Nå fant jeg ut at det var på tide å dra ut alene! Nei, ikke fordi det er det jeg aller helst vil, det er selvfølgelig koseligst å ha selskap! Jeg har av en eller annen grunn vært svimmel helt siden romjula, og har kjent på at det ikke har vært så lurt å være snublefot alene ute ute på tur! Men, nå er jeg blitt så vant til at det er mye lettere å leve med! Så, da trenger ikke lenger prosjektet mitt følge turnusen til Kristin, haha!

Før denne første natten ute alene i år har jeg forberedt meg grundig! I går leste jeg ut Unni Lindells siste bok; Dronen. I boka hugger folk hverandre i hjel med kniv, i telt ute i skogen. Den siste serien jeg så på Netflix er fransk og heter La Foret, med tøddel over e’en! Den norske tittelen er Skogen, og det finnes jo ikke grenser for hvor mange lik det dukker opp blant buskene der! Det har jo vært relativt oppløftende, ha ha!!

Vel vel! I går kveld valgte jeg meg Rytterager som mål for turen. Det lar seg gjøre fordi jeg får lov til å parkere hos Anne Sofie, da er det ikke langt å gå med sekk. Tusen takk for det, og takk for lånet av Sindy igjen – dette er jo på hennes hjemmebane!

Klokken var ca 18 da vi kom oss ned til der vi skulke campe.

Jeg har ingen gradestokk hjemme, så jeg vet ikke akkurat hvor varmt det var i går, den eneste målestokken jeg hadde var at jeg satt i solen kun iført shorts og singlet og leste på dagen. Det gjorde meg litt ekstra kjekk da jeg skulle pakke sekken. Det var jo ikke snakk om å bære med seg vintersoveposen…. og jeg la like så godt igjen den lette dunposen også! Og da jeg kom frem var det ingenting som tilsa at det var gale valg!

Det var tre stykker som tilsynelatende var fornøyd med at jeg skulle ligge på bakken sammen med dem….

…. det er jo tullete å si at jeg er på tur alene!

Jeg lå og koste meg med min mye hyggeligere bok, “Fremdeles meg” av Jojo Moyes.

Der herske det fred og ingen fare – kun mellommenneskelige utfordringer og gleder! Jeg må kanskje finne meg en god krimbok å lese parallelt nå som det er påske! Det fikk meg til å lure på hvorfor krim og påske hører sammen!? En teori om denne særnorske tradisjonen er at den har sin opprinnelse i 1923. Lørdag før palmesøndag i 1923 trykket nemlig Gyldendals forlegger, Harald Grieg, inn en noe utradisjonell annonse på forsiden av Aftenposten. Annonsen lignet et vanlig nyhetsoppslag med tittelen “Bergenstoget plyndret i natt”.

Annonsen trakk stor oppmerksomhet og reklamerte for den nye spenningsromanen til Nordahl Grieg og Nils Lie, gitt ut under pseudonymet Jonatan Jerv. Denne boken regnes som Norges første “påskekrim”, og boken ble solgt både i Norge og Sverige. Det var tydelig at folket likte ideen om påskekrim. Året etter fokuserte også Aschehoug på krim ved påsketider. Siden har påsken blitt innarbeidet som høysesong for krim.

Vi kjedet oss litt uten Kristin, vi er jo så godt vant med selskap på turene våre. Men, med så kjekke modeller kan man jo lett finne på å ta noen bilder…

Han her er ikke vond å be. Aldri, faktisk! Han er nå vakker!

Det var jo varmt, men klokken 20 kjente jeg at det begynte å bli kaldere, så da rigget jeg meg til med soveposen innen rekkevidde. Jeg lå og nøt stillheten som bare ble avbrutt av lyder fra svaner, måker, kanadagjess og grågjess. Linerler flakset også rundt oss. 2030 satte bikkjene i gang å varsle, og vi fikk besøk av ei jente som leita etter setteren sin. Den kunne jeg sverge på ikke hadde vært i nærheten av oss, da hadde folk hørt det på GOD avstand.

Jeg pådro meg noen blålige tendenser da Sorry oppdaget at vi fikk besøk. Da er nemlig løsningen å ikke ha armen kveilet inn i båndet hans. Learning by doing!

Fargen endret seg på himmelen også! 

Vi fikk ingen spektakulær solnedgang, men det er fint å følge med på uansett. I det solen dukket ned bak Røyse var det bare å dra soveposen over hodet og håpe på det beste, ha ha! Jeg hadde med reinsdyrskinn i tillegg til liggeunderlaget for at både bikkjene og jeg skulle ha noe varmt å ligge på.

Han her så bare dumt på meg, og ville ligge der han lå. Han har ikke begynt å røyte enda, så han er full av ull! Det er Sindy også. Jeg hørte hun gryntet av velvære nede i beinenden min, så jeg var ikke spesielt bekymret for at hun skulle fryse. Sorry lå inntil ryggen min, og det var deilig.

Det var så stille og fint i går kveld. Tyrifjorden lå blikk stille, og vi hadde det så fredelig og fint – mellom bjeffingen. Bak oss der vi lå er det hi som jeg tror tilhører reven. Det må ha vært noe aktivitet oppi der som trigget bikkjene, jeg kan ikke skjønne hva annet det skulle vært.

Jeg så ikke på klokka mellom 0030 og 0530 så da var jeg nok i drømmeland. Når du våkner av at en hund som antagelig er tørst står og slikker på soveposen din vet du jo at du har fått en smule kondens, ha ha! Så nå er vi der igjen, pakke opp, pakke ned – og opp igjen, før den siste ned før ut igjen…. haha!

Vi lå å koste oss en stund og nøt lyset og stillheten…

Det var en magisk morgen på Rytterager!

Jeg pakket sammen og klokken 0600 var vi tilbake ved bilen! Naturopplevelsen var på ingen måte over av den grunn. Jeg så to rådyr på jordene mot Blomshøgda. Og da jeg kom til Vik fikk jeg se Tjelden i rundkjøringa! Tjelden er Færøyenes nasjonalfugl, og heter Tjaldur på færøysk, for tenk, ha ha! Den er forøvrig rødlistet som nær truet.

Slik ser den ut! Jeg hadde gleden av å fotografere den selv en gang oppe på Trøndelagskysten, der var det flere av de som hekket. Fasinerende pipipp!

Jeg ser alltid etter rådyrene “mine” når jeg kjører opp bakken. Jeg har fire “egne” som holder til rundt hushjørnene her. I dag så jeg derimot ingen før jeg kom inn på gårdsplassen – da sto bukken og snuste etter mer snop i blomsterbedet mitt ved trappa. Og nei, han fant nok ikke mye spennende å spise der, ha ha!

Det var nummer 12, det! Kan ikke bli lenge til nummer 13 i dette været!

God påske fra oss!

#hektapåtur #nattinaturen #netterinaturen #outoorlife #nordiclife #fjelltid #turistforeningen #liveterbestute #ajungilak #natur #komdegut #friluftsliv #mittnorge

 

 

 

 

Endelig en natt ute igjen etter forrige ukes strabasiøse bomtur! Det har ergret meg at jeg ikke har kunnet vært ute flere av disse nettene i det fine været, men den forrige tok faktisk knekken på meg. Det var natt til torsdag i forrige uke vi var ute. Jeg gikk en tur på fredag, bare fordi jeg ikke skal ha på meg at jeg setter meg ned og venter på at ting skal bli bra. Jeg pleier å komme meg opp og ut uansett hvordan dagen kjennes. Men, lørdag og søndag måtte jeg melde skroget ute av drift og ta telling…. jeg tilbragte flere timer i senga enn det som normalt er, faktisk.

På mandag kom jeg meg ut igjen! Jeg ville ned å se på forholdene på Lemostangen og være sikker på at det var lurt å planlegge overnattingstur dit på tirsdag. For å kunne kjøre så nærme som mulig gikk vi en tur ned til gården for å snakke med forpakteren; Ole Martin. Han var vennligheten selv og lot oss parkere bak låven en natt – tusen takk for det! Det er ikke avstanden å gå som skremmer meg, altså – det er kombinasjonen med sekk på ryggen som er en pine.

Vel, tirsdagen startet med et annet prosjekt. Jeg skulle guide tre botanikere frem til et sted jeg fant Mogop på Eggemoen i fjor. Det som åpenbarte seg der var at det var altfor tidlig å lete etter dem. Derfor hang jeg meg på dem til Burudåsen for å lete, og der fant de tre stykker av denne vakre blomsten.

Det tomskallen min fikk lagret av informasjon om denne er at den er fredet, og at den er Opplands fylkesblomst. På folkemunne kalles den gjerne Mofiffel. Jeg prøver å lære som best jeg kan av disse botanikerne – de har mye kunnskap som fenger meg.

Men, nå må vi komme oss til hva dette skulle handle om; overnatting ute, den ellevte i år! Med på laget hadde jeg, som vanlig, Kristin – og Sindy, da!

