er jeg på og spør hvor de er! Ja, ihvertfall de som befinner seg på det sentrale østland, ha ha! Ok ok, på det noe perifere østlandet da – som i Hole, Ringerike og Jevnaker!

Som i dette tilfellet. Det var Wenche som sendte snap fra et sted inntil et koselig tjern! Da hun svarte at hun var på Hen, og med t-skje hadde gitt meg informasjon om hvor stien gikk ned, var jeg sikker på at jeg jeg ville ta en tur dit! I går hadde jeg ingen andre planer – det har jeg ikke ellers heller, ha ha – så da pakket jeg med meg det jeg trengte og dro. Både soveposen og liggeunderlaget lå i bilen – uten å ha bli pakket ned fra forrige tur med masse kondens, og jeg lot det forbli slik fordi vi etter alle solemerker skulle gå rundt 100 meter.

Jeg er ganske godt kjent i terrenget innenfor der etter mange fine treninger med Redningshundene,Ringerike og Modum lag. Det er en veldig fin gjeng jeg savner å tilbringe tid med. Og jeg er HELT sikker på at Sorry savner å rundere, altså å drive søksarbeid. Linus hadde det også trivelig på trening og fikk seg noen nye kompiser. Kanskje jeg en vakker dag kan bli med dem igjen!

Vel, jeg gikk ned denne fine, brede stien ned mot Storetjern. Det var idyllisk det! Da jeg kom ned til stedet jeg hadde sett bildet fra skjønte jeg at jeg kom til å bli der en natt – totalt i livet, ha ha! Jeg kunne ikke legge meg inntil vannet; da hadde bikkjene vært mer til vanns enn til lands – og SÅ varmt er det ikke at det er nødvendig. Tett inntil på den andre siden var stien – og der kom det en sti ovenfra også. Jeg innså at jeg måtte tilbringe natten i hengekøye, og krabbet litt oppover i lia utenfor sti.

Det ser jo ganske idyllisk ut det der!

Jeg rakk ikke opp i køya før førstemann passerte oss. Med meg på bakken med dem oppfører de seg når det er snakk om gående og syklende – uten hund.

Jeg hadde gledet meg til å ligge å lese. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg av denne boken etter å ha lest hennes to, eller er det tre, siste. Det handler om noe HELT annet ihvertfall – uten at det gjør noe!

So far – so good!

Og så begynte det! Hund ovenfra og fra venstre – samtidig. Fordelen med det var de ikke helt visste hvem av dem de skulle bjeffe mest på! Og slik fortsatte det med jevne mellomrom. Mann til fots, til sykkel – med og uten kone, og eller med og uten hund. De uten hunder sa noen hyggelige ord og ønsket meg en fin natt! Takk for det! De med hund…. hadde de sagt hadde jeg ikke hørt hva det var. For et leven. Det verste er – eller – det beste! Det er at når de var med Anita og Per Kristian på tur forrige søndag oppførte deg seg som søndagsskolebarn! Det er jo ikke noe bedre enn det! Jeg hadde jo gitt dem advarsler opp og ned om hvor tullete de oppfører seg i møte med andre hunder, selvfølgelig. Skal se de oppførte seg så fint at de kanskje får være med dem på tur igjen! Nå har de oppført seg med Anne og Per også. To ganger med Anne! Jeg krysser fingre og håper det vedvarer!

Her sitter Sindy og Sorry og patruljerer stien, ha ha!

Jeg hørte noe fugl, men i et så befolket område forventet jeg ikke andre tegn til dyreliv heller – ikke annet enn det vi hadde med oss selv! Etter forrige bloginnlegg hvor jeg skrev om Linerla har jeg fått flere snapper av den i forskjellige vinkler, ha ha! Veldig morsomt!! I tillegg har jeg jo sett dem selv, nær sagt overalt, etter jeg så den første ved Skogstjern! Alle som har sendt meg Linerlasnapp er spådd et godt og innholdsrikt år, ha ha!

Han her ville stadig oppi køya en tur, men da hadde vi nok trillet ned bakken begge to. Jeg holdt på å fare over kanten på et av forsøkene hans. Han pleier jo å få lov, og jeg forventer ingen geotekninske utregninger, selv om jeg anser han som en meget klok hund, ha ha!

Solen gikk ned, og folkene sluttet å komme! Det ble merkbart kaldere, og jeg var glad jeg hadde vinterposen!

Det var slik jeg så for meg bikkjene ligge! På reinsdyrskinn rett under hodeenden på køya. Sindy gadd ikke ble med på bildet engang, ha ha!

Linus gjorde som jeg hadde tenkt! En av tre er ikke så verst! Etter et nødvendig ærend oppe etter at folk hadde sluttet å valfarte forbi oss sto jeg ikke opp igjen før vi reiste hjem! Jeg sovnet tidlig, og valgte å dra hjem 0330. Kjente hvor jeg hadde ryggen – og med de ordene kom jeg meg nesten gjennom et innlegg uten å sutre pga den!

Det var stille på veiene hjemover. Slo følge med en ambulanse et stykke – nei, uten blålys, ha ha! Jeg har savnet jobben min veldig. Jeg skjønte jo at jeg var nødt til å gi den opp flere år før jeg faktisk gjorde det. Helt fra den tid har det vært noe trist med hele jobben. Med unntaksvise øyeblikk er jeg endelig over i en ny fase. Nå er jeg endelig over i en tid hvor jeg evner å minnes den fine tiden det var, uten å kjenne på det triste – og det er deilig! Også er det jo sånn, at jeg er så heldig at jeg har med meg alle de vennene fra sykehuset jeg bryr meg om videre i livet – og DET setter jeg enormt stor pris på!

Vel – siden det er lørdag og “alle” andre skal ligge ute nå for tiden holder vi oss hjemme i kveld! Her snorkes det fra flere sofaer – ingen hunder har utpreget utferdstrang – før jeg reiser meg opp – da er de nok klare igjen!

God helg!

I dette været vi har i disse dager er det en fryd å ligge ute! Litt vel varme dager, spør du meg – og ja, jeg vet at 98% er uenig med meg i det, ha ha! Jeg skal nok klare å akklimatisere meg, men overgangen fra kaldt til varmt gikk fort, eller er det jeg som ikke henger med i svingene? Svaret kan lett være ja, ha ha!

