Tro det, eller ei – men jeg har altså vært en tur inne i Vassfaret! Har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har leid Skrukkefyllhaugen…. jeg blir aldri lei! Der er det så stille og godt, på alle mulige måter! Det finnes jo ikke mobildekning der, så man slipper å sitte og stirre høl i en livløs telefon, ha ha! Det skader ikke med et døgn i ny og ned uten varsler om alt mulig!

Men – midlertidig død telefon er det som stopper meg i fra å reise inn der alene, så det er ikke bare pluss med manglende dekning.

Her er turfølget mitt! Vi var ikke fremme før klokken nærmet seg 14 i går, og hadde ingen planer om noen utflukt. Derimot mimret vi tilbake til sist vi var der med syklene våre – DET var en fin tur det!

Vi gikk stadig innom for å sjekke beholdningen i ovnen. Det var faktisk kaldere inne enn ute i går ettermiddag! Vi kjørte i regnvær helt til vi passerte fylkesgrensa til Oppland – da gikk det over til snøvær, og i det vi kjørte inn i Vassfaret var det slutt på nedbøren, og vi ble ønsket velkommen med littegranne blå himmel!

Etter å ha kastet Kong med bikkjene en stund videreførte vi vår faste tradisjon; utepils!

Kan vel hende vi hopper bukk over den tradisjonen når det blir kaldere… time will show!

Vi gikk ikke inn før det begynte å mørkne ute.

På dette forferdelige bildet av Linus ser det ut som han mye på hjertet, ha ha!

Hvis det var å være lengre ute han ville fikk han viljen sin! Det var så kram snø at jeg kom på at vi skulle lage en lyslykt!

Blei fin den da!

Vi kosa oss med lykt på låvetrappa på tur til og fra doen!

Kvelden gikk med til kortspill og skravling, og vi var i seng allerede klokken 22! Kristin sov bare et par timer etter nattevakta før vi dro hjemmefra, så hun var segneferdig!

I løpet av natten skjedde det noe mystisk! Det ene vinduet i stua sto på vidt gap da Kristin sto opp klokken 07! Den eneste som var oppe i natt, det var jeg som var ute en tur på do. Jeg kan ikke erindre at jeg har lukket opp et vindu. Skulle jeg lukket opp et måtte det vært på soverommet, men det var allerede åpent. Jeg har fått høre at jeg snakker i søvne, men gjør jeg virkelig slike faktiske hendelser uten å huske noe av det….?

I dag tidlig satt jeg å leste litt i en bok om Vassfaret skrevet av Per Hohle. Han var selv å besøkte Berthe Skrukkefyllhaugen på gamlehjemmet på Flå. Han beskrev henne på mesterlig vis, og han hadde med tobakk som Berthe stappet i pipa. Med fyr på den var det som hun klarnet opp, og fortalte historier på løpende bånd.

Avslutningsvis skriver han dette i historien om Berthe i boken sin : Berthe er forlengst borte, men minnet om denne sjeldne “skogsfuglen” vil leve lenge – i bygdene omkring Vassfaret og blant friluftsfolk rundt i landet. Hun har fått sin beskjedne grav på kirkegården i Flå, det var jo Hallingdal hun hørte til i de siste halvhundre år av sitt liv. Men om noen en stille høstkveld skulle møte en liten kvinneskikkelse innpå bakken i Hallingvika eller ved bredden av Skrukkefylla, så er det vel ingen annen enn Berthe som rusler der. Selv trodde hun på slikt.

Uten annet å henge åpne vinduer på…. !

Allerede klokken 10 var vi klare til å reise hjem! Stillheten var brutt av svære skogsmaskiner rett nedi veien. Jeg hadde ikke videre lyst til å møte sånne svære doninger på vår vei ut av Vassfaret. Det gikk fint det – helt til vi hadde passert Aurlandsfjorden – da kom det en svær tømmerbil. Godt jeg er glad i å rygge!

Takk for nok en superfin tur, Kristin!

Neste blogg blir fra overnatting ute. Flere har spurt om jeg har sluttet å sove ute – svaret er nei, men jeg sliter med litt rusk i maskineriet!

 

 

 

 

 

 

Jeg har forbannet pc’n min opp og ned de siste dagene, men nå ser det ut til at jeg har fått skikk på den! Jeg vet ikke om spesielt mye som er mer frustrerende …. det må være å stå og dra i gang gressklipperen uten at den starter… eller, nei… da er jeg forbannet på en helt annen frekvens, ha ha!

Vel, på tirsdag i uken som var fikk jeg med meg Anne til Vassfaret! Hun kom rett fra en ferieuke på Tenerife, og var sporty og tok det temperaturskiftet på strak arm! Vi har aldri vært på tur sammen før, Anne og jeg. Vi kjenner hverandre fra vår felles plattform, korpset i Hole!

Jeg plukket opp Anne i Hønefoss på formiddagen, så kjørte vi til Nes, der vi skulle proviantere! Som vanlig kom vi ut derfra med ei pølsepakke under armen, ha ha! Det er jo så lettvint og greit.

Vel fremme på Skrukkefyllhaugen pisket jeg Anne ned for å hente vann, he he! Neida, hun gjorde det mens jeg fyret opp i ovnen. Jeg har altså så vondt i ryggen at det ikke hadde nyttet å bære de kannene opp den bakken.

Da vi var sikre på at det var ordentlig fart i ovnen gikk vi tur! Ingen lange utflukter på tapetet, bare en rusletur ned til Nevlingen.