Har du sett for en fin gjeng!

Jeg hadde sondert og valgt ut et perfekt sted å henge opp køyene, og et perfekt sted og tenne bål. Jeg har nemlig gått til anskaffelse av et toastjern til å bruke på bål, og det måtte vi jo prøve! Og ja, jeg vet at det fra dagen før var innført et generelt forbud mot bruk av åpen ild i utmark. Jeg vet også at jeg kan brenne bål på steder det åpenbart ikke er fare for brann. Som her, i vannkanten ved Tyrifjorden, som forøvrig har så lav vannstand at vi kom oss enda lenger fra noe som i det hele tatt kunne ta fyr. Siden vi er lovlydige, gjorde vi som oppfordringen fra Ringerike brann og redning skrev på sin Facebookside, vi ringte et oppgitt nummer for å melde inn et lovlig bål…. og for en surpomp som svarte! Han synes ikke vi var spesielt smarte…og jeg må beklage å si; ditto!!!

Vel, her er vårt godt innpakkede bål i strandsonen – med toastjernet klart!

Før vi lagde mat måtte vi henge opp køyene våre for å være sikre på at avstanden mellom trærne var innafor.

Min vakre Linus var først ute med å kvalitetssikre plassering og oppheng av min køye! Han virket fornøyd, han!

Men, plutselig var det en til oppe i køya, og DET var ikke så lett å få tatt et fint bilde av, haha!

Tilbake til denne matlagingen da! Det enkle er vel ofte det beste, så også i dette tilfellet….

Et par striper ketchup, en skive ost og tre biter pepperonipølse! Det må da duge som bålmat!

Det kan vel hende vi var en smule utålmodige og helle burde ventet på glør, men vi kjørte på og varmet jernet i flammene.

Og simsalabim – et perfekt ostesmørbrød! Det var skikkelig digg!! Jernet er herved godkjent og erklært verdt sine 199 tilbudskroner fra Hekta på tur!

Kristin hadde med vann og kakao!

Jeg hadde med kopp, men jeg hadde ikke med noe å koke vannet på! Bærer ikke med meg mer enn jeg absolutt må, så dette må kommuniseres bedre ved neste korsvei, ha ha!

Vi slukket bålet og for å være enda sikrere pakket vi det inn mer mer stein.

Det var på tide at Kristin testet sin køye..

Og vips, så hadde hun selskap av Sorry! Han har virkelig knekt hengekøyekoden og bryr seg ikke noe om at det svinger fra side til side – han holder balansen!

Linus er jo som kjent av den litt roligere sorten…

Han og jeg kosa oss veldig der en liten stund! Jeg kjenner litt på at jeg savner bikkjene mine litt oppe i køya i løpet av natten. Jeg har jo ingen kontakt med dem oppi der! Selvom jeg stort sett har dem bundet rundt livet, ha ha! Det høres kanskje ikke vettugt ut, men jeg kommer nok til å ta en natt på liggeunderlag uten køye snart for å ha dem nærmere. I natt var det jo ikke bra! De var bundet til et tre som sto mellom køyene våre…  avskåret fra menneskelig kontakt, stakkar, haha! De var forøvrig veldig flinke i natt –  ikke et bjeff å høre!!

Noen som ikke er fullt så flinke er russen! Jeg hørte dem godt fra andre siden av fjorden…. Nei, jeg skal ikke være ei gammel hurpe som ikke unner ungdommen å feire, jeg bare lurer på hvordan de orker å oppholde seg i og rundt disse bilene med SÅ høy musikk! Jepp – jeg begynner å eldes, ha ha!

Etter kosestunden med Linusen min sto jeg faktisk ikke opp igjen! Sykepleieren min vartet meg opp med alt jeg hadde behov for. Brilleetui, mobillader…. pute, og en bonusordning med varmeelementer i et par av hennes votter, for nei – jeg hadde ikke med egne! Det er våren nå, sier jeg!! Ha ha!

Jeg var sikker på at blæra skulle krangle å få meg ut av bosoa, men nei – den holdt helt hjemmefra til vi sto opp kvart over fem! Kristin var heller ikke oppe i løpet av natten, så der slo vi noen rekorder ned i støvlene! Apropos støvler så hadde jeg på meg Polecat’ene mine for å være sikker på å ikke fryse på beina! Det er gøy at jeg lærte det i forrige uke, om ikke annet, ha ha!

Vi våknet til dette skuet i dag tidlig! I det er det mer enn nok motivasjon til å stå opp for å få tatt et bilde av det!

Det ble nok en frostnatt på oss, men det er det vel dessverre få igjen av de utover nå, ha ha! Kommer sikkert til å savne dem snart! Og nei, jeg er ikke helt som jeg skal, ha ha!

Vi var skjønt enige om at dette var nok en fin natt ute, på et flott sted!

 

Takk for hundematen, Lady & Landstryker’n!!

 

Og, Shoeday – det var skikkelig godt å være så varm på beina! Tusen takk!!

 

#hektapåtur #friluftsliv #mittfriluftsliv #liveterbestute #nattinaturen #netterinaturen #hengekøye #hammock #nordiclife #outdoors

I dag er det 1 år siden jeg påbegynte dette prosjektet med å sove ute. Totalt har det blitt 84 netter, det er vel ikke så verst det? Jeg skrev den gang at det ble spennende å se om jeg havnet i symbiose med naturen, eller med halen mellom beina, hjemme, med fjernkontrollen i hånda!

Jeg kan vel ikke si at symbiosen er total, men jeg har hatt veldig mange fantastiske naturopplevelser jeg er veldig takknemlig for. Selvfølgelig er jeg også noen erfaringer rikere, selv om jeg nødvendigvis ikke lærer spesielt mye av mine feil, ha ha!

Og akkurat det leder meg inn på det minste jubileet, denne natten ute, som er den tiende i år! Det har seg sånn at jeg følger en naturinteressert fyr på Instagram som ved gjentatte anledninger har lagt ut bilder fra et sted som kalles Tiurtoppen. Jeg hadde aldri hørt om stedet, så jeg måtte driste meg til å spørre, og han var vennlig og snill og ga meg en god veibeskrivelse!

Og så da… allerede der bør varsellampene lyse; når jeg begynner å google! Ha ha! Jeg fant nemlig en blogpost som beskrev veien til denne Tiurtoppen, men fra en annen vei – fra toppen! Og toppen i dette tilfellet er på vei opp mot Ringkollen, Jaklefoss! Det var bare å gå de tre kilometerne ned langs Valbekken før man ved et gitt stedsnavn skulle gå mot sør-øst. Javel! Det hørtes greit ut det, og planen min om å gå fra toppen langs Valbekken, ta av mot Tiurtoppen for så å følge blåmerket ned til Montesorri-skolen i Åsa ble klekket!

Det høres jo ut som en veldig fin tur! Men, for å få det til må man ha medsammensvorne, og som alltid stilte min gode venn, Kristin, opp! I I tillegg hadde vi avtalt med hennes mann, Einar, at han skulle hjelpe oss med å hente bilen min i dag.

Og igjen da, disse varsellampene som burde ha virket…. vi la jo selvfølgelig merke til hvor mye snø som lå igjen i bakkene opp mot Ringkollen…. ikke nok til å få oss til å snu! Vi parkerte, og begynte å gå. Jeg var sikker på de to første kilometerne, fordi jeg har vært ved fossefallet (Djevelens Punsjebolle) i Valbekken to ganger tidligere. Det har vært et yndet turmål som post i Tipåtopp-Ringerike to år på rad, og jeg har gått dit både fra Damtjern, og fra Jaklefoss.

Den første delen av veien var delvis bar, og sølete, ikke minst. I enden av det stykket av veien som blir brøytet gikk vi over på rent snødekke… og ingen lamper lyste, haha! Vi gikk i sporene etter mye elg…

Det er ikke en liten tass som har laget disse sporene her! Jeg kom til å tenke på Trollelgen hans Mikkjel Fønhus, det var en fin fortelling!

Vel, nede ved selve Djevelens Punsjebolle var det absolutt ikke bart. I det vi går av veien tråkker vi begge umiddelbart nedi til over knærne. Ikke engang da lyste det noen lamper, det ble heller helt svart! Blir jo fort sliten når man bruker et kvarter på 50 meter! Jeg trøstet Kristin med at vi bare skulle en kilometer ned, ha ha! Den som ler sist, osv… det gikk jo omtrent 5 minutter før det tettet seg hos meg med anstrengelsesastma! Det er selvfølgelig ikke spesielt motiverende. Men, ingen av oss snakket om å snu, utrolig nok!

Etter å ha passert det bratteste terrenget kom vi faktisk til partier der sola hadde gjort nytten sin og smeltet snøen. Da vandret vi med freidig mot! Det er vanskelig å bedømme hvor langt man har gått når det er et slit, men vi håpet jo å se denne stidelingen med veiskilt! Og plutselig….