Vel, i går la jeg ut på tur igjen! Heller ikke denne gangen alene, heldigvis! Jeg hentet Sindy først, så hentet jeg Kristin! Da var vi fulltallige! Vi hadde en vel optimistisk plan som inneholdt en båt, og en holme og noe greier, ha ha! Kristin hadde hørt at hvis man betaler i bommen inne i Ullerenveien har man tilgang til båter som ligger ved noen av vannene. Ihvertfall Svartvann og Skogstjern, vet vi nå. Jeg betaler selvfølgelig alltid i bommene, og har da automatisk fiskekort, tror jeg det endte med, ha ha! På skiltet ved Skogstjern sto, eller hang – for å være korrekt – et skilt som sa at med fiskekort har du bruksrett på båten, eller båtene.

Det som var en liiiiiiiiiiten strek i regninga var at alle vannene var islagt enda, ha ha! Så dumme vi er! Eller bare i overkant optimistiske, kanskje? Det tror jeg ALDRI noen har tenkte om meg, ha ha ha! Skal ikke legge i vei om alle mine grunner til å være mer pessimist enn optimist!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi hadde snakket om å gå til Hovinkoia – det tar ca 5 minutter – men jeg ville se om det var ledig ved Skogstjern. Der er det veldig populært å være – men, i går var det en plass ledig til oss. Det var faktisk folk der da vi kom. Vi rigget oss til på den første plassen man kommer til. Jeg har pleid å ligge ved den andre.

Vi ble ønsket velkommen av en firfisle. Den spant rundt og rundt en stein. Jeg sto bare å så på den i visshet om at jeg bare kunne glemme å få tatt bilde av den.

Ikke noe å utsi på plassen, opphenget eller været! Det var deilig å slappe av litt i køya. Tør ikke å ta sjansen på at ryggen holder spesielt lenge i den bananvinkelen, så jeg sover på bakken med bikkjene. Det er dem glade for ihvertfall!

I nabokøya fant jeg de her to! Begge måtte kvalitetssikre den nyinnkjøpte køya fra Ticket to the moon, må vite!

Etter en halvtimes tid med hver vår bok ville vi varme oss medbragt mat. Eller, mat og mat… dessert, kan vi kalle det! Vi fyret opp et lite bål helt nede i vannkanten. Ja, det var is på vannet, men åpent helt inne ved land.

Her er bålet og tilberedningen. Svele! Det er digg! Kristin hadde stekt de hjemme, vi trengte bare å varmen dem.

Og ja – det var like godt som det ser ut som!

Vi gikk bort til den andre plassen for å ta noen bilder, og da – da trodde vi at vi så linerla!! Jeg har sett etter den i flere uker nå! Jeg så den første gang 5. april i fjor – i Nydalen i Oslo. Nå har den latt vente på seg. Har fått med meg at den er observert i distriktet, og på Hamar. Det jeg lurer på, er hvorfor jeg er opptatt av når jeg ser denne trekkfuglen på våren??

I selve Klassekampen finner jeg svar skrevet i en artikkel av Martin Eggen, som heter Linerla i tro og overtro :

Veldig forkortet :

Linerla er tilknyttet kulturlandskap over hele landet. Tallrikheten, og det faktum at den trives nært mennesker gjør at den er godt kjent blant folk flest. Det har til alle tider vært en rekke værtegn, tegn på lykke og ulykke og annen overtro tilknyttet arten. Særlig omstendighetene rundt den første observasjonen om våren hadde betydning. Ser du dens svarte bryst forfra betydde det sorg. Satt den på grønt gress ble det en varm sommer. Satt hun på noe mørkt eller stein ble sommeren dårlig. Også videre, også videre – det er veldig mye å si om dette.

Jeg trøster meg med at jeg så den fra siden første gangen i går, men….

…jeg fant ingenting om hva det skal bety at vi først så den på is, ha ha! Beklager det dårlige bildet!

Etter å ha sammenlignet plassene bestemte vi oss for å flytte til den andre, den jeg liker best. Der hadde vi lengst fri tilgang til sola. Kristin skulle holde hundene mens jeg rygget bilen bort – det er vel snakk om maks 50 meter. Da fikk Sorry fnatt, mammadalten min. Da jeg stoppet slapp Kristin ham og da hoppet han rett inn bak – selv om burdørene var lukket. Ingen skal få reise fra han, nei! Linus? Og Sindy? Ha ha! De fulgte ikke med i timen!

Vi ble sittende i sola….

… og Kristin satt og bladde i denne. Jeg blir jo bare lei meg av bøker som den. Med ryggen min kommer jeg ikke av flekken. Jeg får farte rundt lokalt og ta meg dit bilen eller sykkelen frakter meg. Snakket med legen om sykling i går, og det var det ingen grunn til å avstå fra. Det var da noe!

I det solen forsvant bak åsen ble det kaldere med en gang. Denne gangen hadde jeg med ekstra klær!! Ikke verst! skiftet til genser og jakke – og i den prosessen gledet jeg meg til Villmarksgenseren min blir ferdig! Den er i produksjon!

Vi tok med bikkjene og gikk et stykke nordover. Går du langt nok den veien kommer du til Sokna! Går du et godt stykke kommer du til Klomshue. En topp som nylig har vært et mål for Ti på topp, Ringerike. Hvor langt vi kom? Jeg kom meg i andre enden av vannet, og Kristin kom seg ørlite lenger inn til det som høres ut som en svær fin foss. Det er det ikke, ha ha! God vannføring, men ikke noe det var noe vits i å ta bilde av.

Mens jeg sto, satt og hang der og ventet fikk jeg øye på denne….

…. jeg aner ikke hva slags busk eller plante det er, men tror jeg snart får vite det, ha ha! Poenget mitt er ikke hverken hvem eller hva, kanskje ikke hvorfor heller! Men – snakk om viljestyrke og livsglede!! Det var ikke mulig å se hvor den kom fra mellom steinene. Kudos, sier nå jeg!!

Tilbake i leiren fikk Sorry kos og massasje av tanten sin. Trenger vel ikke fortelle dere at han likte det. God gutt, han!

Klokken 21 var vi kalde og klare for senga! Kristin krabbet opp i køya, og jeg la meg på bakken mellom bikkjene.