Det var knallblå himmel, og nesten ikke et eneste vindpust! Nok engang serverte Vassfaret meg en av sine beste sider, og det er jeg alltid takknemlig for!

Her er gjengen samlet ved demningen. Det var så mye vann i Nevlingen at det ikke gikk an å gå der vi pleier, faktisk!

Sol er vel og bra, men jeg foretrekker overskyet vær når jeg skal ta bilder. Jeg får det aldri til som jeg vil med sol og skygger overalt, ha ha!

For ryggen min var det mer enn nok med denne rusleturen. Jeg er redd jeg sutret og beklaget meg en smule underveis. Det er veldig rart at det er så trøblete å stå og gå, og HELT uproblematisk å sykle milevis i slengen. Ja ja, nå skal jeg slutte å klage!

Vel tilbake på Skrukkefyllhaugen var det godt å komme inn å kjenne varmen bre seg etter et ilegg til i ovnen! Bikkjene var løse hele veien, så de la seg fornøyd ned og ventet på maten sin.

I motsetning til meg har Anne lest boka om Berthe Skrukkefyllhaugen. Det må jeg se å få gjort, jeg som stadig befinner meg i hennes fotefar! Jeg har ikke lest like mye Fønhus i år som i fjor heller, men det er vel fordi jeg brukte så lang tid på mursteinen til Ken Follet. Kanskje jeg skulle reist opp alene en gang for å få lest boka om Berthe på sjølve plassen hennes? Med min mengde uflaks tror jeg det er best å drøye akkurat det…

Da bikkjene og vi hadde spist la vi merke til at det passerte en bil innover nede på veien. Det jeg ikke så var at den kom i retur, og hadde stoppet utenfor hos oss i det jeg slapp bikkjene ut. De stormet selvfølgelig ned for å hilse på sitt vis. Mottakeren av hilseritualet var ingen ringere enn Bjarne, eieren av Skrukkefyllhaugen! Veldig hyggelig at han stakk innom og hilste på! Det har jo blitt noen mailer mellom oss, sånn som jeg frekventerer stedet!

Anne og jeg ble sittende og skravle til natten tok tak og sendte oss i seng! Jeg hadde visst mer på hjertet, for i følge Anne snakket jeg mye i søvne! Ikke mange og lange setninger, bare kort vrøvl – med andre ord, akkurat som om jeg skulle vært våken, ha ha!

På tur hjemover stoppet vi på Aurdalssetra for å ta noen flere bilder, jeg hadde – utrolig nok – nesten ingen i arkivet fra denne turen!

Gutta stilte opp, som alltid!

Det gjorde jammen Anne også!

Takk for turen, Anne! Det var veldig hyggelig å dra på tur med deg! Håper vi kan gjenta dette ved en senere anledning!

Det eneste jeg, og gutta med disse bedårende blikkene, lurer på nå…. det er hvem som blir med oss til Skrukkefyllhaugen neste gang? Kalenderen vår er tom, altså – det er bare å melde seg!

 

Jeg blir alltid så opprømt og glad når jeg skal til Vassfaret! Gleder meg like mye hver gang! Denne gangen var det ,igjen, Kristin som ble med på tur! Sindy måtte bli hjemme siden vi hadde med oss sykler. Det blir for voldsomt for henne å holde det tempoet!

Forrige gang vi hadde med sykler, hadde vi våre gamle sykler, uten motor. Jeg har så vondt i ryggen at å lene seg frem over det styret bare var plagsomt! Denne gangen, derimot….

Se hva jeg hadde med meg! Min inderlig kjære elsykkel! Da er frk Hæhre straks i bedre humør, ha ha! Den tidligere nevnte vonde ryggen er vond når jeg står eller går, men i det jeg tråkker i vei på denne sykkelen gjør det ikke vondt… skjønn det, den som kan!

Sist vi var i Vassfaret med sykler var målet å finne en gammel mølle mellom Øvre og Nedre Grunntjern. Den fant vi ikke da, så nå ville vi prøve igjen! Forrige gang vi var innover der var det flere jegere ute og så etter elgen. De har tydeligvis skutt kvoten sin, for nå var det ingen i sikte. Det betydde at bikkjene kumme løpe løse. Og – som vanlig tok de ting på strak arm, og fulgte fint ved siden av oss….

Vi syklet i travtempoet til bikkjene så de fikk en grei tur innover. Da vi kom til dammen nedenfor Vassfarplassen gikk vi hver vår vei for å se etter denne mølla, og, etter så lang tid at jeg vurderte å sjekke den nye Hjelp 113 appen, kom Kristin tilbake, like hel! Hun hadde spottet mølla, og da fant vi ut at vi måtte gå sørover fra den andre siden av elva!

Som sagt så gjort…

Der var’n gitt! Mølla som folket på Vassfarplassen satt opp rundt 1800. Mange fra gårder omkring brukte mølla til å male kornet sitt frem til omkring 1890. Jeg finner ikke mer informasjon om mølla på det vide og brede internettet, dessverre.

Huset bak gutta er det mulig å overnatte i, akkurat som min venn Vidar fortalte meg! Det får vi ikke til i år, men det er fint å kunne glede seg til en ekspedisjon tilbake dit med soveposen i sekken i 2020!

Jeg prøver stadig vekk å forestille meg hvordan de hadde det, folka i Vassfaret før i tiden. De slapp ihvertfall å slite med dårlig dekning, ha ha! Man kan jo spørre seg hvor steinalder vår tid vil arte seg tilsvarende år frem i tid… ikke mulig å se for seg!