…. men det sto jo ikke det det skulle stå! Ifølge blogginnlegget jeg hadde lest, og tatt skjermbilde av, skulle det stå Elgsgrav i skillet. Vi måtte jo velge en av de to veiene…. og vi valgte feil. Veldig feil! Vi havnet i partier med snø igjen, og etter å ha fulgt elgsporene vi trodde lå i stien innså vi at vi hadde mistet stien også. Vi befant oss i en ikke veldig sjarmerende blanding av kratt, snø og søle!

Vi har appen DNT-sjekkut , og kunne med den se at vi hadde gått av stien, men at vi befant oss i nærheten av en stipla en, så vi valgte å holde den kursen vi hadde.

Og SÅ glade ble vi da vi fant igjen blåmerka at hele treet fikk en klem av Welo, ha ha!

Vi innså og aksepterte at vi hadde gått feil og ga opp Tiurtoppen. Vi bestemte oss for å gå over i tørt terreng å slå leir der for natten. Akkurat da vi kom til et egnet sted skremte vi opp ei røy. Det er bra de ikke har egg enda!

Det første vi måtte gjøre var å finne egnede trær til hengekøyene.

Sorry og jeg fant oss plass. og ja – jeg har ENDA ei ny hengekøye! Den fikk jeg i gave av Hege og Mona; tusen takk igjen! Nå har jeg hengekøyer resten av livet, og kan invitere med meg venner som vil prøve!

Det neste på programmet var mat! Jeg hadde jo selvfølgelig ikke spist noe før vi startet på tur. Nei, det er ikke bare fordi jeg er ufornuftig, det skyldes omlegging til sommerdekk som ikke hadde kommet til avtalt time, osv osv! Samma det! Jeg hadde vært hos Sport1 og handlet middagsmat…

Ingen av oss har prøvd REAL turmat før, så vi var spente på hvordan det kom til å smake. Og joda, det var ikke så aller verst det, altså! Bolognesen fikk godkjent!

Ikke bare av oss, alle fikk smake! Om ikke Sorry fikk, sier du?

Jo, det ser virkelig slik ut! Sindy har ikke lang nok nese til å komme nedi posene, så hun fikk slikke skjeene!

Gjengen virket fornøyde etter slitsom tur og varm mat! Eller, det er dessverre ikke sånn at bikkjene mine blir spesielt slitne, uansett hva vi finner på. Det er jo tildels både en fordel, og en ulempe, ha ha!

Jeg var bare opptatt av en eneste ting, og det var hvor kald jeg var. Klissvåt på beina, takket være skovalget. Jeg var redd vi måtte bruke brodder på deler av strekningen, og de er umulig å få på Polecat-støvlene. Derfor gikk jeg for disse. Det var dumt. Veldig dumt. Og, da jeg pakket med meg minimalt i sekken i går tok jeg feil. Jeg hadde med Selbuvotter, men ikke tørre sokker! Tabbe! Om jeg i det hele tatt hadde med tørr ull? Niks! Tabbe, igjen! Men, min følgesvenn – hun hadde med tørre sokker, som jeg fikk låne! Med varmeposer i – det var bra deilig, altså!

Her har min personlige sykepleier pakket meg inn etter alle kunstens regler, ha ha! Det var altså så digg å få av seg våte sokker og sko!

Det kan være at jeg gjorde en ørliten tabbe til i går…. jeg lot vintersoveposen bli hjemme, av den grunn at den ikke passer nedi sekken. Hadde jeg ikke hatt med meg den lette, tynne dunposen fra Hagløfs måtte vi gått hjem, faktisk! Jeg var så kald i utgangspunktet at det var veldig vanskelig å få varmen med duna og sommerposen,

Det hadde smakt godt med en kopp kakao, men med EN kopp, litt lite propan, og tørste bikkjer ble ikke mennesker prioritet – bikkjene fikk den andre flaska med vann før vi la oss.

Vi hørte tiuren klukket rett oppe i lia, så de har nok ei myr de spiller på i nærheten av de vi lå. Skal si bikkjene fikk sagt ifra da vi hørte elgen tråkke gjennom snøen rett bak oss også! Ellers var de flinke, og holdt stort sett fred.

Jeg var rigget og klar til å følge fotballkampen på Old Trafford da jeg oppdaget at det ikke var strøm på powerbanken min. Da var det bare å skru av 4G og la verden gå sin gang uten å kunne følge med. Fin trening det, jeg skal jo snart ut og ferdes på steder uten dekning igjen!

Allerede klokken 21 måtte jeg brekke meg ut av mitt stadig varmere hi for å tømme blæra. Det er helt forferdelig, altså! Og å komme seg oppi nok engang, uten å brekke reinsdyret, med dunposen tredd på som en parkdress, og så vippe seg nedi og samtidig få beina inn i riktig ende av den andre soveposen…. det er ikke noe for førstegangsreisende, tror jeg, ha ha! Antagelig er det bare jeg som er eksepsjonelt klønete!

Vel, natten gikk sin gang. Det var stille i leiren. og alle sov rundt 2330. Jeg hadde et par timer med urolige bein og krampetendenser i legger og lår før det… en uslåelig kombinasjon, ha ha! Det var deilig å sovne fra det! Jeg våknet 0345, da var det visst morgen for meg. Kristin var oppe en tur rundt 05, men da var det for mørkt til å bryte opp campen.

Jeg var kald, men det var da allikevel fint å ligge og høre på at fuglene våknet til liv. Svarttrosten synger jo så vakkert! Fuglelyder er jeg ikke god på, men jeg prøver stadig å lære meg noe nytt!

Klokken 0600 var det lyst nok til å begynne å pakke sammen, så da kom vi oss på beina og begynte å gå.

Det verste med hele historien er å fortelle hva som åpenbarte seg da vi kom ned på vei et stykke nedenfor…

DER sto skiltet til Elgsgrav som vi hadde leita så lenge etter!! Til vår trøst så skjønte vi ikke hvordan forklaringen hang sammen derfra heller, så vi gikk videre – med hele Tiurtoppen langt nedi halsen, ha ha! Vi får nå se om vi prøver igjen når snøen har gått, eller om vi er ferdig med hele greia!

Vi gikk et stykke til før Kristin ringte Einar, som kom og hentet henne og kjørte opp for å hente min bil på Jaklefoss. Tusen takk for hjelpen, Einar! Og – tusen takk for turen, Kristin! Igjen så blir du med på mine litt dårlig planlagte prosjekter! Du er helt rå!!!

Vi var allikevel enige om at det ble en fin tur! Vi har vært steder vi aldri har vært på tidligere, og kanskje aldri igjen! Dessuten spørs det om vi ikke er pionerer – vi kunne ikke se for oss at noen andre noensinne har ligget i hengekøye over natten akkurat der!

Vel hjemme kjørte jeg igang varmepumpa for full maskin! Skrudde den av i går fordi jeg mente det var varmt nok nå….. ha ha! Sto leeeeeenge i dusjen for å få igjen varmen, og har resten av dagen  kun en plan : være tørr, og varm!!!! Og, bruke armene til minst mulig. Fikk en sterk påminnelse om hvorfor jeg aldri pleier å gå med tung sekk… da veit jeg det, igjen!

 

Bikkjer kan ikke leve av REAL turmat, de får ordentlig mat levert! Tusen takk, Lady & Landstryker’n!

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde hatt sånne på beina i går!! Neste gang, Shoeday! Neste gang!

 

#hektapåtur #liveterbestute #utno #turistforeningen #fjelltid #primus #realturmat #hengekøye #nattinaturen #netterinaturen

 

 

 

Jeg har to gode, rause og gjestfrie venner i Oslo; Mona og Hege. De inviterte ikke bare meg, men også gutta på besøk! På denne årstiden er det ekstra raust. Røyteprosessen er såvidt i gang, og selv om jeg børstet masse og sprøyta dem inn med tørrshampo klarte vi nok ikke å lure noen til å tro at de var nybada, haha! Det hadde faktisk gjort det enda verre. Et ordentlig bad med varmt vann hadde speedet opp røytinga betraktelig. Jeg tror forøvrig Sorry sitt bad i Tyrifjorden her om dagen ikke utgjorde noen forskjell, haha!

Vel, vi ankom hovedstaden ved 18 tiden i går. Vertskapet ville ha hundene inn for å hilse på med en gang, og det er mulig at flere i det leilighetskomplekset hørte akkurat det, altså! Spesielt Sorry er en smule høylytt når han blir glad, og det var ikke noe å utsette på gjensynsgleden. Jeg er ikke helt overbevist om at det var utpreget parkettvennlig heller, men…. jeg får håpe de ikke etterlatte seg andre spor enn hår…. mye hår!