Linus la seg tett inntil, og hadde til å begynne med like mye av soveposen som det jeg hadde, ha ha! Sorry lå i hodeenden min, og Sindy bak meg. Jeg skjønte fort at det var lurt å ha vinterposen. Det kom til å bli frostnatt på Holleia!

Jeg kan ikke huske å ha sovet i det hele tatt, men i følge Kristin hadde hun visst hørt meg -det kan ikke ha vært lenge. Vi var våkne begge to rundt klokken 03, og ble enige om å bli liggende lenger. Dette til tross for at alt rundt oss var fult av kondens. Så er DEN sesongen i gang. Jeg gadd ikke pakke ned hverken sovepose eller liggeunderlag da vi sto opp 0530, jeg stappet det bare inn i bilen.

På turen hjem kjørte vi bortom Svartevannet bare for å konstatere at det også fremdeles er islagt. Da gjelder det garantert Setertjern også, som var vår opprinnelige plan.

Jeg blir fortalt av folk som har tenkt å blir med oss eller meg på tur at de er noe bekymret for døgnrytmen vår. Hæ?? Ha ha! Høres det ikke vettugt ut å legge seg så tidlig, og stå opp enda tidligere? Ha ha!! Bli med og prøv sjæl, sier nå jeg!

Takk for turen, Kristin! A pleasure, as allways, som de sier på Holleia!

Jeg har en liten favoritt. Jeg har ikke møtt han så mange ganger, men heldigvis er jeg en av de foreldrene hans deler bilder med. Favoritten min heter Theodor, og han er 2 og et halvt år. I går ble jeg invitert med på tur av pappaen hans, Adrian. I fjor hacket jeg meg inn i en av Adrians turer og fikk han med på tur til Vassfaret. Det er jo lite gjennomtenkt å si til meg at han hadde tenkt seg ut på tur, ha ha! Denne gangen, derimot – denne gangen ble jeg invitert med!

Jeg har aldri vært inne ved Væleren før. Eller, det har jeg sikkert vært med firmabil, uten å huske hvor eller hvorfor. Men jeg har aldri vært der på tur! I fjor snakket jeg med Marita, som er grunneier. Hun ga meg veibeskrivelse til fine plasser. Fikk aldri somlet meg inn dit, før nå, altså!

Adrian ga meg veiforklaring til plassen vi skulle til, og i den planen inngikk ca 20 minutters gange. Det er sånn ca 15 minutter lenger enn det jeg klarer å gå, ha ha! Igjen da så er det ikke noe å le av å ha SÅ vondt i ryggen. De siste 5 minuttene hadde jeg heller ikke klart med tung sekk på ryggen. Løsningen ble sykkelen min! Vet ikke hvorfor jeg kan sykle, men ikke gå. Det kan sikkert legen forklare meg på mandag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel, allerede ved 14 tiden begynte jeg å gjøre meg klar til å reise. Det var jo så fint vær at det var fint å komme seg avgårde. Jeg har ingen innsikt i hvor populært det er å campe ved Væleren, så jeg tenkte at det uansett var fint å være tidlig ute å sikre seg en plass.

Etter en noe hasardiøs sykkeltur med bikkjer i bånd og svær sekk på ryggen var jeg fremme kvart på fire.

Jeg kan ikke kalle dem gutta på den turen her, det må bli bikkjene! Uansett – disse to var, som alltid, glade for å være ute på tur. Jeg stoppet dem fra å bade, men Sorry slapp seg litt vel langt uti for å drikke vann, luringen!

Bikkjene og jeg koste oss i sola. Det blåste en del, men det gjorde ikke noe – da. Er ikke helt sikker på hvor mye klokka var, men rundt klokka 17 kom gutta! Jeg er som regel litt redd unger, ha ha! Jeg er sikker på at de ikke skal like meg – det er vel en generell greie som ikke bare gjelder unger, ved nærmere ettertanke – men unger er så innmari ærlige. De har ikke noe påtatt filter. Jeg ble altså SÅ glad da Theodor kom først, alene nedover den lille bakken RETT bort til meg uten å nøle! To minutter senere gikk vi hånd i hånd ned til vannet for å hente kaffevann til fattern! Så stas!

Jeg hadde kjøpt noe småtteri til han. En kjærlighet på pinne og en dropseske, i tillegg til tre små lekebiler. Hadde jeg hatt et bedre budsjett hadde jeg nok gått litt berserk i en lekebutikk, ha ha! Han har alt han trenger i livet, og vel så det. Han fikk tre små lekebiler, og koste seg masse med dem!

Theodor har to egne schæfere han, så å ha kontroll på Linus var ikke noe problem for han! Linus er veldig flink med barn. Møter vi en flokk med barnehagebarn ender han gjerne opp i midten av flokken, på rygg for å få kos. Sorry, derimot. Han ble skremt av en drittunge da han var liten, og har aldri ristet av seg det helt. Får han tid er det ikke noe problem. Han har aldri vært annet enn glad og flink på tur med tantebarna mine og vennene deres. Men, kortvarige møter med ukjente barn er ikke hans sterkeste side. Han fikk selvfølgelig også hilse på Theodor og det gikk veldig fint!

Bikkjene fikk oppholde seg midt i leiren, så det var ikke veldig synd på de akkurat!

Da klokken var 19 ville Theodor legge seg han! Jeg hadde lyst til å overtale han til å være lenger oppe, ha ha! Jeg kom på bedre tanker etter å ha fått en inderlig god nattakos! En sånn klem av en toåring som kommer mot meg meg åpne armer…. smelt! Theodor har blitt veldig flink til å prate, men navnet mitt er jo en håndfull – og eller en munnfull. Jeg foreslo at han kunne kalle meg Immi, det har funket for andre barn. Men det går jo ikke, for mormoren til Theodor kalles Mimmi. Adrian foreslo at han kunne kalle meg tante Maja! JA!!!! Jeg vil MER enn gjerne være tante Maja!!

Theodor hadde fått egen hengekøye fra Ticket to the moon! Hvis ikke den kommer i to størrelser og dette er den minste er det ikke noe å reklamere for. Hadde han blitt liggende dypere hadde det ikke vært noe problem, men i denne ble det for overfladisk.

Theodor sovnet med en gang han, med pappaen sin ved sin side!

Adrian hadde begynt å varme seg et pizzastykke…. det ble vel kanskje mer røkt, enn stekt, ha ha!