En av de gamle møllesteinene lå utenfor mølla. Møllesteiner blir brukt i vind og vannmøller for knusing av hvete og andre kornsorter, sier Wikipedia.

På kartet slutter veien ved fossen. Men, sist var vi litt lenger inn i vår søken etter mølla, nå tenkte vi at det var lurt å komme seg enda lenger, må vite! Joda, vi kom oss litt lenger inn, men da vi var i ferd med å dra syklene opp på bakhjula for å komme over steinene ga vi opp og snudde, ha ha!

Så her er vi, ved veis ende! Vi hadde ikke rota oss lenger enn 6 kilometer inn fra bommen, men vi skulle jo tilbake også!

Her tar vi en pause på Skjærberget på returen!

Det var da voldsomt så mange bilder det var av meg denne gangen! Kanskje jeg følte meg bedre etter å ha slanket meg i tre kvarter, ha ha! Denne rosa jakka har jeg kjøpt for å være bedre synlig i trafikken når jeg sykler – og nei, det er ikke nødvendig i Vassfaret, men den var nå god å ha på seg!

Vel nede på Skrukkefyllhaugen har vi nå etablert en tradisjon som må følges!

Det er å ta seg en utepils!

I påvente av varm hytte er det jo digg å sitte ute i et slikt praktfullt høstvær! Vi hadde ikke med oss noe å drikke på turen, så den første ølen gikk ned på høykant! Kristin mente den traff henne rett i fletta også, ha ha! Det var veldig midlertidig!

Da vi satte oss inn har vi flere tradisjoner – det er å sette pølsekjelen på ovnen! Vi pleier å ta et slag kort mens vi venter på maten, men i går avvik vi fra normalen…

Det ble to omganger Yatzy før vi returnerte til det sedvanlige kortspillet!

For moro skyld kjøpte vi oss hver vår svære øl hver! Snakk om å drikke med begge henda, ha ha! Måtte jo faktisk det!

Vi tok tidlig kvelden og vasket oss ut av hytta før vi la ut på nok en tur! Rett nord for Skrukkefyllhaugen er det skiltet til Vassfarkoia. Jeg vet at den koia brant ned, og det er det jeg vet om den! Jeg har ingen anelse om hvor langt det er dit heller. Og nei, jeg blei ikke noe klokere av den turen! Vi syklet et par kilometer innover før vi blei enige om å snu. Det så ut som Linus haltet litt på det ene forbeinet, og jeg vil ikke risikere å slå opp igjen strekkskaden hans.

Det var et flott fossfall, men vi er ikke helt sikker på hva elva heter. Det kan være Aurdøla, men jeg får prøve å leve videre i usikkerhet, ha ha!

Dagen i dag utviklet seg til å bli end finere enn i går, og på slike dager er definitivt høsten min favorittårstid! Greie temperaturer, ingen bugs, og nesten ikke folk i skauen! Vi så ikke hverken folk eller fe vi dette døgnet i Vassfaret. Det sier litt om risikoen man tar hvis man drar inn der alene… og jeg er så yrkesskadet at jeg ser for meg en haug av potensielle måter og skade seg på! Så nei… jeg drar ikke alene inn der!

Takk for nok en særdeles fin tur, Krisin! Jeg er veldig glad du er min turvenn!

 

Det går litt trått nå dette uteprosjektet mitt! Det er jo ikke tvil om at det dårlige været er en faktor. Det er for vått og rått på bakken, og ja – jeg kan legge meg i ei hengekøye, men jeg vil ikke legge bikkjene mine på et slikt underlag heller. Vi må snart begynne å oppsøke gapahukene i distriktet igjen!

En annen faktor er helsa, den spiller, som vanlig, ikke på lag! Det er for hasardiøst å legge av gårde på tur hvor som helst alene. Derfor må jeg mase på folk om å bli med…. får tro at de som blir med gjør det fordi de har lyst, ikke bare fordi jeg maser, ha ha!

En tredje faktor er det faktum at jeg er besatt av sykling! Ja, tenk det! 571 kilometer har jeg sykla på en drøy måned. Været setter jo en stopper for det også… i morgen er det en uke siden jeg har syklet. Håper jeg kommer meg ut en liten tur mellom to legebesøk i morgen!

Vel, på torsdag dro Kristin og jeg ut på tur! Jeg hadde gjort avtale om å låne Nilsebu igjen, og da gjorde det ikke noe at været var litt ugreit. Med på laget var Sindy, OG en pizza fra Pizzbakeren på Vik!

Den er jo veldig god, altså! Selv om den ble litt lunka på kjøreturen var den god som gull!

Etter å ha spist og fått en lunk i ovnen måtte vi ut å aktivisere de firbente!

Å kaste Kong er jo et supert alternativ i det været som ikke fristet til tur av noe slag! Bikkjene løper, og løper – det der synes de er veldig morsomt! Det eneste som trumfer Kong er nok Frisbee – da tar de helt av, ha ha!

Selv tilårskomne lapphundfrøkner lot seg friste og fikke en ordentlig raptus! Hun tok jo ikke poenget, som er å hente og levere, men å rase rundt med den i munnen, det synes hun var moro!

Etter å ha holdt på med bikkjene en halvtimes tid begynte det å mørkne.Vi trakk inn, og stokket kortene!

Det skal noe til å slå de to her når de rotter seg sammen, ha ha!

Allerede klokken 18 begynte det å mørkne….