Etter endt velkomstsermoni gjorde menneskene seg klare til å gå ut på byen! Bikkjene ble lufta, fikk vann og ble plassert i bilen som sto i skyggen rett ved leiligheten. Vi skulle ta bussen opp til Nydalen. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk skjønner hvilke busser de skal ta, og eventuelt også bytte underveis…. Det er vel lettere å skjønne hvis man hadde vært opptatt av litt annet enn lengden mellom trærne man skal henge hengekøya i, haha!

Jeg hadde stor glede av å kringkaste på Snapchat et synlig bevis på at jeg faktisk gikk på rød løper!! Det kan være jeg slang på noen symboler som ikke passet helt inn i bildet….som høyhæla sko, lang kjole og noe med en tiara, haha! Alle som responderte på det fikk bare et duckface som svar, og det synes jeg altså var moro, etter den fjerde ølen! Sannheten er at Peppes i Nydalen serverer kundene rød løper med tilhørende fakkelbokser…. 🙂

Etter at vi hadde spist oss mette på god pizza satte vi kursen mot en pub Mona hadde lyst til å besøke; Nabopuben Frysja. Det kalles visst også en bygdepub, og på mange måter er det strategisk riktig å ta med meg dit, haha! Og det var helt innafor det!

Humøret var på topp…

…..ølen var kald, og det smakte chili av nøttene! Da kan jeg bli der en stund, jeg! Og det ble vi! Vi så ingen grunn til å dra til andre steder, så vi satt til rundt midnatt, da fant de en buss til oss igjen, og plutselig var vi “hjemme” igjen! Mona og jeg gikk rett inn, mens Hege meldte seg frivillig til å hente bikkjene i bilen.

Under Linus der et sted er Hege! De to der har en greie seg imellom, altså! Han sitter ikke på noen andres fang på den måten! Linus ville dele mer enn fang, han ville dele seng også! Så da fikk jeg klare meg alene med Sorry jeg! Det går fint det – i en natt, ha ha!

Det var planlagt at vi skulle ut på Hovedøya på lørdagen. Hege er intet mindre enn havnesjef der!

Jeg har vært på Hovedøya et par ganger tidligere, og da har båten gått fra Vippa. Nå derimot, nå går den fra Rådhuskaia, og det er ikke lenger så lett å finne parkering. Uten Hege med i bilen hadde jeg lett etter et sted å stå enda, antagelig, ha ha!

Jeg stappet maaaaange bæsjeposer i lomma, og myyyyyye godbiter i ei annen lomme, og følte meg så forberedt som jeg kunne bli på å møte utfordringene man kan møte med disse bikkjene på tur i så folkerike strøk, haha! Vi kom oss greit ned til køen på kaia der båten skulle komme…. men plutselig sto vi tre meter fra en annen hannhund bak oss. Hege løste det på en glimrende, ikke viljestyrt måte! Hun glapp båndet så Sorry dura bort for å hilse på. Og da er jo alt greit! Det er alltid det, faktisk! Problem solved!

Den andre hunden på båten var en liten lagottovalp! En veldig søt, brun liten sak! Linus fikk hilse på den, og valpen fikk et hyggelig møte med en voksen hannhund.

Da vi kom i land på øya gikk Mona og jeg retning kanonbatteriene. Østre og Vestre kanonbatteri ble oppført i 1808. På denne tiden var Norge og Danmark i union, og i 1807 ble Danmark/Norge trukket inn i Napoleonskrigen. For å sikre Christiania mot invasjon fra fiendtlige sjøstyrker, ble det bygd to kanonbatterier på Hovedøya, som dermed ble en del av forsvarsanlegget omkring Akershus Festning. Kanonene ble forøvrig aldri brukt.

Kjekkere kanonguider enn de her får du garantert ikke tak i

Vi gikk videre sørover på øya, retning badeplassen. Våren har tatt tak og sluppet frem blåveisen og snøklokkene. Og det glemte jeg jo HELT å fortelle om : jeg så linerla i Nydalen i går! Det er jo en viktig begivenhet… for noen; eller ihvertfall for sånne som meg, haha!

Tre gode venner tok seg en pause på en krakk!

Vi gikk videre ned til Klosterruinene.

Hovedøya kloster ble grunnlagt den 18. mai 1147 av cisterciencermunker fra Kirkstead i England. Cictercienserordenen er en romersk-katolsk klosterorden grunnlagt i 1098, oppkalt etter moderklosteret i Citeaux.

Da munkene kom til øya var det allerede en kirke på øya, St.Edmundskirken. Munkene overtok denne og bygget et stort, korsformet kor. I 1532 ble klosteret brent og plyndret av høvedsmannen på Akershus Festning.

I århundrene som fulgte ble det tatt ut tilhugget stein fra ruinen til blant annet utvidelsene av Akershus festning. I 1845 startet Fortidsminneforeningen, som sin første oppgave, arbeidet med å grave frem og sette i stand klosterruinen.

Det var beviselig en arrest i klosteret, og generelt mange fine steder å ta bilder for meg!

Etter at jeg var ferdig med å fotografere disse fine modellene mine gikk vi ned i båthavna til havnesjefen. Jeg har gledet meg til å se den flotte båten de har kjøpt seg, en 31 fots stor! Den hadde vært litt vel stor i pytten vår; Steinsfjorden, haha!

Igjen da ble hundene også ønsket velkommen ombord. Og Linus ser jo ut som han er skapt for båtlivet!

Etter et par timer avgjorde vi at Mona og jeg skulle ta båten tilbake til land.

Jeg må jo innrømme at jeg tenkte litt på bilen som sto parkert for kroner 45 i halvtimen! Det er jo ikke ofte jeg tar meg råd til slike utskeielser så det går fint, altså!

Tusen takk for gjestfriheten og det gode selskapet, Mona og Hege!

Og, Unni – vi savna deg!

Bikkjene hadde med seg matpakke fra Lady & Landstryker’n! Tusen takk!

 

 

Altså; jeg feiret på forhånd sammen med familien på søndag, det er til de grader det beste, altså! Det er ikke verre stilt med meg enn at jeg mener det, ha ha! Men – når det da allikevel er unnagjort og selve bursdagen står åpen i kalenderen, DA er det aller beste å komme seg ut på tur!

I løpet av mandagen så det ikke ut til at jeg skulle kunne komme til å klare å få til noe som helst. For å gjøre den historien kort så har jeg vel en betennelse, eller i beste fall en strekk, i en muskel  som går fra nakken og ned langs skulderbladet. Det var så vondt at jeg satt i en stol natt til i går, og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg! Jeg prøvde forskjellige kombinasjoner av smertestillende, og ble gradvis bedre ut over dagen i går. Igjen da, så kunne jeg ikke reist ut alene, den alltid like snille Kristin var med meg! OPP i hengekøya komme man jo alltids, men i går og i natt var jeg avhengig av noen som kunne tippe meg ut av den igjen, ha ha!

Det var ikke en hvilken som helst hengekøye, det var en splitte ny en som jeg fikk i bursdagsgave av broren min med familie!

En Tickettothemoon-køye! Tusen takk, Hans Christian, Ragna, Therese og Thomas!

Jeg ønsket meg en dobbelkøye fordi det gir meg bedre spillerom. For det første kan bikkja, og eller bikkjene ligge ved siden av meg, ikke oppå. Bare det er en forandring som fryder!

 

Dessuten kan man ligge på tvers, om kan skulle ønske det! I tillegg kan man jo snu litt på seg om det er ønskelig, og det er gull for meg!

Det var ikke så mye å utsette på været i går. Vi valgte oss Røsholmstranda igjen i går, og der er man jo ikke akkurat mindre utsatt for vind. Det blåste ganske kraftig til klokka 18, da løyet det.

Det var digg med sol, og da vinden hadde løyet kjente vi jo at den varmen også!

Det ligger fremdeles is på vannet, med iskanten kommer nærmere og nærmere land. Vi var utpå, men holdt oss ved land. Går man gjennom isen der må man vel være et godt stykke utover før man havner dypere enn knærne, det er veldig langgrunt der. Det beste er selvfølgelig å la være å gå gjennom, så da droppa vi det, haha!

Lykken var stor da Linus fant en ball! Det er det aller morsomste han vet, det og frisbee. Jeg kunne sparket ball hele natta, jeg er sikker på at han ikke hadde gått lei. Når Sorry vinner ballen er det ikke snakk om å komme rett tilbake med den, sånn som Linus gjør. Sorry skal rulle rundt og kose seg med den er stund før han finner det for godt å returnere, haha!

Sorry fant seg en gave også, han! Det dumme, for han, var at den var til meg! Og FOR en fin gave!

Se på de fine buffene!! En med kart over Krokskogen, og en med Nordmarka syd! De har Kristin kjøpt hos Skiforeningen. De er av bambus og er skikkelig myke og deilige å ha på seg. TUSEN hjertelig takk, Kristin!