Det var en fin kveld ved Væleren, men… jeg må nok krype til korset og komme med noen innrømmelser : Det ER ikke sommer enda. Jeg BURDE hatt mer klær på, og med meg! Nei, det er ikke ok å ha sommersoveposen som eneste alternativ, enda! Så der fikk du det svart på hvitt, Kristin! Ha ha! Den tynne dunsoveposen som ikke veier noen ting, sier du? Ja, den lå også igjen i bilen!

Ja, jeg vet det er bålforbud – men dette i vannkanten var helt innafor. Det beskrives også i forbudsteksten – at bål kan tennes der det ikke er foreligger noen fare. Det oppgis et telefonnummer du kan ringe hvis du fyrer opp et bål på sikker grunn. Det gjorde Kristin og jeg i fjor. Vi hadde et bål ute på steinene i vannkanten på Lemostangen i fjor. Han som svarte var bare sur og spurte om det var så lurt. Skal nok mye til før vi ringer det nummeret igjen!

Det var når denne vakre himmelen åpenbarte seg jeg begynte å bli ordentlig kald! Før jeg legger meg henger jeg på siden og støtter meg på soveposen med den vonde ryggen. Jeg måtte pakke den ut og tulle den rundt meg da sola gikk ned.

Jeg må gjenta meg selv og si at det var en vakker kveld i går! Den ble ikke så lang ved bålet, for tante Maja måtte gå og legge seg for å prøve å få varmen,  ha ha! Klokken 2130 blei det kvelden!

Jeg fikk lagt meg, men det tok lang tid før meg begynte å få varmen! Den kalde vinden gikk ikke bare gjennom marg og bein, det kjentes ut som den gikk gjennom soveposen også, ha ha!

Jeg så ikke på klokka, men på et tidspunkt stakk gutta hjem. Jeg synes Theodor var flink jeg. Han holdt mange timer i hengekøye og kommer sikkert til å bli en naturens mann, som sin far!

Timene gikk, men begeret mitt rant også over! Det hjalp at bikkjene la seg tett inntil meg på hver sin side, men det hjalp ikke nok. Jeg pakket sammen og gjorde meg klar til en hasardiøs sykkeltur i mørket. Joda. jeg hadde hodelykt, og da jeg kom til bilen fant jeg ut at den kan lyse bedre enn den gjorde, ha ha! Sorry vil helst være foran sykkelen, og Linus på siden. De hadde så korte bånd at jeg ikke turte annet enn å slippe Sorry løs. Vi kom oss på mirakuløst vis ned til bilen uten skader, ha ha! Men, det der, det var risikosport! Må bare nevne at det var 2 kuldegrader…. det og den sure vinden… brrrr!

Jeg var hjemme 0330, så vi klarte ikke å tangere persen fra de to siste nettene. Samma det – vi skal nok sette noen nye rekorder også!

Adrian og Theodor; tusen takk for turen! Jeg er veldig glad jeg fikk være med dere!! Det er vel ikke til å misforstå, men – for sikkerhets skyld ; tante Maja blir GJERNE med dere på tur igjen!

I går var jeg så heldig at jeg fikk med meg Anne ut på tur! Kristin og jeg hadde det så fint der vi var på Holleia sist, så jeg syntes det var like greit å dra tilbake dit. Det er ikke så lett å finne fine steder å overnatte for tiden. Mellom vinter og vår, og fremdeles masse folk ute. Vi var nedom bommen ved Skjærsjøen i går for å snu, og da sto det tre biler. Det hadde igjen vært uaktuelt å gå til Opptjern. Samma det når det er så fint der vi var.

Det første Anne gjorde da vi var fremme var å gå tur med gutta. Jeg var innom Biltema for å kjøpe gass til Primusen i går, og blei lei meg da gassen befant seg bakerst i lokalet fordi jeg har så vondt i ryggen at det virket langt å gå. Kreket meg fra hylle til hylle og så sikkert suspekt ut der jeg gikk, ha ha! Vel, poenget var at Sindy og jeg ble igjen i leiren – holdt på å skrive på åstedet – mens de andre gikk tur! Sorry, som kalles trofast, hadde ikke så veldig lyst til å forlate meg der, mens Linus, med tilnavnet utro, gikk villig avgårde.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg begynte å lese denne. Har lest hennes tidligere bøker med glede, så får vi tro at dette faktisk er hennes beste roman til nå!

Da alle var samlet i campen igjen måtte vi – les jeg – ta noen bilder! Jeg tok noen med Kristin sin nye telefon på forrige tur, og så så godt forskjellen i kvalitet på de jeg tar med min gamle telefon. Det ble dråpen i begeret, og min nye telefon kommer i posten i morgen! Gleder meg til å ta den i bruk!

Det ble noen bilder av tre, noen av alle fire osv osv! Jeg synes dette var fint jeg, da!

Måtte ta en bilde av vår vakre, kjære følgesvenn, Sindy, også! Vi er så heldige som får ha henne med på nesten hver tur!

Etter fotoseansen måtte vi rigge hengekøya til Anne. Det var lenge siden hun hadde vært oppi en, sa hun. Jeg mener å huske at jeg kan ha kommet noe velmente råd, men jeg sto også klar med kameraet,  ha ha!

Sorry var også spent på hvordan det der skulle utvikle seg! Det ble noen lattermilde varianter av påstigning, ha ha!

Meeeeeen…..

…. de klarte det, begge to!

Det var en fin vårdag, og det må ha vært årets høyeste temperaturer i går. Det var ihvertfall så varmt at vi klasket ihjel et par utgaver av årets første mygg. De var svære og må ha overvintret.

Vi så en sørgekåpe da vi parkerte, ellers var det bare småfugl som underholdt oss. Anne speidet etter et eller annet….

… men så vel ingenting, ha ha! Det ble, mildt sagt, ingen registrering av artsobservasjoner for vår del! Vi så riktig nok ei røy eller orrhøne i lufta foran oss på tur hjem i dag tidlig, men det var det!