….og da tente vi de relativt koselige, noe morbide lyktene til Kristin, ha ha! Det eneste positive man kan si om lysene i denne sammenheng er at de er økomomiske! De brenner jo en liten evighet!

Vi ble sittende å spille kort til det var på tide å legge seg. Jeg hadde en veldig dårlig natt, og ble sittende mye oppe – men, ikke noe verre enn vanlig! Klokken 0630 begynte vi å pakke oss hjem!

Takk for nok en fin tur, Kristin! Om bare et par dager pakker vi sekkene våre igjen – og jeg gleder meg!

 

 

Når man jubilerer er det første som er riktig å gjøre å samle den trofaste gjengen! Det vil si at både Sindy og Kristin var med oss! Kristin har ikke vært med til Brekkebygda før, så da falt valget på gapahuken til Sokna jeger og fiskeforening ved Langvatnet. Der har jeg ligget flere ganger, men bare en gang tidligere i år.

Det er så smale benker på langsidene at det bare er fint å ligge inni for et menneske – med tre hunder, ha ha! Jeg husker jeg dro dit en gang i fjor da det regnet…. og nei, taket er ikke tett! Det gjorde jo ikke noe i går, for været var strålende!

Dette skuet møtte oss ved Breidablikk! En vakker høstdag!

Vel nede ved gapahuken utførte Kristin sitt faste ritual!

Det er å gi hundene godis. Det er ikke rart de bikkjene der er glad i tanten sin!

Etterpå var det vår tur!

Det sedvanlige turmåltidet; pølser! Og ja, det betyr jo enda mer godt til hundene – og det er dem vel unt!

En så fin kveld i oktober er jo nødt til å være litt kald! Jeg hadde vett til å ta ull under over, men ikke under, må vite. Og neste gang jeg skal ut på tur, da er det på høy tid å ta på seg Polecatstøvlene igjen! Joggeskoa jeg hadde på meg på denne turer var ikke spesielt varme. Kristin var, som vanlig, flinkere til å kle på seg, og hadde ull overalt, ha ha!

Det var tre ting jeg så frem mot i går. Jakob Ingebrigtsen sin 1500 meter, Manchester United mot Newcastle, og Real Sociedad mot Getafe.

Kristin er mer moderne enn meg og er innehaver av en Ipad! Der fikk vi se Jakob løpe inn til fjerdeplass. De andre resultatene jeg ventet på gikk akkurat like dårlig!

Disse to sørget for at hengekøya ble hengt opp på forsvarlig vis! Kristin ser ikke ut som hun ønsket den sussen veldig velkommen, ha ha!

Vi sirkulerte litt rundt for å holde varmen. På et tidspunkt mistet jeg votten min….

Tenk å få den tilbake på denne måten, da! Veldig flink gutt han, som vanlig!

Kristin hadde med en overraskelse….

Kakao! Det var godt med noe varmt!

Sindy tilbragte hele kvelden på et reinsdyrskinn i hjørnet av gapahuken, og fikk en godis i ny og ne servert på sølvfat! Så ikke ut som hun hadde noe i mot det, ha ha!

Det var tid for å kvalitetssikre hengekøya….

Se den fine gjengen der. da! Tre stykker i den køya tror jeg er maksimal utnyttelse…. vi hentet ikke flere, ha ha! Hørte Kristin si noe om at de var i ferd med å velte, men jeg sa bare neeeeeeeida, og fiklet med telefonen for å få frem kameraet, ha ha! De tok seg fint inn igjen da!

Etter at solen gikk ned åpenbarte det seg en vakker solnedgang!

Alldeles nydelig!

Klokka var ikke mer enn 1930 da vi pakket oss ned i posene fordi det var kaldt. Vi som lå ute i minus 18 i fjor vinter….. og vi er pysete allerede nå?! Kanskje vi herdes utover høsten? Det vil jo tiden vise! Vi gir ikke opp!

Jeg lå og leste Kepler’s Lazarus en stund, men mine vonde armer orket ikke holde boka så lenge. Jeg sykler mye for tiden, og det blir ikke armene bedre av, akkurat…. Men, hvordan skal jeg prioritere da? Jeg har aldri hatt troen på å legge seg ned og håpe ting går over. Jeg gjøre heller for mye i den enden av skalaen, ha ha!

Vi sovnet etterhvert, og vi våknet samtidig utpå natten. Vi trodde det var morgen, men klokka var 0030, ha ha! Hadde igjen noen timer før vi kunne pakke sammen! Jeg fikk varmen, jeg – men, Kristin hadde vært kald.

Nå skal jeg unne meg en dupp i badekaret – det unner jeg meg svært sjeldent…. det er dyr, må vite! Jeg har blitt gjerrig …. men, bare på egne vegne – da er det vel innafor!

So long!

 

 

 

 

Tro det eller ei, men jeg har altså vært en tur inne i Vassfaret, ha ha! Og, “utrolig nok” var det Kristin som var med meg! Jeg liker frekvensene på disse turene inn i Vassfaret! Nå var det ikke mer enn 10 dager siden jeg var der sist! Helt toppers!

Bare på de 10 dagene har høstfargene utviklet et utrolig flott fargespill!

Første stopp på turen opp mot Hedalen var ved Søtbekkbrua for å ta bilde av elva, Urula! Den er ei elv i Begnavassdraget og renne ut i nordenden av Sperillen. Urula får blant annet tilførsel fra et stort nedbørsområde Vassfaret.