Jeg er jo ganske opptatt av sosiale medier. Facebook, Instagram, Snapchat, og denne bloggen da. Det er ikke få sider jeg har vært innom som omhandler friluftsliv, og eller hund. Når det gjelder hund ser jeg jo eksempler på hunder som blir pyntet og utstyrt med all verdens rariteter, og er ikke nødvendigvis fan av alt det der. Men…. i går fikk jeg en fiks ide om at jeg skulle gjøre et tappert forsøk, og gikk derfor på Nille, og kom ut igjen med kroner og ballonger. Det å skulle dolle opp noe, eller noen, som helst er jo, som viden kjent, ikke akkurat min greie. Jeg har MYE å hente på det feltet, altså – jeg ser den!

Her er det eneste bildet som slapp gjennom sensuren etter den seansen, FOR en fiasko, hahaha! Det er det DUMMESTE jeg har sett på veldig lenge. Så, nei – pynting fortsetter jeg å overlate til andre; værsågod!!

Det var mye kulere å henge opp tarp for første gang. Min har jeg fått av Hilde – TUSEN takk for den! YR skremte oss i går, og lovet oss nedbør fra klokken 0600. Selvom vi pleier å være tidlig hjemme fristet det ikke å måtte stå og pakke sammen i regn, eller snøvær!

Det var spennende å åpne posen med tarpen! Jeg visste ikke engang om det var snorer oppi der, men det var det mer enn nok av! Dette var den første vi hang opp, og jeg må si det ble veldig bra. Jeg skulle gjerne ha festet den litt høyere så jeg kunne stå under i full lengde, men det klarte vi ikke.

Kristin har kjøpt seg en tarp fra Bergans, og den var også ute av futteralet for første gang. Hun hadde også med seg teltplugger i alle størrelse og fasonger, men det var bare å glemme å få de nedi den steinharde bakken. Vi klarte oss fint med røtter og busker. Jeg har sett mer en video på Youtube om ulike måter å bruke tarpen på, jeg stoler ikke på min egne dårlige fantasi, haha!

Da leiren var klappet og klar var det på tide med litt mat! Jeg hadde sett oppskriften til bananpannekaker, og det så og hørtes veldig godt ut!

Det luktet veldig godt, altså!

Og ja, det smakte veldig godt også! Tusen takk for maten, Kristin! Neste matprosjekt blir på bålet, ikke primusen – et nytt, spennende prosjekt! Og ja, jeg vet at spenningsnivået mitt er koblet litt annerledes enn hos andre folk, haha!

Solen dukket ned bak Holleia klokken halv åtte, og da ble det selvfølgelig umiddelbart kaldere. Vi bestemte oss for å bli sittende til vi hadde brent opp veden vi hadde med oss.

Rett før sola gikk ned gikk gutta for alternativ hengekøyebruk! Et søtt, men lite funksjonelt alternativ, haha!

Vi fikk ingen spektakulær solnedgang i går heller, men vi klager ikke!

Man får nyte den man får, og akkurat det er vi ganske flinke til!

Det er gøy med tarp, men det er også et minefelt i mørket! To tarper som er bardunert fast ved siden av hverandre medfører mange festepunkter man kan tryne i! Snorene i Kristins tarp hadde refleks, så det hjalp litt da hodelyktene kom på.

Vi var i seng før 21. Og nei, jeg har ikke blitt mer grasiøs i den prosessen siden sist, haha! Det hjelper ingenting med den vonde muskelen i nakken og ryggen – men, ned kom jeg, men ikke uten en rekke ukvemsord, altså! Jeg hadde glemt puta i sekken, og kjente umiddelbart hvor kaldt stoffet i hengekøya er. Det er veldig nødvendig med god isolasjon.

Gutta la seg godt til rette på reinsdyrskinn under køya, og der har de det fint! Det var frost i natt, men ikke noe de plagdes av. Jeg gruer meg til de skal begynne å slippe vinterulla…. de er jo så mye ute at de setter veldig bra med pels.

Slik er livet under en tarp! Det var stjerneklart og fint, og det gjør ikke noe å gå glipp av en stjernehimmel innimellom. Jeg har jo studert himmelen veldig nøye, veldig mange ganger, ha ha! Når man ligger i hengekøye har man jo nødvendigvis noe buskas som sperrer for utsikten til stjernene også, haha!

Det er forøvrig en annen sans enn synet som eksponeres til det fulle; hørselen! Jeg vet at ornitologer, eller bare folk med interesse av fugl, reiser til Røsholmstranda. Det var en yrende, høylytt forsamling av svaner ved iskanten. Det eneste andre vi er sikker på at vi hørte var duer, haha! Det kan vel neppe kalles eksotisk! Vi så og hørte en stor rovfugl også, men vi måtte erkjenne at vi ikke visste av hvilket slag. Det nærmeste vi kom å bestemme oss for hvilke trekkfugler vi hørte er vadefugler….og det må da være et vidt begrep! Må Google!

Natten i en stol i forkant av denne gjorde at jeg sovnet fort! Gikk til og med glipp av det siste målet i kampen mellom Wolverhampton og Manchester United, men den ballen havnet i feil mål, så det var bare fint å gå glipp av, ha ha!

Jeg rakk å lese det siste lasset av gratulasjoner på Facebook før jeg sovnet. Overveldende!! Tusen takk til de det måtte gjelde!

Jeg var hjemme klokken 0700, og det hadde enda ikke kommet en dråpe nedbør! Vi kan si vi har tørrtrent med tarp da, og det er jo fint å vite hva man har å forholde seg til den dagen man virkelig trenger den!

TUSEN takk for nok en super tur, Kristin, og takk igjen for de fine buffene!

Polecatstøvlene holde meg fremdeles varm og tørr på beina! Tusen takk, Shoeday!

 

Hundematen får vi hos Lady & Landstryker’n! Tusen hjertelig takk!

 

#hektapåtur #liveterbestute #turistforeningen #hengekøye #tarp #mittfriluftsliv #primus #tickettothemoon #pannekake #utno #nordiclife

Endelig en natt ute igjen! Det er en litt vanskelig årstid å være …. jeg vil ikke kalle det uteligger, av respekt for de som faktisk MÅ ligge ute. La meg heller kalle det friluftsentusiast, for all enkelthets skyld 🙂

Poenget mitt var at det er bart få steder, foreløpig. Jeg var på en rekognoseringrunde på Rytterager og Lemostangen her en dag, og for å komme seg ned dit må man, enn så lenge, vasse i snø. Og DET er helt uaktuelt med tung sekk og alt annet vi må ha med oss!

Vi burde jo ansatt sherpaer! Men, av dette vi drasser rundt på nå er det sikkert snart forbudt å bruke uansett! Blir det som i fjor trenger vi ikke taue rundt på ved og primus!

Denne gangen trykket vi på repriseknappen, og dro til Røsholmstranda, igjen! Jeg vet sant og si ikke om et annet sted med perfekt avstand mellom trærne til to køyer, barmark og bålplass. I tillegg er det  jo veldig fint der, så valget var enkelt!

Det er altså så befriende enkelt å henge opp disse køyene! Og førstemann som frivillig hoppet var den alltid ivrige Sorry!

Jeg har investert i nytt opphengssett … det ga meg minst en meter lenger rekkevidde, og ikke minst troen på at de faktisk holder, ha ha! De andre 5mm hyssingene var jeg skeptisk til, ha ha!

Linus og jeg måtte teste, og det ser ut som begge har det fint her, ihvertfall! Linus har, heldigvis, en noe roligere fremtoning enn broder’n, Sorry! Men, det skal sies, at ingen sover bedre og lengre på fanget enn Sorry …. hjemme i stua, uten andre forstyrrelser!

Vi lå og koste oss lenge vi, mens bloggassistenten min knipset bilder av oss fra alle tenkelige vinkler! Blir dårlig med bilde fra hengekøya når vi skal ut alene, gutta og jeg!

Vi fikk fart på bålet, og det var jo SÅ digg å være ute! Det må da ha vært 10 varmegrader! Jeg sa det mer enn en gang i går kveld, at dette var helt perfekt! Akkurat passe temperatur, og ingen irriterende faktorer som mygg, knott, flått…. osv osv! Det er bare å nyte den tiden så lenge den varer!

Linus var skikkelig mammadalt i går, og fikk aldri nok kos! Det er ingen nyhet at han vet å kose seg, forsåvidt! Den svarte buksa jeg hadde på meg var full av hundehår foran, og reinsdyrhår bak! Jeg trodde jeg gjorde et varp for mange år siden, og kjøpte et reinsdyrskinn fra annensortering, Det røyter jo noe så inni hampen at det nesten ikke går an å bruke det! Har tatt det med ut nå for at vi begge skal ha noe å sitte på ved bålet, og for at bikkjene skal ha noe godt å ligge på om natta! Ikke nok med det, det fungerer også som min sengeforlegger under køya! Jeg har nemlig knekt koden, og kommer meg nå ut av hengekøya på et blunk! Nei, jeg sa ikke at det er grasisøst, ha ha! Har, heldigvis, ingen bevis som kan dokumentere påstanden!