Apropos observasjoner… jeg satt i stua hjemme her en kveld og hørte plutselig et hardt smell i vinduet ut mot verandaen. Jeg, som nylig har hatt udetonerte panserraketter på loftet, er jo litt skvetten og engstelig når slike lyder inntreffer! Jeg turte ikke gå og se heller før jeg hørte ei ugle så høyt og tydelig at Linus bjeffa! Nå er riktignok han en løs kanon i så måte, siden vi allerede har en våpensjargong gående her! Ugla fortsatte med…. hva heter det? Synger den? Samma det, du skjønne hva jeg mener! Da jeg omsider kom meg bort til verandadøra må den ha stukket av, dessverre. Hadde vært kult å se den! Av ting jeg ikke har sett må Linerla nevnes også! I fjor så jeg den for første gang 5. april, og det var i Nydalen, husker jeg! Og ja, jeg skjønner at alderen kommer og tar meg, ha ha!

Anne hadde med seg en liten forfriskning i kategorien kaffedoktor!

Og hun hadde en streng, men rettferdig skjenkekontrollør i Sorry, ha ha! Han er jo alt for liten til å fly rundt meg ei tønne rundt halsen, heldigvis! Jeg skulle kjøre tidlig, og kunne derfor pent takke nei til både kaffen og whiskyen – hvilket jeg hadde gjort, uansett!

Det ble merkbart kaldere da solen gikk ned. Vinden løyet bare midlertidig.

Køya måtte kvalitetssikres av alle de her, ha ha!

Vi ble sittende oppe til rundt 2130, da var det på tide å pakke seg inn. Jeg lå og leste en liten stund, men ble så kald på fingrene at jeg måtte gi opp.

Natten ble bra den! Jeg var mye våken, men vi holdt ut til 0530 igjen! Anne var lys våken og leste bok hun da!

Takk for turen, Anne! Vi håper du blir med oss snart igjen! Da Per, da må du være med!

I løpet av påsken har jeg sett utallige turbilder fra fjern og nær! De fra nærområdene har gjort at jeg har holdt meg hjemme! Det vrimler jo av folk overalt – og det er flott å se at så mange kommer seg ut! Jeg vil jo helst til steder der det ikke finnes andre folk, og da jeg fikk se et innlegg på Facebook fra et sted som så ut til å friste måtte jeg spørre innehaveren, Ellen, om hvor dette var. Jeg fikk ikke bare vite det, jeg fikk  også en grundig veiforklaring! Tusen takk, Ellen!

Vi, ja – Kristin og jeg – kjørte fra Vik klokken 16 i går, og målet for turen var Opptjern på Holleia. Vi var spente; det er alltid morsomt med nye steder! For de lokale; dette Opptjernet ligger altså nord for Skjærsjøen, som er nord for Aklangen! Jeg har bare vært innenfor Skjærsjøen en gang tidligere. Det gikk hester på beite der jeg stoppet for å snu; og en av hestene beit i forskjermen på Pajeroen min og etterlot seg en saftig ripe og en bulk. Det må ha vært inne ved Opptjern, for da var bommen lenger inn.

Nok om det! Da vi kom til denne bommen i går sto det to biler der, og en tredje kom da vi hadde stoppet. Etter en kjapp rådslagning snudde vi og satte kursen tilbake mot Aklangen. Sannsynligheten for at det var folk inne ved denne leirplassen vi hadde tenkt oss til var stor så vi får ta den turen en annen dag når det ikke er så mange folk ute.

På vei tilbake stoppet vi ved en plass som så fristende ut i solen! Kristin gikk litt innover for å se, og det så så lovende ut at vi valgte å være der.

Kristin har funnet en løsning som er helt suveren for meg som er helt krøpling! Litt dårlig føre for dette akebrettet, men det gikk da på et vis med min bagasje innover i skogen. Vi fant oss en liten ås som ligger øst for Skjærsjøen, rett ved Store Askmyra.

Jeg hang opp hengekøya og fikk hvilt ryggen litt. Avstanden vi gikk? Kan fort ha blitt 250 meter, ha ha! Ikke noe å le av det heller, forsåvidt – at ryggen er så dårlig at DET er en belastning. PS! De grå hårtustene som stikker ut på begge sider bak tilhører et reinsdyr, ikke meg, ha ha! Jeg har riktignok utviklet hockeysveis så jeg håper frisøren min snart åpner dørene igjen!

Det var ingen bålplass på denne åsen, så det måtte vi – som i Kristin – lage selv. Da kom dette akebrettet god med, når store steiner skulle flyttes. Vi vet at det ikke er bålforbud før den 15. april, og så tørt var det ikke; ikke lenge siden snøen hadde gått der vi lå.

Vi hadde med oss ved, men valgte å ikke bruke den. Vi brant bare småkvist for å steke Qusedilla – samme rett som på forrige tur, altså! Det er jo så godt, og med rester igjen var valget lett!

Da vi var ferdig med stekingen etter noen få minutter slukket vi bålet med hjelp av snø som Kristin hadde hentet i akebrettet. Nok en gang kom det til sin rett, altså!

Etter maten måtte vi jo ta noen bilder!

De fire her stille alltid opp og som vanlig var det lett å få et fint bilde av dem! Vi skulle gjøre et forsøk på å ta bilde av meg på den steinen også….

DET gikk jo fint, ha ha!

Det blåste bra i går – det vet vel alle som stakk nesa utenfor døra i går. Det blåste hos oss også, men vi fikk litt le av skogen. Det ble allikevel litt kaldt så vi måtte finne på noe.

Det å arrangere dette bildet er nok til å holde seg varm, ha ha! Bikkjene er jo så flinke til å være med på alle mine sprell. De har årelang trening så jeg tror ikke de blir forbauset lenger!

Jeg la meg først….

… og da gikk det ikke mange sekundene før Sorry var oppi! Koselig det da…

Ingen er flinkere enn han til å kose seg de minuttene han er i ro, ha ha! Nei, nå skal jeg ikke være urettferdig. Sorry er er eksepsjonell hund som alltid er på tilbudssiden, og han er inderlig trofast – så det så! Jeg komme aldri til å få en hund som han igjen!

Når vi var ferdige med å ta bilde fra alle vinkle skulle vi ta kvelden.

Bikkjene fikk to reinsdyrskinn på deling. Jeg håpet de skulle bli liggende der og ikke kåle rundt.

Jeg fikk fort varmen. Selv om jeg stadig påstår at det er sommer nå hadde jeg med vinterposen, og det var jeg glad for i den kalde vinden!

Kristin skulle også legge seg….