Ingen av oss hadde tenkt tanken på at gårsdagen var første dagen i elgjakta, men vi skjønte jo tegninga da vi så alle bilene som sto parkert langs veien innover mot Nevlingen. Da er det ikke så greit å ha løse hunder som jeg hadde tenkt, ha ha!

Jeg snakket flere ganger om denne turen med en kjær venn som dessverre gikk bort i forrige uke. Han, og hans kone, har ved gjentatte anledninger vært ved ei restaurert mølle som skal ligge innenfor Vassfarplassen. Jeg hadde lyst til å se stedet han snakket så varmt om. Derfor var vi denne gang utstyrt med sykler. Og nei, dessverre, ikke våre nye elsykler, men våre gamle fossile utgaver, ha ha! Jeg har en veldig bra sykkel, egentlig – en Merida. Den kjøpte jeg for å sykle Birken med… tro det eller ei, ha ha! Ja, det er riktignok noen år siden! Jeg leverte sykkelen hos Glade hjul dagen før for å få nye bremser og passe trykk med luft i dekkene!

Vi valgte å parkere ved Skrukkefyllhaugen for å lempe av bagasje, og da kunne vi like gjerne sykle strekket ned til bomveien vi skulle ta av ved.

Jeg hadde glemt to ting! Bøylen til springeren, og det ene lange båndet. Derfor endte jeg med en litt hasardiøs versjon…. begge festet i belte med vanlig, korte leiebånd. Hjelmen, sier du? Den lå, og eller ligger, i kurven på elsykkelen, hjemme, selvfølgelig! Kom jeg i land med kommaregelen i den setningen der var det bare flaks, ha ha!

Vel – vi kom oss kjapt avgårde, og jeg kjente umiddelbart at hekken ikke var kalibrert på det setet, ha ha! Etter snart 30 mil på elsykkelen har jeg herda hekken, ha ha!! Det var jo bare å ignorere så godt det lot seg gjøre!

Jeg lot gutta løpe løse det første stykket for at de skulle vende seg litt til sykkelen. Da vi kom ned til bommen tok jeg dem i bånd, og takk for det! Vi hadde ikke kommet mange meterne opp i bakken før det kom en jeger ned fra skogen! Han hadde akkurat bivånet ei elgku passere, og bikkja hans var like ved oss. I følge han skulle det ikke være andre jegere i drift innover mot Vassfarplassen, så jeg kunne trygt slippe bikkjene igjen da vi kom oss over bakketoppen.

Som sagt, så gjort! Veien inn mot Vassfarplassen er først opp, opp, og enda litt mer opp, før like mange ned, osv! Vi trillet avgårde nedover i et behagelig tempo for bikkjene!

Da vi kom ned mot Vassfarplassen hørte vi det vi først trodde var en los, men det var nok bare en frustrert hund som sto bundet og ikke fikk være med på moroa!

Derfra beveget jeg meg på ukjent grunn som jeg hadde fått forklart av Vidar. Møllen skal ligge mellom Øvre og Nedre Grunntjern.

Da vi passerte Amundheimen så det ut som en smal sak å finne frem. Det kom jammen noen jegere kjørende der også…. de skulle inn igjen og jakte på ettermiddagen, så vi kunne føle oss trygge, sa de!

Veien ble mer og mer en kjerrevei jo lengre inn vi kom. Vi gjorde et byks på kartet i DNT-sjekkut appen. En av tingene som er bra med den er at posisjonen din fremkommer i kartet selv om du er så inni hampen uten dekning som vi var.

Plutselig var vi fremme ved …. tja, en dam, kanskje! Det var ingen demning, men ei bru med et lite fossefall under..

Det var vakkert der!

Vi fant en sånn infotavle som beskrev naturen og geologien i området, og skilter til alle mulige veier…

Det sto at det var 7 km til Strøsdammen, og Fønhuskoia ligger ved Strøen. Det var også skiltet til Vassfarkoia, men den ligger jo nordøst for Skrukkefyllhaugen…… og – noen mølle fant vi jo ikke!

Jeg surnet litt, ha ha! Jeg ville så gjerne se mølla, og så hadde jeg infernalsk vondt i ryggen etter sykkelturen! Jeg satt på en stein og grublet litt, mens de tre andre i følget holdt på med sitt. Sorry badet, Linus slappet av, og Kristin speidet etter mølla.

Vi bestemte oss for å sykle enda lenger innover…. langt, og lengre enn langt inn i Vassfaret!

Her er vi på vestsiden av Øvre Grunntjern, og her sa det stopp! Vi ga opp å følge krøtterstien lenger innover. Vi måtte jo tross alt tilbake også, og jeg hadde jo så vondt i ryggen at det var på grensen til å bli problematisk! Inni der må man klare seg selv!

De to lurte nok på om jeg savnet elsykkelen min, ha ha! Fineste gutta mine!

Det var jo bare å bite tenna sammen og starte på returen…

…. de tre her var litt klarere for oppdraget enn det jeg var, ha ha!

Jeg skulle gjerne vist Kristin Vassfarplassen, men med den hunden som sto der og bjeffet bestemte vi oss for å ta ved neste korsvei!

Jeg må bare vise dere bildet av denne furua! Hvor gammen kan den være, tro? Hele stammen var dekket av kåter… så ut som noen fugler hadde hatt reir i den også.

Mye av turen oppover bakkene igjen trillet vi…

…like blide da, det skal vi ha!

Klokken nærmet seg 15 da vi kom tilbake til Skrukkefyllhaugen! Da hadde vi vært ute på tur i over tre timer, og så frem til å få en lunk i ovnen og kose oss med kortspill utover kvelden.