Det å komme seg OPP i køya er fremdeles ikke lett, altså! Det er jo flere måter å gjøre det på. Du kan bestige den som en hest, haha! Det prøvde jeg først i går! Og, det sier seg jo selv at det medfører problemer. Tenk deg da, når du skal ha ræva nedi, uten å krølle reinsdyret. Da må du holde køya ut, mens du setter deg, og samtidig skal beina oppi… nei, det går ikke så bra, altså!

Men, her er løsningen illustret! Damesadel! Ha ha! DET er måten og entre en hengekøye på! I det du slipper det oppi er det nesten som om hesten tar litt av, men det roer seg jo fortere enn den på bildet, vil jeg tro!

Vi kosa oss lenge ved bålet! Vi hadde med Sindy i natt, hun likte ikke dette bålet, så jeg lot henne slippe å ligge så nære oss.

Dette er det nærmeste jeg kom et bilde av Sindy i går! Hun lå enten nedenfor oss, eller oppe ved hengekøyene. Hun hadde langt bånd på så hun kunne velge selv!

Mat måtte vi jo ha, og da falt valget på pølser, igjen! Det sette virkelig bikkjene pris på, ihvertfall!

Kristin måtte teste sin køye, også! Og Sorry var på tilbudssiden, og hjalp til med å konstantere at køya var litt lav i hodeenden! Det hjalp kanskje ikke med han med på lasset, haha!

Vi fikk ingen spektakulær solnedgang i går heller, men litt farger var det da i horisonten!

Vi ble sittende ved bålet en stund etter det var blitt mørkt. For å få til det må man jo snart være oppe halve natta! Ja, jeg liker mørket jeg, altså! Det er jo ikke bare koselig, men praktisk også! Da går det jo an å sove! Hjemme har jeg ikke bare gardiner, jeg har blendingsgardiner, OG markiser! Ja, på soverommet, altså, ha ha! Det må jo være mørkt når man skal sove! Og, helst litt kaldt også! Det er ikke så smart å mene med den årstiden vi har foran oss, haha! Samtidig gleder jeg meg til jeg kan gå ut i skogen og henge opp køya akkurat der jeg vil, uten å slippe å spekulere i om det er snø og is der!

Vel, vi var som ikke sent i seng, og alle i campen sov nok når klokka rundet 23. Vi våknet av et rabalder 0310, da varslet bikkjene om et eller annet. Siden vi var våkne registrerte vi at det bare var å stå opp å senke væskenivået i blæra! Og, det er ikke så enkelt som hjemme, altså! Der sniker jeg meg bare ut uten å tenne lyset engang, av redsel for å våkne ordentlig! Det funker dårlig ute, når man etter å ha tatt ei eskimorulle ut av køya må lete etter støvlene, og så vasse litt i snø for å få tissa en skvett. Jeg er ikke nevneverdig trøtt etter å ha gjennomført den prosedyren!

Bikkjene mente det var på tide å stå opp kvart over seks. De fikk ikke gehør for sitt ønske før en time senere! Da var det på tide å pakke seg hjem igjen!

Takk for NOK en fin tur, Kristin! Dette hadde ikke vært det samme uten deg! Vi gleder oss allerede til neste uke!

 

Tusen takk for hundematen, Lady & Landstryker’n!!

Og tusen takk for varme føtter, nok en gang, Shoeday!

 

#hengekøye #hektapåtur #liveterbestute #turistforeningen #utno #primnus #mittfriluftsliv #friluftsliv #mittnorge

 

Vi hadde allerede etter forrige overnatting ute avtalt vår neste! Og vi er selvfølgelig Kristin og jeg. Jeg har litt dårlig fantasi, og kom bare på et aktuelt sted; Røsholmstranda! Der overnattet vi i fjor også, den gangen i gapahuker.

Poenget er at det er en treklynge der, som jeg håpet skulle passe til disse hengekøyene.

Og, vi fant tre trær som passet perfekt til to køyer! Vi stoppet hos Sport 1 på Hvervenkastet fordi jeg vurderer å kjøpe en dobbel Ticket to the moon; altså en bredere køye som kan også kan ligge på tvers i. Da blir det kanskje plass til gutta også! De hadde ikke hengekøyer inne, men vi fikk ihvertfall kjøpt opphengsett, Det som følgte med disse køyene vi har kjøpt var bare fjas. Det var de vi måtte kutte tvers av da vi lå ute i – 10 grader i forrige uke.

Det blir litt mye med hele familien i ei køye, altså! Tror ikke jeg hadde sovet et sekund med det der som permanent løsning, haha!

Etter å ha rigget køyene fikk vi i gang bålet! Det var en perfekt kveld! Så godt som vindstille, solen skinte og det var en varmegrad eller to! Det var så mildt i går at jeg selvfølgelig har gått i vårmodus allerede! Det vil si at jeg ikke hadde ull under-under, og ikke hadde jeg med meg boblejakke heller! Men, jeg hadde en god ullgenser, og en deilig fleecebukse! Til sammenlikning kom Kristin i dunjakke over ull over, og to lag ull under buksa!

Her er turfølget mitt! Ikke nok med at omgivelsene er fine, og følget bra…

Det var en helt fantastisk fin himmel i går ettermiddg! Jeg så for meg en like fantastisk solnedgang, men det ble ikke noe av. Eller, sola gikk jo ned, men på et skuffende, fargeløst vis, haha!

Vi mekka middag på Primusen! Jeg hadde glemt smør, så det ble litt kremering på midten av disse pølsene, men det gikk jo bra allikevel! 🙂

Bålet var bare til pynt! Det er jo så mye enklere å steike pølser i panna enn å svi dem på bålet.

Jeg har funnet en fin løsning for bikkjene. For at de skal kunne være så nære som mulig har jeg dem fortsatt bundet i belte, men jeg rigget seng for dem under køya med reinsdyrskinn! Det funket veldig bra! Det skinnet de lå på kjøpte jeg for mange år siden, men synes det har røyta for mye til at det har vært stas å bruke det. Men, til dette bruket er det jo perfekt. Gutta lå tett inntil hverandre og delte broderlig, så jeg tror de også har hatt en fin natt. 

Jeg måtte ha med dette bildet av min vakre, tiggende hund! Her er det ei pølse som blir fortært utenfor hans rekkevidde 🙂

Det begynte å mørkne, og da hadde vi bare to punkter igjen på programmet. Det ene var å gå en kveldstur med gutta, det andre….

… det var å produsere en kopp kakao til hver! Siden jeg ordnet middagen måtte Kristin ordne desserten! 🙂

Kristin måtte prøveligge sin køye, og fant ut at den måtte heves litt i hodeenden….

…. og vips, så hadde hun hjelp av en fyr med kvalifiserte meninger, haha! Sorry var, som alltid, på tilbudssiden!

Det er såvisst en treningssak å komme seg opp i køya med alt på stell.

Jeg får det ihvertfall til å se fristende ut å legge seg oppi der, ha ha! Etter å ha sørget for at bikkjene var på, ikke bare riktig, men også på samme side av køya kom jeg meg oppi på et vis! Da jeg fikk dandert soveposen riktig vei og fikk beina ned i bunnen var jeg strålende fornøyd! Jeg valgte den lette dunposen i hodeenden fremfor puta. Det var lurt, faktisk! Den kunne jeg ha som ei tugge rundt huet i mangel av både hette, og lue!

Ingen av oss så på klokka da vi la oss, men den kan ikke ha vært mer enn åtte! Som vanlig var det noe bjeffing fra bikkjene i starten, men de roet seg etterhvert. Vi vet ikke når vi sovna, men det vi vet er at vi begge var våkne og måtte tisse 0150! Har hatt noen overnattinger sammen når man faktisk får synkroniserte blærer, ha ha!

Det er jo et helvete å komme seg helskinnet ut igjen av køya, og det samme helvete å klare å komme seg oppi igjen, og ligge like godt som man gjorde. Jeg vil foreløpig insistere på at det er umulig, haha!

Når vi var oppe blåste det opp. Det blåste ganske mye. Så mye at det blafret godt i soveposen, og det gjorde det litt vanskeligere å sovne igjen. Vi lå begge våkne en stund, men plutselig var klokken 0620! Det var jo allerede lyst, og da mener bikkjene at nok er nok – da vil de hjem! Alle var forsåvidt enige i det, så da var det bare å pakke sammen.

Hadde jeg vært alene på tur hadde jeg kommet hjem med 50 prosent av det nye opphengsettet mitt, og den samme prosenten av votteparet….. godt jeg har årvåkent selskap!