….sånn gikk det! Hun hvelvet ut igjen! Og nei, jeg lo ikke før jeg hørte om det gikk bra. Vi hørte et knekk, men det var heldigvis en pinne. Det kan hende jeg tok bildet før det var helt klarert at hun var uskadet, men jeg har jo alltid ment at dokumentasjon er viktig, ha ha!

Etter å ha oppført meg så dårlig spratt jeg, ikke bokstavelig talt, ut av min køye og overlot den til Kristin. Min køye er dobbel og derfor mye lettere å treffe, ha ha!

Jeg la meg på bakken nede hos bikkjene, og da hadde nok både de og jeg det bedre. Jeg hadde Linus og Sindy tett inntil meg på den ene siden, og Sorry på den andre – veldig koselig! Fikk testet det nye liggeunderlaget mitt – so far, so good!

Kl 02 var vi begge oppe for å forlate vannet. Begge hadde sovet, og begge var enige om å prøve å bli liggende litt til. Jeg var mye våken men holdt ut helt til det ble lyst nok til å pakke, 0530! Det er sesongrekord! Helt fantastisk! Vi var ikke hjemme før 0700!

På hjemturen snakket vi om natten. Den stjerneklare himmelen, og mankoen på fuglelyder. Ikke småfuglen – de sang om kapp – men storfuglen? Ikke et pip!

Takk for nok en superduper tur og all hjelp underveis, Kristin! Du er uvurderlig!

I år, som i fjor, fikk jeg viljen min og lå ute på bursdagen min. I fjor lå vi i hengekøyer på Røsholmstranda. I år lå vi i den fine gapahuken vi får låne av Anne og Lars på Veme.

Jeg vet ikke hvor mange netter vi har tilbragt der… det begynner å bli noen! Og hver gang jeg spør får jeg et raust og rungende ja – tusen takk, Anne og Lars!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvem som dro ut på tur, sa du? Ha ha! Det var de samme faste det! Meg og mine, og Kristin og Sindy. En fin gjeng!

I hvert blogginnlegg sutrer jeg over denne vonde ryggen min. Disse invalidiserende smertene er vanskelig å komme uten om når det gjør så vondt og er så begrensende. Jeg kan ikke lenger gå hvor jeg vil, og gjøre hva jeg vil. Forhåpentligvis er det en ende på dette i horisonten.

Jeg tok med hengekøya i går for å sjekke om ryggen takler å ligge på den måten. Jeg har ikke ligget i hengekøye siden august, så det var spennende å hoppe oppi! Og nei, SÅ grasiøst er det virkelig ikke,  ha ha!

Men, jeg kom meg oppi, og det gjorde Sorry også – før jeg visste ordet av det,  ha ha! Han er som kjent veldig spretten – det kommer godt med når han skal entre en hengekøye. Det kjentes ikke så aller verst ut å ligge der… men jeg er ikke sikker på om det hadde holdt over natten. Når jeg ligger på benk eller bakke åler jeg rundt og sitter, står og går etter behov. Det er ikke bare bare å komme seg i og ut av denne hengekøya, ha ha!

En ekvipasje som klarte seg mye bedre er denne….

…. de kledde hverandre veldig godt, vil jeg si!

Etter å ha avsluttet hengekøyeprosjektet fyra vi opp bålet. Vi måtte ha varme for å tilberede gårsdagens måltid som jeg sto for…

….quesidilla! Det er kjempedigg,og ferdig på et minutt! Jeg har på et tynt lag med Peppes pizzasaus, pepperonipølse, revet Mozarella og mais. Et minutt på hver side i stekepanna på bålet så er det ferdig! Server med en liten håndfull tortillachips! Veldig godt!

Etter maten skulle bikkjene få røre på seg litt i skauen.

Det er det lengste Sorry går vekk fra meg. Han er veldig lojal, altså! Kristin måtte ned igjen og hente veden vår, og selvom Linus og Sindy møtte, og bjeffet på noe folk som gikk forbi forlot han ikke plassen ved siden av meg! Ikke noe rart jeg kaller dem trofast og utro,  ha ha!

Linus vil helst ligge under benken i gapahuken, og det får han ikke lov til. Han ser jo ut som en gatehund uten noe sted å bo der nede. Nei, Linus – du må legge deg et bedre sted….

…og da valgte han min nyoppredde seng, ha ha! I beinenden av senga lå hun her…

…verdens søteste Sindy! Vi fikk låne Kristins fine reinsdyrskinn. Det er finere og mer fluffy enn mitt gamle skinn. Men, mitt gjør også nytta si når det er behov for det. I går lå mitt igjen i bilen.

Etter å ha fått installert Google searchbar på sin nye telefon kom den ene Quizen etter den andre som perler på en snor, ha ha! Artig det da! Forøvrig er Kristin mye flinkere enn meg til å høre hvilke fuglelyder vi hører. I går hørte vi rødstrupa, svarttrosten og tiuren! Den siste var den eneste jeg klarte å kjenne igjen. Vi syklet på Steinssletta her en dag, og da kunne jeg fortelle at vi hørte sanglerka – den har jeg lært å kjenne igjen! På denne nevnte sykkelturen så vi en Sørgekåpe også. Og ja – jeg googlet meg frem til å vite hva vi så, ha ha! Jeg håpet det var en liten sensasjon å ha sett den jeg, men – den er visst vanlig på østlandet. Det er en sommerfugl, for de som måtte lure!

Dette var årets første natt ute med sommertid. Vi er ikke så godt vant med så lyse kvelder vi! Vi var oppe litt senere enn det vi har pleid, men det ble jo mildt sagt ikke noe natterangling! Da Kristin slukket lyset sitt 2130 var det bare å kaste inn årene!

Da jeg skulle legge meg så jeg ikke Sindy noe sted. Jeg ropte på henne…

…og da kom hun frem mellom Ajungilak og Hagløfs posen,  ha ha! Hun måtte flytte seg litt, men fikk fortsette å ligge i varmen under posene.

Jeg sovnet ikke. Skal ikke klage mer over den vel omtalte ryggen. Kort fortalt må jeg ha dubbet av rundt 0100. 0230 ble vi enig om at nok var nok, vi ville hjem!

Jeg bestilte meg nytt liggeunderlag i natt, faktisk! Kjøpet av Thermarestunderlaget har herved definisjon som katta i sekken! Nå gleder meg meg til å få mitt nye Insulated Traverse Core Standard Primaloft! Med det navnet bør det jammen være bra!