Om vi ikke fikk sett selve mølla, fikk jeg ihvertfall tatt bilde av et bilde av den…

…. ha ha!

Som vanlig var vi i gang igjen klokken 0730! Kristin har nok en innebygget vekkerklokke som får henne opp til fast tid hver morgen!

Jeg tok en liten sykkeltur med gutta, de synes selvfølgelig det er stas å løpe litt!

Vi reiste fra Skrukkefyllhaugen rundt 0930, og denne gangen satte vi kursen rett hjem! Da jeg var på Skjenfjellet med Wenche for en tid tilbake stoppet jeg på Bautahaugen. Den gang styrtet regnet ned, så jeg ville gjerne se stedet på en litt mindre hektisk måte!

Bautahaugen samlinger er et friluftsmuseum i Hedalen. Alle bygningene på museet er hus fra gårder i bygda, og hus brukt i forbindelse med jakt, fiske og seterdrift i fjellene rundt Hedalen og inne i Vassfaret og Vidalen.

Dette turtrekløveret kler hverandre!

Det var flere bevis på kongelige besøk på Bautahaugen. Kongeparet vårt var der senest i 2010. Resten av bildene derfra skal jeg spare dere for, og heller utsette følgerne mine på Instagram for de, ha ha!

Takk for nok en fin tur, Kristin! Vi gleder oss allerede til neste!

 

Tro det eller ei, men det var Kristin og jeg som dro ut på tur i går, ha ha! For noen uker siden var Lene og jeg på samme sted, nå ville Kristin se bua jeg snakket så varmt om; Nilsebu!

Vi var fremme klokken 17 i det fine været. Fremdeles litt nordavind, men bedre enn på dagen, og dagen før.

Her er gjengen i sjølveste Nilsebua! Jeg fant ut hvilken Nils den er oppkalt etter, og etternavnet er Astrup. Den karen var en velkjent norsk forretningsmann og skipsreder. Han ble kalt “Toreplassens hjerte”, fordi han etter noen år i utlendighet tok fatt på det som etterhvert ble hans livsoppgave; å drive Toresplassen på Sollihøgda til stor glede for mange. Han døde 48 år gammel i september 2005.

I hvilken anledning, og hvem som har bygget Nilsebua, det vet jeg derimot ikke!

Vi hadde med oss litt ved. Det er en god Jøtulovn i bua.

Gutta fikk som vanlig godteri av Kristin, hun skjemmer dem bort, hun også!

Vi hadde med oss opptil flere øl til hver i går, og vurderte mulighetene for å havne på fylla! Akkurat DET tror jeg ingen av oss er skapt for. Skal aldri si aldri, men det tror jeg er uaktuelt, altså! Jeg liker ikke engang øl, men – jeg synes det er litt moro, ha ha!

Jeg som har fått slik en fin kjøkkenmaskin av Bokklubben disket opp med vafler! Det er kanskje det eneste jeg klarer å lage uten en god og innholdsrik oppskrift, ha ha! Eller, micropopcorn klarer jeg, ha ha! SÅ ille er det ikke, men det er virkelig ikke bra!

Vaflene var gode de, altså! Hemmeligheten er en dæsj kardemomme i røra!

Vi spilte kort, og Kristin, som var lysansvarlig i går, hun hadde klinket til og kjøpt gravlys…..!! 4 stykker, til og med! Ja ja, de gjorde jo jobben sin! Skal ikke klage på lysene – og siden de skal lyse i flere døgn kommer jeg nok til å se dem igjen snart!

Klokken 08 i dag tidlig var vi klare for å reise hjem, og gutta var som vanlig fornøyde med turen!

De var ikke like fornøyde når vi kom hjem! De ble etterlatt alene hjemme mens jeg skulle ut å sykle!

Jeg var nok ikke raskere enn min egen skygge i dag heller, men det ble jo en lang tur sammen med Kristin! Og ja – vi er VELDIG fornøyde med de nye syklene. Jeg har allerede syklet mer enn 16 mil…. det hadde ALDRI skjedd med den gamle sykkelen min, det kan jeg si med sikkerhet!

Det jeg lurer på nå, det er hvor jeg skal tilbringe neste natt ute…. det er jubileum, årets utenatt nummer 50…. noen med gode forslag?

Det er ikke mer enn et par uker siden jeg sist leide Skrukkefyllhaugen. Jeg synes nå jeg kan si at jeg vært en tur på hytta, ha ha! Neida, men det er fantastisk fint der, og at høsten har begynt å ta tak gjør det. om mulig, enda finere!

Jeg er heldig som har så mange sporty venner, og denne gangen var det Anita som ble med meg! Anita er ikke bare en god venn, det er hun som sponser meg med de deilige Polecatstøvlene fra Shoeday! Ikke lenge til det er sesong for å ta i bruk de igjen!

Vi reiste fra Hønefoss klokken 10, og ankom bommen ved Nevlingen 1115. Det blåste veldig mye, det visste vi jo. Vi hadde sett både Sperillen og Aurdalsfjorden med skumtopper på. Vi fikk litt le fra vinden da vi gikk inn Skjerdalsveien inne i skogen.