Vi var skjønt enige om at dette var en strålende natt ute, og vi er like enige i at vi snart kommer til å dra ut igjen! Er det noen som har et tips om hvor vi kan reise for å henge opp køyene våre uten å vasse i snø til livet og parkere i noenlunde nærhet tar jeg det i mot med stor takk!

 

 

 

Vi hadde hvert vårt par med Polecatstøvler på bena, og det var som vanlig godt og varmt!

 

Bikkjene var gode og mette av maten vi får fra Lady og Landstryker’n! Tusen takk!

 

#hektapåtur #liveterbestute #primus #hengekøye #ajungilak #nattinaturen #netterinaturen #turistforeningen #utno #hundogfritid #mittfriluftsliv #mittnorge

 

 

 

 

For fjerde gang på kort tid tilbragte jeg et døgn på Tosseviksetra! Denne gangen med hytteeieren selv, Elizabeth. Vi møttes på Hallingby midt på dagen, og kjørte opp på fjellet etter at vi hadde handlet.

Det første Elizabeth måtte gjøre var å måke snø. Hvorfor jeg ikke hjalp til? Det er fordi jeg har så vonde og betente armer at det er umulig. I tillegg til de vanlige betennelsene hadde jeg dagen før fått kortisoninjeksjon i tommelen, og uka før fått en blodpropp i den andre armen. Er det ikke det ene, osv osv osv! Jeg hadde advart Elizabeth før vi reiste, og det var helt greit for henne. Jeg synes allikevel ikke noe om å ikke hjelpe til i det hele tatt. Det er vel ikke så mange som liker å være ubrukelig, vil jeg tro.

Det var ikke folk på noen av hyttene i nærheten, så bikkjene fikk løpe rundt på tunet og base i snøen. Det var ingen fare for at det skulle komme hundespann heller, for ingen av løypene var kjørt.

Elizabeth spurte meg etter at jeg hadde vært de oppe sist om hvor mye snø det var på taket. Da var det jo vårlig, med nesten bare veier, og snøen på taket hadde minsket mye. Men, natt til onsdag kom det ikke mindre enn 45 centimeter på Vikerfjell! I helgen skal det komme enda mer, leste jeg på Ringblad.no..- opp mot 30 nye centimeter. Har ikke orket å sjekke det opp mot YR, håper det ikke stemmer.

Vi hadde tenkt å gå tur på beina, men så hørte vi løypemaskinen gikk. Rykende ferske skispor i det flotte været er jo alt for fristende til å la være å gå på ski. Men, så er det disse armene mine da, så er stavene med bare for at det er lettere å holde balansen med de. Med et jevnt drag fra gutta kommer jeg meg jo bortover.

Hit, men ikke lenger. Her er vi ved Setertjernkrysset, og det er jo pinlig nære Tosseviksetra.

Tenk å kunne gå i vei akkurat hvor langt man vil, i hvilken retning som helst! Ja ja, nå skal jeg slutte å syte. Det er mange som ikke kommer seg ut i det hele tatt. Og ute får jeg jo vært, heldigvis.

Se så flott!! Den lille svarte der foran er vår kjære venninne, Sindy som vi nøt selskapet av på turen.

Vi møtte ingen andre på denne korte turen vår, men jeg fikk melding på Instagram om at sporene våre hadde avslørt vår identitet for noen som kom etter oss. Det må ha vært litt flaks med i bildet når hun gjettet riktig 🙂

Tosseviksetra var ikke åpen i går, men vi satt oss der en liten stund allikevel. Det var jo så godt å være ute!

Det er ikke noe å utsette på utsikten fra rasteplassen vår på setra.

Vel tilbake på hytta var det duket for litt innekos!

Linus var som vanlig i kosemodus! Han er en god gutt! Samtidig passer han på at ingen spiser noe han kan risikere å gå glipp av. Han har kontroll på alt 🙂

Jeg drakk en kopp med god kakao, mens Elizabeth koste seg med kaffen sin. Hun hadde måket mye snø, og trengte et lite hvileskjær…

… og det slipper hun å gjøre alene når hundene mine er med! 🙂

Vi gikk kveldstur i blåtimen. Det var en kjølig kveld, så vi var fornøyde etter en drøy halvtime ute.

Hundeløypa ble kjørt med scooter mens vi var ute, og gutta måtte bortom å kontrollere litt av traseen til Vikerfjelløpet som går av stabelen neste helg, tror jeg.

Når det løpet pågår skal ikke disse to være i nærheten, altså!

Vi ble sittende å skravle til midnatt, da var det på tide å ta kvelden!

Takk for oss, igjen! Og hjertelig takk for muligheten til å returnere når vi vil. Det er utrolig raust og snilt av deg, Elizabeth!

Tusen takk for maten, Lady & Landstryker’n!

Og som alltid hadde jeg varme bein i mine Polecatstøvler!

 

#hektapåtur #liveterbestute #skiforeningen #turistforeningen #utno #hyttetur #vikerfjell #fjelltid #mountainmentality #polecat

Jeg har sett utallige bilder på Instagram og Facebook av fristende hengekøyebilder. Jeg har tenkt at det er umulig for meg med bikkjene forankret rundt livet. Hvis de drar til i samme retning ville exiten fra hengekøya blitt av det severdige slaget, haha! Men, nå har jeg og bikkjene ligget ute mange netter sammen, og uansett hvor og hvordan har de lagt seg nærmest mulig meg – både med og uten bånd på. Det betyr at hvis jeg binder dem i det samme treet hengekøya er festet i vil det gå bra! Derfor bestilte jeg hengekøyer på nett, både til Kristin og meg.

Jeg synes jeg gjorde et varp! Jeg fant en norsk nettside som annonserte et tilbud på hengekøyer som innebar at de hadde kostet 749, og var nå satt ned til 479. Det var med oppheng, karabinkroker og myggnetting. Siden heter forøvrig God omvei, og da hengekøyene kom i posten forsto jeg hvorfor. De kom innpakket i plast rett fra Kina….. det var omveien sin det, tenker jeg! Jeg kjente at jeg blei skeptisk, og fikk veldig lyst til å prøve den. Da er det jo bare å sende en melding til Kristin for å bestille selskap på turen, jeg må bare si det igjen; jeg er SÅ imponert over hvor sporty hun er!! Alle skulle hatt en venn som henne!

Vi avtalte å møtes ved gapahuken i Gjesvoldåsen, det er like ved her jeg bor. Ved gapahuken er det noen trær som jeg synes var ideelle å prøve hengekøyene i. Dessuten hadde vi et sted og sitte, og en fin bålplass.

Det er en stor og fin gapahuk som eies av skolen, tror jeg. Jeg vet den har vært flittig brukt. Vi har tilbrakt noen netter der og hatt det fint, helt til den gangen det begynte å regne gjennom takpappen – da fikk vi fart på oss!

I stedenfor å grille pølser på bålet kjørte vi gang primusen, og jeg kan ikke huske å ha spist en så gjennomvarm og god pølse ute i det fri, noengang!

Vi var ivrige, og gikk for å montere disse hengekøyene i noen trær rett ved. Vel….. den rekkevidden på 6-7 meter som var annonsert var bare tull. Det kan umulig ha vært mer enn 4-5 meter mellom de trærne vi hadde sett oss ut. Det endte med at vi måtte bruke doble oppheng for å få hengt opp ei køye og det ble min. Kristin hadde lånt en hengekøye i fjor sommer som hun lå i en natt ved Øvre Kollsjø, så hun visste jo hvordan det var. Derfor ble det jeg som fikk sjansen i natt.

Her er sannhetens øyeblikk avbildet…. var hengekøya hengt ordentlig opp? Jeg tok på meg jobben med bevisførsel, og da var det jo bar en jobb igjen, og det var som prøvekanin! Ha ha

Og se der! Prøvekaninen datt ikke i bakken! Da var det duket for scenariet jeg hadde sett for meg…. to hengekøyer, en person i hver køye, og en hund hos hver! Bikkjene kan jo ikke ligge på bakken når det er så kaldt! Vi klarte ikke to hengekøyer, men vi klarte en, med hund i!

Jaggu holdt ikke det også! Og ja, jeg veit at det ser dumt ut, ha ha!

Fin utsikt fra hengekøya, men jeg anbefaler det ikke hvis du er svimmel fra før av. Jeg har et eller annet problem som gjør at jeg er svimmel når jeg ser opp, ned, når jeg snur meg osv osv… Å se opp liggende i ei hengekøye som går frem og tilbake… Trenger ikke å dra til Tusenfryd jeg! 🙂

Vi ble sittende ved bålet og kose oss en stund. Og hvis noen lurte hadde vi med egen ved, til tross for at det er masse ved i gapahuken, men den er jo ikke vår. Kristin  kom med ei hel kasse ved, faktisk!

Klokka var ikke mange da jeg ville legge meg i køya. Jeg lurte fælt på hvordan det vill bli…Jeg hadde veldig vondt i ryggen i går, det gjorde det ekstra spennende.