Det var 4,5 kuldegrader på Veme i natt. Det var veldig fint, for da hadde all søla frosset! Veldig fint å ikke få så møkkete bikkjer med seg hjem!

Takk for nok en superduper tur, Kristin! Du er best!

Over og ut fra Inger Mare, 49 år!

Nok ei natt på hjemmebane altså! Nå er det virkelig ikke lett å finne et sted å oppholde seg. Det kryr av folk ute; og det er jo vel og bra! Skjønner at folk i karantene får brakkesjuke. Med unntak av frihet til å gå i matbutikken og på apoteket er ikke det å være i isolat og karantene store forskjellen fra å være enslig, faktisk! Ja, jeg mener det,  ha ha!

Vel, i går var jeg ikke alene! Sykepleieren vår – ja, vi har vår egen – hun skal ikke på jobb før tirsdag, så da tok vi en natt til ute.

Jeg er glad hun har en raus mann i Einar – han klager ikke når hun stadig vekk er med meg på tur! Takk til han for det, og til hun, som gidder å være med!

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Vet ikke om jeg har nevnt det tidligere, men jeg har så vondt i ryggen, ha ha! Nei, det er på ingen måte noe å le av, jeg humret fordi jeg nevner det absolutt hele tiden. Det er ikke så lett å la være når det er så infernalsk vondt. Alt jeg skal gjøre preges av det. Og nei, jeg blir absolutt ikke verre av disse timene ute – de gjør meg bare godt. Kan vel med sikkerhet si at det hadde stått dårligere til med meg uten disse turene!

Takket være denne ryggen hadde jeg ikke gått med bikkjene på dagen, så vi måtte finne på noe de kunne kose seg meg ved gapahuken. Det ferdes så mye folk der oppe at det er mange spennende lukter.

Linus luktet på blåveisen også, han!

De er vakre, blåveisene! Eller, Anemone hepatica som den heter, en flerårig urt i soleiefamilien. Blåveisen er utbredt i Europa nord til Skandinavia og Finland, og sør til Appenninene og Pyreneene. Den mangler i Vest-Frankrike og på De britiske øyer. Slektsnavnet Hepatica viser til det latinske navnet for lever, hepar. Ettersom bladene er leverformede er planten blitt brukt mot leversykdommer. Såpass bør jeg vite, jeg som til stadighet omgås botanikere, ha ha! Jeg er sjanseløs mot den kunnskapen de innehar – jeg er så imponert over hva de vet om ting jeg gjerne skulle visst mer om! Fortsett å pumpe ut lærdom, noe må jo feste seg – selv om jeg aldri har hatt klister i hjernen!

Vi sendte gutta mellom oss oppe på åsen så de fikk løpt litt etter blåveisseansen! Vi kan, med den aller største sikkerhet, si at Sorry ikke ble sliten av det! Der i gården skal det mer til! Men, det øverste lageret av energi ble han kvitt, ihvertfall!

I går hadde vi faktisk et variert utvalg på menyen! Først…

…..restene av pannekakepakka fra forrige tur!

Ødeleggelsene skyldes hard medfart i sekken, ingen griske kjefter som hadde tatt seg en bit, ha ha! Det var skikkelig digg med pannekake, og at den var såpass godt stekt gjorde den, om mulig, enda bedre!

De havarerte bitene i pakken var noen firbeinte som fikk sette pris på!

Etter pannekakene, som det forøvrig ikke var mange av…

….var det tid for pinnebrød! Masse kos i går, altså!

Som vanlig var vi tidlig ute og begynte å brenne brødene i flammene i stedet for å vente på glørne. Det resulterer i at vi spiser av det brente først… og da blir det brent brøddeig med en touch av syltetøy,  ha ha!

Når vi, omsider, varmet de på glørne er jo resultatet et perfekt pinnebrød – bortsett i fra litt nekrose i tuppen, ha ha! Snakk om digg! Takk for maten, Kristin!

Det var en innmari sur vind som gikk mellom marg og bein i går! Det er jo hardt å innrømme for meg som stadig insisterer på at det er sommer nå! Derfor kom jeg selvfølgelig litt tynnkledd i går….

…og da måtte jeg krabbe inn i dunposen! Den har ikke glidelås i sidene, den har åpning i toppen, og bunnen, av en eller annen grunn. Jeg prøvde å ha den som en noe avansert buff, men det ble litt for meget, ha ha!

Jeg måtte frigjøre meg fra dunen og få noe luft inn i dette dårlige liggeunderlaget mitt. Vinden var så sur at jeg gledet meg til å søke tilflukt under soveposen!

Verdens søteste Linus testet senga, og han hadde ingen innvendinger – før han måtte flytte seg. De har satt en voldsom pels i løpet av vinteren, så i går hadde de ikke på seg dekken, og de lå ikke i soveposene sine. De fikk derimot to reinsdyrskinn på deling, og det så ut som de hadde det fint med den løsningen.

Sorry avanserte fra reinsdyret til å være hodepute for meg! DET var varmt og godt, det! Jeg som var så kald fikk varmen med en gang! Jeg har tidligere nevnt hvor mye han røyter for tiden, det er ikke nevneverdig lite! Jeg har fått av en god del, men det er MYE igjen! Godt jeg hadde klær det ikke fester seg hår på – noe har jo jeg lært om akkurat det, opp gjennom! Jeg nevnte hvor mye som ikke fester seg inne i hjernen min…. hadde noe festet seg utenpå den omtalte hjernen hadde jeg kommet hjem med extensions .. like greit at det utgikk også,  ha ha!

Etter å ha brent opp veden vi hadde med oss pakket Kristin seg ned i posene sine også! Ja, hun har en dunpose inne i vinterposen! Nå, på sommeren, liksom,  ha ha! Den som ler sist, og så videre… det var ikke meg!

Linus fant noen ukjente grunner til å bjeffe utover kveldenl Sorry og Sindy? Jo, så klart de også bjeffer når Linus setter  gang! Da kjører de trestemt de sekundene det tar meg å stoppe rabalderet! Jeg kan faktisk dokumentere, verifisere og sverge på at joda, når hodeputen din spretter opp mens han bjeffer – da skvetter du littegranne, ha ha!