Jeg vet ikke om det skyldes all syklinga i forrige uke, men jeg hadde innmari vondt i ryggen! Derfor var det godt å gjøre seg ferdig med oppoverbakkene. Ja, altså – jeg er alltid glad når det flater ut jeg altså, ha ha! Opp mot toppen av veien møtte vi en familie, der mannen gikk og dro på en kano! Han var veldig interresert i å vite om han snart hadde nådd toppen, og vi kunne trøste han litt, ha ha! De hadde sett for seg en fin padletur, men gjorde garantert klokt i å avbryte det prosjektet. Lurer på hvordan den kanoen så ut etter å ha blitt slept avgårde på grusvei i flere kilometer!

Vi hadde en fin spasertur inn til Vassfarplassen, og der var det ikke en sjel å se! Ingen beitedyr i sikte heller, så bikkjene fikk være løse og kose seg!

Selv om det blåste så mye var det godt å være i sola på vollen! Her koser familien Glum seg veldig! Det beste Linus veit er å ligge på rygg og bli klappet på magen, så da ordnet jeg selvfølgelig det!

Sorry fikk selvfølgelig også kos, mens Sindy satt hos fotografen og fikk kosen sin der!

Vasfarplassen var det største av bostedene i Vassfaret, og er også den av plassene der vi kan følge bosetningen lengst tilbake, til 1760 åra. Plassen ble ryddet i 1748 av et par fra Flå, Erik Tolleivsen og Margit Halvorsdatter.

Under andre verdenskrig ble stedet benyttet til kursing av motstandsfolk i regi av base ELG. Da fikk et av husene unngjelde som øvingsmål for en panservernrakett.

Vel, det er utrolig fint der! Men, etter å ha kost oss lenge i sola var det på tide å begynne på returen i det vakre høstværet!

Fargene begynner å ta ordentlig tak, og det blir jo bare finere og finere utover høsten! Det er nok ikke lenge til første frostnatta…. på Veme lørdag morgen var det tre grader, og seks grader i Vassfaret i dag tidlig!

Vel tilbake fra tur flyttet vi inn på Skrukkefyllhaugen! Vi gikk inn og fyra opp i ovnen, men ble sittende ute en stund til!

Anita hadde med seg ei lommelerke med lurium, og jeg ble presentert for en slags drikk og en kombinasjon jeg aldri har hørt om! Kakao med brandy!! Den var ny! Jeg syntes det smakte som en dårlig konfekt med brennevin i, så jeg avsto fra å tømme koppen min.

Det er godt å være både menneske, og ikke minst å være hund på Skrukkefyllhaugen! Bikkjene blir helt yre når jeg slippe dem ut av bilen og de oppdager hvor vi er! Her har Linus og Anita hentet en kald øl til undertegnede, jeg ble skjemt bort!

Det bugnet av tyttebær stedvis langs veien vi gikk i går. Bærplukkerne lå igjen i bilen, men Anita fikk meg seg nok bær til julemiddagen allikevel!

En smal sak å plukke for hånd når det er så mye bær!

Vi ble sittende ute i vinden til klokken nærmet seg halv fem, da trakk vi inn i hytta som da hadde fått en god lunk!

Bivånet av Berthe på veggen spiste vi pølser til middag, drakk litt øl, og enda mer lurium, som faktisk smakte litt bedre utpå kvelden, ha ha! Vi hadde det veldig koselig, men klokken var vel ikke stort mer enn 23 da vi la oss – vi, eller spesielt jeg, begynner å eldes!

Vi vasket oss ut av hytta i dag tidlig, og satte kursen hjemover igjen! Jeg håper jeg snart skal tilbake!!

Takk for en finfin tur, Anita!

Det er ikke så lett å finne en dag som passer for alle i vår lille klan; gamlingene fra ambulansen, og Einar fra akuttmottaket! For å gjøre historien kort bestemte Håvard, Einar og jeg oss for å møtes og ta en øl, eller ti, selv om den opprinnelige planen havarerte,

Møtestedet ble i min absolutte favortittgapahuk på Veme som vi var så heldige å få låne, igjen! Den gaphuken er så fin at vi ikke måttet ha avlyst hvis det skulle bli dårlig vær. også er det veldig fint å være hund der!

Disse to har jeg holdt i karantene hjemme på grunn av sykdomsutbruddet på hunder her til lands. Jeg tør ikke ta sjansen på at det ikke er noe smittsomt, og så lenge det ikke foreligger noen svar komme jeg til å fortsette å være forsiktig med de kjæreste jeg har!

De raste rundt i skogen for å ta igjen litt av det tapte, ha ha! Sorry har heldigvis roet ned energibehovet en smule. For et par år siden hadde det ikke vært greit å dele hus med han i en så lang periode med ro. Men, nå blir han straks 7 år, da er det vel på tide å roe litt, ha ha!

Og, joda – Sindy var med! Som vanlig koste hun seg også! Hun raste også fra seg litt sammen med gutta, men da jeg trakk inn i gapahuken bant jeg henne. Hun stikker ikke av, men hun liker seg utenfor synsfeltet mitt, ha ha! Tror ikke hun hadde det så verst på denne fellen heller!

Bikkjene satte i gant et lurveleven uten like, og da jeg rundet hjørnet fikk jeg se disse!

Anne og Lars sammen med de supersøte ungene, Olea og Kristian! Det er de som eier gapahuken og er så snille og rause at de låner den bort så ofte til meg! Det var veldig hyggelig at dere kom oppom på besøk til meg!

Linus klenget og klinte med alle, tror jeg. Ikke lett å komme seg unna når Nussenuss er ute i det ærendet….. og ja, Nussenuss kaller jeg ham rett som det er, ha ha!