Jeg har lest at man må isolere godt i bunnen av køya på vinterstid. Det holder ikke å ligge nedi soveposen, man må ha varme i bunnen. Og ingenting varmer bedre enn et reinsdyrskinn har jeg lært! Takk for lærdommen, Tom! 🙂

Jeg kunne bare glemme å få den dunposen min innerst i den prosessen det er å komme seg godt nedi køya! Det høres kanskje lett ut, men det er ikke det, spør du meg! Du skal komme deg ned uten å radbrekke reinsdyret under deg, haha! Så skal du få beina ned i posen etter å ha kjempet av deg støvlene… og så få soveposen godt ned på sidene…

…. før du topper det hele med en gjeterhund fra Australia! Ha ha! Jeg lurte veldig på hvor lenge Sorry kom til å slå seg til ro oppå der…! Linus lå i gapahuken sammen med Kristin, og der havna Sorry også før det hadde gått en halvtime, og takk for det. Jeg hater å sove med noe annet enn ei dyne eller sovepose på beina, og i går hadde jeg så rastløse bein at det var vanskelig, og eller umulig å ligge i ro. Det er heller ikke optimalt i ei hengekøye, haha!

Dette var utsikten min da jeg la meg! Enda godt jeg har pene bikkjer, haha! Linus gjorde sitt ytterste for at ingen skulle få sove, og bjeffet mye de første par timene. Han var så heldig at han fikk svar fra Kroksund, og kanskje så langt unna som fra Grøndokka også. Jeg hørte da noe annen bjeffing andre steder i fra.

Det jeg fryktet mest da jeg hadde fått lagt meg godt var at jeg måtte opp for å late vannet, og den tanken må man jo bare ikke tenke. Det hadde vel knapt gått en time før jeg kjente at det ikke nyttet å tro at jeg kunne la det være. Så, da fikk jeg trent på av og påstigning fra denne køya, og jeg kan rapportere om STORT forbedringspotensiale, haha! Det var ikke i nærheten av grasiøst, det kan jeg garantere! Prøv selv, sier jeg – uten å bruke armene! Og lykke til!! Ha ha!

Jeg lærte en annen ting i løpet av natten! Det var ikke spådd nedbør, og det kom det ikke heller. Men, det kommer allikevel ting ned fra trærne. Det røytet jo små isbiter og annet rusk og rask! Så ja, jeg må ta i bruk tarpen!

Jeg vet ikke akkurat når jeg sovna, men jeg tror ikke det var spesielt seint. Jeg våknet igjen og lå våken lenge ved midnatt. Neste gang jeg våknet var 0430. og da hørte jeg at det var liv i Kristin og bikkjene også! Da var jeg ikke spesielt varm, og det var ikke Kristin heller, så da ble vi enige om å pakke og komme oss hjem!

Vi var så kalde på hendene at vi ikke hadde sjanse til å få opp båtmannsknopene som holdt køya, så da kuttet vi av reimene med kniv! De var ikke noe å spare på uansett.

 

I følge min kjære, gamle Pajero var det minus 10 kalde i dag tidlig…. og det virket da på ingen måte som om det var usant. Det var veldig godt å komme hjem og krabbe under et pledd i godstolen!

Tusen takk igjen, Kristin! Du er uvurderlig, og vi gleder oss til å dra ut på nye eventyr med deg!

Over og ut fra meg!

 

Takk for varme bein, Shoeday!

Og takk for mette hunder, Lady & Landstryker’n!

 

#hektapåtur #netterinaturen #nattinaturen #liveterbestute #utno #primus #hengekøye #hundogfritid #nordiclife #fjelltid

 

 

Jeg er heldig som har så mange gode venner som vil være med meg på tur! Denne gangen var det Lene som blei med til den vakre Skrukkefyllhaugen! Jeg har jo frekventert stedet som om det skulle vært mitt eget, ha ha! Det er jo bare en målestokk på hvor godt jeg liker meg der!

Det snødde, nær sagt, selvfølgelig på turen opp, Jeg hadde forsikret meg om at veien var brøyta, klok av erfaring! Eierne, Bjarne og Marit, var der på fredag og hadde måket for oss! Tusen takk for det!

Armene mine er som vanlig vonde på grunn av betennelser, og denne gangen hadde jeg med meg en nyervervet blodpropp i venstre arm. Legen min brukte ganske lang tid på å overbevise meg om at den ikke kommer til å flytte på seg. Hadde han vært i tvil kunne jeg ikke reist inn i ødemarka uten dekning på mobilen. Men, poenget er at jeg ikke egner meg spesielt bra til snømåking og andre aktiviteter som involverer en arm, eller to!

Fin gjeng å dra på tur med det her!

Som vanlig tilbragte vi tid ute i påvente av at stua skulle bli varm! Bikkjene blei veldig glade da de kom ut av bilen og så hvor vi var!

Det er helt fint å gå tur på Vassfarveien, men jeg gleder meg til vår og sommer og flere turmuligheter.

Jeg skal definitivt ned til dette vannet som har gitt stedet navnet i løpet av sommeren. Klart jeg må se dette fiskerike eldoradoet! I fare for å gjenta meg selv heter det Skrukkefylla fordi de i gamle dager laget skrukker, som er baljer laget av never. Det var ettersigende så lett å fylle disse skrukkene med fisk i dette vannet, at navnet faktisk ble Skrukkefylla, og dermed Skrukkefyllhaugen.

Her er gjengen på veien ved avkjøringa til Vassfarkoia, som faktisk brant ned på denne datoen i fjor. Jeg finner forsikringer fra DNT Ringerike om at den skal bygges opp igjen, men jeg finner ikke noe svar på om prosessen er i gang. Det er også et sted som vil være et turmål for meg!

Jeg hører snakk om snøfattig vinter, men jeg synes ikke det er tilfelle inne i Vassfaret! Nå vet jo ikke jeg noen ting om hvordan det pleier å være, så det er kanskje drøyt å mene noe om, haha! Her var det ihvertfall så mye snø at tennisballen til bikkjene blei borte. De leita og leita, men fant den altså ikke.

Hver gang jeg har vært på Skrukkefyllhaugen har jeg tatt bilder av bikkjene i dette hullet i låveveggen. For å skape en ny variasjon av dette temaet måtte jeg trå til selv denne gangen, haha! Og nei, klørne til Linus er ikke så lange som de ser ut som! Han krummer poten på et eller annet merkelig vis når han står på to bein! 🙂

Rett som det var stakk vi innom stua for å legge i ovnen. Lene beskriver seg selv som en frysepinne, og beviste i praksis at det stemmer, ha ha! Jeg vet ikke hvordan jeg har blitt så varmblodig, kanskje det er en heldig konsekvens av uteliggingen? Det gjør jo ikke akkurat noe det!

Lene så absolutt sjarmen denne plassen har! Hun vet også å sette pris på det enkle ved det, og den midlertidige mangelen av strøm, vann og dekning. Klart det gjør at man setter pris på luksusen vi velter oss i daglig. Det er jo ikke SÅ mange år siden folk levde på denne måten her i landet. Jeg var en gang et sted i Nordmarka sammen med noen barn i 10-12 års alderen. Da en av dem skulle på utedoen for første gang snudde han i døra og spurte hvor lysbryteren var….. Ha ha! Det hadde ikke skadet vår yngste generasjon og få smakt litt på gamledager noen timer, spør du meg! 🙂

Her er vi ute for å hente litt ved før vi skulle sette oss inne. Bikkjene var fornøyde etter å ha vært ute og løpt og baset i snøen lenge! Da kunne vi gå inn med god samvittighet!

Lene og Sorry koset seg, og Berthe fulgte med fra sin plass på veggen bak der! Jeg som akkurat har sett både Bates Motel OG The Haunting of Hill House på Netflix tør jo nesten ikke spøke om gjenferd, ha ha!

Vi ble sittende og skravle til rundt midnatt, det er seint for halvgamle damer!

Vi våknet til et strålende vær i dag! Etter en noe treg start på dagen kom vi oss avgårde klokka 12. Vi kjørte bortom Nevlingen for å snu, og samtidig vise Lene Vassfarveien til veis ende. Inne ved Nevlingen tilbragte jeg en natt i fjor, og jeg skal garantert tilbake dit til sommeren!

Tusen takk for at du ble med, Lene! Vi har det alltid så koselig sammen! Jeg gleder meg allerede til neste gang vi treffes!

Til Skrukkefyllhaugen og Vassfaropplevelser; takk for denne gang! I’ll be back!

Viktig med gode og mette hunder! Takk for maten, Lady & Landstryker’n!

Hva jeg hadde på beina, sier du?

 

 

#vassfaret #vassfaropplevelser #dnt #turistforeningen #utno #hektapåtur #liveterbestute #hundogfritid