Det var bare om å gjøre å ha det best mulig de kommende timene. Jeg har akkurat den samme utfordringen hjemme… det nytter ikke å sitte eller ligge for å få fred fra smertene i ryggen. Da velger man seg den minst vonde, og er en kålmark som åler rundt etterpå.

Vi tar selvfølgelig hensyn til Koronaviruset og vasker oss godt på hendene. Kristin hadde til og med engangshansker med, så joda – vi er forsiktige! Det er ikke noe sted som er tryggere enn å oppholde seg i skauen, håper jeg. Jeg så et klipp i går der de omtalte hvor lenge viruset lever på forskjellige overflater…. ingen lystig informasjon!

Timene ble lange, men natten ble kort oppe i Gjesvoldåsen! Jeg holdt ikke ut lenger enn til 0130, men da hadde vi jo vært der i mange timer.

Kos deg på jobb, Kristin – vi følger med som hauker og finner nok ut av når du har fri igjen,  ha ha! Takk for nok en fin tur!

Jeg hadde tenkte å bruke et helt annet ord enn plagiat i overskriften; men det er HELT ute av skallen min! Det er et synonym til plagiat, om ikke annet. Hvis jeg kommer på det før dette innlegget er ute skal jeg skrike det ut!

Vel, det er jo en grunn til at innlegget ble hetende plagiat. Det er ikke så lett å finne egnet sted å overnatte ute, nå når så mange er i karantene og bruker tid ute i naturen. Med min dårlige rygg er vi helt avhengige av å finne et sted i umiddelbar nærhet til vei.

Stedet vi var enige om å prøve først var Røsholmstranda. Der har vi campet tidligere også. Da vi kom dit 1515 i går var det BARE å glemme. Der var det folk overalt! Dermed gikk vi for plan B, og det er der plagiatet kommer inn i bildet; gapahuken på Kleiva. Vi lå jo der sist natt også. Det fikk så være, vi hadde ikke noe bedre alternativ. Det er på ingen måte feil å være der, altså!

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Jepp, det var de faste som var ute på tur! Det er vel det siste vi ser av denne sykepleieren på en stund, kanskje? Å være sykepleier i disse koronatider er krevende. Vi får håpe og tro at denne epidemien forsvinne like fort som den kom, uten for store konsekvenser for folk!

Apropos denne sykepleieren; hun gjør sitt ytterste for å være forberedt til kamp…

….her styrkes kjernemuskulaturen! Linus synes det så litt rart ut, ha ha!

Jeg hang over  soveposen som best jeg kunne for å avlaste ryggen.

Det var koselig å få besøk av Sorry! Han er forsåvidt viden kjent for sitt engasjement og energi, men ingen gir så lange og gode koser som han! I disse dager kan man komme til å angre litt på disse intense kosestundene; han røyter noe infernalsk! Kan trygt si han setter spor etter seg, ha ha! Vi donerte litt pels til småfuglene på Krokskogen i går, og bidro til at noe små fuglunger får et godt rede.

Skal man plagiere, får man gjøre det ordentlig!

Det er jo så fantastisk enkelt og godt med pannekaker! Rart vi ikke kom på det i fjor. Samma det, den som venter på noe godt, osv osv!

Etter å ha fått smake pannekake stilte Linus opp som modell. Poenget er ikke koppen i seg selv, men teksten på den. Det er så sant som det er sagt det, i de rette miljøene, ha ha! Vårt problem er ikke å gå inn i en hall med hundrevis av andre hunder og gjøre som jeg sier uten bånd på. Etter å ha konkurrert i både lydighet og bruks i flere år hadde vi aldri noen problemer med det. MEN, når vi går tur og møter på EN annen hund; da er det jo et rabalder uten like. Ikke hvis de er løse, det er ikke noe problem. Men de møtene med andre hunder i bånd kunne jeg fint spart meg for, altså! Men, på turene våre er det helt perfekte – kan ikke ønske meg noen bedre turkamerater!

Klokken tikket og gikk, og solen gikk ned bak Abborås! Jeg har bestemt meg for at det er sommer jeg nå, så jeg var på tur i småsko, ha ha! Stillongs? Nei, den pakkes bort når jeg har opparbeidet meg frikort – og i år var det i slutten av januar. Om det har noen sammenheng? Nei, på ingen måte, ha ha! Jeg hadde ikke jakke i går heller…

Det angret jeg LITT på, ha ha! Da måtte jeg pakke meg inn i den tynne dunsoveposen! Hvorfor den er med nå på “sommeren”….? Si det, du! Det var ihvertfall skikkelig digg å ha den rundt seg!

Liggeunderlaget mitt tok kvelden på forrige tur, så jeg handlet nytt i en fart! Jeg handlet hos Hekta på tur, de leverer lynkjapt, så det jeg bestilte natt til torsdag hadde jeg allerede på mandag.

Jeg kjøpte dette liggeunderlaget av merket Thermarest. Igjen så handlet jeg etter evne, ikke etter ønske. Og det var merkbart. Jeg tror dette underlaget kan være perfekt i ei hengekøye, for der er man nødt til å ha isolasjon, uansett tid på året. Men – jeg kommer til å kjøpe et nytt når jeg får råd – det var ikke godt å ligge på. Nå er jo ingenting godt å ligge på med min rygg for tiden. Det er ikke godt å sitte i stolen min lenger heller, og da begynner jeg å bli desperat… uansett hva jeg gjør får jeg ikke smertelindret.

Jeg hang, lå, sto, satt, gikk og lå til klokken var 0200 – da var jeg forsynt og ville hjem! #netterinaturen vil nok preges av viljen til å være ute, ikke nødvendigvis sove ute. Prosjektet er med på å forhindre at jeg råtner på rot. Å få en dose frisk luft gjør meg godt, det er flere kategorier enn ryggen som trenger litt pleie – og når jeg på en så enkel måte kan lufte vettet og ha det i behold vil jeg si det er en god investering!

Nå skal jeg ut og gå tur med Unni, og det ser jeg frem til! Håper jeg kommer lenger enn jeg gjorde på mandag, da måtte jeg snu etter noen hundre meter. Målet i dag er 3 km! Wish me luck!

Kristin! Igjen – TAKK for nok en fin tur og hjelp underveis! Du er uerstattelig for meg og nevøene dine!