Mens vi satt og pratet dukket Håvard opp!

Håvard og jeg karret oss inn i ambulansjebransen samtidig, i 1993/4. Han hospiterte på Ringerike, og jeg i Hole. Da ambulansen i Hole ble flyttet til Ringerike noen år senere ble jeg med og fikk jobb i dette fantastiske miljøet vi hadde på sykehuset. Det ble mange fine år med mye moro og gode minner!

Håvard og jeg tok fagprøva sammen, og det er 20 år siden! Tiden går helt sjukt fort! Håvard jobber fremdeles der han, mens jeg dessverre måtte gi opp det faget – jeg brukte forøvrig 11 år på å slutte, ha ha! Snakk om å klamre seg fast!

Selv om vi ikke sees så ofte er vi veldig gode venner, og vi mangler ikke akkurat noe å snakke om! Etter en times tid fikk vi fint besøk….

Einar kom! Det var veldig hyggelig!

Einar er ingen ringere enn mannen til hun jeg turer mest med, Kristin! Med henne som sjåfør trengte de ingen veiforklaring!

Jeg husker ikke hvor mange år Einar jobbet i akuttmottaket  på Ringerike, men det var veldig mange. Når han var på jobb skjedde alt så stødig og rolig. Definitive rett mann på rett plass.

Når han kom fikk vi jo enda flere historier – fantastisk moro å høre på!

Gutta dro etterhvert hjem til sine bedre halvdeler, mens jeg rullet ut soveposen og ble over natten!

Takk for en fin kveld, Einar og Håvard! Håper vi får til en tilsvarende kveld med hele gjengen samlet snart!

Med godt selskap av Kristin og Sindy satte jeg kursen mot Ringkollen i går ettermiddag. Ved Ringkollstua står det en fin gapahuk. Vi lå der en gang i fjor, senere på høsten. Da hadde vi det fint helt til en hane kakla i vei hver halvtime fra klokken 0400! Nå satset vi på at den har tatt til vettet og ble enige om å prøve en natt der igjen!

Det sto massevis av biler nedenfor Ringkollstua, og det vrimlet av orienteringsløpere i alle aldre! Vi er jo så folkeskye at vi kjørte tilbake til parkeringen nedenfor kapellet og gikk en tur der. Jeg var på Bølgensetra for et par år siden, men nå fant jeg ikke veien tilbake dit, dessverre.

Vi fikk et lite problem da vi var ute og gikk… Jeg glemte sekken til bikkjene når vi dro inn i Vassfaret forrige dagen. Derfor måtte jeg kjøpe hundepølser på butikken…. og, ikke overraskende kanskje, resulterte det i diare for hundene. Linus sine skjørter, eller bukser – samma hva det heter – han trengte en vask!

Her har de vært og vasket seg i Øvre, eller Nedre Røsstjern! Kristin, som hadde gummistøvler, fikk, og tok, oppdraget med å forsere sumpen. Sindy og jeg sto tørrskodd og ventet på dem!

Etter vasken returnerte vi til gapahuken. Det vrimlet fremdeles av folk, så vi gikk opp til toppen av slalombakken…

… det er fin utsikt derfra!

Nede i gapahuken igjen overrasket Kristin med sveler!

Med blåbærsyltetøy og krem ble det en veldig godt! Det må jo bli en ekstra sykkeltur etter det inntaket, ha ha!

Bikkjene bråket litt, det var ikke bare orienteringslaget de måtte passe på. Plutselig kom det ei geit som beitet seg nærmere og nærmere oss! Den hadde en kompanjong på sto igjen i innhegningen og klaget sin nød…. Ikke rart bikkjene var urolige, kanskje!

Klokken 19 var tydeligvis treningen over, for da forsvant vrimmelen av mennesker!

Da senket roen seg i gapahuken! Den beitende geita ble hentet tilbake i innhegningen, og vi ble optimister igjen, ha ha! Vi vurderte en stund og ta halen mellom beina og stikke av, skjønner du, ha ha!

Det gikk mot kveld og mørke! På himmelen så vi månesigd, og fra nord kom vinden, sur og kald! Allikevel var det noen standhaftige knott i lufta, de må jo snart pakke sammen for i år, tenker jeg, ha ha! Thermacellen min er plassert i vinteropplag hjemme sammen med alle andre myggremedier, og jeg nekter å ta dem frem igjen før til neste år!

Klokken 21 hørte vi KYKKELY KYYYYY! Hanen var ikke død, desverre, haha! Den holdt på en god stund, men vi vant – for vi sovna! Jeg var helt ute av drift til klokka nærmet seg 06 – da var jeg så kald på beina at jeg måtte opp og gå, så da gikk vi hjem, som det jo heter!

Det var en vakker morgen! Men, det er jo helt opplagt at det vakre befant seg i retning Holebygda, og ingenting kan måle seg med utsikten vår fra Kleiva, må vite! Ja, jeg er visst lokalpatriot – usedvanlig lokalt også, kanskje, ha ha!

Takk for nok en fin tur, Kristin! Er det noen som har tatt til vettet så er det henne! Hun var på tur med stilongsen på, og vinterposen med! For ikke å glemme varmeelementene, ha ha! Jeg har ikke tatt til noe som helst slags vett! Jeg hadde tynne ankelsokker i sommerposen – og det var ikke jeg som så lurest ut i de tre gradene vi sto opp til i dag! Jeg har nemlig funnet ut at jeg faktisk har temperaturmåler i bilen! Takk for tipset, Ellen!

Over og ut!